Kinas maritime ambisjoner

500 år etter Kina plutselig ga opp sin utforskning av verdenshavene går landet igjen inn for å bli en maritim stormakt.

I2006 viste den kinesiske statskanalen CCTV dokumentarserien Daguo Juequi (Stormaktenes vei til makten),1 som ble en stor suksess. Serien bygde på intervjuer med historikere og internasjonale ledere (deriblant tidligere fransk president Valéry Giscard d’Estaing), og ble betraktet som etterrettelig nok til å bli kjøpt av History Channel og sendt i USA. Serien viste hvordan imperier som Portugal, Spania, Nederland, Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Japan, Russland og USA reiste seg, blomstret og falt. Mannen som hadde ideen til serien, professor ved Beijing-universitetet Qian Chengdan, forstår seriens appell i Kina: «Vårt Kina, det kinesiske folket, den kinesiske ’rasen’ er revitalisert og tilbake på den internasjonale arenaen.»2

Daguo Juequi handler om stormaktenes maritime anstrengelser for å bli de mektigste nasjonene i verden. Uansett størrelsen på de ulike nasjonenes befolkning eller territorium, var strategien alltid å åpne seg mot omverdenen, kontrollere viktige maritime korridorer og dyphavsbaser, og mestre maritim teknologi og manøvrering, og sikre økt innflytelse på havet. Dette kjennetegner også de nye prioriteringene til kinesiske styresmakter, nedfelt i «Planen for maritim høyteknologi» fra 2000 og den parallelle satsingen på marinen i Folkets frigjøringshær.

Dokumentarserien brøt dermed med flere tiårs «ideologisert» historie fra Kommunistpartiet (KKP) og viser Kinas utadrettede pragmatisme som en stormakt i sterk vekst. Midtens rike ønsker nå å unngå den arrogante blindheten som svekket det i en lang periode på 1800-tallet. Å skaffe seg innflytelse på en «harmonisk» og «fredelig» måte (to nøkkelord i den nye offisielle politikken), åpne Kina for verden og spesielt verden for Kina, ser ut til å være president Hu Jintaos kredo.

Som et ledd i et historisk forsøk på sjømilitært diplomati besøkte kinesiske krigsskip franske, australske, japanske, russiske, singaporske, spanske og amerikanske havner i 2007 og deltok i internasjonale manøvrer for å bekjempe en økende piratvirksomhet til havs.

KINAS SOFT POWER-ambisjoner må ses i sammenheng med situasjonen i regionen, der det står særlig mye på spill i to forhold. Den første dreier seg om de territorielle kravene knyttet til Taiwan og grensene for Kinas territorialfarvann og dermed landets økonomiske sone (200-milssone). Hvis Kina fikk innfridd disse kravene, ville landet fått fri tilgang til de store havområdene i Stillehavet og sjøkorridorene i Sørøst-Asia bortenfor den indokinesiske halvøya. Det andre avgjørende forholdet dreier seg om beskyttelse av sjøtransportruter for olje og gass til landet som er blitt verdens nest største oljeimportør.

På kort sikt er spørsmålet om territorium avgjørende. Når det gjelder grensetvistene på land, har Kina blitt enige med 13 av naboene.3 Bare to naboland motsetter seg Kina mer eller mindre åpent, nemlig Butan og India. Men ifølge Loïc Frouart i det franske forsvarsdepartementets delegasjon for strategiske saker, «representerer de 14 500 kilometer med maritime grenser mange potensielle kriser og spenninger. Her er det mange uløste konflikter.»4 Totalt krever Beijing full suverenitet over fire millioner km2 hav.
Kinesiske styresmakter ønsker som kjent å gjenvinne suverenitet over Taiwan, «med makt om nødvendig». Det er fortsatt den offisielle kinesiske holdningen, selv om valgseieren til Ma Ying-jeous Kuomintang (Kinas nasjonale folkeparti, som går inn for gjenforening med Kina) har bedret forholdet mellom Beijing og Taipei. Sammen med den raske styrkingen av marinen og den reduserte (men fortsatt svært store) tonnasjeforskjellen i forhold til den amerikanske marinen, bruker Kina både psykologiske og militære midler for å tilskynde den «uunngåelige» utviklingen mot en fredelig tilbakeføring av Taiwan til moderlandet. Strategiene bygger både på avskrekking og lokking: Missilene som er siktet inn mot øya – og USAs holdning til dem – hindrer Taiwan i å erklære uavhengighet, samtidig som den økende gjensidige økonomiske avhengigheten mellom Taiwan og fastlandet forbereder innbyggerne på en eventuell reintegrering à la Hongkong.

LIKEVEL ER TAIWAN bare en av brikkene i Kinas enorme maritime spill. Kina er i konflikt med Japan om de ubebodde Diaoyuøyene (Senkaku på japansk) i nærheten av Okinawa, der det ligger en amerikansk militærbase. Tokyo insisterer på at Japans økonomiske sone strekker seg 450 kilometer vest for øygruppa, noe Beijing avviser ved å påberope seg hele kontinentalsokkelen og dermed forlenge det kinesiske territorialfarvannet til Øst-Kinahavet. Det er ingen tilfeldighet at dette området kan inneholde en forekomst på 200 milliarder kubikkmeter naturgass. Kina er også i konflikt med Taiwan, Vietnam, Filippinene, Malaysia, Brunei og Indonesia om Spratlyøyene (Nansha på kinesisk) og Pratasøyene (Dongsha), og med Vietnam og Taiwan om Paraceløyene (Xisha). Kina bestrider også visse havgrenser i Japan og Vietnam, Og krangler om fiskekvoter med Sør-Korea, Japan, Vietnam og Filippinene.
Det er lett å glemme at Kina alltid har vært svært aktiv i området. På 1950-tallet tok den kinesiske marinen med makt tilbake nesten alle de små øyene langs kysten som var kontrollert av Chiang-Kai-sheks nasjonalister. I 1974 dro Kina fordel av Sør-Vietnams nederlag og okkuperte Paraceløyene, og i 1988 tok Kina Fiery Cross-revet i nærheten av Spratlyøyene fra vietnameserne. Disse historiske erfaringene gjør at alle landene i området – som opp gjennom historien har vært vasallstater underlagt Midtens rike – frykter Beijings nye sjømilitære ambisjoner.

Ifølge de strategiske planene som ble utarbeidet på 80-tallet av Liu Huaqing, er det viktigste (før kontroll over olje- og fiskeressurser i Sør-Kinahavet) å sikre den kinesiske flåten tilgang til verdenshavene.5 Det dreier seg i første omgang om å skaffe seg en dominerende posisjon, uten noen mulig maritim motstand, vest for en «grønn linje» som går fra Japan til Malaysia via Taiwan og Filippinene [se kartet]. Hovedkonkurrenten her er den japanske marinen, som Beijing allerede har begynt å «teste» gjennom gjentatte ubåtstreiftog (blant annet en episode i 2004 der en kinesisk atomubåt var innblandet).

I neste omgang vil Kina forsøke å forsere denne forsvarslinja for å nå det grunnere vannet i Øst- og Sør-Kinahavet til den «blå havlinjen» [se kartet] i et annet havnebasseng som går fra Japan til Indonesia via Guam, et støttepunkt for den amerikanske marinen og flyvåpenet i Vest-Stillehavet. Taiwan er det største hinderet for økt kinesisk maritim makt mellom den «grønne linjen» med grunnere vann og den «blå havlinjen» som patruljeres av den 7. amerikanske flåten. Ko Chen-heng, daværende viseforsvarsminister i Taiwan, fordømte i januar 2008 den kinesiske marinens intense aktivitet langs Luzonstredet, en flaskehals mellom Taiwan og Filippinene.

Så snart Kina har skaffet seg tilgang til storhavet, vil den kinesiske marinen i større grad kunne konsentrere seg om å sikre Sørøst-Asias fire energikorridorer. Den første av disse korridorene bringer oljetankere med under 100 000 tonn fra Afrika og Midtøsten til Sørkinahavet via Malakka-stredet. Fra de samme produksjonsområdene leder den andre korridoren gigantiske oljetankere gjennom Sunda- og Gasparstredene.6 Den tredje korridoren går fra Latin-Amerika og gjennom filippinsk farvann. Den fjerde er en alternativ rute som går fra Midtøsten og Afrika mellom Lombok- og Makassarstredene, Filippinene og Vest-Stillehavet før den når kinesiske havner.

Malakka er den viktigste flaskehalsen ettersom 80 prosent av Kinas oljeimport passerer gjennom dette stredet og gjør Kina sårbar for konflikter. Derfor ønsker Beijing å skaffe seg flere atkomstveier ved å utvikle et jernbanenettverk mellom landene i den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, realisere planene om bygging av en direkte oljerørledning mellom Kunming i Kina og Sittwe i Burma, 7 og bistå utviklingen av produksjonskapasiteten for flytende naturgass i Sørøst-Asia (spesielt i Burma og Thailand). Kina vurderer også å lage en kanal gjennom Kra-eidet i det sørlige Thailand – en region som i lange tider har vært truet av separatistiske opprør.

Men disse prosjektene er vanskelige å gjennomføre, og de reduserer bare delvis Kinas avhengighet av de fire korridorene. Nødvendigheten av å sikre disse – både mot en sterkt økende piratvirksomhet og ambisjonene (antatte eller reelle) til USA, Japan og India – har fått Kina til å styrke sin satsing på en «havgående flåte». Beijing bygger nå det som kalles «perlekjedet», en rekke permanente kinesiske baser langs kysten av Det indiske hav og de maritime veiene til Malakka: Marao på Maldivene, Cocoøyene i Burma, Chittagong i Bangladesh og Gwadar i Pakistan, i påvente av baser langs kysten av Afrika, som blir stadig mer åpen for kinesiske investeringer. Kina mangler verken arbeidskraft eller finansiering for bygging og vedlikehold av baser i allierte stater. Kina har til og med gitt disse landene skip slik at de kan beskytte sine oljeressurser offshore. 8

I TILLEGG TIL USA, som mener Stillehavsregionen vil være et strategisk hovedområde i femti år framover, har Kina to store rivaler i regionen: India og Japan. India og Kina, de to befolkningsmessig største landene i verden, har lenge vært på vakt overfor hverandre. Kina har lenge støttet Pakistan i Kashmir-konflikten og fortsetter å forsyne Islamabad med våpen. India ønsker på sin side å oppnå samme status som Kina (en regional stormakt med globale ambisjoner), og har tilsvarende maritime ambisjoner. Indias flåte ekspanderer også, og det uttalte strategiske målet er å gjøre Det indiske hav til «indernes hav». Perlekjedestrategien til Beijing blir dermed oppfattet som en inntrengning.
For å gjøre krav på «sitt hav» bygger India to hangarskip, hvorav det første skal være i drift i 2010, mens et tredje, kjøpt brukt fra Russland, er i ferd med å moderniseres. Ubåtflåten bruker fransk teknologi (Scorpène-klassen), som er av høyere kvalitet enn det kinesiske motstykket. Kina og India er foreløpig i en observasjonsfase der de omhyggelig unngår enhver konflikt. Det har til og med nylig vært en tilnærming mellom de to marinene, som har gjennomført flere felles marineøvelser siden landene inngikk en avtale om «strategisk partnerskap» i 2005.

Forholdet mellom Kina og Japan har derimot vært igjennom en svært spent periode. Den japanske marinen er mektig og mer moderne enn den kinesiske, og har i lengre tid manøvrert sammen med US Navy. Men i konflikten om Senkakuøyene har Japan framstått som nervøs og hemmet av sin pasifistiske grunnlov som ble innstiftet etter andre verdenskrig, og som nå kritiseres av en voksende nasjonalistisk strømning. Japan er usikker på hvordan det dristige Kina skal håndteres. Japan og India er ikke alene om å se med bekymring på de kinesiske framstøtene – mer beskjedne aktører, fra Malaysia til Indonesia via Singapore, styrker og moderniserer nå sine egne flåter i høyt tempo. De frykter at Washington, som sitter fast i Irak og Afghanistan, vil la Kina herske fritt i regionen, og at denne midlertidige situasjonen kan bli permanent.

Kinesiske skipsverft griper sjansen og arbeider med fullt trykk, fra Gulehavet til Sørkinahavet. Marinebaser, elvehavner, demninger, beskyttede ubåtbaser (deriblant den nye Sanyabasen på øya Hainan) vokser og moderniseres som følge av den økonomiske eksplosjonen i et land der 90 prosent av utenlandshandelen er avhengig av sjøveien. I 2006 sto sjørelatert industri for ti prosent av Kinas bruttonasjonalprodukt, og syv av de 20 største havnene i verden er kinesiske. Satsingen har både militære og sivile formål. Sammen med den maritime byggevirksomheten finansierer Kinas maritime høyteknologiplan parallelle prosjekter som er ment å styrke flåtens uavhengighet, blant annet et satellittnavigasjonssystem som kalles Beidou, maritime overvåkingssystemer og flere skipsverft.

I 1995 VAR KINA verdens tredje største sivile skipsbygger etter Japan og Korea, og er godt i gang med å innhente disse. Med sine to gigantselskaper China State Shipbuilding Corporation (CSSC) og China Shipbuilding Industry Corporation (CSIC) har Kina alle muligheter til å bli verdens største skipsbygger innen 2020. Den kinesiske nasjonale planen skiller ikke mellom sivile og militære fartøy som bygges på de samme skipsverftene.

Kines femte forsvarspolitiske hvitebok fra 20069 ga et rammeverk for den maritime bevisstheten som utviklet seg i landet tidlig på 90-tallet. Marinen og flyvåpenet ble prioritert foran hæren, som tradisjonelt har stått i en særstilling. KKPs sentralkomité og dens mektige militære sentralkommisjon har nå flere offiserer fra marinen og flyvåpenet.10 I 1997 utgjorde disse nesten 25 prosent av offiserkorpset, mot bare 14 prosent i 1992.

Det spares ikke på noe. Kinas tre flåter (Østhavsflåten som har hovedkvarter i Shanghai, Sørhavsflåten som er basert i Zhanjiang og Nordhavsflåten i Quindao) har alle hver sin flybase med bombefly og jagerfly. Mer moderne systemer er levert, deriblant Luyang-luftvernskip, eller den lokalt produserte Ma’anshan-fregatten, etterfølgeren til Jiangwei fra 90-tallet. Kina hadde over 500 kystpatruljebåter på slutten av 70-tallet, hvorav halvparten er i bruk i dag, mens den havgående flåten har vokst til 60 fartøy. 11

Det er også gjort betydelige investeringer i amfibiefartøy. Rundt hundre skip er under bygging for å realisere Kinas ambisjoner knyttet til Spratly-øyene og Taiwan. Minesveipere, patruljeskip med ballistiske missiler og nye oljetankere er også bestilt. Det mangler ikke på hjelp fra utlandet, blant annet i form av australske katamaraner, russiske Sovremenny-destroyere og Kilo-ubåter, italienske og franske stridssystemer og nederlandske havkanoner.12 Kina importerer, kopierer, tilpasser og forbedrer ofte – til leverandørenes store forbauselse – materiellet de er mest interessert i. På noen områder – som elektronisk krigføring eller de mest effektive motorene og stridssystemene – er Kina imidlertid avhengig av utenlandske leverandører, spesielt Russland.
Ubåter har en sentral plass i Beijings globale maritime program. Til tross for rykter om en opprusting av Varyag, som ble kjøpt fra Russland og har ligget på et skipsverft i årevis, har ikke Kina et eneste hangarskip, og bare moderne ubåter kan ha noe som helst håp om å avskrekke USAs 7. flåte som fortsatt vokter Taiwan fra sine baser i Guam, Japan og Sør-Korea. Den kinesiske marinen anslås å ha fem atomdrevne angrepsubåter (SSN) og en atomubåt med ballistiske missiler (SSBN) som ryktes å ha mellom 12 og 16 atomraketter med en rekkevidde på 3500 kilometer. I tillegg har Kina rundt 30 diesel-elektriske ubåter og over 20 nye miniubåter er under bygging.

USAs 7. flåte er bekymret over dette arsenalet, og admiralene kommer stadig med advarsler til Kongressen og Det hvite hus om at den kinesiske ubåtflåten vil bli større enn de amerikanske skipene i Stillehavet innen 2020. Innflytelsesrike folk som kongressrepresentant Duncan Hunter, 13 har nylig tatt opp dette spørsmålet. Kinesiske SSN-ubåter skal ha gjennomført flere patruljer i 2007 enn i de fem foregående årene til sammen. Denne uroen kommer også til uttrykk i Pentagons årlige rapport om Kinas militære makt, 14 men den bør settes i perspektiv. Ingen vet egentlig hvor sterke de kinesiske ubåtene faktisk er – og sannsynligvis er de svake sammenliknet med de amerikanske. Den amerikanske marinen har 53 moderne SSN-ubåter, dobbelt så mange som verdens øvrige mariner til sammen. Den har også 12 av de 15 hangarskipene som finnes i verden, og et anti-ubåtflyvåpen uten sidestykke. Det siste nummeret av det amerikanske tidsskriftet Quadrennial Defense review15 har en mer dempet tone og diskuterer heller samarbeid enn konfrontasjon.

Situasjonen i Sør-Kinahavet er ikke et erklært våpenkappløp, men et ujevnbyrdig motsetningsforhold mellom en kvartett bestående av flåtene til India, USA, Australia og Japan på den ene siden, og duoen Kina og Pakistan på den andre.

Kinas maritime ambisjoner er et resultat av frustrasjonene til en nasjon som burde ha oppnådd verdensdominans i den første globaliseringsperioden for 500 år siden, men ble forbigått av «vestlige barbarer». Kineserne mestret både astronomisk navigasjon og bruk av kompass, hadde «oppfunnet» ankeret, trykking av sjøkart, gangspill og regulerbar senkekjøl, og var antakelig i ferd med å bygge gigantiske skip med flere master og svingbar rigg.16 Deres seilskip, djunker, hadde vanntette skott og akterror. Alt dette var nyskapinger som ble perfeksjonert av Vesten og brukt til å ydmyke Kina.

UNDER MING-DYNASTIET (1358-–1644) vendte Kina seg bort fra verdenshavene og sine eventyrlige ekspedisjoner på 1400-tallet, hvorav den mest spektakulære var da evnukkadmiralen Zheng-He dro ut for å utforske verdenshavene med keiserens flåte som besto av over 300 skip.17 Det ble til og med innført dødsstraff for bygging av havgående skip. Dette feilgrepet har man tatt inn over seg i dag, og fortidens maritime bragder blir hyllet. Det offisielle nettstedet Chinafrique.com, som promoterer Kinas tilstedeværelse i Afrika, forteller historien om Mwamaka Shariff, en ung kvinne fra Kenya «som nedstammer fra kinesiske sjøfolk som grunnstøtte for over 500 år siden». Hun er blitt tilbudt gratis studieplass på et kinesisk universitet, og invitert til å være med på feiringen av «Zheng-Hes navigasjonsdag» i Jiangsu-provinsen, hvor den keiserlige flåten hadde lagt ut fra.18

USA har trappet opp initiativer for utveksling og samarbeid med asiatiske mariner (India og Japan), men også med den kinesiske, i et forsøk på å kontrollere Kinas massive ekspansjon så godt som mulig. Det siste utspillet fra USA hittil var lanseringen av Global Maritime Partnership Initiative i 2007, der hver alliansepartner, inkludert Kina, ble bedt om å bidra til en «flåte med tusen skip» for å bekjempe piratvirksomhet. Yang Yi, direktør for institutt for strategiske studier ved Det nasjonale forsvarsuniversitetet, er ikke overbevist om at Kina aksepterer et slikt forslag før de bakenforliggende motivene og langsiktige implikasjonene er tydelig identifisert. 19

Kina vil ikke gå glipp av sin andre historiske mulighet til å tre fram som en global og suveren maritim stormakt. Kina har verken glemt opiumskrigen eller plyndringen av sommerpalasset,20 og vil verken tolerere trusler eller tvang. Kina tar derfor «visse forholdsregler». Selv om Midtens rike er langt unna å true den amerikanske flåtens dominans, bruker det historien som kompass, og alle nye sjømilitære framskritt får symbolsk verdi. I 1989 var det første skipet fra Folkets frigjøringshær på offisielt besøk i USA, øvelsesskipet Zheng He.

Oversatt av G.E.

1 Seriens nettside: http://finance.cctv.com/special/C16860/01/index.shtml.

2 Joseph Kahn, «China, Shy Giant, Shows Signs of Shedding Its False Modesty», New York Times, 9. desember 2006.

3 Afghanistan, Burma, Butan, Nord-Korea, Russland, Mongolia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Pakistan, Nepal, Laos, Vietnam.

4 La Revue de défense nationale et de sécurité collective, Paris, mai 2007, s. 31.

5 Se Alexandre Sheldon-Duplaix, «La Marine de l?armée populaire de libération de 1949 à nos jours» (Folkets frigjøringshærs marine fra 1949 til i dag), i Revue historique des armées n° 230, Paris, 2003. Liu Huaqing var også den første kinesiske marinesjefen som var på offisielt besøk i USA, i 1985.

6 Sundastredet går imellom øyene Java og Sumatra. Gasparstredet skiller øyene Bangka og Belitung i Indonesia.

7 Sittwe ligger på vestkysten av Burma. Kunming er en havn i Yunnan i Sør-Kina.

8 I oktober 2007 ga Kina ni patruljebåter til Kambodsja for beskyttelse av oljeinstallasjonene i Siam-golfen. Kilde: Defense News, internasjonal utgave, Springfield, 18. februar 2008, s. 1.

9 Den første hviteboka ble utgitt i 1998

10 Li Cheng og Scott Harold, «China?s new military elite», China Security, Washington, volum 3, nr. 4, høsten 2007, s. 72.

11 Et skip betraktes som «havgående» fra og med 2000 tonn.

12 Bernard Dreyer, «La montée en puissance maritime de la Chine» (Kinas økende maritime makt), Défense, Paris, desember 2005.

13 Republikansk representant fra California, trofast forsvarer av den amerikanske forsvarsindustriens budsjetter.

14 Tilgjengelig på: http://www.defenselink.mil/pubs/pdfs/070523-China-Military-Power-final.pdf. I rapporten kritiserer flere amerikanske og europeiske analytikere skremselspropagandaen og omtrentlighetene, uten dermed å fornekte de kinesiske framskrittene.

15 Quadrennial Defense review (QDR), som oppdateres hvert fjerde år av det amerikanske forsvarsdepartementet, presenterer USAs forsvarsstrategi over en periode på 20 år.

16 Se UCLA Center for Chinese Studies, http://www.international.ucla.edu/china/

17 Som admiral gjennomførte Zheng He sju sjøreiser fra 1405 til 1433.

18 Nettstedet Chinafrique, som finnes på engelsk, fransk og kinesisk, tilbyr flere «oppbyggelige» artikler: «Kinas statsminister håndhilser på afrikanske aidssyke», «En kongolesers lykkelige liv i Beijing», «Kina har gjort meg rik», «Først vennskap, så forretninger», «Man kan aldri sette merkelappen nykolonialistisk på Kina». Se http://www.chinafrica.cn

19 China Security, se over.

20 Kriger for å tvinge Kina til å oppheve sitt opiumforbud, først ført av britene alene (1839-1842), deretter av en fransk-britisk allianse (1858-1860), resulterte i plyndringen av keiserens sommerpalass i oktober 1860. Se Victor Hugos brev til kaptein Butler, trykt i Unesco Courier, november 1985.