Marx’ comeback

Finanskrisen har gitt Marx et solid comeback. Kapitalen selger som aldri før, og navnet nevnes stadig oftere av folk som tidligere ikke ville ta det i sin munn. Men hvor aktuell er den tyske 1800-tallsfilosofen for dagens situasjon?

De lykkes nesten i å overtale oss: Historien var over, kapitalismen var til den allmenne glede den endelige måte å organisere samfunnet på, «høyresidens ideologiske seier» var fullbyrdet, kun noen uhelbredelige drømmere ristet ennå på rangla for en eller annen annerledes framtid.

Det eventyrlige finansjordskjelvet i oktober 2008 har blåst overende denne konstruerte ideen. I London skriver Daily Telegraph: «13. oktober 2008 vil bli stående igjen i historien som dagen da det britiske kapitalistiske systemet anerkjente sitt nederlag,»1 I New York står demonstranter foran Wall Street med plakater som sier: «Marx hadde rett!» I Frankfurt kan en forlegger fortelle at salget av Kapitalen har tredoblet seg. I Paris har et anerkjent tidsskrift viet tretti sider til å undersøke hvorfor han som ble erklært død og begravd opplever «en renessanse».2 Historien åpner seg igjen …

Når man gir seg i kast med Marx oppdager man stadig nye ting. Setninger som ble skrevet for halvannet århundre siden synes å snakke til oss med en gripende aktualitet. Et eksempel: «Ettersom finansaristokratiet dikterte lovene, administrerte staten, hadde til sin disposisjon samtlige organiserte offentlige myndigheter, behersket den offentlige mening gjennom tingens tilstand og gjennom pressen, opplevde man i alle kretser, fra hoffet til Cafe Borgne,3 den samme prostitusjon, det samme skamløse bedrageriet, den samme streben etter å berike seg, ikke gjennom produksjon, men ved å behendig tilegne seg av andres allerede eksisterende rikdom.»4 Med disse ordene beskrev Marx tingenes tilstand i Frankrike etter 1848-revolusjonen.

Men bakenfor disse påfallende likhetene, gjør forskjellene mellom tidsepokene enhver direkte overføring problematisk. Men ikke desto mindre viser denne mesterlige Kritikk av den politiske økonomi som Kapitalen er, å være høyst aktuell.

HVORFOR HAR DEN pågående krisen fått et så stort omfang? Hvis man leser det som skrives om den fra de dominerendes hold, er det fordi krisen sår tvil om de sofistikerte finansproduktene, viser kapitalmarkedets manglende evne til å regulere seg selv og den manglende moralen hos pengefolket … Kort fortalt, den avslører svakheter i dette ene systemet som styrer det man som en motsetning til «realøkonomien» kaller «den virtuelle økonomien» – som om man ikke var i stand til å vite hvor reell også den er.
Men sannheten er at den begynnende subprime-krisen ble skapt av den økende pengemangelen til millioner av amerikanske husholdninger som forgjeldet seg med store boliglån. Dette krever at man innrømmer at det «virtuelle dramaet» i siste instans har sine røtter i «det reelle». Og det «det reelle» er for tiden den globaliserte totaliteten av folks kjøpekraft. Under sprekken til finansboblen, som ble formet av oppblåsingen av finanssektoren, ligger den universelle beslagleggelse av rikdommen skapt av arbeid. Og der ligger denne forvridningen som har gjort at andelen som tilbakeføres i form av lønninger har minket med mer enn ti prosentpoeng – en kolossal nedgang – på et kvart århundre, alt som følge av krav om måtehold fra arbeiderne i det liberalistiske dogmets navn.

Svikt i finansreguleringen, i lederansvaret, i børsmoralen? Sikkert og visst. Men hvis vi skal reflektere tabufritt, må vi gå mye lenger. Vi må stille spørsmål ved dogmet som omhyggelig har blitt bevart av et system som selv heves over enhver tvil, vi må reflektere over denne alle tings mening som Marx kalte «den allmenne loven for kapitalistisk akkumulasjon». Der hvor de sosiale vilkårene for produksjonen er kapitalistklassens private eiendom, beviste han, «blir alle midlene for å utvikle produksjonen til midler for å beherske og utbytte de som produserer». De produserende ofres for de eiendomsbesittendes beslagleggelse av rikdom, en akkumulasjon som er selvdrivende og dermed tenderer mot å bli fullstendig delirisk. «Akkumulasjonen av rikdom» har en nødvendig bakside med en «akkumulasjon av nød», der premissene for voldelige handels- og bankkriser ubønnhørlig gjenskapes.Se 5 Det er oss det her dreier seg om.
Krisen brøt ut i finanssfæren, men dens ødeleggende kraft har sitt opphav i produksjonssfæren, med den stadig mer ujevne fordelingen av merverdien mellom arbeid og kapital, en flodbølge som en fagbevegelse på grunnet vann ikke har klart å forhindre og som har blitt ledsaget en av sosialdemokratisk venstreside som har behandlet Marx som skitten hund. Man forstår dermed hva de er verdt disse løsningene – «moralisering» av kapitalen, «regulering» av finanssektoren – som utbasuneres av politikere, næringslivsledere, ideologer som fortsatt går i strupen på enhver som sår tvil om det frie markedets fornuft.

«Moralisering» av kapitalen? Slagordet fortjener en pris for galgenhumor. Hvis det finnes noe som truer ethvert hellige frimarkedsregime, så er det den moralske betraktningen: Den kyniske effektiviteten vinner alltid fram her, på samme måte som skitne penger alltid jager vekk de rene. De «etiske bekymringene» er bare markedsføring. Marx løste denne problemstilling med et par setninger i forordet til Kapitalen: «Jeg fremstiller ikke kapitalisten og grunneieren i noe rosenrødt lys […]Mitt syn, som ser på utviklingen av den økonomiske samfunnsformasjon som en naturhistorisk prosess, kan mindre enn noen annen oppfatning gjøre den enkelte ansvarlig for forhold han selv er skapt av, hvor høyt han enn rent subjektivt kan heve seg over dem.» Her har vi forklaringen på hvorfor det garantert ikke er tilstrekkelig å dele ut noen ørefiker for å «gitt et nytt fundament» til et system som har profitt som eneste prinsipp.

Dette betyr ikke at man må være likegyldig til de moralske aspektene. Snarere tvert imot. Men hvis man tar det seriøst, vil man se at problemet er av en helt annen størrelsesorden enn småforbrytelser utført av skurkesjefer, enn galne tradere som har vært litt uforsiktige eller til og med av en annen orden de uforskammede gylne fallskjermene. Det som er uforsvarlig ved kapitalismen i dette forholdet, bakenfor enhver individuell atferd, er selve dens prinsipp: Den menneskelige aktiviteten som skaper rikdommen har hos den status som en vare, og blir dermed ikke behandlet som et mål i seg selv, men som et enkelt middel. Man trenger ikke å ha lest Kant for å se systemets vedvarende kilde til umoral.

Hvis man virkelig vil gjøre økonomien mer moralsk, må man ta fatt i det som gjør den umoralsk. Dette innebærer riktignok – en hyggelig gjenoppdagelse for mang en liberaler – en gjenoppbygging av statlig regulering. Men å gjøre dette i et land som innfører skattetak for de rike og privatiserer postvesenet overgår alle grenser for naivitet – eller dobbeltmoral. Så snart man setter seg fore ta fatt på spørsmålet om regulering, er det avgjørende at man vender blikket mot de grunnleggende sosiale relasjonene – og her gir Marx oss nok en gang en analyse med en uomgjengelig aktualitet, nemlig analysen av fremmedgjøringen.

I DETS FØRSTE betydning, utarbeidet i de berømte ungdomstekstene,6 peker dette begrepet på denne forbannelsen som tvinger kapitalens lønnsarbeidere til å produsere rikdom for andre bare gjennom å produsere sin egen materielle og moralsk armod: Arbeiderne må miste sitt liv for å tjene til det. Den mangeformede umenneskeligheten som masser av lønnsarbeidere er ofre for i dag,7 fra eksplosjonen i arbeidsrelaterte lidelser og lave lønninger til oppsigelser på børsen, illustrerer på en svært brutalt måte hvor aktuell denne analysen er.

Men i sine senere arbeider gir Marx fremmedgjøringen en mer omfattende betydning: Kapitalen produserer uavlatelig en radikal atskillelse mellom produksjonsmidler og produsenter – fabrikker, kontorer, laboratorier er ikke for de som arbeider – deres produktive og kognitive aktivitet, som ikke er behersket kollektivt på grunnplanet, er overlatt til konkurransesystemets kaos der den konverteres til ukontrollerbare teknologiske, økonomiske, politiske og ideologiske prosesser, gigantiske blinde krefter som underkaster og knuser dem.

Menneskene lager ikke historie, det er det historikerne som gjør. Finanskrisen illustrerer på skremmende vis denne fremmedgjøringen, på samme måte som miljøkrisen og det man må kalle den antropologiske krisen, krisen til menneskelivet. Ingen har bevisst ville disse krisene, men alle lider under dem.

Det er dette denne «allmenne avhendelsen» tar til sin ytterste konsekvens gjennom kapitalismen som utvunget gjenreiser de ruinerende fraværene av samstemte reguleringer. Også den som skryter av å «regulere kapitalismen» er med sikkerhet en politisk sjarlatan. For å regulere ordentlig kreves det mer enn statlige intervensjoner, uansett hvor nødvendig de kan være, for hvem regulerer staten? De materielle og intellektuelle produsentene må ta tilbake produksjonsmidlene slik at de, og ikke aksjonærene, anerkjennes som de som faktisk skaper av sosial rikdom. Og dermed anerkjennes deres ukrenkelige rett til å ta del i beslutningene som angår deres liv.

I møte med et system med en så åpenbar manglende evne til å regulere seg selv som koster oss enormt, må man ifølge Marx umiddelbart engasjere seg for å overskride kapitalismen, begi seg ut på den lange marsjen mot en annen menneskelig og samfunnsmessig organisering, i nye sammenslutningsformer som sammen kan kontrollere de samfunnsmessige kreftene som har løpt løpsk. Alt annet er å kaste glør i øyene, altså tragisk desillusjonerende løfter.
Det vil gjentas at Marx kraftige kritikk ikke gir noen troverdige løsninger, fordi hans kommunisme mislyktes radikalt da den ble «prøvd ut» i Øst. Som om nederlaget til den stalin-bresjnevske sosialismen virkelig hadde noe til felles med det kommunistiske siktemålet til Marx. Dessuten er det nesten ingen som forsøker å forstå hva han – i motsetning til dagens opinion – mente med ordet «kommunisme». Når vi leser Marx skisseres det faktisk noe fullstendig annet, noe som i en virkelig marxistisk forstand kan åpne for «overskridelsen» av kapitalismen i det 21. århundret.8

MEN HER BLIR vi arrestert: Å ønske seg et annet samfunn er ikke annet enn en morderisk utopi, fordi man kan ikke forandre mennesket. Og «mennesket», det er det den liberalistiske tenkningen som vet hva er: Et dyr som i liten grad er formet av den menneskelige verden, men i all hovedsak av sine gener, en kalkulatør drevet ene og alene av sine egeninteresser – homo economicus.9 Og for dette mennesket er et samfunn av private eiere i «fri og uforfalsket» konkurranse den eneste mulige samfunnsorganisering.

Men denne tenkningen har blitt slått konkurs. Bakenfor den spektakulære nedsmeltingen av den praktiske liberalismen fullbyrdes i det stille fallitten til den teoretiske liberalismen og dens homo economicus. I en tid der biologien kvitter seg med en overforenklet «alt er genetikk», blir disse ideene om «menneskenaturen» påfallende naive. Hvor er genene – som har blitt høytidelig utbasunert – for intelligensen, for trofastheten eller for homoseksualiteten? Hvilket kultivert sinn tror eksempelvis fortsatt tro at pedofili er medfødt?

Liberalismen er etisk fallitt. For det konkurranseindividets ideologi i lang tid har støttet opp om er en umenneskeliggjørende pedagogikken lærer mennesket å «bli en morder», en bevisst likvidering av sosial solidaritet som ikke er mindre dramatisk enn issmeltingen på polene. Denne pedagogikken er en fullstendig avsivilisering drevet av et frenetisk jag etter raske penger, noe som burde få alle som våger å snakke om en «moralisering av kapitalismen» til å rødme. Under det historiske skipbruddet der finansdiktaturet synker og trekker oss med ned, finnes liberalismens diskurs om «mennesket».
Og dette er den minst forventede aktualiteten til Marx. For denne formidable økonomikritikeren innleder også, i samme bevegelse, en virkelig revolusjon i antropologien – en forbausende underkjent del av hans tenkning som man ikke kan utlegge på tjue linjer. Men hans sjette tese om Feuerbach angir ånden i to setninger: «[D]et menneskelige vesen er ikke noe abstrakt som er knyttet til det enkelte individ. I sin virkelighet er det totaliteten av de samfunnsmessige forhold.»10 I motsetning hva den liberalistiske individualismen forestiller seg, er det historisk utviklede «mennesket» menneskets verden. Det er for eksempel her, og ikke i genomet, språket befinner seg. Her finnes kildene til våre avanserte psykologiske evner, noe som ble vist av denne lenge glemte marxisten som var en av det 20. århundrets store psykologer: Lev Vygotski. Han åpnet med dette en vei mot et annen syn på den menneskelige individualiteten. Ja, man kan endre livet. Hvis man endrer samfunnet til det bedre.

Oversatt av R.N.