Rettferdighet eller forsoning

I september i år ble det oppdaget en massegrav nær flyplassen i Dili med ofre fra den indonesiske okkupasjonen (1975–2002). Okkupasjonshæren fikk hjelp av politifolk, militære og øst-timoresiske militssoldater. Men styresmaktene har valgt forsoning framfor straff, noe som ofte faller befolkningen tungt for brystet. Særlig når stadig flere mistenker amnestiene for å være utslag av korrupsjon snarere enn et reelt ønske om forsoning.

Skjegget flommer hvitt og ansiktet er fremdeles vakkert. Mannen stiger ut av en bulket drosje. Han ser ut som han har sett et spøkelse. Med blikket festet mot bakken beveger han seg framover, ett skritt om gangen, opp mot huset sitt. Bungalowen på ett plan i utkanten av Dili ligger omgitt av perfekt stelte hager. Idet han nærmer seg trappen opp til inngangsdøren, blir han oppmerksom på føttene mine. Langsomt løfter han hodet. Øynene våre møtes, han forsøker et smil, men han ser meg ikke.

«Min far var en fryktløs mann, en framtredende uavhengighetsforkjemper,» forteller datteren Cris Carrascalao meg kvelden i forveien. Hun arbeider med ungdom og konfliktløsning, nærmer seg tretti, men ser eldre ut. Vi sitter i et avsondret område av Hotell Turismo, ett av Dilis eldste, like ved havet. På den andre siden av bukten kan vi se den fjellrike øya Atauro, uinntakelig og vakker i skumringslyset. Carrascalao prater lett, men hun virker fjern. Hun sier at hun ikke liker å være ut om kvelden. Et slagsmål bryter ut foran hotellet. Vi skvetter begge to.

«17. april 1999 tok min far Manuel Carrascalao avskjed med meg og tenåringsbroren min Manuelito og kjørte inn mot Dili. Da han nærmet seg flyplassen fikk han melding om at huset vårt var omringet av militsen. Han forsøkte å dra tilbake, men det gikk ikke.»

Tidligere samme dag hadde lederen for Jakarta-vennlige Aitarak (også kjent som tornemilitsen), Eurico Guterres, samlet flere tusen av sine menn. Både før, under og etter det blodige uavhengighetsvalget i Øst-Timor i 1999 hadde denne militsen terrorisert Dili og områdene rundt.1 Fjernsynsopptak fra den gang viser Guterres – en av de yngste og mest glødende gjenglederne som det indonesiske militæret hadde dyrket fram – stå foran et hav av sine menn som han oppildner til å drepe aktivistene fra Øst-Timor, og blant dem familien Carrascalao. Siden kjørte de alle av gårde, anført av Guterres.

Inne i huset til familien Carrascalao hadde flere titalls mennesker søkt ly. De var på flukt fra den indonesiske «kutt og brenn» – terroren som skulle sabotere gjennomføringen av en folkeavstemning om uavhengighet.

«I bakgården vår var det 150 flyktninger,» forteller Cris Carrascalao mekanisk. «Militsen kom og begynte å drepe. Av 150 var det bare 45 som overlevde. At jeg overlevde, uten en skramme, var rent hell. Broren min var den første som ble drept. De kuttet kroppen hans i biter.

«Av dem som ble drept hjemme hos oss, ble mange ført bort og kroppene deres er aldri blitt funnet igjen,» fortsetter Carrascalao. «Mange av dem var bønder som bare forsøkte å livberge seg. De drev ikke med politikk. Det ble begått en massakre i huset vårt og ingen har blitt stilt for retten. Faren min har hatt det ene slaget etter det andre. Han er en knekket mann.»

KNAPT EN FAMILIE i Øst-Timor slapp umerket fra den indonesiske invasjonen i 1975. Bomber, sult og systematiske drap kan ha tatt livet av så mye som en tredjedel av landets befolkning under okkupasjonen. Og dette kommer i tillegg til tvangsforflytning av størstedelen av befolkningen og vidtrekkende bevis for voldtekt, tortur og andre menneskerettighetsbrudd. Det er de verste massemyrderiene i forhold til folketall i nyere historie, og kan sammenlignes med Kambodsja under Pol Pot eller folkemordet i Rwanda.

Etter at landet i 1999 med overveldende flertall stemte for uavhengighet, gjentok den indonesiskstøttede militsen og soldater de voldshandlingene som hadde fulgt invasjonen 24 år tidligere. Over hele landet ble folk slaktet ned. Man antar at 1000 mennesker ble myrdet. Og innen freden var gjenopprettet, var en tredjedel av alle bygningene i Øst-Timor lagt i ruiner. Tross spesialdomstolene som ble opprettet i Øst-Timor og Indonesia, og en rekke rapporter som presenterer bevis på overgrepene, har de hovedmistenkte aldri blitt stilt for retten. Uvissheten som slektningene til de forsvunne må leve med, har ført til mye lidelse og sinne.2
I august i år – like etter at verdens første bilaterale sannhetskommisjon framla sin sluttrapport om hendelsene i 1999 for Øst-Timor og Indonesia – forsvarte Øst-Timors president, José Ramos-Horta, sin beslutning om å gi den beryktede timoresiske militslederen Joni Marquez amnesti, etter en omstridt omgjørelse av fengselsdommen hans på 33 år. For ni år siden ledet Marquez den brutale pro-indonesiske militsen Tim Alpha. Ved en beryktet hendelse ga han ordre om at en kirkelig delegasjon skulle hakkes i hjel. De var prester og nonner som drev humanitært hjelpearbeid.

Det finnes ingen rettferdighet, sier Adoritio da Costa Freitas, som er nevø til en av de drepte. «Jeg kan forstå at presidenten tilgir det han gjorde – men jeg føler likevel at det ikke er rett. Det er ille at en som ble dømt til 33 års fengsel, nå er en fri mann og lever i nærheten av oss, som er hans ofre.»3
Så langt er seksten menn frigitt som resultat av José Ramos-Hortas amnestier. Fire av dem, alle medlemmer av Tim Alpha, var skyldige i forbrytelser mot menneskeheten.

Ramos-Horta, som 11. februar i år overlevde et drapsforsøk i Dili, (timoreserne omtaler det symboltungt som «11. februar-angrepene»), har argumentert for at Øst-Timor skal gjøre opp med sin tragiske fortid ad tilgivelsens vei.

«Som president, tar jeg en ensom beslutning om å gi amnesti i hvert enkelt tilfelle. Jeg følger min egen samvittighet fordi jeg vet at vi timoresere selv må ta ansvar for mye,» uttalte han i et intervju på fjernsynskanalen ABC i Sydney i juli. «En hevnens vei,» la han til, «ville ikke føre noen steder hen.»

Men menneskerettighetsforkjempere har i harde ordelag fordømt beslutningene om å gi Marquez og andre amnesti. «Det er klart at det ikke er noen god melding når det gjelder straffrihet og ansvar i forhold til alvorlige forbrytelser,» sa Louis Gentile, som er den stedlige representanten for FNs høykommissær for menneskerettigheter. Timotio de Deus som leder det lokale Judicial System Monitoring Programme, er av samme mening: «Når personer som beviselig har brutt menneskerettighetene, blir frigitt, kan det komme til gjøre Øst-Timors internasjonale forpliktelser i forhold til menneskerettigheter lite troverdige. Uansett hvor prisverdig holdningen måtte være, så må ikke forsøk på å legge landets voldelige arv bak seg, gå utenom rettsstaten.»

XANANA GUSMAO, Øst-Timors karismatiske statsminister og motstandsleder fra 1978 og fram til han ble arrestert i 1992, har sagt at Øst-Timor har passert en milepæl etter volden som rystet hovedstaden i 2006, og at 2008 er et «reformår.» En tredjedel av landets internt fordrevne er nå vendt tilbake til sine områder eller midlertidige tilfluktssteder. Resten av landets leire skal etter planen stenge i januar 2009. Gusmao sier at korrupsjon står høyt på den politiske dagsorden. Han har lovet en ny antikorrupsjonslov og –kommisjon, samt en reform av hæren og politiet.

«Etter 11. februar greide vi å samle hæren og politiet,» hevder Gusmao. «De kjemper mot hverandre, de dreper hverandre … Det er et klima som får ungdommen til å drepe hverandre, til å stikke hus i brann, til å gjøre volden til sitt liv. Nå lykkes vi, vi lykkes med en operasjon der de to kreftene er samlet og folket er nå mer tolerant, vi ser ikke vold i gatene som før. Vi vet vi er en ung nasjon. Vi kan lære av våre feil og vi er i en reformepoke. Vi skal reformere politiet, vi skal reformere hæren, vi skal reformere samfunnet vårt, de offentlige tjenestene våre, alt.»4

Tim Budge er stedlig direktør i utviklingsbyrået Plan Timor-Leste og sier at 2008 har vist en ganske «betydelig trend» i retning stabilitet.

«Det er likevel litt paradoksalt at det skjer etter «ellevte februar» og angrepene mot Ramos-Horta og Xanana Gusmao,» sier han. «Så snart det var klart at Ramos-Horta ville greie seg, kom et skifte i den allmenne stemningen i landet. Den har utviklet seg i en retning der folk ønsker stabilitet og der de internt fordrevne velger å reise hjem.»
Budge sier at det er umulig å vite hvor lenge den nye stemningen vil vare, men skal den kunne holde seg «må timoreserne føle at det skjer framskritt og at det finnes hjelp å få og håp for dem.»

Voldsom fattigdom på landsbygden, priseksplosjon på ris og skremmende arbeidsløshetstall – i Dili er mer enn 50 prosent av ungdommen arbeidsløse. Alt dette er enorme utfordringer som gjør det vanskelig å spå om framtiden. «Folk har høye standarder for politikerne sine,» sier Budge. «Hvis folk begynner å mistenke at det foregår korrupsjon, kan alt snus på hodet.»

En nylig frigitt FN-rapport beskriver Øst-Timor som en «skillevei i menneskerettighetsspørsmål», som er i stand til å velge å bygge på framskrittet eller å vende tilbake til en mer voldelig fortid.5 Rapporten omtaler politiet og forsvarets utbredte brudd på menneskerettighetene mellom 11. februar og 8. mai 2008 da landet var under beleiring. 58 anklager ble innrapportert om alt fra oppbanking til dødstrusler.

«Stor innsats og mange ressurser blir satt inn i gjenoppbyggingen av både politiet og militæret,» sier Pat Walsh som er Xanana Gusmaos rådgiver i spørsmål om overgangsrett. «Men begge er infisert av det systemet de kjente under Indonesia og dette viruset viser seg å være vanskelig å utrydde, som malariaviruset. Militærets framtid er et nøkkelspørsmål, fordi 2006-krisen startet der og nesten ødela Øst-Timor. Når hæren ikke har en klart eksistensberettigelse blir skillelinjene mellom den og politiet uklare og den tar mer og mer på seg en bekymringsfull rolle i forhold til den indre sikkerheten.

«Tross sitt svake folkelige mandat, bør Gusmao-regjeringen få sin fulltids- og langtidsstabilitet. Øst-Timor har hatt fire statsministere på seks år. Landet trenger forutsigbarhet, politisk kontinuitet og en lang periode fri for den slags kriser det gjennomgikk i 2006 og 2007 slik at regjeringen kan fokusere på de viktige sakene og ikke bruke sin begrensede kapasitet på kortsiktige problemer. Gusmao-regjeringen har i det minste gjort det bra ved delvis å løse noen av de mest påtrengende problemene etter 2006, slik som spørsmålene som gjelder de internt fordrevne, men for regjeringens viktigste saker er det ennå en lang vei å gå.»

DET HEVDES AT Xanana Gusmao i år møtte Eurico Guterres, som sto bak Carrascalao-massakren og som flyktet fra Øst-Timor i 1999. Guterres ble løslatt i år etter at Indonesias høyesterett omgjorde en tidligere kjennelse om forbrytelser mot menneskeheten og en fengselsdom på ti år. Guterres har gjort det kjent at han har planer om å stille til parlamentsvalg og han har lenge vært aktiv i Megawattis PDI-P-parti. Forfatter og tidligere redaktør av Dili Weekly, Jesse Wright, har kontakter som intervjuet Guterres i Kupang i Vest-Timor. Ifølge Wright møttes Guterres og Gusmao for å diskutere Dilis forbindelse med den tilstøtende indonesiske provinsen Vest-Timor der Guterres sier at han håper å kunne stille til det indonesiske parlamentsvalget.

«Jeg er sikker på at hvis det ble laget en meningsmåling ville ikke folk like dette møtet,» sier Wright. «Men jeg ville ikke kalle det raseri. Det er mer som en taus skuffelse.»
Nasjonal koordinator for the ETAN (East Timor and Indonesia Action Network, en USA-basert lobbygruppe), John M. Miller, sier at Gusmaos møter med Guterres «ville passe inn i Gusmaos perspektiv på rettferdighet og forsoning, som blir utsatt for massiv kritikk i Øst-Timor. Xanana ser ut til å være innstilt på å sette tilgivelse over rettferdighet, selv for de verste av disse forbryterne.»

Når det gjelder José Ramos-Hortas siste amnestier hevder Jesse Wrights at de fleste timoresere er forsiktige med å egentlig kritisere ham.

«Det fryktelige med disse amnestiene er at mange av dem var ulovlige. Presidenten hadde ikke myndighet til å gi amnesti med øyeblikkelig virkning til Rogerio Lobato [østtimoresisk politiker som ble fengslet etter fem anklager om å bevæpne dødsskvadroner under krisen i 2006, han ble dømt til sju og et halvt års fengsel, men bor nå på Bali], men domstolene la seg flate og utfordret ham ikke. Hva kan du gjøre når presidenten bryter landets lover og domstolene ikke gjør noe med det? Den manglende viljen til rettferdighet i Timor er pinlig. Siden det ikke finnes rettferdighet øverst i systemet, er det veldig vanskelig å framtvinge rettferdighet lenger nede.»

SANCHO GONSALVES mistet broren Ulyssis Cipriano Gonsalves 12. november 1999. Han var én av antatt 100 mennesker som det indonesiske militæret drepte under og etter en fredelig demonstrasjon på Santa Cruz-kirkegården i Dili. Kroppene deres er aldri blitt funnet igjen. Den manglende viljen til å åpne massegraver har blitt tilskrevet FNs motvilje mot å bringe Sørøst-Asia ut av balanse.6 Mens noen massegraver er blitt åpnet, er det rapportert om 628 mulige, men ikke undersøkte gravsteder. Etter år med forhandlinger tilbrakte en gruppe rettsantropologer flere uker i juli og august i år med å lete etter en massegrav som man tror inneholder levningene av dem som ble drept.

Rettsantropologen Dr. Sauren Blau er en av lederne for gravåpningene og sier at inntil nå har det vært en «fortrengningskampanje» rundt de døde.

«Undersøkelser av sannheten er tett forbundet med sorg i Øst-Timor,» sier hun. «Sørgetiden er ikke over før kroppene er begravd på ordentlig vis og de dødes sjeler har funnet hvile. Å lage nøyaktige historiske opptegnelser og anerkjenne lidelsene er en form for rettferdighet. Å ta kontroll over de døde ved å støtte gravåpninger kan være en mulig måte for å styrke regjeringen.»

80 slektninger av de forsvunne samlet seg på et sted nær Dili. Lokale ledere sluttet seg til dem sammen med laget av rettsantropolger. De var vitne til at en av de eldste utførte en tradisjonell timoresisk seremoni for å mane fram åndene til de avdøde for å få deres veiledning.

Laget arbeidet med lokalt politi, helse- og gravstedsarbeidere som hadde opplæring i grunnleggende teknikker for åstedsgranskning. Så langt er ingen levninger funnet.

«Vi ønsker ikke å stanse prosessen,» sier Sancho Gonsalves. «Vi ønsker å fortsette for å finne dem, så vi gjør alt vi kan.»

Da Xanana Gusmao en sen kveld besøkte gravåpningen, ga det slektningene «et nytt slags håp», sier Blau.

«I to hele timer lyttet han til familiene. Han hadde det ikke travelt. Han snakket om hvor viktig dette arbeidet er. Slike handlinger viser Øst-Timors folk at regjeringen bryr seg om de som ble rammet av grusomhetene, både levende og døde.»

Cris Carrascalao er enig. «Hvordan er det mulig å fortsette framover når vi ganske enkelt ikke vet? Jeg sørger over broren min, den gamle familien min, den jeg var den gangen. Kanskje var det skjebnen at han skulle dø på den måten. Jeg kan ikke fatte det, og likevel fortsetter livet.»

Oversatt av K.E.V.

1 Øst-Timor hadde vært okkupert av Indonesia siden 1975, og i kjølvannet av folkeavstemningen om landets selvbestemmelsesrett 30. august 1999 gjennomførte tilhengerne av tilknytningen til Djakarta flere massakre. Se Noam Chomsky, «Timor-oriental, l’horreur et l’amnésie» (Øst-Timor, skrekk og glemsel), Le Monde diplomatique, november 1999.

2 Dr Soren Blau, «Should the past remain burried? Examining the contributions forensic archaeology and anthropology can make to post-conflict justice?», i Kingsbury, D. og Leach, M. (red.), East Timor: Beyond Independence, s. 141–148 , Melbourne, Deakin University.

3 www.news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/7504908.stm.

4 www.abc.net.au/ra/programguide/stories/200808/s2348856.htm.

5 «Human Rights Development in Timor Leste», The Security Sector and Access to Justice 1st September 2007 – 30. June 2008, FN, 26. august 2008.

6 Suzanne Katzenstein, «Hybrid Tribunals: Searching for justice in East Timor», Harvard Journal of Human Rights, nr 16, vår 2003, s. 245–278.