Olympe de Gouges.

Revolusjonens glemte feminist

Olympe de Gouges (1748–1793) var en av de første som krevde like rettigheter for alle diskriminerte og utbyttede, for kvinner og svarte. For det måtte hun bøte med livet, og mistet den rettmessige plassen hun fortjener i humanismens historie.

Marie-Olympe de Gouges er en av de ytterst få kvinnene i eldre historie som er blitt henrettet for å ha utgitt politiske skrifter.1Den offentlige anklageren trakk fram tekster med titlene «Olympe de Gouges au Tribunal révolutionnaire» (Olympe de Gouges i den revolusjonære domstol), «Olympe de Gouges défenseur officieux de Louis Capet» (Olympe de Gouges, ivrig forsvarer av Louis Capet) og spesielt «Les trois urnes» (De tre urnene), et manifest som ble betraktet som «en oppfordring til attentat» mot den nasjonale suvereniteten og som rettferdiggjorde dødsstraff. Likevel er det ikke lenge siden denne engasjerte kvinnen, en viktig humanistisk figur på slutten av 1700-tallet, ble gjenoppdaget og anerkjent som banebrytende i idéhistorien. Hun er fortsatt en eksepsjonell figur, ikke bare på grunn av sitt langvarige politiske engasjement, men også på grunn av sine framskredne meninger om svartes og kvinners situasjon, meninger som hun uttrykte med stort mot. Først da de store samfunnsspørsmålene knyttet til kvinner, rasisme og minoriteter virkelig kom tilbake på dagsordenen etter andre verdenskrig, ble det igjen satt søkelys på Olympe de Gouges tragiske skjebne.

DE TI SISTE ÅRENE før hun døde, skrev hun et tjuetalls teaterstykker der hun tok opp samfunnsspørsmål og aktuelle politiske saker. Noen av stykkene ble satt opp, både med og uten suksess. Hun skrev også et «orientalsk» eventyr, to–tre romaner og en mengde politiske tekster – petisjoner, pamfletter, løpesedler, plakater – hvorav de siste kostet henne livet.

Hun var sterkt involvert i politikk, og teaterstykkene hennes omhandlet aktuelle politiske eller kontroversielle temaer, som for eksempel avskaffelse av slaveriet. Olympe de Gouges ble kraftig fordømt av «den moralske majoritet» i sin samtid, som mente at moderskap, husarbeid og barneoppdragelse fortsatt skulle være de eneste områdene der kvinner fikk være aktive og kreative.

«Husk denne ’dragen’, denne mannhaftige kvinnen, den skamløse Olympe de Gouges som ville drive politikk og begikk forbrytelser.»
Offentlig anklager

Hun tilhørte dermed et mindretall da hun kastet seg inn i de mest brennhete politiske debatter. Foretaksomme kvinner som – ble det sagt – i alle fall «hadde selvaktelse» og visste å holde seg «innenfor anstendighetens grenser», forskanset seg som regel i romanens litterære univers eller drev et «åndsbyrå» (bureau d’esprit) på denne tiden.2 2Ordet «salong» (salon) ble, i motsetning til hva man ofte tror, først tatt i bruk på begynnelsen av 1800-tallet.

Olympe de Gouges’ navn dukket opp på politiske propagandaplakater, og hun gjorde seg bemerket under rettergangen mot Ludvig 16, da hun tilbød seg å forsvare den falne monarken, og uttrykte ellers sin avsky for dødsstraff.3Olympe de Gouges’ stykke om slaveriet vakte skandale ved at den svarte Zamore overlever selv om han har drept en plantasjeeier. Hun kommer tilbake til spørsmålet om rettferdighet når hun i nasjonalforsamlingen i mai 1790 foreslår at det opprettes en folkelig høyesterett i stedet for de gamle kongelige domstolene. Deretter ble hun kritisert for sitt samarbeid med girondiner-representantene som hun hardnakket forsvarte i et brev til konventet 9. juni 1793, en uke etter at de ble bannlyst og arrestert.4Det var for øvrig under girondinernes innflytelse at den eneste loven som ga noe i nærheten av borgerrettigheter til franske kvinner – nemlig retten til skilsmisse – ble vedtatt med knapp margin helt på slutten av den lovgivende forsamlingens tid (september 1792). Den liberale og humanistiske strømningen som hun – i likhet med Les Amis des Noirs («De svartes venner»)5Forening grunnlagt av girondineren Jacques Pierre Brissot i 1789. og forsvarere av kvinners rettigheter – knyttet seg til, ble som kjent feid bort av Skrekkveldet (Terroren).

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Det er en kjent sak at seierherrene skriver historien, og det ser ut til at i tilfellet Olympe de Gouges, som ble henrettet tre dager etter girondinerne, har ettertiden på verste vis fulgt i fotsporene til den offentlige anklageren i kommunen Chaumette, medlem av Montagne-partiet og vaskeekte demagog, som påberopte seg å snakke på vegne av Naturen da han uttalte: «Husk denne ’dragen’, denne mannhaftige kvinnen, den skamløse Olympe de Gouges som ville drive politikk og begikk forbrytelser; alle disse umoralske skapningene er blitt tilintetgjort under lovens hevnende jernhånd!»

Henvendt til kvinnelige republikanere fortsatte han: «Og dere vil gjøre som dem? Nei, dere vil kun føle at dere fortjener aktelse når dere blir det Naturen har ønsket at dere skal være. Vi ønsker at kvinner skal aktes, og det er derfor vi tvinger dem til å akte seg selv.»

Olympe de Gouges ble henrettet 3. november 1973, og hadde på mange måter forutsett sin egen skjebne i en berømt artikkel om talerstolen og skafottet som ble publisert i hennes «Erklæring om kvinnens og den kvinnelige borgerens rettigheter» (1791). Der formulerte hun, temmelig skarpsynt, kvinnens nye stilling slik: «Under det gamle regimet ble kvinner aktet og var foraktelige, etter Revolusjonen er de blitt aktverdige og foraktes.»

Marie Gouze, som hun opprinnelig het, ble født i Montauban i provinsen Quercy i 1748. Hun ble enke som 20-åring. En rekke tilfeldigheter, kombinert med hennes egne temmelig høye ambisjoner, ville at hun skulle bli innlemmet i det kunstneriske og intellektuelle miljøet i opplysningstidens Paris. Der ble hun kjent under navnet Olympe de Gouges, og møtte forfattere, filosofer, vitenskapsfolk, mesener og samlere, intellektuelle kvinner, kunstnere og framfor alt skuespillere. Teatret var hennes største lidenskap, og fra 1778 viet hun seg helt og holdent til dramatikken. Etter Molière tillot tradisjonen ved La Comédie-Française at man kunne uttrykke seg subtilt om ømtålige spørsmål, så lenge kodene for «la bienséance», sømmeligheten, ble respektert og «det moralske mål» ble innfridd.

I 1782 gjorde Olympe de Gouges en privat opplesning hos Markisen av Montesson, som hadde et sosietetsteater ledet av ridderen av Saint Georges, hvis mor var en tidligere slave. Stykket handlet om slavehandelens grusomheter, selv om man på den tiden bare fikk bruke eufemistiske ord som «urettferdighet». Madame de Montesson, som hadde stor innflytelse i kraft av å være den offisielle elskerinnen til hertugen av Orléans, faren til den framtidige Philippe-Egalité, anbefalte Olympe de Gouges til Théâtre français, og stykket ble satt på repertoaret. Men etter å ha sett nærmere etter oppdaget man at dette «indiske dramaet» skjulte en kritikk av den særdeles innbringende slavehandelen.

Olympe de Gouges, som i stykket fordømte «den svarte loven»,6Utstedt under Ludvig 14. Loven normaliserte prinsippet om slaveri av «negrene» fra koloniene, ved å gi en streng definisjon av «statusen» slave. Loven ble opphevet i Republikkens år 2, men Napoleon gjenopprettet den og strammet den inn i 1802. gjorde den feilen at hun høylytt ga uttrykk for sin ergrelse over at stykket hennes ble stuet vekk i skrivebordsskuffen på La Comédie-Française. Hun fikk deretter kongelig forseglet brev der hun ble truet med fengsling i Bastillen. Dette skremte henne, og hennes politiske «vekkelse» skriver seg fra denne tiden. Fra 1785 og fram til sin død ga hun utrettelig ut tekster om alle emner hun mente var viktige. I begynnelsen var hun forsiktig, på grunn av «den ministerielle despotismen», som hun kalte det, men uttrykte sin ektefølte begeistring da sensuren ble opphevet i 1789.

UNDER DET GAMLE regimet hadde hun hovedsakelig formidlet sine meninger gjennom forordene til teaterstykkene sine, som ble publisert i en samleutgave i 1788. Hovedtematikken var gjeldsfangene (L’homme généreux) eller at unge katolske kvinner ble tvunget til å bruke slør, en tradisjon som fratok dem deres frihet for resten av livet.7Hun utviklet denne tematikken i et av stykkene sine som fikk stor suksess, Le Couvent ou les voeux forcés (Klosteret eller de tvungne løfter) som ble spilt i Paris og andre steder i Frankrike i 1791 og 1792. Hun skrev også om barn født utenfor ekteskap og uten rettigheter, fattigdom og selvfølgelig om kvinner og det religiøse ekteskap – «kjærlighetens og fortrolighetens grav» – som hun foreslo å erstatte med en sivil, likeverdig kontrakt der man tok høyde for partenes naturlige tilbøyelighet til å søke utenomekteskapelige relasjoner.

I isolerte tekster som de gripende Remarques sur les hommes noirs (1788) eller Le Bonheur primitif de l’homme (1789) er hun inspirert av Rousseaus teser om naturens iboende godhet, skjønnhet og anstendighet. Hun var selv født utenfor ekteskap, en såkalt «fille naturelle», og kalte seg «et barn av naturen». Inspirert av opplysningstenkerne og fornuften skapte hun et originalt verk ispedd geniale og nyskapende ideer som hun beskrev som uslepne diamanter.8Skribenten, diplomaten og politikeren Mirabeau sa om henne: «Vi kan takke en uvitende kvinne for store oppdagelser». For hennes verk preges også av stilistiske svakheter og en tydelig mangel på tekstbearbeiding. Hun overlot dessverre selve skrivearbeidet til sekretærer. Som de fleste av sine landsmenn, også de intellektuelle, avskydde hun å skrive selv. Men diktat har sine ulemper hvis man ikke er så flink til å lese igjennom tekstene selv.9Brev skrevet av menn og kvinner som ble fengslet under Skrekkveldet, og som dermed måtte klare seg uten sekretærer eller «fargere» som det het på den tiden, gjør det mulig å relativisere hennes litterære svakheter.

I teaterstykkene sine fra revolusjonen og i alle tekster fra tiden etter 1789 – her må vi legge til «Lettre au peuple» og «Remarques patriotiques» fra 178810Olympe de Gouges presenterer her en plan for økonomiske reformer og foreslår skattlegging av synlige tegn på rikdom samt prinsippet om en frivillig skatt, et forslag som fikk oppmerksomhet og ble debattert de påfølgende månedene. Hun framlegger her også en større plan for reformer og sosiale forbedringer samt måter å bekjempe fattigdom på. – forsøkte Olympe de Gouges ofte å vekke opinionen. Betegnelsene pamflettskriver eller propagandist passet henne derfor utmerket. Hennes faste sjanger var den klassiske pamfletten, som kunne ha alt fra fire til femti sider, som for eksempel hennes Lettres au roi et la reine (Brev til kongen og dronningen) og L’esprit français (Den franske ånd). I 1792 og 1793 lanserte hun plakatkampanjer for å få spredt synspunktene sine bedre. Det kunne være i forbindelse med viktige politiske hendelser som krigen, den nasjonale forsoningen, framveksten av Montagne-diktaturet, rettergangen mot Louis Capet eller ytringsfriheten, som hun kom tilbake til i sin siste tekst fra fengselet (Une patriote persécutée – en forfulgt patriot).

FRAM TIL NYLIG var det bare noen få akademikere som kjente til Olympe de Gouges. Men i sin samtid var hun en stor humanist i et land som fortsatt i stor grad var dominert av arkaiske forestillinger som bunnet i religion og familietradisjoner. Hennes offentlige ytringer medførte alltid en risiko, og hun ble verken spart for latterliggjøring eller trusler.

I humanistiske spørsmål har man ofte heller trukket fram hennes samtidige Condorcet og abbed Grégoire. Sistnevnte var imidlertid den første i ettertiden som lovpriste Olympe de Gouges’ eksepsjonelle mot. I 1808 sa han at hun «visste å tale de ulykksalige svartes sak». Det er altså helt på sin plass å hylle Olympe de Gouges’ store mot til å fremme humanistiske synspunkter med så stor varme som hun gjorde.

Oversatt av Gøril Eldøen

Fotnoter   [ + ]

Default thumbnail
Forrige sak

En ny verdensorden?

Default thumbnail
Neste sak

De franske unntak

Andre saker om Politikk

«Turister, dra hjem»

En ødeleggende overturisme hadde allerede oversvømt flere av de greske øyene og begynt å skylle inn

Sa noen systemisk?

USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.