Nord-Amerika

Dråpen som ble til en bølge

Det begynte med en protest mot Berlusconis skole- og universitetsreformer, siden har protestene bredt om seg. «Onda anomala» samler nå opp mot 1,5 millioner italienere, og bærer i seg kimen til det første store sosiale opprøret mot systemet som ledet til den aktuelle, globale økonomiske krisen.

Posted on

I Bologna 15. mars 2008 lanserte rektorene ved tolv italienske universiteter noe de kalte Aquis, sammenslutningen av de mest produktive universitetene i landet. Hensikten var å få universitetene til å konkurrere om midler på rent forretningsmessig og produksjonsmessig grunnlag.1 Med dette så det ut til at aziendalizzazione (omstillingen av offentlige tjenester etter mønster av næringslivet) var fullendt for universitetssektoren. Paradokset er at regjeringen til Silvio Berlusconi, som ideologisk sett lever i symbiose med denne samfunnsutviklingen, lyktes i å få et både de «produktive» og de «uproduktive» rektorene imot seg.

Berlusconi kom til makta samtidig med at finanskrisen rammet en allerede svekket italiensk økonomi. Derfor erklærte il cavaliere seg tvunget til å gjennomføre økonomiske innstramminger. I løpet av ni minutter den 25. juni vedtok den italienske regjeringen en serie «hastetiltak» (et lovdekret som seinere ble endret til Lov 133). Loven inneholder 85 paragrafer, hvorav en håndfull krever svært betydelige innsparinger ved universitetene. Professor i grunnlovsrett ved universitetet i Roma, Gaetano Azzariti, kaller vedtaket et «barmhjertighetsdrap på universitetene».2 Det var et rent politisk sjokk, som favoriserte visse økonomiske sektorer på bekostning av høyere utdanning og forskning.3

Loven ville innebære at for hver ny professor som ble ansatt ved et fakultet, måtte to andre slutte. Andre paragrafer åpnet for privat finansiering og økning i immatrikuleringsavgiften, som ville bety at de fattigste ville måtte ta opp lån. 28. august presenterte Italias minister for offentlig undervisning, universiteter og forskning, Mariastella Gelmini, et annet dekret som i tillegg til budsjettnedskjæringer forutsatte en tilbakevending til allmennlærersystemet (i Italia underviser flere lærere i samme klasse i grunnskolen). Dette tiltaket må ses i lys av at tida elevene tilbringer på skolen kortes ned. Andre vedtak skapte et inntrykk av tidligere tiders skole, med gjeninnføring av oppførselskarakter til og med videregående skole. (Denne tanken var allerede luftet av den tidligere sentrum/venstre-regjeringa.)

Liknende «reformer» føyde seg inn i en kampanje drevet av enkelte representanter for høyresiden, en kampanje med sløsing i skolen som tema.4 Først og fremst dreide det seg om de altfor høye lønnsutgiftene. Kampanjen var et forsøk på å vende mot skolen italienernes evige (og ofte vel begrunnede) motvilje mot sløsing med offentlige midler. Det handlet faktisk om å videreføre en tendens man har sett i alle fall det siste tiåret under venstre- såvel som høyreregjeringer. En forfatter og teatermann som har engasjert seg i motstanden mot «reformen», uttrykker seg slik: «I horisonten ser vi 87 000 undervisningsstillinger forsvinne i løpet av tre år. Dette skjules bak skoleuniformens folklore og den flaue gjeninnføringen av allmennlæreren. […] Bak returen til det gamle karaktersystemet fra 0 til 10 og oppførselskarakteren venter vi oss kutt i den offentlige skolen som er proporsjonale med økningen i støtten til privatskoler. Den økte med 65 prosent i 2001, på skattebetalernes regning.»5


DET ER IKKE å ta for hardt i å si at skolestarten i høst ble het. 15. september ble skolen Iqbal Masih i Centocelle-området i Roma okkupert av lærere og foreldre. Protestbevegelsen spredte seg fort over hele Italia, og tok navnet «Non Rubateci il Futuro» («Ikke stjel framtida»). Elever, foreldre og lærere overnattet i skolene, hengte opp bannere og demonstrerte sammen. Med okkupasjonen av Mamiania-gymnaset nådde protestene den videregående skolen. Så fulgte universitetene, ved studiestart 5. oktober, i Pisa. To dager senere ble administrasjonsavdelingen ved Sapienza-universitetet i Roma okkupert. 15. oktober arrangerte 10 000 studenter et møte, og demonstranter okkuperte Termini, hovedjernbanestasjonen i Roma.

To dager senere arrangerte fagforeninger generalstreik, en enorm menneskemengde strømmet gjennom Romas gater, 50 000 studenter sluttet seg til. I Bologna, Milano, Torino, Napoli, Padova, Palermo ble universitetene okkupert. Bevegelsen døper seg selv Onda anomala («Unormal bølge»). Innen 30. oktober hadde flommen vokst ytterligere, og dagen etter oppfordret en studentdelegasjon metallarbeiderne i det italienske LO til generalstreik på aksjonsdagen 12. desember.
Aktivistene som løftes fram av «bølgen», preger den på originale måter. Gjennom møter, stadig nye blogger og nettverk på internett, utarbeides hundrevis av tekster i fellesskap, professorer underviser i gatene og legger fram sine analyser, forfatterkollektivet Wu Mingh (tidligere kjent som Luther Blissett) fra Bologna inviteres til å tale for sprengfull sal. En ny sosial og kollektiv intelligens er i ferd med å oppstå. «Det som er under utvikling er en selvorganisering av midlertidig ansatte arbeidere og studenter,» sier litteraturstudenten Aliocha ved Sapienza-universitetet, som jobber deltid i bank. «Noen er både midlertidige arbeidere og studenter, andre er midlertidig ansatte forskere, og noen er bare deltidsarbeidende. I samarbeid med fagforeninger stelte vi i stand generalstreiken 17. oktober, og organiserte den også på arbeidsplasser hvor midlertidig ansettelse er daglig kost.»
I dagens Italia, der fødselsraten er for lav til å opprettholde folketallet, er ungdommen like urolige og engstelige som innvandrerne. I et intervju som inspirerte til mange slagord, omtalte økonomiministeren i den forrige regjeringen unge italienere som bamboccioni, store babier som ennå ikke er i stand til å forlate barndomshjemmet. «Denne bevegelsen markerer at en opprørsdiskurs er kommet tilbake, et generasjonsbrudd,» mener Francesco, en doktorand i Firenze. «Det er den første allmenne kampen mot usikkerheten i arbeidsmarkedet, mot prekariteten. Men det dreier seg også om å forkaste et samfunn som har organisert seg mot de unge, i den forstand at fleksibiliteten aldri har gått hånd i hånd med garantier om en viss trygghet. Vi sier: «Dere har framstilt oss som kjeltringer, som dovenpeiser, som evige smågutter, mens vi faktisk er fullt i stand til å diskutere, og stille krav.»» Han understreker også noe annet som er karakteristisk for bevegelsen: «Den dukker opp samtidig med at ytre venstre har forsvunnet fra parlamentet, og politikken er etablert etter det amerikanske, todelte mønsteret. Det er en ny måte å drive politikk på. La oss heller skape en ny start, med alle motsigelsene og tvetydighetene …»

Den «uvanlige bølgen» la stor modenhet for dagen da man forsøkte å gjøre den voldelig. Dette skjedde med en provokasjon 29. oktober, da politiet elskverdig lot en gruppe nyfascister parkere en lastebil full av jernstenger i ei gågate like ved senatet, før de beskyttet dem da de trakk seg tilbake etter å ha vært aggressive mot demonstrantene. Men bildene av smågutter på 13–14 år som flykter vettskremte fra skinheads som slår med belter og jernstenger, har ikke akkurat virket til regjeringens fordel. Berlusconi truet også med å sende politiet for å evakuere de okkuperte universitetene. Det avdramatiserende svaret på dette har vært transparenter med «Jeg er ikke redd» (henvisning til en roman som er svært populær blant ungdommen) fra den ene til den andre enden av den italienske halvøya.6

I et land som fortsett er merket av det stadig manipulerte minnet om «blyårene»,7 er det instinktive valget av ikke-vold ikke nødvendigvis et resultat av en lammende respekt for lovene. Tania, som studerer statsvitenskap ved Sapienza, forklarer det slik: «Blokadetaktikken var både spontan og et resultat av det vi observerte hos «anti-CPE»-bevegelsen8 i Frankrike i 2006: blokade av jernbanestasjoner, blokade av trafikk. Det er en måte å unngå direkte konfrontasjon med ordensmakten på, noe som er vesentlig med tanke på det italienske politiets renommé på dette området. Men det dreier seg også om å komme seg ut av universitetene, bli synlige, snakke med andre, i visshet om at vi ikke bare kjemper for universitetet, men for en hel generasjon, for mange sosiale sjikt, på en måte som nærmer seg krisen. Slik merket vi også i hvilken grad bevegelsen vår møtte sympati.»9

15. og 16. november, i Roma, dagen etter en gigantdemonstrasjon, satte en forsamling fra universiteter i hele landet seg ned og forfattet en serie tekster «for reformer skapt av universitetet selv». Forsamlingen var delt inn i ulike arbeidsgrupper: forskning, pedagogikk, sosial trygghet. Gruppa som arbeidet med temaet sosial trygghet erklærte, med tilslutning fra et tusentalls personer: «Flere og flere mennesker går inn i universitetssystemet, men prisen er at de må sette seg i betydelig gjeld. Og kunnskapsnivået de når, blir lavere og lavere. Kampen flytter seg derfor til arbeidsmarkedet (der produksjon av kunnskaper og utvikling av profesjoner blir viktigere og viktigere), og til det som handler om sosial beskyttelse.»


DAGEN FØR GENERALSTREIKEN 12. desember antydet minister Gelmini et tilbaketog: Gjeninnføringen av «allmennlæreren» ble frivillig, og skolene kunne være åpne hele dagen. Reformen for videregående skole ble utsatt til 2010. Men budsjettkuttene var udiskutable. Trass i regnskyll og flom samlet demonstrasjonene organisert av fagforeninger og den «uvanlige bølgen» en imponerende menneskemengde: 1,5 millioner ifølge fagforeningene. Selv om den må ta andre former etter juleferien, er det lite sannsynlig at bølgen legger seg paddeflat.
Over hele Italia har Onda spredt parolen: «Vi betaler ikke for deres krise». Onda er den første, svære sosiale bevegelsen i Europa i kjølvannet av den store økonomisk-finansielle krisen, men blir neppe den siste. Allerede har «surfere» fra bølgen sett likesinnede sette seg i bevegelse på den andre siden av Det joniske hav; i Hellas, der ungdomsopprøret har tatt andre former. I Italia ble støtten til de greske ungdommene understreket under generalstreiken. Idet den henspilte på Alexandros Grigoropoulos, den unge mannen som ble drept av politiet i Aten, lød parolen fra Onda: «Utagbare. Uregjerlige. Fra Hellas til Italia med Alexis i hjertene.» Mange steder håper man på nye bølger. Hvorfor ikke en flodbølge?

Oversatt av L.H.T.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver