Penger og makt

Politisk korrupsjon foregår også i former som loven ikke straffer. Hvordan kan man i en tid hvor spørsmålet om «statens comeback» stilles nærmest overalt, unngå å spørre seg hvilke interesser denne tilbakekomsten tjener?

For et år siden, i januar 2008, ble den tidligere britiske statsministeren Anthony Blair rekruttert til den amerikanske banken JPMorgen Chase som rådgiver på deltid. En deltidsstilling med riktig lønn: én million pund i året. Forestiller man seg at JPMorgen hadde behandlet Blair like godt hvis han i sin periode i 10 Downing Street hadde tatt grep som banken hadde mislikt, for eksempelvis for å unngå en finanskatastrofe? Er det en tilfeldighet at Gerhard Schr...der i mars 2006, for en lønn på 250 000 euro i året, ble rådgiver for et gassledningsfirma, et datterselskap av Gazprom, som han selv hadde båret til døpefonten da han var rikskansler i Tyskland? En av hans sosialdemokratiske kamerater bemerket syrlig: «Jeg kan ikke nekte for å være en smule indignert av at en statsmann så til de grader er besatt av penger.»

Nå er det George W. Bushs tur til å forberede sin framtidige karriere. Vi har en viss ide om hva den kan bestå i: «Jeg vil holde noen taler, fylle opp de gamle pengekistene. Jeg vet ikke hvor mye min far får – fra 50 000 til 75 000 [dollar per tale] – og Clinton tjener også mye penger.»¹ Så mye at den tidligere demokratiske presidenten må legge fram for en etikkomité i det amerikanske utenriksdepartementet en liste over dem som betaler for han taler. På denne måten skal ingen kunne mistenke kona hans for å føre en utenrikspolitikk som gjentatte ganger beriker ektemannens kunder …

I juli publiserte det franske ukemagasinet Le Point, som ikke akkurat er fiendtlig innstilt til Nicolas Sarkozy, en rekke av hans fargerike uttalelser. Den franske presidenten skal ha gitt følgende detaljer om sine prosjekter: «I 2012 vil jeg være 57 år, jeg representerer ingen. Og når jeg ser milliardene Clinton tjener, åpner jeg lommene! Jeg gjør det i fem år og tjener til slutt like mye spenn som Clinton. Hundre og femti tusen euro per forelesning!»² Først «president», så «foreleser».

SELGE RÅD, HÅVE inn på foredrag? Man kan også bli sjef for et svært stort selskap – å ha vært finansminister er ikke den verste jobbsøknaden – og forhandle for selskapet overfor «mammastaten» når offentlige penger pøses ut for å redde konkurstruede privatbanker. Barack Obamas innflytelsesrike økonomirådgiver, Robert Rubin, kjenner godt til dette, han har selv gått fra sjefsstolen i Goldman Sachs til finansministerposten, og deretter fra finansministerposten til ledelsen for finanskonglomeratet Citigroup.

Den franske minister for økonomi, finans og industri fra 2005 til 2007, Thierry Breton, jobbet for å gjøre avgifts- og skattesatsen på høye inntekter mer «attraktiv». Han nøt direkte godt av fordelene, ettersom han nå er direktør for IT-selskapet Atos, etter å ha tilbrakt et år i banken Rothschild (der han traff på Schr...der …). Ifølge ham selv vil han få «en fast årslønn på 1,2 millioner euro, en variabel bonus som kan bli opptil 120 prosent av fastlønna hvis målsetningen nås, men jeg ønsker å sette tak på 100 prosent. I tillegg til dette kommer tildelingen av 233 000 aksjeopsjoner ved utgangen av 2009, 2010 og 2011.» Breton presiserte: «Jeg ba om ikke å få en gullkantet fallskjerm hvis min stilling skulle avsluttes.»³ Ja, krisen gjør at vi alle må ofre noe.

Når politiske maktposisjoner på den ene siden utgjør en nødvendig etappe for å få en lukrativ næringslivskarriere, på den andre siden et tilfluktsted for pengemennesker på jakt etter en ny start, kan man da fortsatt håpe at de hovedskyldige i krisen påtar seg sin del av ansvaret for å minske skadene?

Oversatt av R.N

1 Jim Rutenberg, «Talking with author, Bush reveals his personal side», International Herald Tribune, 3. september 2007.

2 «Sarko off», Le Point, 3. juli 2008. Ifølge en journalist i dagsavisen Le Monde hadde Sarkozy tre år tidligere uttalt «Jeg kan bli advokat, jeg kan tjene penger [?] Første blir jeg president, så advokat. (Philippe Ridet, Le Président et moi, Albin Michel, Paris, 2008, s. 149).

3 Les Echos, 16. desember 2008.