Den evigvarende plyndringen

Israel bomber EU-finansiert infrastruktur sønder og sammen. Hva gjør EU?

La oss gå tilbake til den 14. januar. Over ett tusen palestinere, innestengt på en smal landstripe og utsatt for intense angrep fra luften, fra sjøen og på bakken av en av verdens mektigste militærmakter, var da blitt drept av israelske tropper. En palestinsk skole FN brukte som tilfluktsrom var da blitt bombet. En resolusjon vedtatt av den eneste organisasjonen som virkelig kan representere dette «internasjonale samfunn» som alle ropte på, hadde da forgjeves krevd at de militære operasjonene på Gazastripen skulle stanses. Det var altså da, 14. januar, at EU viste hvor besluttsomt unionen kunne reagere overfor denne voldelige og arrogante maktoppvisningen. For hva vedtok det europeiske fellesskap? Jo, å gå inn for en pause i tilnærmingsprosessen med Israel! Men for å dempe virkningen av det som tross alt kunne oppfattes som et anklagende fnys mot israelske myndigheter, ble det understreket at det her dreide seg om en «teknisk», ikke en «politisk» forholdsregel. Og at beslutningen var blitt fattet i samråd med «begge parter».

ISRAEL HAR HATT frie tøyler. Den israelske hær hadde allerede ødelagt det meste av palestinernes infrastruktur som var finansiert av EU. Det kom knapt en reaksjon på dette, ikke en eneste juridisk anklage, ingen krav om oppreisning. Deretter iverksatte Israel en blokade mot et fattig folk som sto uten vann, mat og medisiner. Stadig ingen reaksjon, utover en evinnelig reprimande rettet mot de to stridende parter under henvisning til at den sterkeste parts voldsbruk ikke alltid får den svakeste til å underkaste seg. Så dermed hadde vel Israel ingen grunn til å tro at landets straffefrihet skulle opphøre? (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

«Bankene får penger, vi får kuler»

Neste sak

Nasjon søker stat

Mer Leder

Fransk fiskekrok

I 2017 ble Emmanuel Macron framstilt som det liberale sentrums redning. Fire år senere er det ikke mye liberalitet igjen i presidentgjerningen hans.

«Ti stille!»

Når man har først har funnet et forhatt mål som ingen ønsker å bli forbundet med, er det lett å utvide rommet for bannlysning og forbud.

Vaklende topp

Når pengene ikke lenger sildrer riktig vei, må kasinoet tydeligvis stenges.

Hvem blir den neste fienden?

Siden Washington ønsker å innta lederrollen i kampen for «demokratiet», bør satellittstatene være klar over at USA ikke er enig med seg selv om hvem som er hovedfienden.

0 kr 0