Den evigvarende plyndringen

Israel bomber EU-finansiert infrastruktur sønder og sammen. Hva gjør EU?

La oss gå tilbake til den 14. januar. Over ett tusen palestinere, innestengt på en smal landstripe og utsatt for intense angrep fra luften, fra sjøen og på bakken av en av verdens mektigste militærmakter, var da blitt drept av israelske tropper. En palestinsk skole FN brukte som tilfluktsrom var da blitt bombet.1 En resolusjon vedtatt av den eneste organisasjonen som virkelig kan representere dette «internasjonale samfunn» som alle ropte på, hadde da forgjeves krevd at de militære operasjonene på Gazastripen skulle stanses. Det var altså da, 14. januar, at EU viste hvor besluttsomt unionen kunne reagere overfor denne voldelige og arrogante maktoppvisningen. For hva vedtok det europeiske fellesskap? Jo, å gå inn for en pause i tilnærmingsprosessen med Israel! Men for å dempe virkningen av det som tross alt kunne oppfattes som et anklagende fnys mot israelske myndigheter, ble det understreket at det her dreide seg om en «teknisk», ikke en «politisk» forholdsregel. Og at beslutningen var blitt fattet i samråd med «begge parter».

ISRAEL HAR HATT frie tøyler. Den israelske hær hadde allerede ødelagt det meste av palestinernes infrastruktur som var finansiert av EU. Det kom knapt en reaksjon på dette, ikke en eneste juridisk anklage, ingen krav om oppreisning.2 Deretter iverksatte Israel en blokade mot et fattig folk som sto uten vann, mat og medisiner. Stadig ingen reaksjon, utover en evinnelig reprimande rettet mot de to stridende parter under henvisning til at den sterkeste parts voldsbruk ikke alltid får den svakeste til å underkaste seg. Så dermed hadde vel Israel ingen grunn til å tro at landets straffefrihet skulle opphøre?

20 år tidligere hadde jo den jødiske staten tatt sine forholdsregler ved å oppmuntre (som en motvekt til PLO, Palestinas frigjøringsorganisasjon) til framveksten av en drømmemotstander, nemlig Hamas, med et charter som hentet fra middelalderen og en heller tvilsom militær styrke, en organisasjon som ikke var interessert i å «kommunisere» med opinionen i vestlige land. For når man ønsker å bombe og kolonisere uten hindringer, kan det vel ikke tenkes bedre påskudd enn at motparten ikke er «interessert i en fredsavtale». I Europa finnes det selv i dag avisredaktører som kan få seg til å gråte over at Israel «risikerer å miste sin moralske overmakt».3

Planene til den israelske regjering møter heller ingen motstand i USA. 9. januar anerkjente en resolusjon vedtatt i Representantenes Hus landets «rett til å forsvare seg mot angrepene fra Gazastripen». Noen timer tidligere hadde Senatet «bekreftet USAs urokkelige støtte til Israel i kampen mot Hamas». Utvilsomt ut fra ønsket om å ivareta en viss «balanse» ga den første av disse to resolusjonene også uttrykk for «våre kondolanser til uskyldige palestinske ofre og deres familier». Denne ble vedtatt med 390 stemmer, mens bare 5 stemte imot. Den andre ble enstemmig vedtatt. Den øverste ledelsen i den amerikanske statsadministrasjonen står også fast. Noen timer etter at den ensidige våpenhvilen ble erklært, ringte forøvrig Ehud Olmert til den amerikanske presidenten for å takke for USAs støtte. Som også kommer til uttrykk gjennom en årlig økonomisk bistand på tre milliarder dollar, som ikke er ment å skulle betales tilbake. Ingen, verken Obama eller noe andre, har på lang tid luftet planer om å endre på denne støtten.

Med slik støtte i ryggen virker prosjektet til de største israelske partiene å være klart, nemlig å ødelegge alle mulighetene for at det kan opprettes en egen palestinsk stat, som er en anerkjent internasjonal målsetting. Vestbredden, som er vansiret av murer og sperringer og stykket opp av bosettinger, vil fortsette å være et konglomerat av reservater med intravenøs støtte fra EU. Og Gazastripen vil bli bombet hver gang nabolandet vil finne det for godt å gi et uforholdsmessig stort «svar» på attentater eller rakettild. Etter 60 år med nederlag, krenking, eksil, brudd på undertegnede avtaler, kolonisering, krig mellom broderfolk, samtidig med at regjeringer i en hel verden har overlatt dem til deres egen skjebne og godtatt at internasjonale rettsprinsipper, inkludert humanitær rett, feies til side, er det egentlig enestående at palestinerne har bevart sin faste intensjon om en dag å realisere sin nasjonale identitet.

Skulle de lykkes, er det verken europeere eller amerikanere, og heller ikke regjeringene i de fleste araberlandene, de har å takke. På Gazastripen har alle nok en gang stått som passive deltakere i en evigvarende plyndring av et folk.

Oversatt av M.B.