Grått jubileum for euroen

1. januar ble Slovakia det 16. landet som har innført EUs ti år gamle fellesvaluta. Euroen er en stabil valuta og kilde til vekst for hele euroområdet, sier tilhengerne. Men bakenfor den politiske viljen lurer økonomiske realiteter som tvinger fram spørsmålet: Har euroen bidratt til den økonomiske krisen mange EU-land befinner seg i?

Vil finansstormen som har herjet den internasjonale økonomien på sikt kunne true euroens eksistens? Tilhengerne er skråsikre på det motsatte. På ti år, sier de, har euroområdet blitt en fredelig havn som tilbyr en sterk, om ikke stabil, valuta for verdens nest største økonomi. I tillegg ble Slovakia 1. januar det 16. landet til å innføre valutaen. Og om ikke det var nok, så er landene som var negative til lanseringen av fellesvalutaen i 1999 (Danmark, Storbritannia og Sverige), nå i ferd med å revurdere deres holdning. Den danske kronen kan fort bli den neste valutaen euroen erstatter.

Den europeiske sentralbanken (ESB), som er brutalt uavhengig av politiske myndigheter, har klart å begrense veksten i valutamengden og sørget for en inflasjon på omtrent to prosent, legger tilhengerne av fellesvalutaen til. Det nominelle rentenivået har stabilisert seg på i snitt 2,5 prosent, mens det effektive rentenivået er det laveste siden 1960-tallet. Ved å fjerne vekslingsrisikoen1 og transaksjonskostnadene, har avskaffingen av 15 nasjonale myntenheter skapt økt handel og investeringer på tvers av grensene i euroområdet. Den pengestrømmen står nå for en tredjedel av dets samlede bruttonasjonalprodukt (BNP).

Ti år etter euroen ble lansert i 1999 er vekslingskursen til den europeiske valutaen rekordhøy i forhold til dollaren, mens det raske fallet til det britiske pundet og Islands konkurs styrker troen til eurolandene. Og ikke minst har euroen vist seg som et alternativ i det allmektige dollarområdet: En «sterk» euro sørger for over en fjerdedel av valutareservene til verdens sentralbanker og har blitt den foretrukne valutaen for internasjonale verdipapirer. Som Den europeiske sentralbankens direktør, Jean-Claude Trichet, entusiastisk oppsummerer, bidrar euroen «hver dag til å skape et stadig høyere et velstandsnivå og vi spiller dermed en viktig rolle i foreningen av Europa».2

Dette glansbildet gjør at man nesten glemmer alle skyggesonene. Euroområdet har gått gjennom ti heller anstrengende år, med budsjettunderskudd i flere av økonomiene, som har ofte har oversteget taket på tre prosent av BNP som er fastsatt i Stabilitetspakten.3 Kontrasten til Storbritannia, Sverige og Danmark er slående. Disse tre landene som står utenfor euroområdet, har hatt lavere arbeidsledighet, høyere vekst og begrensede underskudd (om ikke overskudd).

Til dags dato har fellesvalutaen ikke bremset EUs økonomiske illebefinnendet, som hovedsakelig skyldes strukturelle problemer euroen aldri har gitt seg ut for å være kuren mot. Likevel har forhåpningene om økt aktivitet og mindre arbeidsledighet ikke blitt en realitet, og det er vanskelig å ikke spørre seg: Har euroen en del av skylden for de økonomiske problemene de ti siste årene og vil den komme intakt ut av en krise som forventes å bli nådeløs?

LANSERINGEN AV VALUTAEN i 1999 hvilte på en politisk vilje og ikke den økonomiske teorien om optimalt valutaområde (OVO). Ifølge denne teorien kan en gruppe land eller regioner utgjør et OVO hvis deres økonomier har en sterk overlappende handel med varer og tjenester og produksjonsfaktorene har stor mobilitet (arbeidskraft og kapital) innad i området. USA er det mest fullendte OVO. Hva er tilfellet med EU?

Handelen mellom landene i euroområdet utgjør rundt 15 prosent av den samlede BNP for området, noe som er svært lavt sammenlignet med det som er tilfellet på den andre siden av Atlanterhavet. Mens kapitalmobiliteten innenfor euroområdet er svært høyt, er mobiliteten til arbeidskraften svært begrenset i forhold til USA (for ikke å nevne at den er svært lav selv innenfor EU-landene).
Maastricht-traktaten ignorerte disse vesentlige problemstillingene da den opprettet en felles pengepolitikk styrt av Den europeiske sentralbanken, og fratok dermed enkeltlandene to (av tre) redskap for å styre nasjonaløkonomien: en uavhengig nasjonal pengepolitikk og fleksibiliteten i vekslingskursen på nasjonalvalutaen. Det tredje redskapet, budsjettpolitikken, som fortsatt står under nasjonal myndighet, er i tillegg innskrenket av Stabilitetspakten. Denne fastsetter at budsjettunderskuddet til hvert medlemsland maksimalt kan være på tre prosent av landets BNP. I tillegg er utenlandsgjelden i prinsippet begrenset til 60 prosent av BNP, noe som ikke overholdes i praksis (Italia og Hellas har gjeld på henholdsvis 104 og 95 prosent av BNP). På grunn av forskjellene mellom medlemslandene, blir selvstendigheten til deres økonomiske politikk et alvorlig spørsmål, spesielt hvis et av dem utsettes for et sjokk som ikke rammer resten av euro-området.

Hvis euroområdet virkelig hadde vært et OVO, ville landet som var i vanskeligheter justeres gjennom 1) mobiliteten til landets arbeidskraft i forhold til resten av euroområdet, 2) fleksibiliteten i lønninger og priser og/eller 3) en utjevnende budsjettoverføring fra Brussel til det uheldigstilte landet. Ingen av disse tre betingelsene var oppfylt da euroen ble opprettet, og få strukturelle reformer for å «myke opp» arbeidsmarkedet har blitt iverksatt siden for å skape et OVO. Den tredje betingelsen – som er enklest å oppfylle – gjør det nødvendig med en dose fiskal føderalisme og en sentralisert økonomisk myndighet som kan danne motvekt til Den europeiske sentralbankens uavhengighet. Dette ligger langt fram i tid, fordi det ville reise tvil om selvråderetten til medlemslandene. Dermed kan ikke unionen – som har begrensede midler (et budsjett med tak på 1,27 prosent av unionens BNP, men som i virkeligheten stagnerer på 1,23 prosent) – ty til budsjettoverføringer for å dempe sjokkene som rammer nasjonaløkonomiene.

Dette står i skarp kontrast til situasjonen i USA der 60 prosent av de offentlige midlene er på føderalt nivå og der arbeidskrafts- og kapitalmobiliteten og lønnsfleksibiliteten er langt høyere enn i EU. Selv ikke det forente Tyskland – som i 1991 fusjonerte den østtyske marken med den vesttyske – lyktes med å skape en OVO for denne myntenheten. På tross av en massiv overføring på 200 milliarder euro siden 1991, har arbeidsledigheten i øst holdt seg over 20 prosent.

I SINE FØRSTE ti år har euroen blitt utsatt for minst to «asymmetriske sjokk», sjokk som ikke har rammet alle medlemslandene på samme måte: Først var det den «dyre» eller overprisede dollaren fra 1999 til 2002, og deretter økningen i oljeprisen fra 2005 til 2008. I det første tilfelle ble statene som var sterkt rettet mot internasjonal handel, rammet av inflasjon (økte importkostnader på grunn av høy dollarpris) i langt større grad enn landene som hovedsakelig handlet med andre land i euroområdet. Eksempelvis nådde inflasjonen i Irland i perioden 1999–2001 4,1 prosent, mens den holdt seg på 2,1 prosent i Tyskland, som er mer rettet mot europeisk enn internasjonal handel.

På samme vis ble ikke veksten og inflasjonene i de forskjellige landene like mye preget av firedoblingen av oljeprisen: Frankrike, som i lang tid har satset på atomkraft, er bare avhengig av olje for 35 prosent av landets energiforsyninger, mens denne prosentandelen i Hellas, Spania og Italia er over 55 prosent.

Uheldigvis har kombinasjonen av en sentralisert pengepolitikk og en desentralisert budsjettpolitikk skapt inflasjonsforskjeller som har medført ulik kjøpekraft for euroen og skjev konkurransedyktighet mellom medlemslandene. I et system med «nasjonale» valutaer, ville dette lett kunne blitt korrigert med en «konkurransedyktig» oppskrivning eller nedskrivning av nasjonalvalutaen. Dette er ikke lenger mulig, fellesvalutaen paralyserer valutaredskapet samtidig som det opphever uavhengigheten til de nasjonale pengepolitikkene.
På grunn av denne umuligheten av å korrigere inflasjonsforskjellene, har kjøpekraften til euroen i mange land sunket langt under gjennomsnittet i euroområdet og i forhold til Tyskland. Mellom januar 1999 og september 2008 ble euroen i Italia, på grunn av forskjell i lønnskostnader, overpriset med rundt 40 prosent i forhold til euroen i Tyskland, og Spania og Hellas befant seg ikke langt bak.

Å korrigere disse kumulative forskjellene er en vanskelig oppgave ettersom en lønnsreduksjon kan være politisk eksplosivt. Kun produktivitetsforbedringer kan snu endre utviklingen, noe Tyskland og Nederland har klart. Det er dermed ikke overraskende at en rekke bedrifter har valgt å løse «problemene» sine med å flytte (eller true med å gjøre det) produksjonen til land i Sentral- og Øst-Europa.

Og situasjonen kompliseres av at valgene i EU (presidentvalg, parlamentsvalg, kommunevalg) er oppstykket. Dette forsterker den mangelfulle harmonien mellom enkeltlandenes økonomiske sykluser, fordi man ofte praktiserer en ekspansiv budsjettpolitikk i tiden forut for valgene.

MENS VERDEN STUPER ut i en dyp krise, vil det primære målet bli å demme opp for en arbeidsledighet som raskt kan krype over 10 og 12 prosent. Det er allerede tilfellet i Spania der den ubarmhjertig raskt har økt til 13 prosent i løpet av de seks siste månedene.

Kampen mot arbeidsledigheten vil måtte utkjempes med massive budsjettunderskudd som vil flerre opp Stabilitetspakten på et vis som vanskelig vil la seg reparere. Og dette vil kunne påvirke stabiliteten til fellesvalutaen: Stimuleringspakkene kaster på båten takene for budsjettunderskudd på tre prosent og gjeldstaket på 60 prosent av BNP. Disse pakkene vil også gjøre det vanskelig for Den europeiske sentralbanken å forbli uavhengig. Men for enkelte økonomier som allerede er rammet av inflasjonsforskjeller, vil dette ikke være tilstrekkelig og det vil bli svært fristende å følge eksempelet med den brutale nedskrivningen av det britiske pundet. Samtidig kan ikke Spania, Hellas, Italia og Portugal (hvor arbeidsledigheten ofte har vært over 10 prosent i løpet av de ti siste årene) akseptere å forbli evig «underkonkuransedyktige» på grunn av overprisingen av «deres euro».

Hvorenn «traumatiserende» det vil være å gå tilbake til den nasjonale valutaen, kan enkelte land beslutte å forlate euroen for å bedre sin egen konkurransedyktighet. I bunn og grunn er dette scenariet bare en tilbakevending til de store valutakrisene i Bretton-Woods-epoken (1944–1971) og Det europeiske monetære system (EMS) mellom 1979 og 1999:4 Dette er lite sannsynlig på kort sikt – om enn bare fordi nasjonalgjelden som er utstedt i euro, vil bli svært dyr å betjene med en nyopprettet og nedskrevet valuta. Likevel kan enhver forverring av det sårbare sosiale klimaet (som den nylige volden under demonstrasjonene i Hellas viser),5 som vil bli forsterket av den brutale veksten i arbeidsledigheten, i enkelte land øke fristelsen til å velge denne ekstreme løsningen.

Oversatt av R.N.