I hjertet av det muslimske India

Under en måned etter attentatene 26. november 2008 åpnet luksushotellene i Mumbai, Taj Mahal og Oberoi-Trident, dørene igjen. Men i hele landet er traumet etter hendelsene fortsatt sterkt. Umiddelbart etter attentatene pekte Indias statsminister Manmohan Singh mot Pakistan, delvis for å unngå økte spenninger mellom indiske hinduer og muslimer. Det hindunasjonalistiske partiet BJP forsøkte å spille på frykt og muslimhets uten å lykkes. Så å si alle islamske bevegelser i India har fordømt attentatene i Mumbai og de mange andre som rammet India i 2008. Men flere organisasjoner frykter likevel en radikalisering av unge, fattige indiske muslimer. Le Monde diplomatique har besøkt det muslimske India.

Knapt en uke etter attentatene i Mumbai 26. november 2008, vant det regjerende Kongresspartiet tre av de fem delstater som gjennomførte valg i desember, deriblant hovedstaden New Delhi. Valgseieren kom som en overraskelse, ettersom Kongresspartiet har virket svekket etter fire år ved makten, og sårbart etter finanskrisen og de blodige hendelsene i november. Likevel tok Kongresspartiet makten i den viktige turisme-delstaten Rajasthan, som har vært styrt av det hindunasjonalistiske partiet Bharatiya Janata Party (BJP). BJP trodde de skulle vinne stemmer ved å angripe sentralregjeringens mangelfulle sikkerhetspolitikk overfor terrorisme generelt og muslimer spesielt.
«BJP kjørte ut helsides annonser med ordet ’terror’ i store bokstaver med blodflekker rundt, og teksten ’en stemme til BJP er en stemme for sikkerhet’,» forteller Javed Anand, forfatter, aktivist og sekulær muslim. «Mange var bekymret, også vi, men hatkampanjen til BJP slo feil, folk var mer opptatt av sosiale spørsmål.»



Det forklarer også valgsuksessen til dalitenes (de klasseløses) parti Bahujan Samaj Party (BSP), som økte fra fem prosent i 2003 til 14 prosent i desember i New Delhi. BSP ble grunnlagt av Kumari Mayawati, som er blitt delstatsminister i delstaten Uttar Pradesh (170 millioner innbyggere) i en historisk allianse mellom daliter, hinduer fra øvre kaster samt muslimer. Ingen vet om disse valgresultatene kommer til å gjenta seg i det nasjonale valget til våren. Men man kan i alle fall slå fast at BJPs taktikk har slått feil. Det store sammenstøtet mellom folkegrupper, som de ytterliggående på den hinduistiske høyresida har egget til, har uteblitt. Men uroen er fortsatt stor hos muslimer. 7. desember holdt mullaer, muftier og vanlige muslimer en stille markering i Mumbai for å minnes de døde. Markeringen ble organisert av Javed Anand og hans Muslims for Secular Democracy. De uttrykte også sinne overfor «styringssystemets kollaps» og fordømte «alle organisasjoner som deltar i massemord», deriblant Al-Qaida, Taliban, pakistanske bevegelser som Lashkar-e-Taiba og lokale grupperinger i India. «Ikke i vårt navn,» sa de. 1 Det ble også holdt tilsvarende markeringer i andre indiske byer, som Bangalore, Ahmedabad, Indore, Hyderabad og New Delhi. Muslimske ledere nektet å gravlegge i en muslimsk gravlund ni terrorister som ble drept i attentatene, fordi de ikke betraktet dem som ekte muslimer.


MUMBAI-ATTENTATENE fikk stor oppmerksomhet over hele verden fordi de var rettet mot vestlige symboler, selv om et stort flertall av de 163 drepte var indere. Attentatene var imidlertid de siste i en lang rekke attentater i India. Bare i 2008, før Mumbai, ble over 200 drept og rundt 1000 såret i eksplosjoner over hele landet. I Assam, som har en sterk separatistbevegelse, ble 64 drept 30. oktober. Og før Assam var det New Delhi (19 døde), Malagaon (fem døde), 2 Ahmedabad (49 døde), Bagalore (to døde) og Jaipur (63 døde). Mistankene ble da rettet mot lokale grupper – Indias Mujahedin og den nå forbudte Students Islamic Movement of India (SIMI) – og ikke mot Pakistan, «the usual suspect».



Media har bidratt til å forsterke mistenksomheten og frykten. I mangel av bevis, har de tatt «konfidensiell informasjon» fra politi og etterretningsvesen for god fisk og publisert den uten å sjekke fakta eller oppgi kilder. Muslimske ledere og medlemmer av den sekulære og tradisjonelt venstreorienterte intelligentsiaen har uttrykt bekymring overfor de mange såkalte «hjernene bak angrepene», de hundrevis av muslimer som er arrestert og rapporter om tilståelser som er framskaffet ved tortur. Lederne er overrasket over at de hovedmistenkte ikke er skjeggete menn fra koranskoler, men unge mennesker med moderne, sekulær utdanning. «Vi har ingen politisk konsensus i India om avgjørende spørsmål som terrorisme. Og politikerne våre er uærlige. Derfor har det oppstått en legitimitetskrise,» sier Obaid Siddiqui, muslim og professor i medievitenskap ved universitetet Jamia Milla Islamia i New Delhi.

I et forsøk på å dempe den økende islamofobien utstedte det islamske seminaret Darul Uloom i Deoband i februar 2008 en fatwa mot terrorisme.3 I slutten av mai arrangerte de en konferanse i New Delhi, der alle de store muslimske organisasjonene tilsluttet seg fatwaen utstedt av Darul Ulooms rektor, stormufti Habibur Rehman og tre visemuftier.


NAVNET «DEOBAND» vekker ærefrykt blant muslimer. Denne skolen har like mye prestisje som al-Azhar i Kairo, og de fleste sunnimuslimene i India (flertallet av landets muslimer) følger denne skolens tenkning. Det samme gjør mange muslimer i Pakistan og i Vesten. Deoband er en liten by i Uttar Pradesh, seks timer fra New Delhi, et område preget av rik korn- og sukkerrørsproduksjon.



Darul Uloom har 3500 studenter, som uteksamineres etter 13 år. Hvert år velges 800 av 10 000 søkere. Utdanningen er gratis. Kommunikasjonsdirektør Adil Siddiqui viser meg rundt i de mange bygningene, deriblant åpne kjøkken der korn blir malt til mel. «De lokale landbruksarbeiderne er glade i oss og gir korn til guttene.»
Ifølge Adil Siddiqui har seminaret feilaktig blitt koplet til Osama bin Laden og Taliban etter 11. september 2001. Ikke desto mindre nyter skolen, som ble grunnlagt i 1866, stor respekt for sin moderate holdning og lange historie. Grunnleggerne spilte en viktig rolle i opprøret mot det britiske imperiet i 1857, 4 og skolen har alltid vært en sterk støttespiller for Indias sekulære demokrati.

Muftiene fortsatte sine markeringer mot vold og terrorisme i hele 2008. 2. november gikk over 6000 av dem om bord på et «fredstog» fra Deoband til Hyderabad, der det ble arrangert en to dagers konferanse mot terrorisme. Arrangøren var Jamiat Ulema-e-Hind (JUH), som har ti millioner medlemmer og nære bånd til Deoband. En ny fatwa, basert på den fra Darul Uloom, som forbød vold i islams navn, ble utstedt, og 100 000 deltok på avslutningskvelden. Maulana Mahmood Madani, leder for JUH og medlem av overhuset (Rajya Sabha) i det indiske parlamentet, pekte på at «nasjonal integrering må være bakteppet for alle debatter om fremmedgjøring». Tidligere medga han at JUH burde jobbe hardere for å nå utsatt ungdom og spre budskapet om at «terrorisme ikke kan være jihad».

Muftiene fra Deoband har stor innflytelse i religiøse miljøer og blant fattige, men liten eller ingen innflytelse blant unge. Mange muslimer mener at de har gjort for lite for å fremme reform av Personal Law – en lov som innebærer at islamsk lov kan brukes i alle familiespørsmål (ekteskap, arv osv.). 5 Mange kvinner krever endringer, spesielt når det gjelder skilsmisse, som de ønsker skal foregå ved mekling og ikke avgjøres ene og alene av menn.

Det finnes to andre grupper, som ofte koples opp mot terrorisme: Tablighi Jamaat og Jamaat-e-Islami Hind (JIH). Tablighi Jamaat blir ofte anklaget for fundamentalisme i utlandet, men framstår i India som en utelukkende religiøs bevegelse som ikke befatter seg med politikk. JIH er på sin side en indisk avlegger av bevegelsen som ble grunnlagt av Abul Ala Maududi i 1941 i Pakistan. Gruppen har bare 25 000 medlemmer, men får mye mediedekning. Den har moderert sine posisjoner de siste årene, men moderate muslimske ledere (slik som dem i Deoband) betrakter fortsatt enhver form for politisk islam som en trussel.

Derfor er JIH blitt ekskludert fra de muslimske fellesmarkeringene mot terrorisme. I oktober 2008 kom gruppen derfor med sin egen erklæring mot voldshandlingene, og sendte to «fredskaravaner» gjennom hele landet for å «motarbeide terrorisme». I Kerala har en mer radikal gruppe brutt ut av JIH, National Democratic Front. Den går inn for væpnet selvforsvar mot hindunasjonalister.
Den største trusselen er imidlertid ikke ekstremisme, men fattigdom og følelsen av å bli urettferdig behandlet. Dette skaper en dyp misnøye blant Indias 154 millioner muslimer, som utgjør 13,4 prosent av Indias befolkning og den største minoriteten i landet. Flertallet av dem har ikke fått ta del i «det indiske mirakelet» som det ofte skrytes av. Muslimenes situasjon er grundig dokumentert i rapporten fra en offentlig komité ledet av justisminister Rajendra Sachar, 6 som slår fast at de «henger langt etter i henhold til de fleste indikatorer for menneskelig utvikling». Sachar-rapporten kom i november 2006, men så godt som ingen av anbefalingene i den er gjennomført.


FATTIGE MUSLIMER ER fattigere enn fattige hinduer, og nærmer seg fattigdomsnivået til de laveste hindukastene og dalitene. Nøden slår en i øynene overalt, ikke minst i den muslimske slummen i Golibar øst i Mumbai. Her bor folk i bittesmå skur, der første etasje kun er tilgjengelig via stige fra de trange smugene. Men selv om folk her er fattige, finnes det beboerorganisasjoner, provisoriske klinikker som tilbyr vaksiner (også mot tyfus og hepatitt B), og man kan til og med ta engelsktimer på gata (egne tider for menn og kvinner). Folk i Golibar er smilende og imøtekommende. Litt lenger unna, i Mahim West, rundt det sufihelligdommen (dargah) Makhdoom, er fattigdommen mer nådeløs og ungdommen apatisk. Dette området er ikke en slum, men det er likevel mye skitnere her enn i Golibar.

Sachar-komiteen rapporterte også at muslimer også har mindre utdanning: 25 prosent i aldersgruppen 6-14 har enten aldri gått på skole eller har sluttet. 59 prosent kan lese og skrive (mot 65 prosent på landsbasis), og bare fire prosent av studentene ved eliteuniversitetene er muslimer. De har også bare fem prosent av stillingene i offentlig administrasjon. Muslimer har tradisjonelt vært håndverkere (hinduer har hovedsakelig vært handelsmenn), men industrialisering og globalisering har fratatt dem mye av inntektsgrunnlaget. Mange av de muslimene som har klatret til topps, har gjort det takket være talentet sitt innen film, musikk eller idrett. Et eksempel er Yusuf Pathan, cricketspiller på landslaget og sønn av en mulla, eller Sania Mirza, den eneste indiske tennisspilleren som har deltatt på en Grand Slam-turnering.
Men selv den berømte skuespilleren og boligaktivisten Shabana Azmi, ble utsatt for diskriminering da hun ble nektet å kjøpe det huset hun ville ha i Mumbai. Humera Ahmed, direktør for postvesenet i Mumbai, er muslim og relativt kritisk til sine trosfeller: Hun synes hinduer er tolerante og muslimer ekskluderende, «ikke bare i sin religion, men i hele sitt levesett». Men hun vedgår at det foregår diskriminering mot muslimer: «I dag kunne jeg ikke ha flyttet til det hindueide boligsameiet jeg har bodd i de siste 25 årene. Men min sosiale status og det at jeg bor i en metropol, gjør at jeg kan leve utenfor den religiøse ’boksen’».


Shoma Chaudry, hindu og journalist fra New Delhi, oppsummerer situasjonen slik: «Hinduer og muslimer har alltid bodd i gettoer, men møter hverandre i det offentlige liv. Folk handler med hverandre. De bor hver for seg – men lever likevel side om side. Denne balansen er nå truet.»

Professor Obaid Siddiquis historie illustrerer denne utviklingen. Han bodde tidligere i Jamia Nagar, New Delhis mest kjente muslimske område, der det bor folk fra alle klasser. Jamia Nagar var i utgangspunktet bare en landsby, men vokste da det berømte Jamia Milla-universitetet ble grunnlagt her på 1930-tallet. Ved siden av vakre bungalower (store villaer i kolonistil med hager) og komfortable, inngjerdede leilighetskomplekser, er det et mylder av små bakgater og smug der de fattige og de svært fattige bor. Professor Siddiqui trivdes godt her i mange år, men livet ble vanskeligere da han giftet seg med en praktiserende sikh, og paret fikk en datter som ble oppdratt i henhold til denne religionen. Så familien valgte å flytte til en drabantby der ingen stiller spørsmål om bakgrunnen deres eller forventer at de skal passe inn. Obaid må nå pendle to timer hver dag med trafikkork og mye forurensing, men sier: «Man har sjåfør og blir vant til å pendle.»


Familien bor i Vaishali i Ghaziabad, like over grensen til Uttar Pradesh, der det er mange Pizza Hut og McDonald’s. Under Diwali (den hinduistiske nyttårsfeiringen), var byen full av folk på shoppingtur, blomstergirlandere, lys og musikk. Diwali var riktignok stillere enn vanlig denne gangen; mange avlyste shoppingturen på grunn av alle bombeattentatene i 2008. Siddiqui-familien bor i et relativt eksklusivt leilighetskompleks, trygt bak gjerder, med svømmehall og treningsstudio. Bare to av 75 familier er muslimske.
Hvordan skal man forklare dagens mistillit mellom de religiøse gruppene? Det finnes naturligvis fortsatt et dypt hat i generasjonen som opplevde den traumatiske delingen av India, uavhengigheten i 1947, og forflyttingen av hele folkegrupper. 7 Allerede på 1920-tallet, med framveksten av Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS), 8 begynte den hinduistiske høyresiden å spre sine ideer om hindu rashtra (nasjon), hvis gloriøse fortid hadde blitt avbrutt av Mogul-dynastiet. Men det var på 1980-tallet BJP og deres fascistliknende allierte begynte å spre sitt hindunasjonalistiske budskap, som gjorde muslimer til en marginalisert skyteskive. Utflyttede hinduer i USA og andre steder har gitt store økonomiske bidrag til dette formålet.


IFØLGE JOURNALIST SHOMA Chaudry ser folk «splittelsen mellom hinduer og muslimer som en sivilisatorisk skillelinje». Grunnlovsfedrene [Mahatma Gandhi og Jawarlal Nehru] klarte en stund å demme opp med sin «edle retorikk om demokrati». De første 30-40 årene etter uavhengigheten var det bare «enkelte voldsepisoder» – ikke minst drapet på Gandhi 30. januar 1948 av en hinduekstremist. Men på 80-tallet oppnådde den hinduistiske høyresiden «en viss innflytelse på et tidspunkt da Kongresspartiet (som da satt ved makten) var i ferd med å miste sin. I 1992 raserte hindufundamentalister Babri-moskeen i Ayodhya. Det var et stort sjokk som førte til en voldsbølge over hele India. 9 Ti år senere, i 2002, kom opptøyene i Gujarat. Og situasjonen i Kasjmir skapte økt frykt: BJP anklaget muslimer for å stå på Pakistans side. Og hele India svelget dette.»

Rundt 2000 personer mistet livet i opptøyene i 2002 10, og minnet om dette er fortsatt sterkt. Massakrene ble styrt av hindunasjonalister, inkludert personer høyt oppe i statsapparatet – som delstatsministeren i Gujarat, Narendra Modi, som fortsatt sitter ved makten – og politiet. Flere reportasjer har dokumentert at jakten på muslimer var bevisst planlagt. Men de skyldige er ennå ikke straffet, og i tillegg har mange familier fortsatt ikke fått lov til å flytte tilbake til hjemmene sine. Sophie Khan, grunnlegger av den ikke-statlige organisasjonen Safar, sier at bare for kvinnene anslår man at 150 000 er fordrevet, som følge av politiets diskriminerende politikk.

Byen Ahmedabad med 4,5 millioner innbyggere (etter folketelling i 2001) opplever en økonomisk boom, men hinduer og muslimer har problemer med å leve sammen i byen. Muslimene samler seg i noen bydeler, blant andre Juhapura vest i byen, som er blitt en enorm getto med 350 000 innbyggere, de fleste fattige og en del svært fattige.
Mange frykter nå at en slik splittelse skal spre seg til hele landet. BJPs «soft hindutva» (moderat hindunasjonalisme) overbeviser mange. «De skaper et klima preget av frykt,» sier Chaudry, og fortsetter: «Problemet er middelklassehinduer og ’skravleklassen’. Vi snakker og snakker, men vi stemmer ikke ved valg.» I India er det de fattige som bruker stemmeretten, mens folk som befinner seg høyere oppe på den sosiale og økonomiske stigen, forblir apatiske.

Islam fikk fotfeste i India på en fredelig måte, gjennom handel og ekteskap, og vokste i stor grad fram som en sufibevegelse
For å rettferdiggjøre sin hatretorikk mot muslimer, pynter BJP på historien og «glemmer» at arabiske kjøpmenn ankom Malabar-kysten (Kerala) allerede på 1600-tallet. Islam fikk fotfeste i India på en fredelig måte, gjennom handel og ekteskap, og vokste i stor grad fram som en sufibevegelse. Sufistiske pilegrimssteder har delt sine helgener og helligdommer med andre – som en del av Indias store synkretiske kultur som fortsatt lever videre.


I MEHRAULI SØR for New Dehli, er de plettfrie, hvite bygningene sufihelligdommen Hazrat Khwaja Qutabuddin Bakhtiyar pyntet til fest med girlandere av gule blomster. Dhasamuiv Verma, en eldre middelklassehindu, har bedt her i 26 år. Han pleide å komme hit hver dag, nå kommer han tre-fire ganger i uken. Han sier at en del av de fattige som har kommet til denne helligdommen alltid har vært «mer eller mindre» muslimer, mens andre kunne han ikke være helt sikker på.
Utenfor sitter en gruppe menn med tradisjonelle sufihatter på bakken og synger hypnotisk qawwali (tradisjonell sufimusikk) akkompagnert av tablas og dholak (tambur). Luften er full av røkelse. Ved utgangen forsikrer mullaen meg om at alle de fattige i Mehrauli – uansett religion – kommer hit for å få mat. Han avverger samtidig et slagsmål mellom to menn som krangler om belønningen for å passe på pilegrimenes sko.
Flere hundre kilometer herfra ligger Dharavi, den største slumbyen i Mumbai (noen mener i hele Asia). Her bor minst én million mennesker. I noen områder lever hinduer og muslimer side om side. Det er en autonom «by» med labyrinter av trange gater og små verksteder, der folk med forskjellig religion eier og arbeider i de samme små bedriftene. De er derfor avhengige av hverandre. Det forhindret imidlertid ikke blodige opptøyer i 1992, men i ettertid ser det ut til at situasjonen har stabilisert seg. I Kerala lever også hinduer og muslimer sammen uten åpenbare problemer.

I dag er mange muslimer opptatt av å styrke sin posisjon før det kommende valget i India. Hvis Kongresspartiet har unnlatt å innfri sine forpliktelser, bør man da inngå nye allianser med regionale partier? Det finnes regionale muslimske partier i Kerala og Jammu og Kashmir og ett i Andhra Pradesh, der de har makten i hovedstaden Hyderabad (40 prosent muslimer). I Uttar Pradesh har de alliert seg med dalitenes parti BSP – med suksess. Kommer de til å gå lenger?
Oversatt av G.E.


1 Muslims for Secular Democracy (www.mfsd.org).

2 De mistenkte for dette attentatet er hinduekstremister, deriblant en sadhu (munk), en sadhvi (nonne), en oberstløytnant fra den indiske hærens hemmelige tjenester og en pensjonert major.

3 Utdrag av fatwaen kan leses på www.mfsd.org/fatwaenglish.htm.

4 Se William Dalrymple, The Last Mughal, Bloomsbury, London/New York, 2006.

5 Personal Law ble innstiftet av britene og bekreftet i 1947.

6 Social, Economic and Educational Status of the Muslims of India, den indiske regjeringen, november 2006.

7 Delingen av det britiskstyrte territoriet i to stater, Pakistan og India, 15. august 1947 førte til en enorm eksodus. 15 millioner mennesker forserte grensen i begge retninger, og over tre millioner døde. Se Kuldip Nayar og Asif Noorani, The Tale of Two Cities, Roli Books, New Delhi, 2008, og Salman Rushdie, Midnattsbarn, Aschehouhg 2008 (1. norske utgave i 1983).

8 RSS ble forbudt etter at et RSS-medlem drepte Mahatma Gandhi.

9 Denne moskeen ble ødelagt 6. desember 1992 av hindunasjonalister som ville at det skulle bygges et tempel på stedet. Dette førte til en bølge av voldelige sammenstøt mellom hinduer og muslimer over hele India.

10 Ifølge anslag fra ikke-statlige organisasjoner (NGO-er), blant andre Citizens for Justice and Peace (www.cjponline.org). (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Jo større løgnen er

Default thumbnail
Neste sak

Ikke alle kolombianere heter Ingrid

Andre saker om India

Full kontroll

Etter valget har BJP absolutt flertall i det indiske parlamentet. Indias 17. parlamentsvalg viste nok en

Modis grep om makten

Da Narendra Modi ble statsminister i 2014 øynet mange håp om fredsforhandlinger med Pakistan. I valgkampen

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.