Monsanto til angrep på Burkina Faso

Lille fattige Burkina Faso er nesten umerkelig manøvrert inn i dyrkingen av genmodifiserte organismer (GMO) I dette tilfellet gjelder det «Bt-bomull». 1 Partnerskapet mellom Burkina Fasos lederskap og den amerikanske frø- og såkornprodusenten Monsanto, som ble offentlig kjent i 2003, har skapt ekstra mye strid blant bønder og lokale organisasjoner, fordi saken representerer en test på bruken av GMO i hele det vestlige Afrika. Hvorfor samarbeider Burkina Faso med et konsern som er kjent for plantegiftene «Round Up» og «Agent Orange»?2 GMO skal gi sitt bidrag i den hellige «kampen mot fattigdom» ved å gjøre landbruket i Burkina Faso mer effektivt. Det er i alle fall påskuddet, de virkelige motivene til samarbeidspartnerne er i ferd med å tvinges opp i dagslyset under presset fra de lokale organisasjonene.

De første forsøkene med Bt-bomull ble startet i aller største hemmelighet i 2001, noe som bryter med Konvensjonen om biologisk mangfold fra 1992 og Cartagena-protokollen om biosikkerhet fra 2000. Disse internasjonale avtalene forutsetter at de berørte landene utarbeider tilstrekkelig lovverk og ivaretar de største forsiktighetsregler før de begynner å dyrke GMO. Forøvrig forplikter underskriverne seg til å informere befolkningen om farene og ikke fatte beslutninger uten bred offentlig enighet. Likevel var det ikke før i 2003, under en workshop i Ouagadougou om biosikkerhet, at forbrukerorganisasjonen Ligue des consommateurs fikk vite om forsøkene og avslørte det burkinske Instituttet for miljø og landbruksforskning (Inéra) hadde holdt skjult. Monsanto hevdet forsøkene fant sted i «avlukkede områder». I virkeligheten dreide det seg om åkerlapper omgitt av fillete nett.

Det er derfor «på etterskudd» at Burkina Faso fikk på plass et lovverk for bioteknologisk trygghet, som ble vedtatt i Parlamentet i april 2006. De 75 paragrafene i denne loven ville ha beroliget motstanderne av GMO, om det ikke var for at lovens oppgave er «å garantere sikkerhet for mennesker, dyr og planter, og beskytte det biologiske mangfoldet og miljøet» (paragraf 22). Det nasjonale kontoret for biosikkerhet (ANB) har ansvaret for å vurdere farene. Men ifølge motstanderne er det nettopp fordi farene er ukontrollerbare at motstanden mot GMO-kulturene er så sterk. 3


MONSANTO VALGTE BURKINA Faso først og fremst fordi landet er den største bomullsprodusenten i Vestafrika, foran Mali, Benin og Elfenbenskysten. I tillegg gjør den geografiske beliggenheten Burkina Faso til en trojansk bioteknologisk hest i regionen. Grensene er porøse, det er vel kjent at den maskinelle bomullsplukkingen fører til ufrivillig spredning av frø. Den «tilfeldige» GMO-smitten tjener de konkurrerende bedriftene. En smittet plante kan aldri vende tilbake til sin opprinnelige tilstand, og ingen kan med det blotte øye skjelne en genmodifisert plante fra en annen.
Dessuten er teknisk kontroll svært kostbart og langt utenfor rekkevidde for små bygdesamfunn. Litt etter litt er altså GMO’ene i ferd med å trenge seg på uten innbyggernes vitende og vilje. Selv om Benin nettopp forlenget et moratorium på GMO med fem år, har Mali gitt etter for presset og tillatt forsøk med Bt-bomull.

Burkina Faso er det svake leddet i regionen. President Blaise Compaoré strever med å bedre forholdet til det internasjonale samfunnet etter å ha støttet Charles Taylor (som nå er i forvaring hos Den internasjonale domstolen i Haag i påvente av at rettssaken mot ham skal begynne) under den blodige borgerkrigen i Liberia på 1990-tallet. 4 Compaoré var mistenkt for å ha bidratt til den ulovlige våpen- og diamanthandelen i området. Men i løpet av få år har landet hans blitt mønstereleven til de internasjonale finansinstitusjonene og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Partnerskapet med Monsanto har vært en politisk gest til USA, som var svært misfornøyd med Compaorés holdning i Liberia-konflikten.

Siden 2003 har GMO vært kjepphesten til landbruksminister Salif Diallo. Den nasjonale unionen av bomullsprodusenter (UNPCB), ledet av François Traoré, ga først uttrykk for bekymring. Men de skiftet mening etter å ha blitt tilbudt 30 prosent av aksjene i Sofitex, den største bomullsbedriften i landet som var blitt privatisert etter krav fra Verdensbanken. Bomullsbønder med et annet syn stiftet Den nasjonale fagforeningen for arbeidere innen agro-pastoral virksomhet (Syntap), som er voldsomt imot GMO. Bondelederen Ousmane Tiendrébéogo er opprørt: «Her er det ikke annet enn landbruk. Man har ingen rett til å spille russisk rulett med framtida vår.»

I tillegg til UNPCB fins det tre bomullsselskap: Sofitex i vest, Socoma (tidligere Dagris) i øst og Faso Coton i midtregionen. Sammen med UNPCB danner et monopol som fastsetter årets pris på bomull: 165 francs CFA (ca. 2,50 NOK) per kilo «beste kvalitet» for 2008. De skaffer – på kreditt – de nødvendige innsatsvarene, som frø, gjødning, insektsmidler og ugressmidler. Og når avlingen er klar, kommer de og henter den og leverer den til rensefabrikkene.

Denne måten å «ta seg av det hele» på, en arv etter kolonitiden, er tveegget sverd, for den levner knapt noen form for selvstendighet til bonden. Som eier av åkerlappen sin kan han i prinsippet slutte med bomull hvis det ikke er lønnsomt, og heller noe som er mer lønnsomt, som for eksempel sesam. 5 Men i virkeligheten gjør gjelden, det lave utdanningsnivået og innsatsvarene til selskapene produsenten svært avhengig av systemet. Bomullsdyrkeren Yezuma Do sier det slik: «De kom sammen med myndigheter og politi for å fortelle oss at neste år skulle alle dyrke Bt, fordi det er det beste for oss. Men de fortalte ikke prisen på såkornet. Og hvis vi nekter, si UNPCB at vi ikke vil få renset vår vanlige bomull i regionen.» I likhet med mange av naboene er Yezema Do sliten av å kjempe, og de vurderer å slutte med bomullsdyrking.

UNPCB og bomullsselskapene har dannet AICB (Burkinas interprofesjonelle bomullssammenslutning). I samarbeid med forskerne i Inéra og Monsanto overvåker AICB utdanningen av teknikere og produsenter. Det er AICB som fastsetter prisen på Bt-frø i 2009. Ringen er sluttet. I 2008 ble 12 000 hektar med Bt-bomull av typen Bollgard II dyrket for å skaffe frø til 300-400 000 hektar, ettersom ANB har godkjent kommersiell dyrking av Bt-bomull i 2009.

Hvordan vil situasjonen bli? Frø til konvensjonell bomull tatt fra egen høst koster bare 13-14 kroner per hektar, mens patentrettighetene til Monsanto risikerer å overstige 450 kroner per hektar. 6 De nøyer seg med å forsikre bøndene om at prisen ikke vil bli uoverkommelig.


DET ER DANNET en bred front mot GMO: Copagen (Koalisjon for beskyttelse av den afrikanske genetiske arv). Grupperinger i nabolandene er også (Benin, Mali, Elfenbenskysten, Niger, Togo og Senegal). Trass i beskjedne midler sendte Copagen i februar 2007 en gruppe gjennom regionen for å informere innbyggerne om farene. Kampanjen endte i en protestmarsj i gatene i Ouagadougou. På plakatene sto det: «Nei til diktat fra de multinasjonale», «Økologisk dyrking er ordentlig miljøvern», «EUs økonomiske partnerskapsavtaler 7 og GMO er ikke løsningene for Afrika, de er i strid med våre interesser: stopp – tenk – gjør motstand».

En deltaker oppsummerte problemet slik: «Dersom det er dette som er GMO, så vil vi ikke ha det! Jobber våre representanter virkelig for vårt beste? Man må straks informere og vekke folk til motstand mot GMO. De skal aldri få etablere seg i Afrika.»

GMO-tilhengerne trenger derimot ikke å snu på skillingen. De får støtte av regjeringen til pressekonferanser, studiereiser, utflukter, «informasjonsfilmer». Monsantos glansede foldere beskriver en idyllisk verden basert på statistikk fra Inéra. De hevder at GMO-frøene Bollgard II i gjennomsnitt vil gi 45 prosent større avlinger, en reduksjon i bruken av plantevernmidler fra seks til to sprøytinger, en kostnadsreduksjon på 62 prosent og dermed en besparelse på ca. 200 kroner. Og som en konsekvens av disse innsparingene: bedre helse for bøndene og miljøet.

Problemet er bare at ingenting virker mer prisgitt tilfeldighetene enn «gjennomsnittlig avling» i et land med ytterst lunefull nedbør. Dersom det ikke regner, hender det at bøndene må så både to og tre ganger. Så lenge frøprisen er ubetydelig dreier det seg «bare» om ekstra arbeid. Men hvor mye vil et hektar bomull koste hvis man må betale for patentrettighetene? Dessuten viser det seg at mirakelgenet er følsomt for tørke, og at det degenererer etter hvert som planten vokser. Siste ulempe: Under en workshop støttet av EU, der François Traoré deltok, ble bomullsbøndene pålagt å holde seg med et nødlager av plantegifter, «for sikkerhets skyld». Hvilket betyr at det slett ikke er gitt at bruken av kjemikalier vil gå ned.

Faktisk kan to ting dukke opp: larver som er resistente mot genet (om fire eller fem år) og sekundære skadedyr som genet ikke holder i sjakk. USA og India har opplevd dette problemet. Enda pussigere er det at Den internasjonale rådgivningskomiteen for bomull (ICAC), 8 som var samlet i Ouagadougou fra 17. til 21. november 2008, skrøt av den spektakulære suksessen til det indiske Bt-bomull (seks år på rad med økte avlinger), men glemte å nevne selvmordsbølgen blant småbønder som er blitt ruinert av en produksjon som lå langt under det som var blitt forespeilt dem.
Når det gjelder kostnadsreduksjoner, er det vanskelig å komme med tall så lenge Monsanto holder prisen på patentrettighetene hemmelig. Den kommer jo i tillegg til innsatsvarer og plantevernmidler. Gitt at avlingene øker, 9 er det lite trolig at differansen holder til stort annet enn å dekke utgiftene til patentrettigheter.


ARGUMENTET BØNDENE er mest mottakelige for, er det redusert behovet for plantevernmidler Monsanto lokker med. I dagene med sprøyting hender det ofte at bonden sover på markene med familien, som dermed blir utsatt for giften i disse produktene. Men det er mulig å bruke et naturlig insektmiddel fra neem-treet, som er svært utbredt i Vest-Afrika. Det holder med en teknisk inngjerding, det viser forsøk utført i Mali på ti prosent av dyrkingsarealet for bomull. I 2001 lanserte FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) et prosjekt for integrert plantevern (IPM), som tok sikte på å redusere, og kanskje fjerne helt, bruken av plantegifter. Imidlertid er ingen ting gjort for å få dette prosjektet tiltaket ut av forsøksstadiet. I tillegg oppfører «UNPCB seg som en milits i bondeverdenen ved å støtte politikken til Sofitex som påtvinger oss innsatsvarer og insektmidler, uten å gi oss muligheten til å avslå», protesterer Yezuma Do.

Blant alternativene til GMO er den lønnsomme økologisk bomullen den sveitsiske utviklingsorganisasjonen Helvetas lanserte i Mali i 2002 og i Burkina Faso i 2004: ingen kjemiske midler, organisk gjødsel (gratis), avlinger av førsteklasses kvalitet … Jorda bygger seg opp igjen i stedet for å forringes. Kiloprisen på denne bomullen er på ca. 5 kroner til produsenten, mot ca. 2,50 for vanlig bomull. Nettverket omfatter allerede om lag fem tusen småbønder fordelt på ca. 7 000 hektar. De befinner seg spredt på tre områder – i vest, i midten og øst i Burkina. Men flere faktorer synes å hindre ekspansjon. I tillegg til det støyende og pengeklingende presset fra Monsanto, som er alliert med de internasjonale finansinstitusjonene, krever transporten av den organiske gjødsel et esel og ei kjerre. Det er langt mellom de bøndene som disponerer slike ressurser.

Ifølge lederen for bomullsnettverket til Helvetas i Burkina, Abdoulaye Ouedraogo, «har GMO ingen framtid her. Først og fremst av klimatiske årsaker. Dernest fordi småbøndene aldri vil følge bruksanvisningene til punkt og prikke. De er primært opptatt av å fylle lageret for å kunne fø familien. Det er ikke som i USA, der man dyrker den samme planteveksten så langt øyet rekker …»

Det iherdige arbeidet for å innføre GMO lar seg dermed ikke bare forklare av de multinasjonale selskapenes vilje, men også av at GMO gir en privilegert klasse muligheten til å berike seg selv på bekostning av landets interesser.

Oversatt av L.H.T.

1 Bt-bomull er en lokal variasjon som man har tilført et gen fra jordbakterien Bacillus thuringiensis som koder for proteinet CryIA(b) som er giftig for larvene til hovedsaklig to skadeinsekter («cotton bollworm» og «pink bollworm») som beiter på plantene og gjør stor skade på bomullsavlingene. Overs. anm.

2 Agent Orange er en plantegift som også er svært giftig for mennesker. USA brukte den i store mengder under Vietnam-krigen for å ødelegge avlinger og fjerne blader på trær i skogene, som mange FNL-soldater og sivile gjemte seg i.

3 Se Aurélien Bernier, «La poudre aux yeux de l?évaluation des OGM» (GMO-evalueringens kaster glør I øynene), franske Le Monde diplomatique, november 2006.

4 Taylor står for tiden tiltalt i Spesialdomstolen for Sierra Leone for å ha støttet opprørsbevegelsen Revolutionart United Front (RUF) som begikk forbrytelser mot menneskeheten i Sierra Leone.

5 En italienske bistandsorganisasjon har lansert et eksportprogram som er svært lukrativt for bøndene. I frykt for at det skulle konkurrere ut bomull, nedkjempet myndighetene dette programmet.

6 Se nettsidene til bistandsorganisasjonen for en tilnærmet komplett dokumentasjon: www.grain.org.

7 EUs økonomiske partnerskapsavtaler (EPA) er frihandelsavtaler EU forsøker å inngå med landene i Sør. Motstanden uttrykt i befolkningen og av en rekke organisasjoner har gjort at forhandlingene, som ble innledet i 2000, ikke har ført fram i alle landene. For mer informasjon se franske Attac (www.france.attac.org/spip.php?rubrique1039) eller www.epa2007.org (engelsk).

8 ICAC omfatter alle de største bomullsprodusentene i verden og deres samarbeidspartnere. ICACs prognoser for 2009 er pessimistiske.

9 Landbruksminister Diallo lover at avlingene på 3 til 3,5 tonn per hektar. De mest vellykkede forsøkene med GMO har bare gitt et snitt på 1,3 tonn per hektar.