Den italienske forskjell

Hva kjennetegner dagens italienske filosofi? LMD har snakket med redaktør for Agoras spesialnummer om italiensk filosofi, førstelektor i filosofi ved UiO Ragnar Braastad Myklebust.

Italiensk filosofi har ikke blitt viet mye oppmerksomhet i Norge. Gramsci og Croce er en referanse, mens Negri og Hardts bøker, Empire og Multitude, har mest blitt møtt med avvisende kritikk. I stedet for å gå inn i denne debatten har du valgt å framheve tenkere som er mer ukjente i Norge, for eksempel Luigi Pareyson (1918–91).

– Det er nok et åpent spørsmål hvorvidt italienske tenkere og debatter overhodet kan sies å være særlig «velkjente» i norsk sammenheng. Derfor har jeg i min introduksjon til italiensk filosofi, som innleder nummeret, også gitt et kort riss av resepsjonshistorien. En av grunnene til at jeg har valgt å fokusere på Pareyson, er selvfølgelig at han er utgangspunktet for mye av italiensk estetisk og hermeneutisk «postmodernisme», i kraft av at eksempelvis Gianni Vattimo og Mario Perniola var hans elever. I skandinavisk sammenheng har man vært mye opptatt av italiensk postmodernisme og den såkalte «svake tenkningen», men man har vært mindre opptatt av hva som har vært denne tenkningens mulighetsbetingelser. En annen grunn er at en viktig del av Pareysons utgangspunkt er resepsjonen og diskusjonen av tysk og fransk eksistensialisme. Også eksistensialismediskusjonen er en viktig linje i italiensk etterkrigsfilosofi (og mange eksistensialister vil etter hvert bli marxister). Og for det tredje, så får man ut fra Pareyson også markert at diskusjonen om kristendommen (som Vattimo i de seneste årene har tatt opp igjen på sin måte) er et viktig og permanent innslag i italiensk filosofi.

–Italienske filosofien bærer preg av å ha oppstått og blitt utviklet i tett relasjon til konkrete politiske kamper og bevegelser. Hvor mye har Italias særegne politiske historie fra fa-scismens framvekst på begynnelse av 1920-tallet gjennom etterkrigstidens uroligheter som ledet til «blyårene» og dagens «berlusconi-isme», hatt å si for italiensk filosofi?

– Som det også er blitt understreket av Remo Bodei, er samfunnsengasjementet en av de sterke sidene ved italiensk filosofi. I så måte går det en rød tråd fra Gramsci og Croce via Pareyson og Vattimo og Cacciari, til den seneste tidens politiske filosofi, enten denne er av marxistisk eller liberalt tilsnitt. Croce publiserer «De antifascistiske intellektuelles manifest» som et tilsvar til Gentiles «De fascistiske intellektuelles manifest» (1925), er involvert i det liberale partiet og medlem i den konstituerende forsamling som vedtar den italienske konstitusjon i 1946. Pareyson deltar i partisanbevegelsen mot fascistregimet. Og Vattimo og Cacciari har vært parlamentsrepresentanter. Så vel opplevelsen av fa-scismen som kampene innenfor og utenfor kommunistpartiet har altså vært viktig for flere generasjoner av filosofer. Den mye omtalte «marxismens krise» i forbindelse med kommunistpartiets moderniseringsforsøk vil ikke endre på dette, men vil føre til at noen filosofer søker inspirasjon i amerikansk liberal politisk filosofi av rawlsiansk tilsnitt.

 

– DU SKRIVER i din introduksjon at italiensk filosofi lenge har levd i skyggen av fransk og tysk tenkning, men at dette er i ferd med å endres. Den bredere interessen skyldes i stor grad Antonio Negri og Giorgio Agamben, men også tenkere som for eksempel Paulo Virno og Roberto Esposito vies for tiden nokså mye oppmerksomhet utenfor Italias grenser. Finnes det noen generelle fellestrekk for dagens italienske filosofi?

– I tillegg til at Italias nyeste historie har spilt en viktig rolle for utviklingen av filosofien, må det vel også tillegges at Italia er et land der regionene har stor betydning. For eksempel er både forlagsverden og universitetsverden i stor grad «regionalisert», og ikke sentralisert om hovedstaden Roma. Dette betyr at filosofien nok vil være mer mangfoldig enn det man kan få inntrykk av fra dette nummeret av Agora, som i stor grad tar utgangspunkt i de diskusjonene som har hatt og har politisk betydning. Men som jeg nevnte, vil diskusjoner om kristendommen være framtredende, og ikke minst om sekularisering som et grunnleggende trekk ved vestens kultur, og dette gir for så vidt en annen mulig organiserende akse for framstillinger av nyere italiensk filosofi.

I tilknytning til sekulariseringsdiskusjonen blir for eksempel nihilismen i nietzscheansk forstand, det vil si de tradisjonelle verdiers forfall, hyppig trukket fram, både som noe negativt og som noe positivt. Den seneste utgaven av tidsskriftet MicroMegas årlige Almanacco di filosofia (2008) har tittelen «Gud, nihilisme, demokrati». I sitt korte innlegg her hevder Gianni Vattimo at svaret på vår tids politiske og religiøse problemer ikke er en autoritær universalisme.1 og påstår at «bare en nihilisme kan redde oss nå». Dette dreier seg vel å merke om en nihilisme i Vattimos forstand, som legger vekt på betydnings- og verdimangfold, og på fortolkningsevne.

– Et annet innslag i sekulariseringsdiskusjonene er at man aktualiserer trekk fra Carl Schmitts filosofi, eksempelvis hans begrep om «politisk teologi».

– Det har ofte blitt hevdet at det finnes en sterk kontinuitet fra den såkalte «poststrukturalistiske» franske filosofien på 1960, 70- og 80-tallet og dagens italienske tenkning, noe også fjorårets Holbergpris-vinner Fredric Jameson påpekte i Holbergdebatten på Litteraturhuset der han framhevet Paolo Virno som en av vår tids mest interessante tenkere. Finnes det ikke også noen fundamentale brudd eller skiller?

– I et foredrag fra 2005 med tittelen «La differenza italiana» («den italienske forskjell») forsøker Antonio Negri for sin egen del å innkretse det som skulle være den italienske filosofiens spesifisitet. Og her er han svært kritisk til den «svake filosofien» til Vattimo og Ferraris som han mener forflater og reduserer rikdommen i fransk poststrukturalisme og «ødelegger dens politiske dispositiver og oppstillinger», gjennom å lese den inn i en heideggeriansk ontologi. Slik blir franske filosofer som Gilles Deleuze og Michel Foucault redusert til tjenestepiker for kapitalen. Selv om Negri kanskje overdriver en smule, er det en viss sannhet i dette, nemlig at den italienske, «heideggeriserende» postmodernismen har tendert mot å være heller uklar, politisk betraktet, og i sin resepsjon av franskmennene har gjort dem mindre politiske.

Den italienske filosofien som Negri identifiserer seg med, skulle imidlertid være kjennetegnet ved at den allerede i utgangspunktet var mer politisk enn franskmennene (Negri sikter nok her «operaisme»-tradisjonen innen italiensk marxisme), idet den starter fra det som den franske forskjellstenkningen kun kommer fram til ved slutten av sin utvikling, nemlig at forskjellen, forstått som en ureduserbar ontologisk forskjell, også er politisk motstand. Etter at Negri holdt dette foredraget, har imidlertid Vattimo vendt tilbake til sin tidlige ungdoms «kato-kommunisme».

– Det er for øvrig ikke overraskende at også Jameson er begeistret for Paolo Virno. Stimulert av den italienske debatten om såkalt «biopolitikk», er Virno og hans kolleger rundt tidsskriftet Forme di vita blant annet opptatt av å nylese tysk filosofisk antropologi i materialistisk retning. Men Virno trekker i det hele tatt fra et bredt spektrum av filosofiske kilder.

– Men innenfor de italienske forsøkene på å nylese og diskutere filosofisk antropologi, finner man ikke bare en «materialistisk», men også en mer «post-dekonstruktiv» lesning, særlig knyttet til Roberto Esposito. Kanskje er det på grunn av den kraftige kritikken mot «humanisme» og «antropologi» som i sin tid ble framført av filosofer som Althusser og Foucault, at en slik diskusjon ennå ikke er særlig framtredende i Frankrike.

© norske LMD

 

Fotnoter:
1 ] Red. anm.

2