Tegneserie

Levd liv på boks


The L Word-stjernen Mia Kirshners bokdebut I Live Here er et overveldende dokumentarprosjekt om flyktninger. Flere av tekstene og bildene er laget av flyktningene selv, autentiske dokumenter om rystende overgrep. Er de bare brikker i Kirshners iscenesettelse av sitt samfunnsengasjement?
Av

Det er knapt noe kvalitetsstempel for en bok at forfatteren er filmstjerne, men Mia Kirshners debut I Live Here fortjener å bli lest og diskutert. Kanadiske Kirshner er mest kjent som den egoistiske hissigproppen Jenny Schecter i The L Word. Hun har også spilt hovedroller i Atom Egoyans Exotica (1994) og Brian De Palmas The Black Dahlia (2006). Dokumentarprosjektet I Live Here er bokstavelig talt milevis unna Hollywood-glamouren. Det handler om flyktninger og utstøtte befolkningsgrupper, fortalt i en overveldende blanding av tegneserier, dagboknotater, intervjuer, fotografier og malerier. Perspektivet er globalt, men med fire konkrete nedslag: krigen i Tsjetsjenia, etnisk rensning i Burma, globalisert kapitalisme i Mexico og AIDS-utarming i Malawi.

Utgivelsen er en snedig utformet boks av en bok, en mappe som kan brettes ut og har fire lommer med hvert sitt hefte. Altså ett hefte for hver av de fire lokalitetene. I Live Here er en virkelig flott trykksak der vi merker at man har kjælt med detaljene. Kirshner forteller da også på bokens blogg2 at det hun tenkte skulle være et (maksimalt) syv måneder langt prosjekt har tatt syv år å gjøre ferdig. Hun har reist rundt i alle de fire områdene, og det er hennes dagbokformede tekster som knytter prosjektet sammen. Boken er også et bredt teamarbeid, med særlig Paul Shoebridge og Michael Simmons fra Adbusters som viktige støttespillere. De anerkjente tegneserieskaperne Joe Sacco og Phoebe Gloeckner har også bidratt.


DET FØRSTE HEFTET tar for seg situasjonen i Ingusjetia, en russisk republikk mindre enn åtte mil fra Grosnyj i Tsjetsjenia. Selv om Moskva offisielt har erklært krigen over, våger mange ikke å reise hjem. 15 000 tsjetsjenske flyktninger holder til i Ingusjetia. Boken skildrer hverdagslivet i en av flyktningleirene, hva som har drevet folk på flukt – og hvorfor de ikke vender hjem igjen.

Heftet fra Burma fokuserer på Karen-folket, som i seksti år har kjempet for en selvstendig stat. Omlag seks millioner mennesker tilhører denne folkegruppen i Burma. Over hundre tusen av dem bor i flyktningleirer rett over grensen til Thailand. Det har i flere tiår vært en menneskestrøm fra Burma til Thailand, hvor flyktningene har blitt en nøkkelfaktor for næringslivet som billig arbeidskraft og i sexindustrien. De umenneskelige forholdene formidles blant annet gjennom korte spørsmål/svar-intervjuer med en rekke flyktninger og de private fotografiene til en prostituert kvinne.

Ciudad Juárez er lokaliteten for det tredje heftet. Området nord i Mexico, med grense mot Texas, er frihandelsavtalen NAFTAs utopi eller dystopi – avhengig av hvem som ser. Over 300 fabrikker er samlet her. Virksomheten trekker til seg arbeidsløse fra hele Mexico og andre deler av Sentral Amerika. Ciudad Juárez har også blitt et senter for narkotikahandel. Siden tidlig på 90-tallet har bortføring og drap på unge kvinner vært et stort problem. De drepte blir som regel funnet med synlige tegn på voldtekt og tortur. Politimyndighetene har blitt anklaget for å ikke etterforske sakene ordentlig. Heftet fokuserer på noen av disse kvinnene, blant annet med en mors polaroidbilder fra hjemmet til den drepte datteren.

Det siste heftet handler om de enorme folkeforflytningene AIDS forårsaker i Afrika. Malawi, som ligger på det østlige innlandet av kontinentet, er et av verdens fattigste land. Her har AIDS lagt byer øde, mange barn mister foreldrene sine og skoler og sykehus står uten personale. I hov edstaden Lilongwe er det anslått at én av fem personer er HIV-positiv. En ekstra absurditet i det hele: Etterspørselen etter kister til å begrave folk i er så stor at landets furuskog hugges ned i alarmerende tempo.


I LIVE HERE består for en stor del av tekster og bilder fra flyktningene selv. Det er mange sterke vitnesbyrd. Heftene bør leses med en skikkelig pause om man skal komme i nærheten av å fordøye alle inntrykkene. I sum er utgivelsen en bestialsk scrapbook. Kirshner og co. sampler levd lidelse og gjør den til intens – ubehagelig, men trygg – leseopplevelse. Man kan spørre seg hva slags interesse de – krigsherjede flyktninger, etnisk forfulgte, mindreårige prostituerte – har av å blottstille seg så fullstendig. Jeg antar de i alle fall ikke får royalties av boksalget. Er de mest av alt brikker i Kirshners iscenesettelse av sitt samfunnsengasjement?

Spørsmålet melder seg. Særlig heftene fra Burma og Mexico bruker de autentiske bildene og tekstene for å oppnå en umiddelbar, nokså sensasjonalistisk, sjokkeffekt. Alt i alt er likevel I Live Here ikke noen spekulativ bok. Den er trist og gripende, men også usentimental og sterk. Kirshner og de profesjonelle bidragsyterne er åpne på hvordan de opplevde reisene, både ydmykheten og empatien – men også distanserende kynisme. De mange autentiske tekstene og bildene gir prosjektet troverdighet og uttrykker en desperasjon og livskraft som noen utenfra vanskelig kan fange nyansene i.

Særlig heftet fra Ingusjetia er helstøpt. Joe Saccos tegneseriereportasje fra en flyktningleir, hans første lengre serie siden Bosnia-bøkene, er informativ, engasjerende og opprørende. Stor kunst er også Phoebe Gloeckners bidrag i heftet fra Mexico. Basert på offisielle politidokumenter iscenesetter hun kvinnedrapene med en blanding av tegning og bildemanipulasjon som et fotorealistisk dukketeater.

© norske LMD


Fotnoter:
1 Mia Kirshner, J.B. MacKinnon, Paul Shoebridge og Michael Simons, I Live Here, Pantheon Books 2008. 320 sider. Boken er utgitt i samarbeid med Amnesty International.

2Nettsiden www.i-live-here.com.