Nybølgens endeløse dønninger

Med liten respekt for konvensjoner og stor kunstnerisk frihet fornyet en ung generasjon filmskapere filmkunsten på slutten av 1950-tallet. Men selv om denne bevegelsen–la nouvelle vague–hadde en relativt kortvarig levetid, har den hatt en enorm innflytelse på fransk film. På godt eller vondt?

mai 2009

Åpner du en fransk historiebok og blar deg fram til sidene om etterkrigstiden, er det stor sannsynlighet for at du finner to bilder rett ved siden av hverandre: Det første er et portrett av general de Gaulle som illustrerer startfasen av Den femte franske republikk; det andre er et bilde av ei ung jente som selger The New York Herald Tribune på Champs-Élysées. Bildeteksten under det siste bildet kommer antakelig til å være: «Den nye bølgen: Jean Seberg i Til siste åndedrag (À Bout de souffle) av Jean-Luc Godard».

«DEN NYE BØLGEN» må med andre ord forstås som en historisk hendelse på størrelse med et politisk paradigmeskifte. Den kom til verden i mai 1959, da På vei mot livet (Les 400 coups) – den første spillefilmen til den 27 år gamle filmregissøren François Truffaut – gikk sin seiersgang på Cannes-festivalen. I tillegg til å være et forvarsel om 1960-tallets protestånd, symboliserte den franske nybølgen også ungdommens inntreden på filmlerretet, en estetisk revolusjon og begynnelsen på den postindustrielle moderniteten. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal