Det kapitalistiske Iran

I likhet med det iranske presidentvalget i 2005 vil denne månedens valg i stor grad dreie seg om interne problemer. «Reformistkandidatene» tapte for fire år siden fordi de ikke hadde noen klar løsning på de sosiale problemene, mens Mahmoud Ahmadinejad lovte å «legge oljepengene på folkets bord». Nå må han svare for sin økonomiske politikk overfor et stadig mektigere iransk næringsliv.

Siden krigen med Irak tok slutt i 1988, har forholdet mellom befolkningen og politikerstanden i Iran endret seg dramatisk. Moralske verdier, særlig religiøse, som dominerte tidligere, er blitt kraftig svekket. I en bok som utkom i 1998, hevder sosiologen Faramarz Rafi-Pour1 at denne utviklingen først og fremst skyldes framveksten av en minoritet som ikke er redd for å «vise fram rikdommen sin». En holdning som Ali-Akbar Hashemi-Rafsanjanis regjering styrket da den på begynnelsen av 90-tallet oppfordret iranske entreprenører i diasporaen til å vende tilbake for å bidra til gjenoppbyggingen av landet.

I den andre enden av den sosiale stigen er et flertall av befolkningen hardt rammet av et tiår med kriser, svekket kjøpekraft og store økonomiske problemer. Ønsket om å «vise fram rikdommen sin» på den ene siden og økt fattigdom på den andre, får Rafi-Pour til å konkludere med at «de materielle verdiene og rikdomsidealet har seiret.»

Begjæret etter velstand kom til uttrykk gjennom de økonomiske reformene som president Hashemi-Rafsanjanis regjering innførte fra januar 1990, deriblant privatisering av offentlige virksomheter og liberalisering av utenrikshandelen.


DE SISTE TJUE årene har pressen, men også offisielle rapporter, kraftig kritisert «ugjennomsiktigheten» og «uregelmessighetene» som preget privatiseringene. Flere av dem som tjente på disse «eiendomsoverføringene», var sjefer i privatiserte bedrifter – en ny økonomisk elite. En parlamentsrapport fra 1994 anslo at andelene i over femti industribedrifter ble overlatt til direktørene til «hyggelige priser», stikk i strid med «vilkår nedfelt i loven». Disse andelene ble finansiert av lån fra Investeringsselskapet for nasjonale industribedrifter, det vil si med offentlige midler, en praksis som ble videreført under Mohammad Khatami og Mahmoud Ahmadinejad.

Liberaliseringen av utenrikshandelen har vært en annen kilde til profitt for enkelte. Den har gitt store gevinster, ikke bare i offentlige kretser, men også i parallelle kretser dominert av smuglernettverk. Blant dem som nyter godt av dette fenomenet, er det som pressen i flere år har betegnet som «mafiaen». Denne betegnelsen omfatter økonomiske grupper som kontrollerer import og distribusjon av matvarer, industrivarer og narkotika, og som driver med underslag og eksport av deler av energiproduktene, til tross for monopolet til det nasjonale olje- og gasselskapet i Iran (NIOC).
Som forskeren Fariba Adelkhah påpeker, deltar både «de store basarkjøpmennene» og regimets politiske personell og institusjoner «direkte og massivt i denne nye økonomien, eventuelt for å berike seg selv, men også for selvfinansiering».2 Handelseliten, som hadde stor innflytelse på 80-tallet, må nå forholde seg til nye økonomiske grupper som jakter på rikdom.

De dominerende kapitalistiske konsernene ligger ikke på latsiden. De har etablert store holdingselskaper innen industri, finans og handel som i de fleste tilfeller internaliserer finansieringskildene deres, uten at de dermed gir avkall på økonomiske og finansielle privilegier som diverse offentlige eller halvoffentlige institusjoner fortsatt gir dem. De legger beslag på offentlige bestillinger og forsøker, der det er mulig, å unndra seg gjeld.

Det dreier seg ikke om statskapitalisme, ettersom staten har trukket seg ut av mange bransjer. Det er heller ikke ren markedskapitalisme, fordi disse gruppene omgår skattemessige, handelsmessige og finansielle reguleringer samtidig som de hindrer nye konkurrenter i å vokse fram. Man kan kalle det en form for monopolkapitalisme.

To eksempler illustrerer denne mutasjonen. Det ene er de store stiftelsene som stort sett ble etablert like etter revolusjonen i 1979, og som offisielt driver med veldedig arbeid. En av disse stiftelsene er Stiftelsen for de forfordelte og skadde etter krigen mellom Iran og Irak. Denne stiftelsen var svært aktiv innen handel (spesielt våpenhandel) mens konflikten mellom de to landene pågikk, og har i ettertid spredt virksomheten sin over flere områder. Den omfatter flere tusen virksomheter innen industri, handel, landbruk, turisme og luftfart. I tillegg til dette har stiftelsen grunnlagt sine egne finansinstitusjoner, samlet i et gigantisk konsern med en kolossal finansieringsmakt. Ved å avvise betegnelsen «bank» unngår institusjonen å måtte forholde seg til reguleringer fastsatt av den iranske sentralbanken. Og de nekter samtidig å betale utestående skatt. President Mohammad Khatami, som satt med makten fra 1997 til 2005, forsøkte forgjeves å tvinge dem til å betale.

Det andre eksemplet på framveksten av sterke økonomiske aktører, er industriselskapet Iran Khodro, som i dag er Midtøstens største bilprodusent. Den iranske staten har en eierandel på 40 prosent i Iran Khodro, som sammen med bilprodusenten Saipa i praksis har monopol på dette markedet. Saipa har en markedsandel på 35 prosent, mens Iran Khodro har over 55 prosent. Etter at denne sektoren ble åpnet for import, har Iran Khodro inngått samarbeidsavtaler med utenlandske selskaper som er svært interessert i det raskt ekspanderende iranske markedet: 700 000 solgte biler i 2004, 1,1 millioner i 2006 og 1,2 millioner i 2008.

For Iran Khodro er formålet med disse avtalene å beholde, og gjerne styrke, sin dominerende posisjon. I tillegg får selskapet på denne måten tilgang til ny teknologi som kan heve kvaliteten på produktene deres og gjøre dem attraktive på det internasjonale markedet.

PSA Peugeot Citroën har siden 1992 hatt et industrisamarbeid med Iran Khodro for produksjon av 405-modellen (med en lokal integrasjon på over 60 prosent). I mars 2001 innledet man en ny etappe i dette samarbeidet med å inngå en lisensavtale for montering av 206- og 307-modellene (andelen lokal integrasjon er fortsatt ganske lav).

Renault har på sin side etablert et felles selskap sammen med de to iranske industrigigantene for montering av Logan-modellen (Tondar på persisk). Dette selskapet heter Renault Pars, og Renault eier 51 prosent av andelene, mens Iran Khodro og Saipa eier 49 prosent til sammen.

Iran Khodro posisjonerer seg også som en framtidig aktør på det globale markedet. Selskapet inngikk nylig en avtale med det algeriske selskapet Famoval om montering av en buss i Algerie, og har etablert egne enheter for produksjon av modellen Samanda (en modifisert versjon av 405-modellen) i Venezuela, Senegal, Syria og Hviterussland. Iran Khodro eksporterer allerede denne bilen til Algerie, Egypt, Saudi-Arabia, Tyrkia, Armenia, og dessuten til Bulgaria, Romania, Ukraina og Russland.
For å bøte på en tøffere finansierings- og likviditetssituasjon har Iran Khodro for øvrig utnyttet framveksten av private banker, en utvikling som ble institusjonalisert i 2000. I 2000–2001 etablerte selskapet (sammen med andre institusjoner) sin egen finansinstitusjon, Parsian, som det eier 30 prosent av. Parsian er nå den største private banken i Iran, og står for 60 prosent av alle innskudd og lån i denne sektoren.


DA PRESIDENT AHMADINEJAD kom til makten i juni-juli 2005, kritiserte han noen av de private bankene for å gi «tvilsomme og diskutable» lån. Han truet også med å offentliggjøre listen over de som hadde tjent godt på bankenes rundhåndethet – en trussel han foreløpig ikke har gjort alvor av. Kampanjen rettet seg først og fremst mot Parsian. Kjernen i konflikten er at disse virksomhetene nekter å senke utlånsrenten sin og dermed sin egen profitt. Konflikten kulminerte i oktober 2006, da regjeringen og sentralbanken avsatte direktøren for Parsian. Alle de private bankene protesterte mot dette, og fikk avsettelsen erklært ugyldig. Et sviende nederlag for president Ahmadinejad.

Regjeringens iherdige forsøk på å styre kredittmarkedet inn mot realøkonomien på den ene siden, og veksten til enkelte spekulasjonsvirksomheter (spesielt innen eiendom) på den andre, har fått private – men også offentlige – banker til å gå bort fra finansiering av industribedrifter. De har i stedet innvilget store boliglån og satset på massive investeringer i eiendom. På den måten har de bidratt til å blåse opp tidenes største boligboble, som oppsto i 2005.3 Den har gitt gode vekstvilkår for det en iransk månedsavis kaller «eiendomsborgerskapet».4

I mai–juni 2008 sprakk boblen. Det skyldtes et initiativ fra regjeringen som tvang hele banksystemet til å stoppe utlånspraksisen sin (herunder boliglån som allerede var innvilget). Dette har ført til en dramatisk nedgang i etterspørselen etter boliger og et kraftig prisfall. Verdien på eiendom som de offentlige og private bankene har investert i, er i alle fall delvis gått tapt. Tapene forsterkes av opphopningen av dårlig gjeld, både hos offentlige institusjoner og staten, så vel som private aktører.

Denne krisen har to konsekvenser. For det første kan ikke bankene lenger gi grønt lys for nye investeringer i økonomien. Bankenes utlån falt med hele 67 prosent fra desember 2007 til desember 2008.5 Denne konjunkturnedgangen bidrar i sin tur til lavere etterspørsel etter forbruksvarer og færre investeringer, nedgang i industriproduksjonen og lønnsomheten til bedriftene, samt en massiv underutnytting av produksjonskapasiteten.

Den andre konsekvensen av krisen er at bankene på grunn av verdiforringelse av sine aktiva ikke kan eller vil betale tilbake gjeld til sentralbanken:

Fra september 2007 til september 2008 økte sentralbankens (altså statens) fordringer med hele 106 prosent.6 Den verdiskapende økonomien rammes ved at bedriftene – og deres ansatte – ikke får betalt.

Privatiseringene har vært en gullgruve for noen. Samtidig har den kastet en stor del av arbeiderne ut i arbeidsløshet og en stadig mer prekær økonomisk situasjon.7 Eierne av mange privatiserte bedrifter har bevisst solgt ut utstyr før bedriftene er slått konkurs, de har latt være å betale ut lønn, eller de har rett og slett sagt opp sine ansatte.8 Inflasjonen har igjen nådd nye høyder. Den lå offisielt på 25 prosent i 2008, men andre anslag tilsier minst 50 prosent, og over 60 prosent første kvartal i 2009.


SIDEN SEPTEMBER 2005, i en situasjon med en stadig større reallønnsnedgang for dårlig stilte samfunnsgrupper og middelklassen, har regjeringen dreid sin økonomiske politikk inn mot omfordeling av utlån, for å styrke folks kjøpekraft og bedriftenes omsetning. Listen over ulike former for lån som er blitt tilbudt og offisielt garantert av myndighetene, viser hvor omfattende denne politikken har vært: pensjonister, unge ektepar, studenter, boliger, bønder osv.

Men etter over tjue år med gradvis reallønnsnedgang har en stor del av den iranske befolkningen allerede stor gjeld. En betydelig økning i antallet «gjeldsfanger» vitner om det: 12 000 i dag (i tillegg til 20 000 andre som har sittet i fengsel i løpet av de ti siste årene)! Disse straffereaksjonene mot de svakeste i samfunnet, kombinert med styresmakenes manglende evne eller vilje til å kreve inn det de har utestående hos de fleste mektige økonomiske aktørene, står i skarp kontrast til likhetsprinsippene til den islamske revolusjonen.

Oversatt av G.E.

1 Faramarz Rafi-Pour, Utvikling og kontrast. Forsøk på analyse av den islamske revolusjon og samfunnsproblemer i Iran, Teheran, Editions Entechâr, 1998 (på persisk).

2 I sin anmeldelse av verket til Arang Keshavarzian, Bazar and State in Iran. The Politics of the Tehran Market Place (2007), Sociétés politiques comparées, nr. 2, Paris, februar 2008.

3 De to siste årene har eiendomsprisene økt med 200 prosent i Teheran. I løpet av bare 18 måneder nådde verdien av eiendomstransaksjoner 600 milliarder dollar i samme by (se månedsavisen Gozâresh, nr. 204, januar 2009, s. 27).

4 Kamal At-hari, «Eiendomsborgerskapet», Tchechme Andâz-e Iran, Teheran, nr. 47, januar-februar 2008.

5 Se dagsavisen Sarmâyeh, 23. april 2009.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Kristen revolusjon i Libanon

Default thumbnail
Neste sak

Brasils illusoriske uavhengighet

Andre saker om Iran

Default thumbnail

På krigsstien

I valgkampen gikk Donald Trump imot regimeendringspolitikken, det vil si amerikanske angrepskriger.

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.