En skanse mot sosialismen?

«Dere drømmer om et forent, autonomt og sosialistisk Europa. Men hvis kontinentet avslår beskyttelse fra USA, vil det fatalt falle i hendene på Stalin», sier en av hovedpersonene i Simone de Beauvoirs Mandarinene og minner oss om at den kalde krigen var drivkraften bak det europeiske prosjekt.

Mens man i Europa så at kontinentets vestlige del ble satt under «tilsyn» av USA og Sovjetunionen stadig utvidet sin dominerende stilling i øst, seilte mellomstatlig samarbeid i medvind. Under dekke av romslige begreper som fred og frihet, forente den europeiske ideen en broket forsamling bestående av konservative katolikker og sosialistiske reformister, moderate fagforeningspamper og bedriftsledere, statstjenestemenn og liberale intellektuelle. Men alle var ikke like enige om hva unionen skulle stå for eller hvordan den skulle gjennomføres. De samlet seg likefullt til en stor Europa-kongress i Haag i 1948.

MEN KLARTE PROSJEKTET om et samlet Europa virkelig å bygge bro over de politiske skillelinjene? Unionstilhengerne styrte vel egentlig en skute som krenget ganske kraftig mot høyre. Helt fra starten av var de konservative i flertall. Så mye at motstanderne, kommunistene som hadde sterk forankring i Frankrike og Italia, fikk lett spill med å advare mot den europeiske «Vatikanstaten» som kristelig-demokratenes partipamper syntes å love. Selv det katolske tidsskriftet Esprit var skeptisk: «Her må vi være på vakt,» skrev Jean-Marie Domenach i 1948. «Å samle de europeiske folkeslag og gi avkall på nasjonalstatenes suverenitet har så langt vært venstresidens inderligste drøm. [… ] I dag er det de reaksjonære som ivrer for et Europas forente stater.»

En felles pasjon for Europa var ikke deres eneste, til dels overraskende, ideologiske fellestrekk. Tilhengerne av den pro-europeiske bevegelsen «har alle til felles et hat mot kommunismen, som hos enkelte er et intellektuelt hat mot marxismen og et mer banalt klassehat hos andre,» tilføyde Domenach.

I et så spent klima, framsto den amerikanske regjering som en viktig, ja, en avgjørende støttespiller i arbeidet med å forene Europa. I et drøyt tiår ble CIA – i det skjulte – endog en av de fremste bidragsyterne til utviklingen av et føderalt Europa, gjennom en organisasjon som gikk under navnet American Committee on United Europe (ACUE). USAs målsetting var her å «demme opp» for sovjetstatens økende makt, samt hindre kommunistiske strømninger i å få innpass ved valgene. Man gikk i spissen for å innlemme landene i Vest-Europa i en militær allianse ledet av Washington. Atlanterhavspakten (Nato), som ble opprettet 4. april 1949, skulle her utgjøre selve grunnpilaren. Men de geostrategiske hensyn rommet også en annen dimensjon. Den amerikanske regjering forlangte at det ble opprettet en tollunion mellom de europeiske handelspartnerne, og uttrykte et klart ønske om at markedene skulle åpnes og gi fri adgang for varer og kapital.

Slike utsikter virket unektelig forlokkende på de nyliberale miljøene, som siden 1930-tallet hadde sett på europeisk integrasjon som en effektiv måte å få bukt med nasjonale styringsstrukturer. I velferdsstatens tidsalder ville en økonomisk og monetær union tillate at man omgikk statenes suverenitet og tjene som «vern» om regjeringer skulle fristes av proteksjonisme eller sosialistiske ideer. Derfor ikke særlig overraskende at man i flere nøkkelposisjoner fant overbeviste nyliberalister: Økonomen René Courtin var for eksempel formann for den franske eksekutivkomiteen i Europabevegelsen, som ble opprettet i kjølvannet av Haag-kongressen, mens «fornyeren» Robert Marjolin ledet Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid (OEEC, forløperen til OECD). Og Europeisk liga for økonomisk samarbeid (LECE/ELEC) ble anført av blant andre Edmond Giscard d’Estaing [far til den senere presidenten Valéry Giscard d’Estaing], en tidligere finansinspektør med ny karriere som arbeidsgiver. Denne nøt også godt av velvillig støtte fra Georges Villiers, lederen av den franske arbeidsgiverorganisasjonen CNPF [nåværende Medef].

Nyliberalismens forkjempere var godt representert i Haag-konferansens finans- og sosialkomité, og staket ut den framtidige kursen da de lyktes i å få vedtatt en endelig resolusjon som omhyggelig unnlot enhver eksplisitt henvisning til planøkonomi. Derimot skulle den framtidige unionen «i hele sin utstrekning» etablere fri flyt av varer og kapital. Europeisk integrasjon skulle dermed fungere som vektor for gjeninnføring av frihandel på kontinentet.

DENNE REAKSJONÆRE eimen forklarer den kritiske holdningen til det britiske arbeiderpartiet. Selv om de ytre sett framsto som positive til ulike typer for mellomstatlig samarbeid, gjorde statsminister Clement Attlee (1945-1951) og hans utenriksminister Ernest Bevin alt de kunne for å bremse de europeiske føderalistenes initiativer. Bakgrunnen for dette var at Attlee-regjeringen førte en ambisiøs politikk for viktige sosiale reformer (blant annet opprettelsen av et offentlig helsevesen, National Health Service, samt omfattende nasjonaliseringer), og nektet å avstå suverenitet til institusjoner som var befestet av de konservative.

Som en foregangsmann i teoretisk refleksjon over nyliberalistiske ideer, sa den amerikanske journalisten Walter Lippmann seg gjerne enig i det. «Her nytter det lite å gjøre seg noen illusjoner. En politisk union av Europas frie nasjoner er ikke kompatibel med den type statssosialisme man har i Storbritannia,» forsikret han i avisen Gazette de Lausanne 9. mai 1948.

Storbritannias interesser som imperialmakt styrket trolig styresmaktenes skepsis overfor planene om europeisk integrasjon. Men dette er nok likevel ikke hele forklaringen til deres holdning. For realistisk sett ville det å gi avkall på kontrollen av egen økonomi innebære å overlate viktige områder av den nasjonale politikken til overstatlige instanser som hadde liten legitimitet demokratisk sett, og som dessuten ofte var dominert av de konservative. Labour understreket det slik: «Det eneste akseptable utgangspunktet for økonomisk integrasjon, er at alle berørte land viderefører en politikk for full sysselsetting og sosial rettferd for alle.»

For tilhengerne av framgang på det sosiale plan var i klart mindretall. I de fleste landene i Europa var sosialistene uenige i Labours synspunkter og viste til og med vilje til å «åpne» for høyresiden. Betegnelsen kunne også simpelthen være misvisende. Selv om han i navnet var sosialist, var belgieren Paul-Henri Spaak [satt som statsminister like etter krigen og er regnet som en av «Europas fedre»] mest kjent for sitt tette forhold til næringslivet og sin begeistring for amerikanske interesser. På venstresiden så vel som på høyresiden ga anti-kommunismen flere motstridende utslag. I praksis innebar det å prioritere kampen for det europeiske prosjekt å la sosialismens idealer komme i andre rekke. Slik det var, tilhørte Europa liberalistene, sosialistene fikk vente. André Philip, folkevalgt for det franske sosialistpartiet SFIO [medlemsparti i Den andre internasjonale], forklarte det slik: «Vi er ikke enige om alle enkeltpunkter. Men som sosialist vil jeg heller ha et liberalt EU framfor ikke noe EUi det hele tatt. Og jeg tror at våre venner, de liberale, heller vil ha et sosialistisk EU framfor ikke noe EU i det hele tatt.»

Å ANTA NOE lignende om Jean Monnet, er kanskje litt risikabelt. Det fins ingen klare indikasjoner på at den mektige sjefen for Frankrikes moderniseringsplan [gjenoppbygging og relansering av økonomien etter verdenskrigen] ville ha støttet et EU styrt etter sosialistiske prinsipper framfor «ikke noe EU i det hele tatt» . Monnet ble født inn i en velstående familie av konjakkprodusenter og hadde før krigen ført en lysende karriere som diplomat og høytstående finansmann. Han trivdes nok bedre i maktens lune salonger enn i arbeiderforsamlinger. Han var den viktigste bakmannen til den berømte erklæringen den franske utenriksminister Robert Schuman holdt 9. mai 1950 og som førte til opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskapet i april 1951. Fellesskapsavtalen ble undertegnet av Vest-Tyskland, Frankrike, Benelux-landene og Italia, og utgjorde det første skrittet i oppbyggingen av dagens EU.
Initiativet som skulle trygge freden var ment som første etappe mot en europeisk føderasjon. Men her lå det også et ønske om å «modernisere» og «rasjonalisere» en viktig sektor av økonomien. Kunne dette ses på som en gryende kollektivisme? En slik tøvete anklage gjorde Monnet rasende: «Les traktatteksten og vis meg hvor det står noe om planøkonomi, slik det blir påstått.» Markedsliberalisme og planøkonomi behøvde ikke være inkompatible, så lenge den statlige intervensjon favoriserte fri konkurranse. Samkjøringen av den tyske og den franske stål- og kullproduksjonen foregikk under overoppsyn av den uavhengige Høyeste autoritet (den framtidige EU-kommisjonen) og ga mer grunnlag for kritikk av det demokratiske aspektet, da man faktisk overlot til eksperter uten politisk ansvar oppgaven med å administrere interessene til både arbeiderne og statene. Nettopp av den grunn var den liberale økonomen Daniel Villey svært begeistret for «Monnet-metoden», og skrev: «Ikke bare forsvarer [den] Frankrike og Italia mot en indre kommunistisk fare, på grunn av markedskreftene tvinger [den] landene også til å gjøre sine nasjonale økonomier mer effektive og mer liberale.»

Den europeiske integrasjonen slo dermed helt fra starten av inn på en markedsliberalistisk vei. Roma-traktaten som medlemslandene i Det europeiske kull- og stålfellesskapet undertegnet i 1957 bare bekreftet denne orienteringen. Tyske neoliberalere, deriblant kansleren, Ludwig Erhard og hans økonomirådgiver Alfred Müller-Armack, var blant de største bidragsyterne. Man kan altså trygt si at teksten som dannet grunnlaget for Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) bar lite preg av sosialisme. I mangel av sosial harmonisering som løftet de svakeste opp, ville de fire frihetene – fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital – svekke det offentliges muligheter til å gripe inn, og dessuten tvinge trygdesystemene til å tilpasse seg den konkurransedrevne markedsøkonomiens spilleregler. «Vi vil henvise til de tøffe lovene for internasjonal konkurranse for å vise at et høyt sysselsettingsnivå bare kan sikres om arbeiderne viser en ’fornuftig’ innstilling,» bemerket den framsynte Jean Duret, daværende leder av senteret for økonomiske studier tilknyttet det franske fagforbundet CGT (arbeidernes generalkonføderasjon).

ALLEREDE I 1957 understreket parlamentsmedlemmet og radikal-sosialisten Pierre Mendès France at den eneste «korrekte og logiske»løsningen ved opprettingen av fellesmarkedet hadde vært å forlange «en utjevning av avgiftene og en rask generalisering av sosialgodene i samtlige av fellesmarkedets medlemsland». Det franske utenriksdepartementet hadde også utarbeidet et utkast som gikk i den retning. Slike gode ønsker holdt ikke stand mot de tyske forhandlernes besluttsomhet. «Listen over Frankrikes krav og forbehold var endeløs,» minnes med forakt Robert Marjolin, daværende medlem av utenriksminister Christian Pineaus stab. «Framforhandlingen av Roma-traktaten besto i få flest mulig av dem til å falle, og bare godta de ønsker som var i tråd med fellesmarkedets målsetting.»

Fellesmarkedet levde trolig først opp til sine forutsetninger da Enhetsakten ble vedtatt i 1986. Men da Roma-traktaten ble undertegnet, forsto de skarpeste observatørene at den med tiden ville frata medlemsstatene egenkontrollen over den nasjonale økonomi. Mendès France kalte det endog «demokratiets abdikasjon». Et system som hovedsakelig hviler på den antatt positive virkningen av fri konkurranse kan jo unektelig synes lite kompatibelt med en dristig reform- og sosialpolitikk. Men det hindrer en ikke i å gi løfter om en snarlig innføring av et «sosialt EU».

Oversatt av M.B.

Default thumbnail
Forrige sak

Globaliseringens ende, Europas begynnelse?

Default thumbnail
Neste sak

Homo stupide

Andre saker om EU

0 kr 0