Fascist eller humanist?

Allerede tre måneder før Cannes-festivalen ble Clint Eastwood hedret med en æres-Gullpalme, en pris bare Ingmar Bergman har fått før ham. Skuespilleren og regissøren som på 1970- og 80-tallet ble betraktet som en reaksjonær B-skuespiller, hylles nå unisont av filmkritikere verden over. Er det Eastwood, samfunnet eller kritikerne som har forandret seg?

Gran Torino er Clint Eastwoods trettiende film som regissør, og en av hans største kassasuksesser. Selv om skuespilleren/regissøren selv omtaler den som en «liten film», etter flere mer ambisiøse filmer (Flags of Our Fathers, Mystic River, Changeling), har også denne filmen om vold -– og om vold som et kjennetegn ved det amerikanske samfunnet – fått en svært god mottakelse av et samlet filmkritikerkorps.

Denne velviljen overfor en film som ikke bringer noe særlig nytt til myten Clint Eastwood, kommer antakelig av et ubevisst behov om å fortrenge den tiden da man kun anså den kaliforniske skuespilleren for å være en «fascist», en «rasist» og en stolt tilhenger av retten til selvforsvar. For dette er dagens scenario: 78 år gamle Eastwood svever over all kritikk, og filmene hans er mesterverk verdige en plass blant klassikerne innen amerikansk film. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0