Fascist eller humanist?

Allerede tre måneder før Cannes-festivalen ble Clint Eastwood hedret med en æres-Gullpalme, en pris bare Ingmar Bergman har fått før ham. Skuespilleren og regissøren som på 1970- og 80-tallet ble betraktet som en reaksjonær B-skuespiller, hylles nå unisont av filmkritikere verden over. Er det Eastwood, samfunnet eller kritikerne som har forandret seg?

Gran Torino er Clint Eastwoods trettiende film som regissør, og en av hans største kassasuksesser. Selv om skuespilleren/regissøren selv omtaler den som en «liten film», etter flere mer ambisiøse filmer (Flags of Our Fathers, Mystic River, Changeling), har også denne filmen om vold -– og om vold som et kjennetegn ved det amerikanske samfunnet – fått en svært god mottakelse av et samlet filmkritikerkorps.

Denne velviljen overfor en film som ikke bringer noe særlig nytt til myten Clint Eastwood, kommer antakelig av et ubevisst behov om å fortrenge den tiden da man kun anså den kaliforniske skuespilleren for å være en «fascist», en «rasist» og en stolt tilhenger av retten til selvforsvar. For dette er dagens scenario: 78 år gamle Eastwood svever over all kritikk, og filmene hans er mesterverk verdige en plass blant klassikerne innen amerikansk film. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Globaliseringens ende, Europas begynnelse?

Default thumbnail
Neste sak

Homo stupide

Andre saker om Film

Vi, de forsømte

Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid

0 kr 0