Hvem vil redde Darfur?

Suksessen til Darfur-bevegelsen minner om tidligere folkemobilisering i USA: Antikrigsbevegelsen på 1960-tallet og kampen mot apartheid på 1980-tallet. Men Darfur-bevegelsen skiller seg ut på en rekke sentrale områder. For det første er ikke dette en fredsbevegelse, men en mobilisering for krig. Slagordene har vært: «Soldater på bakken» og «Ut av Irak og inn i Darfur».

Da jeg var i Darfur i 2008 spurte jeg en hjelpearbeider fra FN om hvor mange av de 15 millioner dollarene de 180 organisasjonene i Save Darfur Coalition hadde samlet inn i 2007 som var kommet fram til Darfur. Ingen, svarte han. Da jeg kom tilbake til New York, ringte jeg til en kontakt i hovedkontoret til Save Darfur i Washington og spurte om det stemte. Han svarte at Save Darfur ikke er en hjelpeorganisasjon, men en støttegruppe.

SAVE DARFUR STØTTER påstanden om at den sudanske regjeringen siden 2003 har utført et folkemord i Darfur. Men faktagrunnlaget for denne påstanden tåler ikke nærmere ettersyn, som for eksempel spørsmålet om hvor mange som døde i Darfur, særlig da volden var på sitt høyeste i 2003–2004. I 2006 ba USAs riksrevisjon (Government Accountability Office) et panel bestående av tolv eksperter å vurdere seks forskjellige anslag over hvor mange flere en normalt som døde i Darfur i denne perioden, anslag som strakk seg fra WHOs 70 000 til Save Darfur-tilknyttede forskere som mente det dreide seg om 400 000.

Panelet ble enstemmig enig om de høyeste anslagene var de minst pålitelige, fordi de var basert på ubegrunnede generaliseringer av utvalgte stikkprøver. Det mest pålitelige var ifølge panelet anslaget til den belgiske WHO-tilknyttede laben CRED: 118 142 døde. I tillegg var det ikke bare én, men to hovedårsaker til dødsfallene: tørke og ørkenifisering, i tillegg til volden. «Vi anslår antallet voldsrelaterte dødsfall til +/- 35 000,» sto det i CREDs rapport. Save Darfur hadde ikke bare blåst opp antallet døde, men også implisert at alle de døde var blitt drept. Og selv om tre dommere fra Den internasjonale straffedomstolen opprettholdt siktelsen mot Al-Bashir for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, anklaget de ham ikke for folkemord.

Faktisk sank voldsrelaterte dødsfall i Darfur drastisk på slutten av 2004 da Den afrikanske union grep inn og la til rette for en politisk løsning. Ifølge FNs spesialutsending til Darfur, Jan Eliasson, falt voldelige dødsfall til et snitt på mindre enn 150 per måned (mot 200 per dag i begynnelsen av konflikten) i de 16 månedene fra januar 2008 til april 2009. Eliasson mener Darfur er blitt en «lavintensitetskonflikt».

Ingenting av dette er opplagt for de som føres opp på Save Darfurs PR-kampanjer. Det skyldes ikke mangel på ressurser. Save Darfur har faktisk engasjert et reklamebyrå på fulltid for å utforme kampanjene, inkludert helsideannonsene i New York Times. Gjennom å kombinere lærdommen fra tidligere folkemobiliseringer med reklamebransjens finslipte teknikk, har Save Darfur blitt til en lekker reklamekampanje.

Foruten å blåse opp tallene løsriver Save Darfur også fakta fra kontekst. Besøk Save Darfurs nettside og du vil seg en hel katalog av overgrep: drap, voldtekt, nedbrenning av landsbyer og selv dataspill om hvordan barn er bytte for janjaweed-hordene som kretser rundt flyktningleirene. Darfur framstilles som et sted uten historie og uten politikk, et sted hvor det bare finnes ondskap. Dette er ikke annet enn voldspornografi, som all annen pornografi er det en type voyeurisme, den skal appellere til tilskuernes begjær – i dette tilfelle etter blod – snarere enn å hjelpe offeret.

Fokuset er på straff, på å dele ut skyld, og ikke på reform. Save Darfur viser ingen interesse for Darfurs historie og politikk, og henter i den forstand sin logikk fra «krigen mot terror»: De er begge uinteressert i de reelle problemene, de tror begge at den eneste effektive motgiften mot vold er mer vold – «vår» vold er god, «deres» er dårlig. For begge er vold den eneste forklaringen, og av den grunn er løsningen å utslette voldskilden: forbryteren. Den underliggende antakelsen er at problemer er interne, mens løsninger er eksterne.

ET PÅFALLENDE ASPEKT ved Save Darfurs mobilisering er at den har vært mest suksessfull når budskapet har vært minst troverdig. Fredsbevegelsen på 60-tallet gjorde verden til et klasserom. Dens symbolske aktivitet var «teach-in», som brakte de unge tilhengerne ansikt til ansikt med akademikere og intellektuelle. Save Darfur har på den andre siden gjort verden til et medium for markedsføring. Den henvender seg ikke til sitt publikum som en opplyser, men som en annonsør. Målet er ikke å skape en opplyst bevegelse, men å få publikummet til å føle seg vel.

Save Darfurs fokus har flyttet seg stadig mer fra universitets- og høyskolestudenter til gymnaselever. De er Save Darfurs variant av de afrikanske barnesoldatene – barn som mobiliseres for krig. Disse tenåringene lokkes av mange rottefangere, høyt profilerte kjendiser fra sport- og underholdningsverdenen som åpenlyst viser forakt for opplysning og debatt.

Save Darfur har vært påpasselig med å vaksinere gymnasbrigaden. Vaksinen kalles vanligvis «Lærdom fra Rwanda». De unge fortelles at i enkelt tilfeller har man ikke tid til å tenke, man må handle før det er for seint. Hva var poenget med å finne ut hvem som var hutu og hvem som var tutsi – og hvorfor hutuer drepte tutsier – når tutsien ville være død før du fant noe svar.

Det er dette bevisste ønsket om å skille kunnskap fra handling som har gjort en hel generasjon av unge amerikanere mottakelige for «CNN-effekten». Det kan sammenlignes med å si til en lege som tar imot en alvorlig syk pasient, at diagnose er luksus for man har ikke tid til annet enn behandling. Og ikke nok med det: Man trenger heller ikke å være lege – å ha spesialkunnskap – for å foreskrive behandling. I stedet skal de det angår og de som er mest opprørt skrive ut resepten. Poenget med en slik holdning er ikke å kurere pasienten, lige lærdommen fra Rwanda er den samme som fra Darfur: Selv om du ikke har fullstendig innsikt, må du aldri handle som om kunnskap er irrelevant; løsningen på en konflikt er ikke militær, men politisk; ingen løsning er varig hvis den ikke er forankret i de lokale realitetene.

FRA DE verdensomspennende antikrigsdemonstrasjonene i 2003 til mobiliseringen i 2008, var den største mobiliseringen av amerikanske studenter og skoleelever ikke krigen i Irak, men Darfur. Det forundret meg, siden jeg tenkte amerikanerne ville være mer opptatt av en krig de er direkte involvert i. Jeg oppdaget at når studentene mine diskuterte Irak, så snakket de politisk: «Hva vil skje dersom vi trekker oss ut fra Irak?»; «Vil sunniene og sjiaene drepe kurderne?». Men de snakket aldri politisk om Darfur. Når de snakket om Irak, følte de seg enten skyldige eller ydmyket, i erkjennelsen av at det finnes grenser for USAs makt. Det var bare når det gjaldt Darfur at de kunne føle at de var det de visste de ikke var i Irak: mektige frelsere.

Faktisk krever Irak at amerikanerne reagerer som borgere, mens de responderer på Darfur som mennesker. Jeg husker hvor forbløffet jeg var første gang jeg kom til USA, som student på 60-tallet, forbløffet over å være i et land der folk var så sjenerøse overfor veldedige formål, men så gjerrige når de skulle betale skatten sin – en person kunne gi millioner til veldedighet og samtidig bruke millioner på advokater for å betale mindre skatt. I denne konteksten framstår Darfur som veldedighet, mens Irak er skatt. I Darfur kan man søke ly fra Irak. Det er et surrogattilfluktssted. En plass der man kan føle seg vel.