Ved midnattstid 22. juli 2002 slapp et fly fra det israelske luftvåpenet en bombe på ett tonn på en boligblokk i bydelen Al-Daraj i Gaza by, et av verdens tettest befolkede boligområder. Målet var å drepe den tidligere militære lederen av Hamas, Salah Shehadeh, som befant seg sammen med familien i huset deres. Operasjonen drepte Shehadeh og 14 sivile, de fleste barn. 150 mennesker ble skadet, halvparten av dem alvorlig. Husene i nærheten ble enten ødelagt eller skadet.
I Madrid seks år seinere, 29. januar 2009, bestemte dommer Fernando Andreu Merelles seg for å åpne etterforskning mot sju ansvarlige israelske politikere og militære for påståtte krigsforbrytelser – og muligens forbrytelser mot menneskeheten – under denne operasjonen.1 Selv om anklagene bare viste til krigsforbrytelser, uttalte retten at sakens fakta kunne innebære mer alvorligere forbrytelser enn det som først ble hevdet – altså forbrytelser mot menneskeheten. Denne vurderingen gjorde det mulig for juristene å arbeide mot en ny siktelse. Advokatene meddelte at de ville øke innsatsen for å bevise at bombingen av al-Daraj var en del av en politikk med omfattende og systematiske angrep mot sivilbefolkningen, og dermed en forbrytelse mot menneskeheten.2
Saken var anlagt syv måneder tidligere av seks palestinske ofre. I anmeldelsen sin erklærte de at de «søkte bistand hos det spanske rettsvesenet angående de rapporterte krigsforbrytelsene, ettersom det hadde vært umulig å bringe saken fram for israelske juridiske myndigheter.» I august hadde retten bedt Israel framlegge informasjon om hvorvidt det var tatt rettslige skritt i sakens anledning. Ettersom anmodningen om samarbeid ikke ble besvart, avgjorde retten fem måneder seinere at «fakta kan og må granskes av spansk rettsvesen, særlig siden det ikke er mottatt noe som helst svar på anmodningen fra denne retten angående relevant informasjon fra staten Israel, og det heller ikke er noe som tyder på at det er blitt tatt skritt for å granske fakta.»3
Samme dag som kjennelsen ble avgitt, oversendte staten Israel et dokument på 400 (!) sider. Der ble det hevdet at de anmeldte forholdene var gjenstand for rettsforfølgelse i Israel, og at den spanske domstolen derfor skulle avstå fra å utøve domsmyndighet.
Siden 2002 har flere rettsinstanser i Israel, inkludert høyesterett, gjennomgått Shehadeh-saken. Men syv år etter at den påståtte forbrytelsen ble begått, er det ennå ikke avsagt noen foreløpig kjennelse om hvorvidt det skal reises straffesak.
I september 2002, noen få måneder etter likvideringen av Salah Shehadeh, sendte den israelske fredsbevegelsen «Yesh Gvul» en anmodning til militæradvokaten, og seinere til statsadvokaten, om å reise straffesak mot dem som planla og gjennomførte operasjonen. En intern granskning i hæren fant at tilleggsskaden var skjedd på grunn av en etterretningsfeil og at den derfor ikke var forutsett av beslutningstakerne. Statsadvokaten sluttet seg til dette synspunktet og bestemte at det ikke fantes grunnlag for å gi ordre om å reise straffesak.
«Yesh Gvul» og fem kjente israelske forfattere sendte deretter en begjæring til israelsk høyesterett med krav om at domstolen skulle gjennomgå myndighetenes avgjørelse om ikke å reise straffesak i Shehadeh-saken. Begjæringen endte med disse ordene: «Det er ingen grunn til å legge skjul på at appellantene også er ledet av et ønske om at tiltalebeslutningen (hvis det blir funnet bevis) forblir innenfor staten Israels grenser. Høyesterett er det siste stoppested før rettshåndhevelsen forlater staten Israel og vi befinner oss i en situasjon hvor verdens nasjoner blir berettiget til å rettsforfølge, innenfor sine lands grenser, grove brudd på folkeretten.»
EN ALLMENN begjæring som stilte spørsmål ved lovligheten av praksisen med målrettede likvideringer, hadde versert i den samme retten siden januar 2002. Kjennelsen i denne saken ville ha avgjørende betydning for Shehadeh-begjæringen, derfor bestemte høyesterett å utsette Shehadeh-begjæringen til den hadde avgitt denne kjennelsen. 14. desember 2006 avsa den kjennelse om at praksisen med målrettede likvideringer ikke kunne defineres kategorisk som lovlig eller ulovlig. Taktikkens lovlighet måtte avgjøres i hver enkelt sak, hvor ett av spørsmålene som måtte undersøkes, var hvorvidt proporsjonalitetsprinsippet ble fulgt. Dommer Barak, som den gang var høyesterettsjustitiarius, understreket at spørsmålet om proporsjonalitet var vanskelig: «Å finne denne balansen er vanskelig. Også her må man ta for seg en sak om gangen, mens man innsnevrer området for uenighet. Ta den vanlige saken med en stridende eller en terrorist-snikskytter som skyter på soldater eller sivile fra døråpningen sin. Å skyte på ham står i proporsjon selv om det fører til at en uskyldig sivil nabo eller forbipasserende blir skadet. Dette er ikke tilfelle dersom bygningen blir bombet fra luften og et tjuetalls innbyggere og forbipasserende blir drept.»
Med å henvise til lignende omstendigheter som i likvidering av Shehadeh, hevdet dommeren implisitt at en krigsforbrytelse var begått. Etter denne kjennelsen anbefalte høyesterett at Shehadeh-saken skulle granskes av et uavhengig organ. Statsministeren fulgte høyesteretts anbefaling og utnevnte 23. januar 2008 en granskningskommisjon med tre medlemmer: to tidligere generaler og en tidligere etterretningsoffiser. Kommisjonens sammensetning, karakter og mandat var det staten alene som fastla – den som sto bak de handlingene som skulle granskes. Kommisjonen skulle fungere som en militærgranskning: alle prosedyrer, vitnemål og luttrapporten er unntatt offentlighet og ikke kan legges fram for en domstol, og kommisjonen kan den bare gi ikke-bindende anbefalinger til hæren. I juli 2009 hadde kommisjonen ennå ikke fullført sitt mandat.
2. april 2009 la den spanske statsadvokaten inn anmodning om at den spanske retten skulle frasi seg myndighet over saken ettersom parallelle rettslige tiltak hadde funnet sted i Israel: Men Israel ville bare ha førsterett til å føre straffesaken, dersom Israel var villig og i stand til å reise tiltale. 4. mai 2009 avslo den spanske retten aktors anmodning om å frasi seg myndighet i saken. Retten kom til at prosedyren og avgjørelsene som var tatt av den israelske militæradvokaten, statsadvokaten, høyesterett og granskingskommisjonen, ikke tilfredsstilte kravene til den rettsbeskyttelse som en uavhengig og upartisk domstol skal gi.
De sterkt politiserte reaksjonene i Israel viser hvordan stater oppfatter maktfordelingsprinsippet når det kommer til ansvaret for brudd på folkeretten. Hele saksgangen i Spania ble i israelske medier omtalt som «et kynisk forsøk fra de palestinske saksøkernes side på å utnytte det spanske rettsvesenet for å fremme en politisk agenda mot Israel», som skulle løses gjennom diplomatiske kanaler: «Jeg har til hensikt å henstille til den spanske utenriksministeren, den spanske forsvarministeren og om nødvendig den spanske statsministeren, som jeg sitter sammen med i Sosialistinternasjonalen, om å oppheve kjennelsen.»4
Etter politisk press fra regjeringene i Israel, Kina og USA støttet den spanske kongressen 19. mai i år et forslag om å endre loven om universell jurisdiksjon og begrense den til å gjelde i saker som involverer spaniere, som ofre eller i annen forbindelse, eller der den mistenkte befinner seg på spansk jord. 30. juni 2009 omgjorde den spanske ankedomstolen den lavere domstolens avgjørelse og ga ordre om å stoppe granskningen ettersom det var gjennomført granskning i Israel.
Dette er ikke første gang det skjer. I 2003 var ble Belgia tvunget til å endre loven og prosedyren sin etter press fra Israel og USA angående anklager mot Sharon og Rumsfeld. Den gang truet USA med å flytte NATO-hovedkvarteret fra Brussel. Etter dette kan ikke ofre be om noen rettslig granskning, det kan bare påtalemyndigheten, vanligvis avspeiler regjeringens politikk. Dette er et stort hinder mot å plassere ansvar i tråd med folkeretten.
STATEN ISRAEL viser i praksis at det eksisterer en kultur for rettslig immunitet. Ifølge den ikke-statlige israelske organisasjonen Yesh Din blir det bare reist straffesak i helt spesielle tilfeller – soldater som opptrer galt på egenhånd – og militære granskninger brukes som et middel til å unngå strafferettslig granskning.5 I 2003 leverte menneskerettighetsorganisasjonen B’tselem en begjæring som stilte spørsmål ved praksisen om ikke å etterforske noen saker der ikke-stridende palestinere ble drept av den israelske hæren. Begjæringen er fortsatt ikke avgjort.
Israel er klar over muligheten for å bli stilt til ansvar utenlands: Landet tillot ikke at navn og bilder av soldatene som deltok i aksjonen «Støpt bly» ble offentliggjort og offiserer må søke om tillatelse for å reise til utlandet. Israel har til og med erklært at landet vil betale alle saksomkostninger ved rettssaker i utlandet.
Men den økende bevisstheten om muligheten for å bli holdt strafferettslig ansvarlig utenlands ser likevel ikke ut til å påvirke måten man behandler anklager om krigsforbrytelser i landet. Behandlingen av Shehadeh-saken og de nylig framsatte anklagene om krigsforbrytelser begått i Gaza viser tydelig dette. Så selv under disse omstendighetene endrer ikke Israel praksisen sin med immunitet, men gir nok et sterkt tegn på den manglende viljen eller evnen til å følge opp anklager om krigsforbrytelser.
Hvis Israel ikke er i stand til å følge opp sine egne påståtte krigsforbrytelser og den internasjonale straffedomstolen ikke har noen domsmyndighet, så finnes det i dag bare én måte å plassere strafferettslig ansvar på: Det er gjennom å utøve universell jurisdiksjon, noe alle stater faktisk er forpliktet til i henhold til Genève-konvensjonene av 1949.
Oversatt av K. E. V.
Fotnoter:
1 Dan Halutz, daværende kommandør i det israelske luftforsvaret, Benjamin Ben-Eliezer, daværende israelsk forsvarsminister, Moshe Ya'alon, daværende stabssjef i det israelske forsvaret (IDF), Doron Almog, daværende sørlig kommandør i det israelske forsvaret, Giora Eiland, daværende overhode for det israelske nasjonale sikkerhetsrådet, Michael Herzog, daværende militærsekretær i det israelske forsvarsdepartementet, og Abraham Dichter, daværende direktør for overvåkningstjenesten
2 4. mai 2009, http://www.pchrgaza.org/files/PressR/English/2008/04-05-2009.html
3 Dokumentene er tilgjengelige på www.adh-geneva.ch.
4 Haaretz, Tel Aviv, 4. mai 2009.
5 Se Human Rights Watchs rapport Promoting Impunity, 21. juni 2005, http://www.hrw.org/en/node/11687/section/2
(…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
