Burmesisk tvangsvalg

Militærjuntaen forsøker å bli kvitt den internasjonale bannlysningen gjennom å avholde «demokratiske» valg. Valgene skal finne sted i 2010, men ingenting tyder på at generalene vil la noen andre enn dem selv bestemme hvem som skal styre landet ... så lenge Kina er enig.

Etter press fra det internasjonale samfunnet har den burmesiske militærjuntaen lovet å gjeninnføre demokratiet. Militærkuppet i september 1988 opphevet landets grunnlov fra 1974. To år seinere tapte juntaen valget, men nektet å godta valgresultatet. Senere lovet den likevel en demokratisering, og la fram et «veikart» utarbeidet av general Khin Nyunt, som ledet landets mektige etterretningstjenesten og ble statsminister i 2003.

Planen forutsatte riktig nok at det skulle holdes et nasjonalkonvent som skulle lage en ny grunnlov. Men dette organet viste seg for det meste å bestå av delegater utpekt av myndighetene og ble derfor boikottet av den demokratiske opposisjonen. Samtidig førte rivalisering og personlige ambisjoner til at general Khin Nyunt ble fjernet fra regjeringen av sine to viktigste motstandere, generalene Than Shwe og Maung Aye. Slik ble diktaturets beslutningsorgan, State Peace and Development Council (SPDC), kvitt en mann som med sine vidt forgreinede nettverk var en veritabel stat i staten. Og som alle forgjengerne som har lidd samme skjebne, ble også han anklaget for korrupsjon, «innflytelseslanging» og utpressing.

Motstandernes utrenskninger førte til en rekke omstruktureringer i SPDC, men verken de eller det at Khin Nyunt ble fjernet og de hemmelige tjenestene hans oppløst, begravde «veikartet». Det gjorde heller ikke flyttingen av den administrative hovedstaden i november 2005, fra Rangoon til Naypyidaw midt inne i landet. Den nye grunnloven ble til slutt vedtatt i mai 2008 i en folkeavstemning som var fullstendig kontrollert av SPDC.

Noen dager tidligere hadde syklonen Nargis herjet det sørlige Burma. Hardest gikk den ut over deltaet der landets største elv Ayeyarwady har sitt utløp, som tradisjonelt har vært landets riskammer. Tross de enorme ødeleggelsene og de fryktelige menneskelige omkostningene – mer enn 80 000 mennesker døde og 50 000 forsvant – gjennomførte Than Shwe avstemningen, bortsett fra i enkelte områder som var fullstendig ødelagte. Han ville med det vise hvor lite han bryr seg om sitt internasjonale vanry, sin fullstendige forakt for befolkningen og ikke minst sin besluttsomhet: Ingenting skal få stanse demokratiseringsprosessen som er på trappene for å legitimere de sittende myndighetene.


VALGET SKAL FINNE sted i 2010 og skal etter planen avslutte «overgangsperioden» som startet etter valget i 1990, da Den nasjonale liga for demokrati (NLD) og partiets allierte vant klart. NLDs generalsekretær Aung San Suu Kyi, som er blitt et symbol for en stor del av befolkningen, har tilbrakt fjorten av de siste tjue årene i husarrest. Den underlige hendelsen i april 2009 da en amerikaner trengte seg inn i huset hennes, ga juntaen et påskudd for å forlenge husarresten med ytterligere 18 måneder.

Aung San Suu Kyi har bedt bevegelsen sin om å avvise en partisk valgprosess og kreve at grunnloven endres, en innstilling fikk først oppslutning fra en samlet opposisjon. The Committee Representing the People’s Parliament (CRPP) var det bare noen få røster som gikk imot. En av de som oppfordret til å stemme, var generalsekretæren Aye Thar Aung – men også fra NLD kom det slike oppfordringer uten at noen organisasjon ble navngitt. De ønsket å utfordre generalene på deres eget område.

Ingen gjør seg noen illusjoner om valget, som kommer til å få et utfall verdig et totalitært regime, akkurat som folkeavstemningen nylig. Likevel vinner tanken om å delta stadig terreng i opposisjonen, særlig i NLD og i Ethnic Nationalities Council som samler minoriteter med alle slags politiske syn. Den eneste hindringen er mangelen på informasjon om hvilke valgprosedyrer som skal følges. Noen måneder før fristen utløper har juntaen ennå ikke offentliggjort noen praktiske detaljer, verken om registrering av partier og kandidater, gjennomføringen eller kontrollen av valget.

Den nye grunnlovsteksten har knapt nok blitt distribuert. Bare noen få eksemplarer har vært å få mot betaling i Rangoon siden februar i år. Blant bestemmelsene i den finnes et forbud mot å stille til valg for enhver person som har forbindelser med utlandet. Hæren får en framherskende rolle ettersom øverstkommanderende har myndighet til å oppløse parlamentet under enhver omstendighet som kan true landets sikkerhet eller integritet. Denne bestemmelsen innebærer at rollene som president og hærsjef skilles, selv om dette ikke akkurat kan være noe Than Shwe selv ønsker. Han innehar i dag begge funksjonene og ville sikkert ønsket å beholde status quo.

Men mange andre generaler med en viss ansiennitet er bitre på SPDC for at de pålegges å legge vekk uniformen og vie seg til det politiske liv. For ved å sitte i Parlamentet, og enda mer ved å sitte i en regional institusjon, mister de makt og privilegier som militæret i dag gir dem. Dessuten vet de at de ikke alle vil få plass i National Security and Defence Council (NSDC) som skal erstatte SPDC. Ikke bare vil de miste moment, det vil også være til fordel for de yngre i hæren.

Som svar på den slags surmuling har Than Shwe bedt flere av sine trofaste ministre om å forlate sine poster for å gå foran med et godt eksempel. Åtte ministre, blant dem skogsminister Thein Aung og industriminister Aung Thaung, som deltok aktivt i å stanse buddhistmunkenes demonstrasjoner i september 2007, må gå av. Det samme gjelder borgermesteren i Rangoon, Aung Thein Linn, som knuste demonstrasjonene og tvang i kne de munkeklosterne som var mest involvert i kampen.

Det framtidige parlamentet skal ha to kammer og 664 representanter, en fjerdedel skal utnevnes av militæret. Men NSDC som kommer til å ha full kontroll over landets skjebne, skal bare ha elleve medlemmer: presidenten og to visepresidenter, øverst- og nestkommanderende i hæren og ministrene (for det meste tidligere generaler) for innenriks, utenriks, forsvar, finans, grenseområder og skog. Og selv om de to kamrene utnevner republikkens president, vil det nødvendigvis bli en (nåværende eller tidligere) hærsjef. Av de to visepresidentene som også utnevnes av kamrene, skal én tilhøre en etnisk minoritet.

Gjennom denne sisten bestemmelsen anerkjenner det burmesiske diktaturet minoritetenes betydning (se under), men juntaen slutter ikke dermed å bruke alle midler for å hemme deres politiske innflytelse. Det har man sett ofte nok under de mange seansene i nasjonalkonventet der alle krav som er blitt framsatt av representanter for disse minoritetene, systematisk er blitt avvist.


LIKEVEL TRENGER juntaen en politisk struktur som kan representere den i valget, for å vinne troverdighet i den internasjonale opinionen. For dette formålet opprettet Than Shwe i begynnelsen av 1990-årene masseorganisasjonen Union Solidarity Development Association (USDA). Den tidligere sjefen for psykologisk krigføring har nå forstått til fulle at ingenting vitnet mer om demokratisk legitimitet enn partiene som representerer de etniske minoritetene, som lenge lå i krig mot sentralmakten.

Foreløpig gir den nye grunnloven «spesialregionene» 1, 2 og 4 (områdene til etniske minoriteter på grensen til Kina) bare status som regional divisjon med autonomt styre (Self-Administrated Division). Samtidig er situasjonen spent langs den «indre» grensen som skiller to av dem, 2 og 4, fra resten av Burma.

Da Burmas kommunistparti (som ble støttet av Kina og hadde tropper bestående av fjellfolk fra minoritetene) imploderte i 1989, framforhandlet juntaen en våpenhvile på initiativ fra Khin Nyunt. Som del av tilbakeføringen til samfunnet, ble disse gruppen tilbudt å beholde våpnene sine og fritt styre sine geografiske områder, de beryktede «spesialregionene» … fram til slutten av en forhandlingsprosedyre der de i bytte for fred skulle gi fra seg disse våpnene og opprette sine egne politiske strukturer.

Men de siste årene har den burmesiske hæren, under våpenhvilemotstanderen general Maung Ayes innflytelse, fortsatt å øve press på disse gruppene for at de skal gi fra seg våpnene uten å få noe til gjengjeld.
Siden desember 2008 har det vært flere sammenstøt. Den burmesiske hæren forsøker å slå inn kiler mellom disse geografiske sonene for å isolere dem. Wa-folket i region 2 har svart umiddelbart: De har sendt forsterkninger fra United Wa State Army (UWSA) til sin fremste allierte Sai Lin og hans akha-, lahus-, og shah-grupper i region 4 (det handler om å opprettholde et territorialt bånd og sikre forsvaret av byen Mong La, et strategisk knutepunkt i regionen); og de har innført portforbud på de få broene over elvene. Den burmesiske hæren har på sin side utplassert 4000–5000 soldater langs landets lengste elv Salween. De har reist bunkere på høydene over Tai Ping-broen på veien til Mong La. Og Sai Lins tropper har gravd skyttergraver og forsterket kontrollpunktene.

På begynnelsen av 2009 steg spenningen. USWA stoppet byggingen av en bro over Salween-elva i Taweungieng i Mongshu-området som skulle lette adkomsten til wa-territoriet, og ydmyket sentralmakten da de avvæpnet eskorten til den burmesiske etterretningssjefen Ye Myint, som besøkte wa-folkets hovedkvarter Panghsang.

Den burmesiske hæren fortsatte sin maktdemonstrasjoner, særlig øst i delstaten Shan der general Kyaw Phyo, som leder militæravdelingen i Kengtung, jevnlig drar ut med sine panservognkolonner og kinesiske artilleri. I april minnet SPDC om at med den nye grunnloven ville alle væpnede styrker befinne seg under det burmesiske militærets kommando. Likevel foreslo general Ye Myint i juni at de tidligere kommunistiske gruppene skulle omdannes til grensevaktbataljoner ledet av burmesiske offiserer. Den massive avvisningen gjorde at juntaen ikke lenger kunne godta å miste ansikt, og fant uten problemer en angrepsvinkel da den gikk løs på de kinesiske gruppene i Kokang i spesialregion 1.

Den burmesiske hæren var allerede til stede på grunn av de mange indre stridighetene som i 18 år har satt de mange klanlederne i Myanmar National Democratic Alliance Army (MNDAA) opp mot hverandre. Militskoalisjonen i Kokang ble dermed oppløst i slutten av august. Hendelsene i 1993 gjentok seg, med den samme løsningen: Lederen Pheung Kia Shin ble utstøtt etter at den burmesiske hærens seier. Kina løftet ikke en finger etter denne begrensede «episoden».


NÅ AVHENGER ALT av de burmesiske generalenes utholdenhet overfor de andre væpnede gruppene, og særlig av omstendighetene rundt de neste sammenstøtene. Oberst Yord Serks Shan State Army-South, med sine fri-steder og leire trykt opp mot den thailandske grensen sør i Shan, øker tempoet i rekrutteringen og utdanningen av offiserer. Shan-folkets motstandsbevegelse – som i likhet med den demokratiske opposisjonens avviser det kommende valget – er den viktigste av de væpnede styrkene som sloss mot juntaen. Den har innflytelse i to tredjedeler av Shan, der den har utviklet en intens propaganda.

Men tross kraftig irritasjon er det ikke sikkert at situasjonen vil utvikle seg til full konfrontasjon. Ingen av de tilstedeværende partene har interesse av å spille ut til-siste-mann-kortet. Men først og fremst vil «storebror» Kina aldri tillate på deres dørstokk en konflikt som er til skade for landets økonomiske og strategiske interesser, for ikke å snakke om landets innflytelse i denne delen av verden. Kina utbasunerer at landet har vil passe seg for å blande seg inn i Burmas interne problemer. Selv om Kina indirekte støtter de etniske minoritetene i nabolandet, er landet fortsatt det burmesiske diktaturets viktigste allierte, militært, diplomatisk og økonomisk.

Kina spiller altså et permanent dobbeltspill mellom makten i Naypiydaw og minoritetene, øker eller demper irritasjonen hos den ene eller andre parten alt etter hva som er deres egen agenda for øyeblikket.


BURMA HAR EN stor fordel – gassforekomstene til havs – og landet er blitt den viktigste eksportkorridoren for Yunnan-provinsen i Kina. Det gir også direkte havforbindelse til Midtøsten og Afrika, uten å måtte gå gjennom den maritime flaskehalsen i Malakka-stredet. Selvsagt skjeler også India til Burmas naturressurser og det mulige markedet som landet utgjør for kinesiske varer. For øvrig er generalene ved makten fullt i stand til å spille på konkurransen mellom Kina og India, og Russland.

Kina investerer allerede mye i byggingen av infrastruktur og utviklingsprogrammer for landbruket i Burma. Kinesiske myndigheter bekymrer seg over landets narkotikahandel. I tre år har de arbeidet med en erstatningskultur som skal bekjempe narkotikaen. For å få lokalbefolkningen til å slutte å dyrke opiumsvalmuer og har de opprettet gummitreplantasjer i de avskogede områdene i spesialregionene 2 og 4. Plantasjene styres av statseide selskaper i Yunnan som er gitt monopol mot at de forplikter seg til å kjøpe opp lateksavlingene i sin helhet. I hele landsbyer mobiliseres derfor innbyggerne på tusenvis av hektar i fjellene der det vokser unge gummitrær så langt øyet rekker.

Lokal arbeidskraft finnes i overflod. I tillegg henter selskaper som Hong Yu og Nong Chang inn hundrevis, om ikke tusenvis, av kinesiske arbeidere. Dette er langt fra noe tradisjonelt jordbruk. Her er avanserte vanningsmetoder tatt i bruk for å sikre trærnes vekst og produksjonsevne: Elektriske pumper forsyner de mange hundre kilometerne med rørledninger med vann fra elvene nederst i dalene. Men mange fjellfolk er misfornøyde med å se jorda bli solgt til kinesiske selskaper (i spesialregion 4 eier regionslederen Sai Lin halvparten, men den andre halvparten er gitt til Hong Yu), mens de selv er redusert til simple landbruksarbeidere. Problemet blir ikke mindre av at plantasjeprogrammet legitimerer den stadig økende kinesiske immigrasjonen til Shan og resten av Burma, også delstaten Karen.

Men Kina stopper ikke her. Landet oversvømmer det burmesiske markedet med varer og raner Burma skamløst for råvarer. Den tidligere forbudte teak-eksporten ble gjenopptatt fra delstaten Kachin i 2008. Også kull fra steinkullforekomster som er oppdaget de siste årene i Shan blir sendt i store mengder til Kina. Kina investerer på sin side i mange vannkraftsanlegg, særlig i Kachin, Shan og Karen. Når Thailand – på grunn av stramme budsjett som følge av den økonomiske krisen – trekker seg ut av enkelte prosjekter slik som demningen Ta Sang i Salween-elva, nøler ikke Kina med å overta.

I Beijing har man satt seg som mål å sikre rikelige energireserver og i 2005 ble alt satt inn på å fravriste India den burmesiske gassen. Nå planlegges byggingen av en gassrørledning og en oljerørledning som fra 2012 skal føre denne gassen og oljen fra terminalene i dypvannshavnen i Kyaukpyu på øya Ramree og til Yunnans hovedstad Kunming.
Den kinesiske staten er pragmatisk innstilt og ser langt fram. Derfor overser den ikke en eneste politisk strømning i Burma, og kan tilpasse seg den minste forandring i regimet. Den nøler heller ikke lenger med å sende representanter for å møte ulike grener av den demokratiske opposisjonen og de etniske minoritetene, i stedet for bare å ta i mot delegasjonene deres. Og samtidig som kineserne bevarer en privilegert forbindelse til de viktigste gruppene som undertegnet våpenhvileavtalen, viste de nylig interesse for shan-folkets væpnede motstandsbevegelse.2

Nå tar Kina de etniske minoritetene med i beregningen, men av andre grunner og med andre hensikter enn det burmesiske diktaturet. For sistnevnte er paradokset enkelt: De vil ennå ikke høre snakk om uavhengighet, ei heller om økt selvstyre i minoritetsområdene, men aldri før har de hatt så stor bruk for disse minoritetene for å legitimere at de blir sittende ved makten.

Ifølge en av lederne for den demokratiske opposisjonen, med tilgang til kilder nær makten, er det allerede bestemt hvilket lag som skal vinne valget i 2010. General Than Shwe skal bli president. Som visepresidenter skal han få to av sine viktigste støttespillere, den tidligere industriministeren Aung Thaung og den mest karismatiske lederen for pao-minoriteten, Aung Kham Hti.3 Dagens nummer to, general Maung Aye, vil bli utnevnt til øverstkommanderende. Nestkommanderende vil blir general Thura Shwe Mann, en av Than Shwes trofaste menn, som ofte nevnes som framtidig etterfølger. Dersom dette scenariet skulle bli virkelighet, vil juntaen både sikre stabilitet i hæren og styrke sin egen posisjon som landets ledelse.

Oversatt av K.E. V.








Fotnoter:
1
I denne forsamlingen sitter alle de folkevalgte som dro i eksil etter at juntaen nektet å godkjenne valget i 1990.

2 På slutten av 2005 intervenerte Kina sør i Shanstaten via myndighetene i Kunming som la press på Panghsang, Wa-folkets uoffisielle hovedstad, for å stanse kampene mellom deres folk og shanfolket, som var framprovosert av den burmesiske hæren.

3 Den tidligere buddhistmunken og opprørslederen i Pa-o National Organization (PNO) sluttet seg til diktaturet på 1990-tallet.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Elfenbenskystens tapte generasjon tar makten

Default thumbnail
Neste sak

Et nytt Vietnam?

Andre saker om Myanmar

Default thumbnail

Veien til verden

For seks år siden skulle kolonitidens Strand Road bli et historisk strøk

0 kr 0