Danmark

Den danske tvilen

Danskene tviler. Den berømte «flexicurity» har gradvis endret seg til mer fleksibilitet og mindre sikkerhet. Med den økonomiske krisen har etterkrigstidens likhetskonsensus begynt å slå sprekker. Høyresiden får gjennomslag for stadig mer restriktive tiltak mot innvandrerne. Og middelklassen klamrer seg til skatteletter og murrer mot å «betale» for de fattigste. Vil Danmark gi nådestøtet til den lovpriste nordiske modellen?

Posted on

Sett fra resten av EU kan den danske velferdsstatens raushet fortone seg som en drøm: Alle barn er sikret barnehageplass fra de er seks måneder gamle, helsetjenestene er gratis og eldreomsorg i hjemmet er alminnelig. De unge mottar i fem år et betydelig studiestipend og på toppen av det får de, uavhengig av foreldrenes sosiale stilling, et sabbatsår for å oppdage verden, eller oftere, gå om igjen for å klare opptaksprøven til universitetet.

Men med dagens krise har danske lønnsmottakere likevel begynte å tvile. Vil «flexicurity», vidunderkuren mot arbeidsløshet som lovprises både hos dem og i resten av EU, beskytte dem mot den verste resesjonen som kongedømmet har stått overfor siden den store krisen på 1930-tallet?

På papiret forener dette klønete slagordet det beste av to verdener, fleksibilitet for arbeidsgiveren og sikkerhet for arbeidstakeren. Den danske sjefen kan, som den amerikanske eller britiske, uten forvarsel, godtgjørelse eller sosiale tiltak, si opp sine ansatte. De er til gjengjeld sikret en anstendig arbeidsløshetstrygd i minst fire år. Om nødvendig kan de ta en skreddersydd yrkesutdanning og, som ved Sydhavnen arbeidskontor i København, trene i et eget treningssenter.

Fram til i fjor fungerte systemet uten at noen interesserte seg nevneverdig for det, ettersom arbeidsløshet var så å si ikke-eksisterende. Systemet ble innført som del av en skattereform i 1994, av sosialdemokratenes Mogens Lykketoft som da var finansminister (1993–2000) i Poul Nyrup Rasmussens sentrum-venstreregjeringer. Han sier kategorisk: «Det er en suksess, bedriftene nøler ikke lenger med å ansette folk, for de vet at de raskt kan kvitte seg med overskytende arbeidskraft, uten at det koster dem noe.»


DA SYSTEMET kom på plass i 1994 hadde Danmark offisielt 300 000 arbeidsløse (ti prosent av befolkningen). Sju år seinere var tallet nede i under 100 000 og i juni 2008, før den globale krisen nådde kysten av Østersjøen var det kommet under 47 000. Bedriften, de danske så vel som de utenlandske, omfavner «flexicurity», og landet topper sjefenes internasjonale rankinglister.

Den sveitsiske handelshøyskolen IMD har i år intervjuet 4000 beslutningstakere i 57 land for sin World Competitiveness Yearbook 2009: Danmark kommer blant de øverste og framstår – på grunn av regjeringens liberalisme, det gode forretningsklimaet og den sosiale roen – som det rene paradis for arbeidsgivere. I det amerikanske tidsskriftet Forbes presenteres landet som «The best country for business», foran USA, ifølge de spurte bedriftslederne.



Dessuten er de ansatte fornøyde-. Den Brussel-baserte stiftelsen Eurofound som følger den sosiale situasjonen i EU, utførte i 2006 en undersøkelse som viser at av de 27 medlemslandene har Danmark de mest «tilfredse» arbeidstakerne.2

Vi forstår dem. Fulltidsarbeid er så å si garantert, lønningene stiger raskt (fire prosent i 2007–2008, like før krisen) og man kan være trygg på å finne en ny stilling hos konkurrenten hvis man ikke finner tonen med sjefen eller er eventyrlysten, en svært utbredt egenskap hos vikingenes etterkommere. «Flexicurity ble utviklet i en vekstperiode, det er en av grunnene til at den er så vellykket», sier Sosialistisk Folkepartis leder Holger K. Nielsen.

Men så kom krisen. «Flexicurity» begynte å halte, det ble mer fleksibilitet og mindre sikkerhet. Danmark er lite i geografisk utstrekning og i befolkning (5,6 millioner innbyggere). Derfor er landet nødt til å være åpent mot verden og er svært avhengig av internasjonal handel. Det gjør det også svært sårbart for det som landets største konsern, A.P Møller-Mærsk, med en eufemisme kaller «den uvanlige, globale resesjonen»

I 2007 eksporterte landet halvparten av sin produksjon. «Det er eksportsektoren som slår an tonen i tarifforhandlingene,» forklarer Klaus Rasmussen, sjefsøkonom i Dansk Industri, den største arbeidsgiverorganisasjonen. For de ansatte i privat sektor, flertallet av arbeidstakerne, er ikke dette akkurat søt musikk. Eksporten har falt med om lag tjue prosent på ett år, de settes ny rekord i konkurser hver måned. Den mest oppsiktsvekkende så langt var da lavprisselskapet Sterling Airways (29 fly) ble satt på bakken.
Og det er ikke bare i luftfarten at selskapene tråkker på bremsene, jakter på overflødige utgifter (fra 1. januar får ikke sjøfolkene på de fem hundre Mærsk-eide skipene lenger papirhåndklær) og kutter i staben. Siden sommeren 2008 har arbeidsløsheten økt dobbelt så raskt som i Frankrike. Den har doblet seg på et år og kom i juli 2009 opp i 107 000. Og det er arbeiderne som rammes hardest.

I den katastroferammede bygg- og anleggsektoren er 13 prosent av arbeiderne (dobbelt så mange som for ett år siden), 27 prosent av murerne og 13 prosent av malerne uten arbeid, ifølge det største danske fagforbundet Fælles Fagligt Forbund (også kalt 3F). Fagforbundet har mistet fire prosent av medlemsmassen siden januar 2008. På en enkel stillingsannonse etter resepsjonist på landsbygda svarte mer enn 900 søkere. På åtte måneder er antall arbeidsløse under 24 år firedoblet ifølge Arbeidsmarkedsstyrelsen. Fremdeles dreier det seg om arbeidsledige som får trygd fordi de har betalt inn til en av de trettitalls arbeidsledighetskassene som alle er knyttet til fagforeningene.


I DANMARK som i Sverige gjelder fortsatt den gamle Gent-modellen basert på frivillighet:3 Å tegne arbeidsledighetsforsikring er valgfritt. Resultatet ble at i perioden med nesten full sysselsetting under boomen på 2000-tallet, mente mange unge at det ikke var noen vits i å forsikre seg. Midt i første halvdel av 2009 sto 16 000 av dem uten arbeid og uten forsikring, altså tre ganger så mange som de unge arbeidsløse som fikk forsikringsutbetalinger. De får bare den svært magre støtten fra det offentlige.

Lønnsforhandlingene som startet i mars i fjor lover ikke godt. Ifølge kilder blant arbeidsgiverne vil bare halvparten av de ansatte i privat sektor få lønnsøkning i 2009, og en tredjedel må godta frys i timelønnen. Dette vil føre til at kjøpekraften synker med to prosent, ifølge det regjeringsoppnevnte uavhengig organet Det økonomiske råd. For mange unge familier som har satt seg i gjeld for å skaffe seg eget hus (nær to tredjedeler av alle dansker eier sin egen bolig) er dette katastrofalt: I mai i år ble den femten år gamle rekorden i antall utpantinger slått.

Ifølge Den Danske Bank, Danmarks største og Skandinavias nest største bank, vil boligprisene, som har sunket siden 2007, gå ytterligere ned i 2009: «Nær 10 prosent for villaer og det dobbelte for leiligheter»,4 det vil si den tredje største nedgangen i Europa etter Storbritannia og Irland. Den unge skatteministeren Kristian Jensen har vært kompromissløs. Regjeringen vil ikke gjøre noe for de uheldige eierne: «De får klare seg som best de kan», er det underforståtte halvoffisielle budskapet.
For det danske folk som så lenge har vært vant til å bli tatt hånd om fra «vugge til grav», er dette nok et tydelig tegn på at den danske velferdsstaten ikke er hva den en gang var. Ifølge sentrum-høyreregjeringen som har sittet ved makten siden 2001, er det finansieringen som truer den. Myndighetenes egne beregninger fra før krisen viser at det i 2015 kommer til å være om lag 15 milliarder kroner for lite til å dekke utgiftene. Regjeringens «Økonomiplan 2015» bygger på et utopisk verken-eller (verken økte skatter eller reduserte ytelser) og har ikke stått i mot resesjonen. Skattereformen som skal settes i verk 1. januar 2010 senker de direkte skattene. Økningen i de «grønne skattene» på elektrisitet, oppvarming, lastebiler, andre drivhusgasser enn CO2, avløp, drosjer, som skal finansiere dette, er skjøvet fram på ubestemt tid. Altså er enda flere utgifter i vente for husholdningene som allerede betaler 25 prosent moms, men som til gjengjeld skal motta en årlig utbetaling som tilsvarer 100 euro for voksne og 40 euro for barn …

Denne underlige skattereformen vil med andre ord svekke velferdsstaten enda litt mer, men den faller i smak hos velgerne på høyresiden og støtter en mer enn dårlig konjunktur ved å pumpe femten milliarder kroner inn i økonomien i 2010 og åtte milliarder i 2011. Etterpå får man vente og se, det neste Folketingsvalget holdes seinest i november 2011.


REGJERINGEN LØKKE-Rasmussen består av liberale og konservative ministre og utgår fra et mindretall i Folketinget. De 25 stemmene den mangler, får den regelmessig fra Dansk Folkeparti (DFP) som befinner seg langt til høyre i dansk politikk, og som uten skrupler utnytter fremmedfrykten, motstanden mot EU og forsvaret for pensjonistene. Før EU-valget 7. juni møtte man ansiktet til partiets 28 år gamle førstekandidat, Morten Messerschmidt, på alle lyktestolpene i København. Han peker på innvandringen som den største trusselen mot den danske samfunnsmodellen: «Vi må beskytte den, for vi er et lite land med en særegen identitet,» forklarer han til Berlingske Tidende. Den konservative avisen som ble grunnlagt for 260 år siden, møte ham på et valgmøte med en tydelig velstående forsamling. Han var den kandidaten som fikk flest personstemmer 7. juni.
Dansk Folkeparti trenger ikke ministre for å ha makt. Danmark har bevart et parlamentarisk styre, den lovgivende myndighet har forrangen for den utøvende. Alt skjer i Folketinget og de 25 Folketingskomiteene der beslutningene som ministrenes skal gjennomføre i minste detalj fattes. «På ministermøtene i Brussel må den danske ministeren holde seg til sine instrukser og komme tilbake til Folketinget hvis de skal endres,» forklarer Gunnar Riebenholdt, Danmarks tidligere ambassadør i Paris og en av arkitektene bak de tre baltiske landenes tilslutning til EU i 2004.

Ikke noe er enklere for DFP enn å utnytte vippeposisjonen i Folketinget til stadig flere provokasjoner og slag under beltestedet. De rammer landets innvandrere (401 771 registrerte 1. januar 2009) og dansker med røtter i muslimske land som Tyrkia og Pakistan, eller Somalia som det kom politiske flyktninger fra på slutten av 1960-tallet. En dag er det om å gjøre å bytte ut kyllingen i skolekantinene med svinekjøtt som er kjent for å være mer «dansk». DFP er besatt av å innskrenke innvandrernes tilgang til velferdsgodene. Fra 2002 har en kvinne som er gift med en innvandrer ikke lenger sosiale rettigheter, hvis hun ikke har arbeidet minst 300 timer de siste to årene. Begrunnelsen som gis er at man vil frigjøre den muslimske kvinnen fra ektemannens overformynderi. Og det er utvilsomt for å gjøre henne enda friere at regjeringen nå vil heve grensen til 450 timer. Den mest synlige konsekvensen er at fattigdommen blant de sist ankomne blir enda verre, særlig for barna. Mer enn én av ti lever under fattigdomsgrensa.

Å bli dansk statsborger er nesten umulig. Man må ha vært i landet i ni til ti år for å kunne søke og gjennomgå særlig vanskelige tester i dansk. Under DFPs innflytelse har Folketinget skjerpet prøvene fire ganger siden 2002. En blindtest utført av Berlingske Tidende viste at en tredjedel av de «danske» avgangselevene i videregående skole ikke besto prøven. En slik tilstramning har også skjedd i familiegjenforeningspolitikken: Ektemannen eller hustruen må ha vært minst 24 måneder i landet og ha «et sterkere bånd til Danmark enn til landet ektefellen kommer fra». Under påskudd av å vise fasthet gjeninnfører regjeringen tiltak for tiltak statusen til de rettighetsløse metoikerne i det gamle Athen.

Ravi Chandran kom fra Singapore i 1992 og leder i dag en organisasjon som har spesialisert seg i å hjelpe AIDS-syke med minoritetsbakgrunn. Han forteller om frustrasjonen til «de nye danskene», de som ikke har verken blondt hår eller blå øyne: «De er født og oppvokst her. Danmark er det eneste landet deres, de har ikke noe annet. De hører foreldrene beklage seg over hvilken skjebne de får, ser fjernsynet vise medynk med det voldsomme dødsfallet til en innfødt danske, men gi blaffen i andre. Selv har de følelsen av å stange hodet i en glassvegg. Så fra tid til annen eksploderer det som i Nørrebro i februar 2008!» Stjernejournalisten Lally Hoffmann, spesialist på utenrikspolitikk i TV2, fortviler over dette intolerante klimaet: «Jeg kjenner ikke igjen min barndoms Danmark, bildet av det i verden er sterkt forringet.»


EN BESTEMT KRISE demonstrerte for hele verden og for EU, som helst vil se en annen vei, hvilken innflytelse ytre høyre har i landets regjering: Karikaturene av profeten Muhammed som ble trykket i den danske dagsavisen Jyllands-Posten i slutten av september 2005. «Problemet er ikke at de ble trykket, men at daværende statsminister og nåværende generalsekretær i NATO, Anders Fogh Rasmussen, i fire måneder nektet å ta i mot de tolv ambassadørene fra muslimske land som hadde bedt om et møte», forklarer Tøger Seidenfaden. Han er sjefsredaktør for den danske dagsavisen Politiken som har vært alene om å forsvare den tradisjonelle liberale linjen over utlendinger og minoriteter. «Det var først etterpå at krisen ble internasjonal og kom fullstendig ut av kontroll.»

Fogh Rasmussens avslag var langt fra noen tabbe, det var veloverveid. Forsvaret for ytringsfriheten var bare et dårlig påskudd for å dekke over det som var en offentlig hemmelighet i Københavns politiske kretser: DFPs allmektige leder, Pia Kjærsgård, en tidligere hushjelp som ble valgt inn på Folketinget i 1984, hadde lagt ned veto mot ethvert møte.

Høyredreiningen i opinionen gjør venstresiden ille til mote. Sosialdemokrater, venstresosialister og sosialliberalere har blitt enig om et regjeringssamarbeid, men har brent seg på tre valgnederlag i løpet av åtte år og nøler med å protestere altfor tydelig mot flertallets fremmedfiendtlige politikk. «Regjeringen har blitt valgt og gjenvalgt gjennom å beskylde oss for å ha vært alt for imøtekommende mot utlendingene», sier Mogens Lykketoft til sitt forsvar. Han tapte ledervervet i det sosialdemokratiske partiet etter det siste nederlaget i november 2007. «Vi har en jobb å gjøre. Vi må minne danskene om at venstresiden alltid har vært bedre enn høyresiden på det sosiale. Det har vi ikke klart ennå.»

Men er det fortsatt enighet, som på 60-tallet, om å utvide den danske samfunnsmodellen, etter at landet er blitt rikt i en ekstrem fart? «I løpet av to generasjoner er en stakkars sandbank i utkanten av Europa blitt et slaraffenland», skriver Knud J. V. Jespersen, den svært populære dronning Margrethes offisielle historiker, i sitt klassiske verk om Danmarks historie.5 Gamle dagers likeverd har veket for en ny stemning: Egoismen til middelklassen som ikke lenger vil betale «for de andre» og skriker etter skattelette.
Skattereformen har allerede sørget for at den er delvis fornøyd, men den vil ikke gi seg med det. I slutten av mai ble det splittelse mellom landets 98 borgermestere, velferdsstatens virkelige tusenkunstnere med ansvar for tallrike oppgaver (som barnehager, skoler, eldreomsorg, arbeid og kultur). Stridens eple var skatteutjevningen som de rikeste kommunene er pålagt til fordel for de mindre rike. 40 borgermestre krevde en endring på bekostning av solidariteten. Opprørt ba 27 borgermestere fra fattige kommuner dem om å trekke forslaget. I det velstående Rudersdal er inntekten per innbygger dobbelt så høy som i København og kommunen vil ikke lenger betale for de andre. Filialer av amerikanske nykonservative tenketanker, som Cepos og Copenhagen Institute er godt etablert i København og sprer budskapet om skattelettelser som løsningen på alle problemer.

Også bedriftene trekker seg behendig unna skattesystemet. Bedriftsskatten er kommet ned i 25 prosent (28 prosent i Norge, 33,5 prosent i Frankrike). Det finnes nesten ikke skatt på kapitalinntekter og formue. Husholdningene dekker størstedelen av de sosiale utgiftene gjennom de svært høye indirekte skattene som forklarer hvorfor levekostnadene i landet er så høye.


SIDEN VERKEN høyre- eller venstresiden er innstilt på å be dem om enda større innsats, er det ikke til å unngå at en innskrenkning av velferdsstaten skimtes i det fjerne. Den sittende regjeringen har foreslått å redusere perioden med rett til arbeidsløshetstrygd fra fire til to år. Selve trygden ble det satt tak på i 2006; den kan ikke overstige 3625 danske kroner i uka. Krisen har medført at dette forslaget for øyeblikket er trukket tilbake. Men det er bare inntil videre. «Problemet kan vente noen år, tiden er ikke moden for forandringer,» innrømmer Michael K. Rasmussen i Dansk Industri.

Å redusere ytelsene er ikke den eneste måten for å få ned utgiftene. Det viser den andre delen av «flexicurity», nemlig jobbsikkerheten. «I 1993 skjedde det et ideologisk brudd», sier professor Jørgen Goul Andersen ved Aalborg Universitet. «Den sosiale sikkerheten mistet førsteprioriteten til fordel for et annet mål, nemlig nedgang i den strukturelle arbeidsløsheten.» Man strammet inn kravene som måtte oppfylles for å ha rett til arbeidsløshetspenger, mangedoblet kravene (møte minst fire arbeidsgivere i uka, ta utdanning, komme til møter med sin saksbehandler, godta å skifte bosted og yrke).

Krisen gjør det svært fristende stamme inn systemet enda mer. Den obligatoriske «aktiveringen» for alle som mottar støtte er ikke noen latmannsjobb og ifølge Andersen «finner en arbeidsledig gjennomsnittlig en stilling før aktiveringsperioden begynner». I utgangspunktet tenkte de sosialdemokratiske pådriverne for denne politikken at det burde være mulig å omkvalifisere arbeidskraften uten avbrudd eller arbeidsløshet. Men den har snarere vist seg å fungere som en snedig manøver for å tvinge de arbeidsløse til å finne seg et arbeid så raskt som mulig og uten å gjøre seg vanskelige. Alt legger faktisk opp til å overbevise dem om at de bør unngå å havne i «aktiveringssyklusen» etter tre måneder uten arbeid: Den arbeidsledige kan i stadig mindre grad selv velge sitt nye yrke, sin nye arbeidsgiver eller sitt nytt arbeidssted. Og hvis han nekter står han uten trygd. Kommer workfare til å erstatte welfare i morgendagens danske samfunnsmodell?

Oversatt av K. E. V.




Fotnoter:
1
Forbes, New York, 25. mars 2009.

2 European Foundation for the Improvement of Living and Working Conditions, 2006.

3 Gent-modellen dukket opp i arbeiderbevegelsens barndom i den belgiske byen Gent og bygger på tre prinsipper: frivillig tilslutning fra mottakernes side, kassene styres av fagforeninger og det skal være mange av dem. Den går imot universalismeprinsippet som vil gi de samme rettighetene til alle borgerne, arbeidende og ikke-arbeidende, innfødte og innvandrere. I Danmark har denne modellen bare overlevd for arbeidsløshetstrygd.

4 Skandinaviska Enskilda Bankens rapport Nordic Outlook august 2008 ? Economic and financial trends, s.8.

5 A History of Denmark, New York, Palgrave Macmillan, København, 2004.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver