Den israelske venstresidens tragedie

Utsiktene for fred i Midtøsten er mindre enn på lang tid, på tross av Barack Obamas forsonende retorikk. En viktig komponent i denne utviklingen er høyredreiningen i israelsk politikk. Det engang dominerende israelske arbeiderpartiet ligger med knekket rygg, i likhet med resten av Israels venstreside. Hva har skjedd?

Den israelske venstresidens virkelige drama er dens maktesløshet. Årsakene til dette viste seg i valgnederlag i februar 2009, men er ikke grunnleggende annerledes enn årsakene til det historiske nederlaget i 1977, da høyresida kom til makta for første gang. Maktesløsheten skyldes først og fremst den israelske arbeiderbevegelsens ideologiske fundament. Dette forhindrer den i å tilby framtidsperspektiver framtidsvisjoner som kan få det israelske samfunnet ut av to blindspor, nemlig nykolonialismen og nyliberalismen. Mange israelere er klar over at de sitter ved sengeleiet til en pasient som er alvorlig syk, om ikke døende.

Det israelske arbeiderpartiets lange nedtur skyldes ikke først og fremst regjeringsslitasje eller den generelle samfunnsutviklingen, men snarere at den ikke klarte å håndtere seieren i juni 1967 og deretter det historiske gjennombruddet med Oslo-avtalen i 1993. Stilt overfor denne enorme oppgaven har den israelske venstresiden ikke bare vist seg å være konform og konservativ, men også intellektuelt og moralsk svak.

Den jødiske nasjonalbevegelsen satte seg tidlig som mål å åpne Palestina for ubegrenset innvandring, kolonisere landet og til slutt oppnå uavhengighet. «Det sionistiske prosjektet er et erobringsprosjekt,» stadfestet den sionistiske arbeiderbevegelsens ideolog Berl Katznelson i 1929. «Og la meg gjøre det klinkende klart at når jeg definerer dette prosjektet i militære ordelag, dreier det seg ikke om et retorisk grep.»

For å legitimere erobringen henviste bevegelsen til jødenes historiske rett til sine forfedres land. Fra slutten av 1800-tallet mente alle sionistiske strømninger at jødene i Europa sto på randen av en katastrofe. Andre verdenskrig skulle gi dem rett. Seieren i 1948–1949 var resultatet av et halvt århundre med nitide forberedelser, anført av arbeiderpartiledere som kom til makten på begynnelsen av 1930-tallet.

Så kom lynnedslaget i 1967. Hvordan skulle dette tolkes og hvordan skulle man reagere? Dreide det seg om en feilberegning fra egyptisk side, som man kunne utnytte til å slutte fred, og bruke de erobrede territoriene som byttemiddel i forhandlinger? Eller var dette tvert imot en logisk fortsettelse av uavhengighetskrigen? Skulle man se det som en anledning til å fullføre det man startet i 1949, eller heller erklære overfor den arabiske verden at sionismen hadde nådd sitt mål innenfor grensene av våpenhvilen fra 1949 – og at erobring og kolonisering av landområder ikke lenger var nødvendig nå når staten Israel var etablert? Jødene hadde jo fått tak over hodet og kunne bli et folk som alle andre.

Hvis venstresiden skulle ha fremmet dette virkelig revolusjonære prinsippet og anerkjent den «grønne linjen» fra 1967 som Israels endelige grense, måtte den ha vært fostret på universelle verdier og ikke bare nasjonalismens vektlegging av kulturelle og politiske særegenheter. Med noen ytterst få unntak var ikke den politiske eliten i arbeiderbevegelsen rustet til å fremme et slikt universelt prinsipp.

De intellektuelle som forsøkte å gå inn i politikken etter 1977 for å gjenreise partiet på et nytt grunnlag, ble enten tvunget til å gå av eller ga selv opp etter den første krigen i Libanon (1982). Det kom ingen nye takter fra toppfigurene i bevegelsen; de nøyde seg med å følge den retningen som ble staket ut av venstresidens to ideologer fra første halvdel av 1900-tallet, Aharon David Gordon og Berl Katznelson.

DEBATTEN SOM herjet arbeiderpartiregjeringene mellom 1967 og 1977, og siden på 1990-tallet, handlet aldri om å revurdere den gamle doktrinen om erobring av landområder eller nødvendigheten av endelig å legge grunnlaget for landets framtid, ei heller om jødenes historiske rett til Israels jord. Den handlet i stedet om alle folks naturgitte rett til å være herre over sin egen skjebne. Det eneste diskusjonen dreide seg om – og det gjør den fortsatt – var hvordan man best mulig kunne utnytte svakhet på arabisk side.

Prinsippet om at man ikke oppgir territorium med mindre man blir tvunget til det av en overmakt, lever fortsatt i beste velgående. Det var under de påfølgende arbeiderpartiregjeringene fra 1967 til 1977 at bosettingspolitikken startet, med de samme metodene som i dag: Jord konfiskeres under et eller annet påskudd, man vrir og vender på loven, eller omgår den, og normaliserer ulikhet mellom jøder og arabere.

På tross av Oslo-avtalen skjedde det ingen reelle endringer på bakken da arbeiderpartiet kom til makta igjen i 1992–1996 og i 1999–2001. Snarere tvert imot: Arbeiderpartiet gjør alt for å unngå konfrontasjon med rasende bosettere og en samlet høyreside som mener at enhver anerkjennelse av araberes rett til en del av Palestina vest for Jordan, er et «svik». Den eneste måten å demme opp for bosetteropprør på er å legge til rette for erobring av nye landområder.

Selv om den israelske arbeiderbevegelsen har vist seg å mangle moralsk og intellektuell kraft til å bremse bosettingen, representerte Oslo-avtalen likevel starten på en endring. Avtalen ble undertegnet av statsminister Yitzhak Rabin, seierherren fra seksdagerskrigen i 1967 som ble drept av en religiøs nasjonalist i 1995. I løpet av et halvt århundre var han den eneste politiske lederen i Israel som så utover de rådende ideene i sin tid. Men tjue år og Libanon-krigen i 1982 måtte til før han forsto at den israelsk-palestinske krigen ikke vil ta slutt før de to folkene går med på en gjensidig anerkjennelse av hverandres nasjonale rettigheter.

Denne innsikten kostet Rabin livet. Han kunne kanskje ha reddet den svakt tenkte og svakt gjennomførte Oslo-avtalen: Han var for intelligent og for pragmatisk til å akseptere en evig tilbakevending til kronargumentet – en tre tusen år gammel eiendomsrett, inngravert i menneskehetens første store bok.

«OBAMA, SE TIL Bibelen,» utbasunerer nok en gang Yoel Markus, en israelsk journalistveteran som i et halvt århundre har hatt tette bånd til høyresida i det israelske arbeiderpartiet.2 Stilt overfor en amerikansk administrasjon som er mindre overbærende overfor den katastrofale bosettingspolitikken, finner nåværende forsvarsminister Ehud Barak og hans nærmeste fortsatt ikke noe prinsipp de kan sette opp mot bosetterne – selv om de prøver, og av og til klarer, å avvikle noen små «utposter». De lar seg lett skremme av truslene om borgerkrig som kommer hver gang noen tør å snakke om tilbaketrekning fra landområder. Det eneste de kan gjøre, er å falle tilbake på nødvendigheter i internasjonal politikk, med andre ord press fra USA.

President George W. Bush og hans nykonservative ideologer var like populære i det israelske arbeiderpartiet som blant evangelistene i Alabama og bosetterne på Vestbredden. Derfor er arbeiderpartiets katastrofevalg i 2009 ikke et politisk, men et moralsk og intellektuelt nederlag. Velgerne på venstresiden følte sterkt at partiet hadde mistet sin eksistensberettigelse ettersom det ikke viste noen tegn til nytenkning. Hvis det eneste arbeiderbevegelsen hadde å tilby var maktbruk og historiske argumenter, var det ingen grunn til å ta til takke med en blek kopi når man kunne stemme på originalen i form av Benjamin Netanyahu. Ehud Barak, som trodde han skulle høste fruktene av «seieren» i Gaza sist vinter, fikk betale prisen for denne strategien.
Det samme gjelder den andre delen av det ideologiske tomrommet: den økonomiske og sosiale politikken. Det israelske arbeiderpartiet har aldri vært et sosialistparti på linje med sine europeiske «søsterpartier». Det var heller ikke forløperen Mapai, som ble grunnlagt i 1930.3 At nasjonale imperativer har hatt forrang helt siden partiet ble stiftet, gjorde det til en ganske særegen organisasjon – annerledes enn partiene til Léon Blum, Rudolf Hilferding4 og østerrikske marxister som Otto Bauer, men også det britiske Labour som i 1931 endret kurs i retning sosialisme.

Mapai bannlyste marxismen, selv i sin mildeste form, og anså kapitalismen og den private eiendomsretten som nødvendig for nasjonsbyggingen. Ehud Barak har, i likhet med forgjengeren Shimon Peres, Tony Blair som sitt store forbilde – en politiker de nykonservative i USA betrakter som en av sine.5 Og arbeiderpartilederne har med en forbløffende letthet nærmet seg nyliberalismen, som bygger på ideen om at markedets frihet er en garanti for individets frihet. Det grunnleggende målet er å frigjøre kapitalen fra statlige begrensninger.

Riktignok aksepterer ikke alle i det israelske arbeiderpartiet nyliberalismens teoretiske prinsipper. Men de fleste bifaller den i praksis. Bare et mindretall betrakter sosial rettferdighet som en grunnleggende forutsetning for frihet. I realiteten er hele venstresiden med på å høste de råtne fruktene av at nasjonale verdier har absolutt forrang – noe som alltid har vært prentet inn i deres politiske kultur. Alle israelere har i tre generasjoner lært at nasjonal og kulturell identitet alltid går foran materielle interesser.

DET ISRAELSKE samfunnet er ikke det første som opplever dette fenomenet, som man ikke kan overdrive viktigheten av i samtidshistorien: at ulike samfunnsgrupper stemmer på tvers av sine økonomiske interesser som klasse til fordel for nasjonale, kulturelle eller religiøse verdier.6 I dette tilfellet dreier det seg om en norm fastlagt av grunnlovsfedrene selv, ut fra fellesnevneren for alle erobrerne av Israels jord, uavhengig av sosial status: deres historie, deres religion og deres overordnede politiske mål, den jødiske nasjonalstaten.

Når klasseinteressene først er forkastet til fordel for nasjonal enhet, er det ingen sak å overbevise de som befinner seg nederst på samfunnsstigen om at enhver forbedring av levestandarden må skje gjennom markedsliberalisme, privatisering og avregulering – for ikke å glemme lavere inntektsskatt. Man klarer å overbevise flertallet av israelere om at arbeid er en hvilken som helst vare, og at «fleksibilitet» er veien til suksess.

Det israelske arbeiderpartiet er maktesløst overfor disse klassiske nyliberalistiske ideene. Det er ute av stand til å fremme en helhetlig kritikk av markedskapitalismen. Og det henvender seg til eldre og demoraliserte velgere, som fortsetter å stemme på partiet mer av gammel vane enn på grunn av overbevisning. Etter hvert som tida går, skrumper denne velgerskaren stadig mer inn. De unge har forlatt partiet. Palestinere og deretter kinesere og thailendere har for lenge siden erstattet arbeiderne som i sin tid ble organisert av fagforbundet Histadrut og Mapai. På universitetene er den sosialdemokratiske aktiviteten ubetydelig.

Den tidligere partilederen Shimon Peres, som ble slått i primærvalget i 2005 av fagforeningsmannen Amir Peretz, har desertert og meldt seg inn i sentrum/høyre-partiet Kadima som Ariel Sharon opprettet i 2005. Mange arbeiderpartivelgere trakk følgende konklusjon av dette: Når en tidligere statsminister etter et halvt århundre i partiet fra den ene dagen til den andre kan slutte seg til motsatt leir, har arbeiderpartiet tydeligvis ingen ideer eller strategiske målsettinger som det er noen vits å stemme på, langt mindre slåss for. Likevel fikk det israelske arbeiderpartiet i mars 2006 fortsatt 15 prosent av stemmene. Partiet fikk 19 seter i Knesset, og det gjorde at Amir Peretz kunne bli forsvarsminister i regjeringen til Ehud Olmert, en sentrumsorientert overløper fra Likud og etterfølgeren til hjerneslagrammede Ariel Sharon.

AMIR PERETZ representerte for mange et håp om sosialdemokratisk fornyelse. Han framsto som talerør for folk med lav eller middels inntekt og hadde nære bånd til det som i sin tid var Peace Now-bevegelsen. Han bodde i den lille byen Sderot rett ved Gaza, en periferi som arbeiderbevegelsen aldri har klart å få fotfeste i. Israelere som kom til Israel fra Nord-Afrika på begynnelsen av 1950-tallet og deres etterkommere kunne kjenne seg igjen i ham (Peretz er selv født i Marokko, familien hans emigrerte til Israel i 1956). Denne gruppen har lenge vært fascinert av de store personlighetene på den nasjonalistiske høyresida, fra Menachem Begin til Ariel Sharon.
Da statsminister Ehud Olmert nektet å gi Peretz finansministerposten, en nøkkelposisjon for å føre en litt mer venstreorientert økonomisk politikk, aksepterte han forsvarsdepartementet. Kort tid etter, i juli 2006, ble han feid av banen av den andre krigen i Libanon. Han ble etterfulgt av Ehud Barak, som i mellomtiden hadde slått seg opp som forretningsmann og trives mye bedre i salongene nord i Tel Aviv enn i fattigstrøkene sør i byen, for ikke å snakke om småbyene i distriktene.

Arbeiderpartiets valgnederlag i 2009 bærer likevel på et lite håp for framtiden. Nederlaget til et parti ledet av en rik, tidligere yrkesmilitær (Barak) rett etter «seieren» i Gaza – som mange israelere skammer seg over – og suksessen til Kadima, et parti ledet av en kvinne, Tzipi Livni (og ikke hennes hardnakkede konkurrent, den gamle generalen Shaul Mofaz), tyder på en viss modning blant velgerne. «Bøllene» går ikke lenger automatisk seirende ut av en politisk konfrontasjon.

Det gjenstår et annet problem, som også tærer på de sosialdemokratiske partiene i Europa: mangelen på godt lederskap. Fraværet av ideer og dyktige politikere lover ikke godt for framtiden. Dette rammer ikke bare israelerne, men for dem haster det mer enn noen andre steder.

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Sitert i Zeev Sternhell, Aux Origines d?Israël: entre nationalisme et socialisme (Til Israels røtter: mellom nasjonalisme og sosialisme), Gallimard, s. 312.

2 Haaretz, Tel Aviv, 17. juli 2009.

3 Mapai (Arbeiderpartiet i Eretz Israel) ble stiftet av David Ben Gurion og Golda Meir og satt ved makten fram til 1968.

4 Tysk sosialist av østerriksk opprinnelse.

5 Se Blairs bidrag i The Neocon Reader, redigert av Irwin Stelzer, New York, Grove Press, 2004.

6 For mer om den amerikanske varianten, se Thomas Frank, What?s the Matter with Kansas? How Conservatives Won the Heart of America, Henry Holt & Co., New York, 2004.