Tegneserie

Marginaliserte kaoskrefter


Skapte tegneserieklassikere som Asterix, Tintin og Sprint et kulturelt «festning Europa»? Ja, hevder boken History and Politics in French-Language Comics and Graphic Novels.
Av

Med 50-årsjubileet for Asterix er franske tegneserier denne seinhøsten mest opptatt av å se tilbake på tidligere bragder. Det er selvsagt fristende i en situasjon der markedet er overmettet etter mange år med eksplosjonsartet økning i antallet albumutgivelser og japanske tegneserier har overtatt mye av salget. Asterix (både figuren og serien) er et nasjonalt ikon i Frankrike, slik Tintin er i Belgia. De klassiske tegneserienes karikerte univers gjenspeiler ikke bare nasjonale særtrekk, de har også preget flere generasjoners identitet. Det gjelder ikke minst selvbildet i møte med andre kulturer, altså grensedragningen i forhold til «de andre». Det ligger mye selvironi i Asterix, men verdensbildet er erkeeuropeisk. Klassikerne, med trekløveret Asterix, Tintin og Sprint i spissen, bygde en tegneserienes «festning Europa».


BOKA HISTORY and Politics in French-Language Comics and Graphic Novels analyserer dette verdensbildet i franskspråklige tegneserier, med fokus på hvordan kolonialismen og imperialismen fremtrer både i gamle og nye serier. Rammeverket for etterkrigstidens fransk-belgiske tegneserier var en lov fra 1949 som begrenset hvor mye utenlandsk materiale som kunne trykkes og etablerte en kommisjon som skulle påse det oppdragende innholdet i bladene. Vi finner motsetninger knyttet til klasse, nasjonal identitet, språk og ideologi også i seriene fra den fransk-belgiske gullalderen på 50- og 60-tallet, men da som underkommuniserte, latente konflikter. Det nye i flere moderne tegneserier er at disse motsetningene er lagt i forgrunnen. Denne aktive og direkte tematiseringen springer ut av omveltningene i mai 1968, som i realiteten førte til en avvikling av tegneseriesensuren.

History and Politics er den første brede studien av temaet på engelsk. Artikkelsamlingen er redigert av franskprofessor Mark McKinney ved Miami-universitetet i Ohio. Kjernen er fransk-belgiske tegneserier, men den har også artikler om franskspråklige serier fra Sveits samt nåværende eller tidligere franske og belgiske kolonier som Québec og Ny-Kaledonia.

Hundre år etter kong Leopold 2s død gir Pascal Lefèvre, dosent ved kunsthøyskolen Sint-Lukas i Brussel, i sin artikkel i boka, en perspektivrik gjennomgang av hvordan de tidligere belgiske koloniene Kongo, Rwanda og Burundi har blitt skildret i tegneseriene. Et velkjent eksempel er albumet Tintin i Kongo, opprinnelig fra 1930–31, der befolkningen framstår som enkle barn med behov for streng styring. Albumet ble senest i 2007 funnet rasistisk av Den britiske kommisjonen for raselikhet. Serien er opplagt fordomsfull, men må samtidig leses som det tidsbildet den er.

Lefèvre oppsummerer koloniskildringene i tre faser: I de tidlige tiårene av koloniseringen, fra 1880-tallet til andre verdenskrig, har seriene direkte referanser til Kongo og er stort sett ensidig kolonialistisk propaganda som hyller Leopold 2s innsats. Mot slutten av 1930-tallet finnes det også noen mer nyanserte vinklinger. Andre fase er fra slutten av andre verdenskrig til midten av 1970-tallet. Seriene har nå ingen direkte referanser til de belgiske koloniene. Fiktive afrikanske land brukes bare som bakgrunn for eksotiske eventyr med hvite helter. Tredje fase starter med at eventyrhelten Bernard Prince finner veien til Kongo i 1979, i en historie inspirert av opprøret i Shaba-provinsen (Le piège aux 100 000 dards). De moderne seriene viser en mer kritisk forståelse av kolonitiden. Blant en håndfull serier er det suverene hovedverket Jean-Philippe Stassens Deogratias,2 en menneskelig og rystende fortelling om folkemordet i Rwanda på midten av 90-tallet.


BOKA TAR OGSÅ for seg integreringspraksisen i Frankrike, med drøfting av hvordan de ulike fasene av innvandringen har kommet fram i seriene og hvordan innvandrerne har blitt plassert i forhold til den «franske» arbeiderklassen. Artiklene fokuserer særlig på den anerkjente serieskaperen Baru. Redaktør McKinney har skrevet en innsiktsfull analyse av Barus Le Chemin de l’Amérique,3 og tegneren bidrar selv med en interessant artikkel om sin bakgrunn som sønn av italienske innvandrere og hva han ønsker å si med seriene sine.

Baru skildrer gjerne unge menn som gjør opprør mot plasseringen i samfunnshierarkiet. Le Chemin de l’Amérique, som ble skrevet av Jean-Marc Thévenet, handler om Algeries frigjøring fra Frankrike på 50- og 60-tallet. Hovedpersonen er en bokser med algeriske aner som ikke vil ta side i konflikten, verken for Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN) eller franske myndigheter. Han ser på boksing som en nøytral arena, hvor individuelle ferdigheter avgjør. Boksingen er hos Baru en håndfast metafor for personenes forsøk på å bryte ut av den sosiale determineringen. Slik vi også ser det i hans nyere serie L’enragé4 om en polskættet boksers kometkarriere og brutale fall. I Le Chemin de l’Amérique er boksekampen et bilde de kolonisertes aggresjon og opprør ved at hovedpersonen i ringen knuser motstandere som representerer europeiske aner og tradisjoner.
Le Chemin de l’Amérique vakte oppsikt i Frankrike gjennom detaljerte skildringer av politiets overgrep mot algeriske menn, kvinner og barn etter fredelig demonstrasjoner 17. oktober 1961. Opptil et par hundre mennesker ble drept. Hendelsen ble lenge fortiet. Det er interessant hvordan denne hendelsen først kom ut i offentligheten gjennom en krimroman (Didier Daeninckx’ Meurtres pour mémoire fra 1984) og Barus tegneserie, som opprinnelig ble utgitt i 1989.

Baru beskriver de marginaliserte som kaoskraften i moderne samfunn. Avgrunnen mellom den integrerte befolkningen og de som er holdt utenfor fulle borgerrettigheter, er tema også for hans nyeste utgivelse, serienovellesamlingen Noir.5 En av seriene skildrer en framtid med Le Pen ved makten i Frankrike. En annen er en kjærlighetshistorie med konflikten i Nord-Irland som bakgrunn.


HISTORY AND POLITICS er ingen fullstendig framstilling av temaet, men gir mange gode detaljutsnitt. Utover de nevnte hovedtemaene, er det artikler om antisemittisme i Tintin, barnebladenes og tegneserienes samarbeid med okkupantene under andre verdenskrig, sveitsiske Coseys drama om Vietnam-traumer (Saigon-Hanoi) og tegneserier som moderne reportasje.

Lesverdig stoff alt sammen, men det er merkelig at boken ikke har en artikkel som tar for seg manusforfatteren Pierre Christin. Han personifiserer politiseringen av franske tegneserier, blant annet med science fiction-serien Linda og Valentin, samtidsfablene han laget sammen med Enki Bilal (som Jakten) og de feministiske seriene med Annie Goetzinger. Uansett: fransk tegneserieteori har vært preget av strukturalistisk eller semiotisk formalanalyse, så McKinneys politiske vri er en velkommen drøfting av verdensbildet i tegneseriene.

© norske LMD

Mark McKinney (red.), History and Politics in French-Language Comics and Graphic Novels,
University Press of Mississippi, 2009.
300 sider.


Fotnoter:
1 Greg og Dany, Bernard Prince 15: Le piège aux 100.000 dards (Fellen med 100 000 spyd), Lombard, ny utg., 2000.

2 Jean-Philippe Stassen, Deogratias, Dupuis, Charleroi, 2000. Engelsk utgave: Deogratias: A Tale of Rwanda, First Second, 2006.

3 Baru, Le Chemin de l?Amérique, Albin Michel, Paris, 1990. Engelsk utgave: Road to America, Drawn & Quarterly, 2002.

4 Baru L?enragé (Den sinte), Dupuis, Charleroi, to bind, 2004?06.

5 Baru, Noir, Casterman, Brussel, 2009.