Motorsagmassakren i Indonesia

Regnskogen på Sumatra i Indonesia minker. Årsak nummer én: monokulturen med oljepalmer. Palmeolje er tradisjonelt brukt i mat og kosmetikk, men har nylig funnet et annet bruksområde ? som biodrivstoff. Mellom 1998 og 2007 har Indonesia offisielt utvidet dyrkingsområdet for oljepalmer fra tre millioner til sju millioner hektar.

Jeger- og samlerfolket har samlet seg i en halvsirkel i en glenne som bades i lyset fra soloppgangen. Mennene, i lendeklær, betrakter de besøkende. Bak dem ammer kvinnene diebarna, og beroliger ungene som føler seg usikre på inntrengerne. Menti, en staut kar på omkring seksti, er eldstemann og leder for denne gruppen på fem familier. Han henvender seg til den indonesiske sosialantropologen som er sammen med oss: Orang-Rimbaene vil gjerne svare på spørsmål, men det må skje raskt; det er tid til å dra på jakt. Det blir mindre vilt etter hvert som habitatet deres forsvinner.
For den minsker, skogen på Sumatra. Årsak nummer én: monokulturen med oljepalmer. Palmeolje er tradisjonelt brukt i mat og kosmetikk, men har nylig funnet et annet bruksområde – som biodrivstoff. Mellom 1998 og 2007 har Indonesia offisielt utvidet dyrkingsområdet for oljepalmer fra tre millioner til sju millioner hektar. Som svar på den eksplosive økningen i etterspørselen (estimert til 40 millioner tonn i 2020, mot dagens 22,5 millioner), setter myndighetene i Jakarta i gang gigantiske prosjekter: Innen 2020 skal 20 millioner hektar (dvs. 200 000 kvadratkilometer, over 60 prosent av Norges areal) brukes til oljepalmer. På Sumatra, hvor skogen har gått fra 2,2 millioner i 1999 til 400 000 hektar i dag, skal 850 000 hektar komme i tillegg til de 450 000 hektar som allerede er dyrket i dag.

Med en slunken mage som følge av mangel på vilt, er det enkelte Orang-Rimbaer som tar del i ødeleggelsen av deres eget økosystem, i bytte mot noen slanter: «Vi har fått vite at en klan vestpå har solgt skog til javanesere», forteller Menti. «De ser ut til å ville anlegge palmeplantasje.» Det er en erklæring som vekker raseri hos jegerne og forbløffelse hos de besøkende: Hvordan kan Orang-Rimbaer, midt i en fredet nasjonalpark, selge land – som de ikke eier, men har rett til å bruke – til plantasjeeiere som ikke har noen som helst rett til å kjøpe det? Eksemplet får den indonesiske miljøministerens løfter til å virke hule. Sverget han kanskje ikke (i Jakarta 23. mars 2007) på at «de millioner hektar med oljepalmer ikke skal gå ut over skogen»?

NOEN KILOMETER FRA Menti og folket hans tar 54-årige Kardeo imot oss i patioen til den svære boligen hans med lyserøde stukksøyler. «Der bodde jeg tidligere», sier han og peker mot et lite trehus ikke langt unna. «Oljepalmene har vært en lykke for meg». Kardeo er det som her kalles en transmigrasi. Mellom 1950 og 2002 forsøkte regjeringen å lette befolkningstrykket på det overbefolkede Java, og oppmuntret over seks millioner javanesere til å prøve lykken på øyer i utkanten. Politikken skapte gjentatte stridigheter med de opprinnelige innbyggerne, som i beste fall oppfattet innflytterne som privilegerte inntrengere, i verste fall som kolonisatorer som sikret Javas dominans i øyriket. I 2001 ble hundrevis av javanesere – kvinner og barn inkludert – massakrert av dayak-krigere, som dermed ga nytt liv til sitt gamle rykte som hodejegere.

«Jeg forlot Java i slutten av 1984», forklarer Kardeo. «Regjeringen ga meg et trehus, tre hektar og etableringsstøtte i et år.» Starten var vanskelig, inntil den lukrative oljepalmen dukket opp. «I dag har jeg oljepalmer på 16 hektar. Hver hektar produserer 1,6 tonn i måneden, og et kilo frø gir mellom 700 og 1 700 rupier, avhengig av markedsprisen», forteller han. «Plantasjen gir meg 45 millioner rupier per måned» – det svarer til omtrent 30 000 norske kroner. Kardeo «kom fra ingenting», men lever godt i dag, han har til og med skrevet sønnene sine inn på universitetet.

Oljepalmen krever lite stell, og eiendommen hans på 16 hektar sysselsetter bare seks personer – desto mindre lønn å betale. Plantasjeeiere vi treffer vedgår at lave lønnsutgifter motiverte dem til å gjøre gummiplantasjene deres om til oljepalmeplantasjer, trass i at gummitrærne er mer miljøvennlige. «Og med frø og plantevernmidler fra Monsanto blir avlingene enda større», sier en fornøyd Kardeo. Har han aldri hørt om oljepalmenes skadevirkninger på miljøet? Svaret er i alle fall oppriktig: «Min levestandard og landets økonomi er avhengige av oljepalmen. Så miljøet …»

Om Kardeo har kommet godt ut av det, er det ikke mange småbønder på Sumatra som deler entusiasmen hans. Over hele øyriket er det hundrevis av landsbyer der folk er skuffet over brutte løfter. De er blitt fattigere på grunn av et produkt som skulle gjøre dem rikere, de har opplevd at jorda deres er blitt stjålet fra dem, elvene er forurenset, og de gjør fysisk motstand mot bedrifter og ordensmakt. Miljøorganisasjonen Walhi har registrert 224 konflikter mellom landsbyboere og oljepalme-selskapene på Sumatra, og rundt 500 i hele landet.

I PRINSIPPET SKAL en konsesjon på et landområde gitt til en investor medføre visse rettslige forpliktelser, som for eksempel en konsekvensanalyse for miljøet. Men direktør for den sveitsiske organisasjonen LifeMosaic og forfatter av en rapport om konsekvensene av ensidig dyrking av oljepalmer,2 Serge Marti, regner med at «50 millioner rupier [ca. 32 000 kroner] under bordet er tilstrekkelig for å få godkjent en plantasje på 20 000 hektar». Overalt i øyriket «dukker selskapene opp i landsbyene sammen med funksjonærer og politifolk for å skremme innbyggerne. Jeg har opplevd at landsbyboere er blitt beskyldt for «kommunisme», som i Suhartos tid, om de nektet å overlate jorda si til det ’nasjonale utviklingsprosjektet’ oljepalmene hevdes å være.»3 Retten til eiendom er blant de mest tvilsomme i Indonesia. Fra den nederlandske kolonitiden og fram til i dag har staten alltid forbeholdt seg retten til å ekspropriere i «utviklingens» eller «den offentlige interesses» navn.

Fram til 1999 levde de 2500 innbyggerne i Karang Mendafo av rismarkene og gummitrærne sine. De savner den tiden da de klarte seg selv. Lederen i landsbyen, Mohammed Rusdi, forteller: «Et selskap i Sinar Mas-gruppen [et indonesisk storkonsern] kom for å hogge ned skogen, med hjelp fra politifolk og soldater. Sinar Mas tok 600 hektar, og forvandlet dem til palmeoljeplantasjer. Vi har ingen jord lenger. Og det er ikke lenger noen skog. Sju nabolandsbyer har nøyaktig samme problem.» Rusdi dro for å legge fram landsbyens sak på Bali-konferansen i desember 2007.4 Uten resultat.

Skadeerstatning, tilgang til plantasjens fasiliteter, lønnet arbeid, bygging av veier og en ny skole… Sinar Mas, raser landsbyboerne, «kom med mange løfter». De venter stadig på de lovte investeringene, og de fleste har opplevd at inntektene har sunket, noen helt ned til en femtedel. Trebarnsfaren Sayuti på 42 forteller: «Før 1999 hadde jeg halvannen hektar med gummitrær. Rågummien innbrakte 1 200 000 rupier [800 kroner] i måneden.» I dag er han en av småaksjonærene i plantasjen. Sayuti tjener nå bare 225 000 rupier (140 kroner).

Hverdagen er preget av pengehushold: Landsbybeboerne må nå kjøpe frukt og grønnsaker de tidligere dyrket selv. Elvene er døende, gjødsel og sprøytemidler har krympet fiskebestanden. Og mens dyrkingsmangfold og jungel holdt på vannet, skyller monokulturen ut jorda; oversvømmelser bringer med seg asfalt fra veiene. Fortvilelsen får landsbyboerne til å gå til direkte aksjoner: Flere ganger i uka tar flere titalls av dem seg inn i plantasjene væpnet med skremmende golok-er (lokal machete) og forsyner seg uhemmet av oljepalmenes frukter som de selger på markedet.

Lenger nord ligger landsbyen Logu Mandesa med sine to tusen husholdninger. I 2006 fikk Sinar Mas konsesjon av regjeringen til å omgjøre landsbyens jord til plantasjer. «Myndighetene gir fullstendig blaffen i at denne jorda tilhører oss», forklarer Sugino, som leder en av landsbygrendene. «Selskapet tok 500 hektar, og vi venter fremdeles på kompensasjonen vi ble lovet.» På randen av sammenbrudd slo landsbyboerne tilbake: 28. desember 2007 gikk flere hundre menn til angrep på selskapets anlegg. De brente elleve bulldosere og en firehjulstrekker. Mediene fortalte om opprøret – som ble filmet med mobiltelefoner – og opinionen støttet opprørerne. Politiet arresterte 22 personer, ni av dem satt lenge i fengsel. «Selskapet tenker bare på profitt, og ikke på den bærekraftige forvaltningen av naturen som har pågått i mange generasjoner», konstaterer Sugino. «Ingen politiske partier støtter oss. Den indonesiske kommisjonen for menneskerettigheter gjør ikke noe som helst for oss.»

Om lag 3500 Orang-Rimbaer lever fremdeles som jeger- og samlerfolk i det som er igjen av jungel i det indre av Sumatra. I 1966 dekket den indonesiske regnskogen 144 millioner hektar, dvs. 77 prosent av landarealet. I dag har fire femtedeler forsvunnet.5 På Sumatra som i Kalimantan (den midtre delen av Borneo) og i indonesisk Papua er avskogingen beregnet til 400 fotballbaner daglig – det er verdensrekord. Ifølge FN vil den indonesiske skogen – som skal være fredet – vise seg «alvorlig desimert» innen 2012.6

«Vi har ingen ting å tape», raser en ungdom fra Logu Mandesa. «Vi brenner flere bulldosere.»

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 127 av de 220 millioner indoneserne lever på Java. Øya har et flateinnhold på 138 800 kvadratkilometer, det er mindre enn 10 prosent av Indonesias territorium.

2 «Losing Ground», rapport fra LifeMosaic (Sveits), Sawit Watch (Indonesia) og Friends of the Earth (Storbritannia), februar 2008; www.foe.co.uk/resource/local/planning/news/losing_ground.hml

3 Mellom en halv og en million kommunister ble massakrert i 1965-1966 i forbindelse med «Ny orden»-regimet til Suharto.

4 Konferansen samlet 180 land i FNs regi fra 3. til 14. desember 2007, med klimaendringene som tema. Konferansen var preget av manglende engasjement.

5 Informasjonssiden www.agrocarb.fr, som drives av bl.a. Den katolske komité mot sult og for utvikling (CCFD), les Amis de la Terre, Oxfam.

6 «The last stand of the orangutan», rapport fra FNs miljøprogram (UNEP), februar 2007.