De fattiges skjelv

En internasjonal konferanse skal avholdes i New York i mars for å koordinere bistandsarbeidet på Haiti. Vil det haitianske sivilsamfunnet bli invitert? Hvis vi ser på Vestens tidligere rolle på i Haiti er det liten grunn til optimisme for deres del.

Jordskjelvet som rammet Haiti skal ha drept opp til 150 000 personer. I tillegg har over en million mennesker blitt hjemløse og må overleve på gata eller det som finnes av ubebygde åpne plasser. Haiti er hjemsøkt av elendighet og ulykker, men alle er ikke like «naturlige». Et kraftig tordenvær kan ta livet av flere mennesker og isolere et helt kvartal. I Pétionville kan uvær få en skolebygning til å rase sammen og begrave femti barn. En ferge med plass til fire hundre passasjerer kan senkes av en liten storm, og drukne over tusen mennesker. En syklon dreper hundrevis av mennesker, mens den på Cuba og i Florida bare tar livet av en håndfull personer.

I 2008 opplevde landet fire orkaner som blant annet herjet byen Gonaïves som allerede var blitt rammet i 2004. Hver gang har staten sviktet og vist seg initiativløs og korrumpert. En stat som er avhengig av ikke-statlige organisasjoner (NGO) for å oppfylle det nødvendigste av sine sosiale forpliktelser og av kirkene, blant annet pinsemenigheten. Staten er en mester i nøysomhet. Haiti er blant de hundre mest folkerike landene i verden, men var i 2003 det land som brukte minst på offentlige tjenester. Haiti, en mester i innstrammingspolitikk! Ordene og bildene forteller det meste om denne unnfallenheten.

Haiti har lenge bare sunket stadig dypere ned i en økologisk hengemyr. Omfattende erosjon har fått dyrkbar jord til å ligne et månelandskap, slik at den minste tropiske regnskur blir en tordnende utskylling. Myndighetene, som ikke har myndighet over noe, er i beste fall tankeløse og maktesløse tilskuere til et univers i koma. Skjelvet, som er det kraftigste på nesten 200 år, har nå gitt en apokalyptisk dimensjon til det generelle urbane kaos. Før 12. januar 2010 var ikke Port-au-Prince – som har tidoblet sin befolkning på et halvt århundre – lenger en by, men en sammenvokst klynge av bydeler uten de mest nødvendige offentlige tjenester. Og her ankommer det hver dag 200 nye innbyggere.

Den eneste regelen som gjelder i denne «byutviklingen», er mangelen på regler. Overalt okkuperte hus. Dårlige byggematerialer er like lett å skaffe seg som unntak fra byggeforskriftene. Det blir bygd hus i raviner. Det oppføres slumstrøk i skråninger hvor hellingen er over femti prosent eller over søppelfyllinger som ligger helt nede i vannkanten. Tre fjerdedeler av Haitis innbyggere lever i ekstrem fattigdom og er totalt ute av stand til å forbedre boforholdene sine.


VAR JORDSKJELVET EN naturkatastrofe? Det er bare halve sannheten. Har det haitiske folket skylden? Det har det iallfall ikke. Var det skjebnen? En litt for enkel forklaring. En forbannelse? Kanskje. Men hva slags forbannelse? Hvor kommer den fra? Jo, langt, langt borte fra.

Haiti fortsetter å betale en svært høy pris for landets tilblivelse. Det vil være en overdrivelse å si at statsdannelsen i årene mellom 1802 og 1804 var ønsket. Men da man ikke lyktes i å ta livet av den nye staten ved fødselen forsøkte vestlige land, med Frankrike og Napoleon i spissen, å kvele det uekte barnet av den franske revolusjon. Landet opplevde da det største blodbadet i dets historie, enda verre enn det som nå skjer i 2010, nemlig uavhengighetskrigen. Haiti er det eneste slaveopprøret som førte til opprettelsen av en egen stat. Det oppsto som en følge av at slavene forkastet den franske kolonimakten. For et forræderi!

Et slikt nederlag kunne ikke Napoleonstidens Frankrike finne seg i – en uakseptabel plett på landets lysende renommé, og ikke minst et slag mot utenrikshandelen. Kolonien Saint-Domingue ble i 1789 regnet for å være datidens mest innbringende koloni, med omlag halve verdens sukkerproduksjon. Det 19. århundrets Europa, som skulle komme til å legge halvparten av verden under seg i form av kolonier, kunne ikke godta en slik løsrivelse.

Og kunne det nyetablerte USA, slaveeiernes land, godta en slik stat like utenfor stuedøra? For begge parter fantes det én grei løsning: «Vi overser dem.» De ville slette Haiti fra hukommelsen, forby landet i å eksistere.

Operasjonen lyktes takket være medvirkning fra eliten på i landet som etter frigjøringen hadde skiftet navn til Haiti. I 1825 aksepterte de å betale en sum mot at Frankrike «innvilget» landet uavhengighet. Et astronomisk beløp ment som erstatning til koloniherrene!2 Denne løsesummen skulle i lange tider tynge landets økonomi slik at enhver investering ble umulig. Undertegnerne oppnådde heller ikke større anseelse. Haiti fikk bare være i fred i noen år, avbrutt av den gamle europeiske kolonialismens og den nye amerikanske imperialismens livlige appetitt. Høydepunktet – om man kan si det slik – kom i årene 1915–1934 med 20 års amerikansk okkupasjon, innføring av en ubrukelig økonomisk modell, samt tusenvis av drepte.


LANDET BLE SATT under administrasjon for første gang. Den lange perioden med diktatur, under François «Papa Doc» og senere sønnen Jean-Claude «Baby Doc» Duvalier (1957–1986) – 30 år og 30 000 døde – gjorde landet vant med vold som en regulerende faktor i politikken. For både USA og Frankrike var det såpass verdifullt å ha en aktiv antikommunist noen steinkast fra Cuba at de gjerne lukket øynene for menneskerettighetsbrudd og underslag av bistandsmidler. Det fins jordsmonn naturkatastrofer trives svært godt i. Hjerneflukten som begynte under Duvalier, har bare fortsatt. Sjansene er store for at den nå bare vil øke, og dermed sinke ethvert forsøk på å få hjulene i gang igjen.

Forbannelse? Teorien som er blitt framsatt av et triumferende Vesten er et bomskudd. Skjebnebestemmelse? Det som er mest rystende her, er først og fremst den uverdige fattigdommen i kombinasjon med groteske forskjeller og de lokale oligarkenes obskøne arroganse. De ulike partene har bøyd seg over pasienten i flere tiår, etter først å ha forgiftet ham gjennom tre århundrer. Hva er den foretrukne medisin? Å avregulere markedet og dermed ruinere landets jordbruk, innføre strukturtilpasningsprogrammer som forhindrer sosiale investeringer, og nærmest utelukkende forholde seg til herskerklassen – den som selv i Washington kalles «the morally repugnant elite».
I 2009 opplevde Haiti en omfattende streikebølge, den første på lange tider. Kravet var en minstelønn per dag på 200 gourd (3,50 euro)3 i et land hvor tre fjerdedeler av befolkningen har mindre enn halvannen euro å rutte med per dag. President René Préval var mest opptatt av å ivareta interessene til private investorer, og mente dette var altfor kravstort. Året før hadde regjeringen hans latt prisen på ris og olje gå opp, noe som førte til sultopprør og en langvarig politisk krise, som igjen forsinket den økonomiske bistanden fra utlandet. Da Michèle Pierre-Louis, som er kjent som en ærlig og energisk kvinne uten partipolitisk tilhørighet, ble utnevnt til statsminister i 2008, fikk hun stor oppslutning i intellektuelle miljøer og blant deler av de streikende. Men i forkant av viktige valg i inneværende år har Préval valgt å kvitte seg med henne.

Over to millioner haitianere overlever takket være Verdens matvareprogram (WFP). Siden den økonomiske veksten vanligvis ligger under den demografiske tilveksten, har BNP per innbygger sunket støtt og stadig de siste tjue årene. Internasjonal bistand utgjør halvparten av statens inntekter. Omsetningen fra narkotikahandelen og midlene som sendes av diasporaen i utlandet (totalt tre ganger mer enn statsbudsjettet!) gikk begge ned i 2009 som en direkte følge av den økonomiske krisen. Disse tre elementene utgjør de viktigste inntektskildene i en økonomi som er like dødsdømt som den er uformell. Landets gjeld, som hovedsakelig ble tatt opp av Jean-Claude Duvalier, er delvis plassert i europeiske banker. I to år har man gjentatte ganger sagt at Haiti kvalifiserer til gjeldssletting. Over én milliard dollar er fremdeles utestående.4 Verdensbanken har satt nedbetalingene på vent, og «arbeider med å få hele gjelden slettet». Utvilsomt et vanskelig arbeid.


HUMANITÆRHJELPEN SOM ble satt inn etter jordskjelvet 12. januar var rask og massiv, og ble fulgt opp av en like hurtig og tung militær intervensjon. FNs fredsbevarende styrker for stabilisering av Haiti (MINUSTAH) har selv blitt hardt rammet og mistet flere av sine medarbeidere i skjelvet. De har hatt tilholdssted her siden 2004, med Brasil som den største kontingenten. Styrkenes oppgave består i å gjenopprette statens styrende funksjon. Med varierende hell. Det er gjennomført vellykkede valg, kriminelle bander er svekket, politiet er i ferd med å bli gjenoppbygd, folk blir langsomt opplært i menneskerettigheter, men fengslene er ubrukelige og rettsutøvelsen tilfeldig. Når nå statens symboler – presidentpalass, departementer og domstol – raser sammen, glemmer man at deres evne til å yte det de skulle var lik null. Mye er blitt sagt om nasjonalfengslet og de fire tusen innsatte på flukt, farlige banditter som vil forverre en allerede svært utrygg situasjon. Det nevnes ikke at 80 prosent av fangene ikke har fått advokathjelp og heller aldri har sett en dommer!

Med 13 000 utsendte soldater har USA en svært godt utstyrt styrke på plass, som i antall er på størrelse med FNs fredsbevarende styrker. Amerikansk militær støtte er verdsatt av alle parter. President Obama viste seg svært reaksjonsdyktig overfor den enorme militære oppgaven og de handlingslammede myndighetene på Haiti. Han satte i sving hele sitt enorme logistiske apparat slik bare USA er i stand. Selv om noen tabber i felten viser USAs arroganse og vilje til å ta over ledelsen av operasjonen. Dette er den tredje militære intervensjonen i løpet av 16 år. De foregående, i et århundre preget av permanent innblanding, løste ingen problemer.

Etter tre år med ineffektiv handelsboikott (men som var ødeleggende nok for den skjøre haitianske økonomien) mot kuppmakerne som styrtet statssjef Jean-Bertrand Aristide,5 gikk 20 000 amerikanske soldater i land i 1994 for å ta knekken på militærjuntaen til general Raoul Cédras, som kunne blitt jaget på flukt med et strengt blikk. Clinton gjeninnsatte Aristide, som George Bush Sr. og CIA hadde bidratt til å avsette. De amerikanske troppene hadde to mål: Å etablere en trygg sone rundt boligstrøkene i Pétionville og flytte Haitis nasjonalarkiver til et sikkert sted for å unngå at de ville bli brukt i en etterforskning. I 1995 overtok FN-styrkene det militære ansvaret.

10 år senere grep Washington inn på nytt, nå med støtte fra Frankrike. Denne gang dreide det seg om å bli kvitt Aristide og sette en stopper for hans despotiske styre og faren for sammenstøt mellom væpnede bander. Invasjonsstyrkene ble avløst av MINUSTAH, uten amerikanere, men med en overvekt av latinamerikanere. Før Préval ble valgt til president i 2006 hadde Vesten påtvunget landet en midlertidig regjering ledet av Gérard Latortue. Han viste seg like korrupt og katastrofal som sine forgjengere, men var i tillegg hevngjerrig.


SELV OM DET humane aspektet hos Obama nok er oppriktig, må det likevel være lov å minne om et vedvarende trekk ved amerikansk politikk i Karibia. Monroe-doktrinen, «Amerika for amerikanere», følges grundigere her enn andre steder på den vestlige halvkule. Alle uroligheter tusen kilometer fra Miami, og i nærheten av Cuba, oppleves som truende. Skulle Haiti kollapse, uansett årsak, kan det føre til en ukontrollerbar tilstrømming av flyktninger. Dette var en av grunnene til at Clinton grep inn i 1994. Clinton så det også som en lett måte å oppnå utenrikspolitisk gevinst på. Er de samme tankene til stede i dag? Eller går USA for første gang i landets historie inn for at en nabostat skal få gjenoppstå, et land som står som et paradigme på urett påført utenfra?

Vil dagens internasjonale mobilisering fortsette å støtte haiti-anernes viljestyrke og solidaritet? Mediene er av natur omskiftelig, og midlene som trengs til gjenoppbygging er enorme. Hvem skal stå for ledelsen av operasjonen? USA? FN? En ny organisasjon spesielt opprettet for å håndtere slike katastrofer? Som ville gjøre Haiti til et «menneskehetens adoptivbarn», slik filosofen Régis Debray har foreslått, i broderskapets navn?6 For i alle fall å komme vekk fra «det eksistensielle på stedet hvil». En framtidslogikk som kan oppveie den volden Frankrike og USA tidligere har utøvd mot frihetshelten Toussaint Louvertures hjemland i så lang tid? Hvordan åpne grensene for haitianerne? Skal flyttestrømmen fra en forvokst hovedstad dirigeres til provinsen? Hvordan skal man endelig gi alle haitianere en mulighet? Hvordan skal man få med seg de som står nederst på stigen, som gjentatte ganger har blitt ydmyket, og også inkludere diasporaen, som sitter inne med stor kompetanse? Kort sagt revolusjonere folks mentalitet. Hvordan gjøre sjørøverøya om til en strategisk og beskyttende stat?

USA, Den dominikanske republikk, Canada og Frankrike er de land som har tatt imot flest utflyttede haitianere. Brasil og Karibia har hatt et langvarig engasjement, og EU er en viktig økonomisk støttespiller. Uansett hvilke prosjekter de jobber med, så kan ingen planer bygge opp igjen landet om de ikke omfatter alle deler av det haitianske samfunn. Man må huske at ulykken som skal repareres ikke begynte med jordskjelvet i 2010. Og at byplanlegging bare er én del av problemet. Skal man bygge opp igjen hovedstaden Port-au-Prince og byens nærmeste omgivelser, eller skal man bygge opp landet Haiti?

Oversatt av M.B.




Fotnoter:
1 Fra skipet Neptune gikk ned i 1993 til flere titalls boat people som druknet i 2009.

2 Teoretisk skulle det betales over fem år. Men selv om lånet i 1838 ble nedskrevet til 90 millioner, var det siste avdraget betalt først i 1893, og rentene løp helt til inn i det 20. århundret.

3 Ikke beregnet på det store antall ansatte i private hjem. Minstelønnen er i dag på 120 gourder

4 De viktigste utlånerne, etter størrelse: Inter-American Development Bank, Det internasjonale pengefondet (IMF), Venezuela, Taiwan, Verdensbanken. IMFs leder Dominique Strauss-Kahn har nettopp gjort det kjent at IMF vil fryse nedbetalingene over en femårsperiode og har foreslått en Marshall-plan.

5 Første demokratisk valgte president, i 1990, med 67,5 prosent av stemmene.

6 Le Monde, Paris, 20. januar 2010.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Default thumbnail
Forrige sak

Washington gjenoppliver Monroe-doktrinen

Default thumbnail
Neste sak

Rett ned

Andre saker om Nord-Amerika

Angrepsmaskinen

Da Bernie Sanders begynte å seile opp som favoritt til å vinne Demokratenes nominasjonsvalg steg panikken

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.