Identitetspandemien

Etter Berlinmurens fall har identitetspolitikk blitt en sentral strategi for politikere med maktambisjoner. Ideen om en særegen nasjonal identitet har blitt til en ny statsideologi, som i to så ulike land som Elfenbenskysten og Usbekistan viser de samme paradoksene ved pandemien som hjemsøker Europa så vel som Afrika og Asia.

Hva er likheten mellom Elfenbenskysten og Usbekistan? Siden 1990-tallet har de to landene, som mange andre, blitt kastet inn i den «nasjonale identitetens æra». De framstår som skoleeksempler på prosesser som spredde seg over hele verden på samme tid. Og de gjør det mulig å gripe forskjellen mellom nasjonalismen på 1950- og 60-tallet, som hadde opphav i avkoloniseringen, og den nasjonalismen som tok over på 1990-tallet som ofte er en rekonstruksjon av opprinnelige identiteter.

Termen «ivoritet» ble, i likhet med andre termer for nasjonal identitet i andre himmelstrøk, introdusert i Elfenbenskystens politikk for å vinne velgere. President Henri Konan Bédié, som hadde etterfulgt Félix Houphouët-Boigny som statsoverhode, ville skaffe seg et forsprang til sine to viktigste motstandere og kompensere for sin manglende legitimitet.

Begrepet dukket opp i desember 1994 da en ny valglov ble kunngjort. Den inneholdt to dramatiske tiltak. Det første fratok utenlandske afrikanere stemmeretten. Det andre, som seinere fikk tilnavnet «ivoritetsklausulen», sier at for å stille som kandidat i presidentvalget, må man være «født ivoriansk av ivoriansk far og mor». Det dreide seg altså på den ene siden om å bli kvitt konkurransen fra den tidligere statsministeren Alassane Ouattara, som ble beskyldt for å være fra Burkina Faso. På den andre siden handlet det om å komme den gamle motstanderen Laurent Gbagbo i forkjøpet.

Straks begrepet ivoritet var formulert, ble det en ideologisk felle. Det ble et stridens eple i politikken og satte fart i oppløsningen av det ivorianske samfunnet.2 Bédié hadde med viten og vilje spilt på spenningene, men mistet raskt kontrollen. I desember 1999 ble han avsatt i et statskupp. To år seinere, etter at Gbagbo hadde tatt makten, brøt det ut en væpnet konflikt som førte til en reell splittelse mellom nord og sør i landet. De viktigste stridsspørsmålene sprang ut av «ivoriteten»: Outtara ble nektet å stille til valg da domstolene erklærte at han var av «tvilsom nasjonalitet». Det ble satt i verk en «identifiseringsprosess»: Under dekke av å føre valgmanntall skulle man sjekke om alle som ble kalt ivorianere faktisk var det. Folk som ble sagt å være «nordfra» – muslimer – opplevde å bli nektet statsborgerskap. Det rådet stor usikkerhet om posisjonen og statusen til utlendingene, som utgjør om lag en fjerdedel av landets befolkning og ofte har bodd i Elfenbenskysten i flere generasjoner.

Disse spørsmålene henger fortsatt i luften to år etter fredsavtalen som førte til at makten ble delt mellom de krigførende partene. Særlig den ufullførte «identifiseringsprosessen» blir brukt som påskudd for stadig å utsette valget.


DA USBEKISTAN BLE uavhengig i 1991, vant den tidligere partisekretæren i Sovjetrepublikken Usbekistans kommunistparti, Islam Karimov, det første president-valget. Men han trengte ikke bekymre seg for valgstrategi. Også i Usbekistan medførte Sovjetunionens fall slutten på ettpartisystemet og framveksten av et i navnet demokratisk styre. Uansett kvelte myndighetene pressefriheten, forbød de to opposisjonspartiene og tvang lederne i eksil fra 1993. Selvstendigheten utløste en øyeblikkelig nasjonalistisk vending i myndighetenes språkbruk: Det ble gjennomført en hurtig «usbekifisering» av samfunnet og staten på bekostning av de mange ikke-usbekiske innbyggerne – tadsjikere, kasakhstanere, kirgisere, russere, ukrainere, tatarer, koreanere, tyskere osv (om lag 20 prosent av befolkningen i 1991). Den økonomiske stagnasjonen har brakt det sittende styret i vanry, og det møter ethvert tegn på motstand med undertrykkelse og frykt. Det forsøker å finne en legitimitet gjennom å fremme «den nasjonale identiteten» (den usbekiske), å lovprise «fullbyrdinger av uavhengighet» og å love en strålende framtid.

Presidenten er offisielt utpekt som «uavhengighetens far», og er den alt stråler ut fra. Fra skole til universitet undervises det i verkene hans under overskriftene «byggingen av det demokratiske samfunn» og «den nasjonale uavhengighetens ideologi». Siden 2003 bruker skolen dessuten en hel dag i uken på «den nasjonale åndeligheten» (milliy ma’naviyat). Dyrkingen av den nasjonale identiteten har fått fotfeste og kommer på toppen av dyrkingen av presidenten og den «demokratiske» staten, slik at man ikke lenger ser forskjell på dem.

Presidenten tar opp igjen den sovjetiske modellen som sier at folket og myndighetenes handlinger må være ledet av en offisiell ideologi, som han har bestemt skal være «den nasjonale ideen» (etter russisk terminologi). Den må altså framstilles vitenskapelig og forskerne ved Det usbekiske vitenskapsakademiet oppfordres til å delta i byggearbeidet. Etnografer, historikere, arkeologer og lingvister skal frambringe materialene under filosofiens ledelse.

Omskrivningen av vitenskapen er en direkte arv fra det arbeidet Sovjetunionen fullførte mellom 1924 og 1936. Det var faktisk under Stalins ledelse at «nasjonalitetene»3 ble differensiert etter mønsteret fra dannelsen av de europeiske nasjonalstatene på begynnelsen av 1800-tallet.4 De sovjetiske vitenskapsfolkene fikk ansvar for å gi hver «nasjonalitet» en etnos, et språk, en litteratur, en historie, ritualer og tradisjoner.

Produksjonen av den nye historiske sannheten går særlig i retning av å finne de eldste sporene etter det usbekiske folket på dagens usbekiske territorium. Den går altså hardt inn for å få fram det opprinnelig usbekiske. På regjeringens oppfordring er det dessuten dukket opp en ny gren innen historieforskningen: «det usbekiske folkets statlighet».5 Dette viser ambisjonene om å knytte et tidløst og uløselig bånd mellom staten og denne antatte opprinneligheten – man vil på en måte opprette en opprinnelig stat.


AKKURAT DEN SAMME utviklingen ser man i Elfenbenskysten. Det er gjennom konfliktene om ivoriteten og dens viderverdigheter at forståelsen av statsborgerskap og politisk legitimitet utspiller seg. De avhenger nå begge av en oppkonstruert opprinnelighet. Dette er noe radikalt nytt i Elfenbenskysten. Før 1990 hadde nasjonalitet knapt noen betydning. Makten som sprang ut av avkolonialiseringen og som fra 1967 hadde kommet med nølende svar på kravene om ivorisering, innstiftet riktignok en «nasjonal preferanse» for ansettelser i 1974, men denne forble stort sett en sovende paragraf. Den ivorianske staten identifiserte seg altså med oppgaven som gikk ut på å utvikle og modernisere det samfunnet den hadde overtatt ved uavhengigheten. Det var dette prosjektet som ga retning til «nasjonsbyggingsarbeidet».

Å delta i denne utviklingen og innordne seg under staten var kriteriene for statsborgerskap. Det var vanlig med ikke-ivorianske ministre i regjeringen. Den økonomiske framgangen hvilte på en kontinuerlig utvidelse av kakaoplantasjeøkonomien i skogsområdene sør i landet, noe som innebar en innvandring som trakk folk både fra det midtre og det nordlige Elfenbenskysten, men også fra Burkina Faso, Mali, Guinea … I et ettpartisystem utgjorde stemmene fra utenlandske afrikanere knapt noen trussel. Staten inntok en nykolonialistisk holdning som gjorde den til Frankrike og USAs nærmeste afrikanske allierte på det økonomiske så vel som det politiske plan.

Den ivorianske staten, som ustanselig ble beskyldt for å favorisere utenlandske interesser, var dannet som en «stat av ikke-innfødte».6 Befolkningen var dessuten utelukkende definert ut fra sin ikke-innfødte karakter. I skolebøkene kunne man lese at bortsett fra et ubetydelig antall var de seksti folkegruppene, som befolkningen besto av, kommet fra nabolandene. Med oppfinnelsen av ivoriteten snudde statens holdning brått. Nå setter den seg fore å ta form av en opprinnelig ivoritet som tidligere var utenkelig.

Den sovjetiske nasjonalismen inngikk i en sosialistisk ideologi som var preget av ideen om å modernisere samfunnet og skape et «nytt menneske». Nå er det «fornyingen av den nasjonale usbekiske ideen» som er den lovede horisonten.7 Et perspektiv som framstår som en blindvei i et land i ruiner der flukten til utlandet representerer en frelsesvei for alle sosiale lag.
I det tidligere Sovjetunionen (og i det tidligere Jugoslavia) var «nasjonalitetene» til innbyggerne underordnet det «overnasjonale» statsborgerskapet, som igjen var underordnet idealet statspartiet hadde definert. Den nye stats-ideologien ser på seg selv som en kilde til politisk legitimitet og et grunnleggende prinsipp for statsborgerskap. Statsborgerskapet fokuserer da på en opprinnelig usbekisk «nasjonalidentitet», noe som ekskluderer at ikke-usbekiske nasjonaliteter og bringer hele samfunnet ut av balanse.


BRUKEN AV ORDET o’zbekchilik, «det som har å gjøre med usbekerne», har etter Sovjetunionens fall fått en bredere betydning og betyr nå nødvendigheten av å innordne seg etter «tradisjonene». Ordet markerer nå framkomsten av en norm som individene må underkaste seg, og kommer inn som en påminnelse om å holde seg på matten. Om en ung mann lar håret vokse for langt, om han har capsen bak-fram eller om han har sex med forloveden før ekteskapet, så er irettesettelsen den samme: «Det er ikke o’zbekchilik».

Både i Usbekistan og i Elfenbenskysten fører formuleringen og siden institusjonaliseringen av nasjonalidentiteten til at forståelsen av statsborgerskapet og den politiske legitimiteten rokkes. Staten framstår nå som om den stråler ut av en opprinnelig identitet som samfunnet i sin tur omdefineres i forhold til. Dermed virker det som befinner seg utenfor truende.

I begge tilfellene gjør de økonomiske problemene situasjonen enda tøffere. Nedgangstidene truer samfunnenes selvbilde. Usbekistans er gått fra stormakt til et samfunn i ruiner, lønnsarbeid er nærmest forsvunnet, livet er blitt et sjansespill. Landet preges av massefattigdom og flukt til utlandet. I Elfenbenskysten førte den økonomiske krisen på 1980-tallet til nedlegging av fabrikker og oppsigelser. Strukturtilpasningsprogrammer diskvalifiserte de ledende elitene og kastet skygger over et samfunn som anså seg for å være det mest utviklede i Vest-Afrika.

Nasjonal identitetspolitikk har dyptgripende følger og er åpenbart ekskluderende. Likevel viser åstedsgranskninger i begge tilfeller at den ikke visker ut den bitre vissheten om nedgangstider. Den gir heller ikke de styrende økt legitimitet.

Oversatt av K.E.V.




Fotnoter:
1 Se Laurent Bazin, Robert Gibb, Monique Selim, «Nationalisation et étatisation des identités dans le monde contemporain» (Nasjonalisering og statliggjøring av identitetene i verden i dag), Journal des anthropologues, særnummer «identités nationales d?Etat», Paris, 2007.

2 «L?idéologie de l?identité nationale, un facteur de désagrégation de la société» (Den nasjonale identitetens ideologi, en faktor i oppløsningen av samfunnet), Savoir/Agir, Broissieux, nr. 2, 2007 s 61-69. Se også Pierre Janin, «Peut-on encore être étranger à Abidjan» (Kan man fremdeles være utlending i Abidjan), Franske Le Monde diplomatique, oktober 2000.

3 Se Olivier Roy, La nouvelle Asie centrale, ou la fabrication des nations,(Det nye Sentral-Asia, eller nasjonsproduksjonen) Seuil, Paris, 1997. Før den russiske erobringen var Usbekistan alltid del av ulike imperier der herskerne var tyrkisktalende etterkommere av invaderende nomadefolk og persisktalende lærde fra byene. Dannelsen av «nasjonaliteter» skilte fastboende og nomader, tyrkisk- og persisktalende, skilte ut usbekere, kasakhstanere og tadsjikere. Den siste gruppen var fortsatt majoriteten i de to gamle kultursentrene Samarkand og Bukhara.

4 Eric Hobsbawm, Nations and nationalism since 1780: programme, myth, reality, Cambridge University Press, 1990

5 Marlène Laruelle, «Continuité des élites intellectuelles, continuité des problematiques identitaires» (Fortsatte intellektuelle eliter, fortsatte identitetsproblematikker), Cahiers d?Asie centrale, Tasjkent nr. 13?14 s 45?75.

6 Se Jean-Pierre Dozon i «L?étranger et l?allochtone en Côte-d?Ivoire» (Utlendingen og den ikke-innfødte), i Bernard Contamin og Harris Memel-Fotê (red.), Le Modèle ivoiren en questions, Karthala, Paris 1997, s 779?798.

7 Frédérique Guérin, «L?etat et ses chantiers idélogiques en Asie Centrale» (Staten og dens ideologiske byggearbeider i Sentral-Asia), i The Illusions of Transition: which Which perspectives for Central Asia and the Caucasus?, Cimera publications, Genève.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Business og undertrykkelse

Neste sak

Pennefeide om Vest-Sahara

Andre saker om Nord-Amerika

Frykt og avsky i USA

En måned før presidentvalget har amerikanske velgere fått oppleve en besynderlig valgdebatt, så ble Trumps minimale

USA, år 2020

Mens presidentvalget nærmer seg virker USA fanget i en konkurranse om å spre frykt og panikk.

Hvit flukt

Hvite foreldre i USAs øvre middelklasse tar barna sine ut av prestisjetunge skoler for å hindre

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.