Spalteplass, por favor

Brasil er vert for VM i fotball i 2014 og OL i 2016. To sportsbegivenheter som utvilsomt vil bli dekket massivt av alle mediehus i Skandinavia. Men spørsmålet er om disse verdensberømte mediehendelser blir et reelt gjennombrudd for Latin-Amerika i skandinavisk presse. Vil mediekonsernene i København, Oslo og Stockholm benytte sig av midlertidige bevillinger eller en gang for alle avsette midler til å dekke Latin-Amerika permanent og konsekvent?

Le Monde diplomatique har snakket med skandinaviske korrespondenter som befinner seg i Argentina, Brasil, Chile og Mexico om finanskrisens konsekvenser for dekningen av Latin-Amerika. I det store og det hele uttrykker de skandinaviske korrespondentene fra Mexico i nord til Argentina i sør en personlig optimisme for egne forhold, men også en stor bekymring for den framtidige dekningsgrad og redaksjonelle linje i den skandinaviske dekningen av Latin-Amerika. Med andre ord en uro for at mindre kroner og ører vil føre til en nedprioritering av Latin-Amerika-stoffet.

De skandinaviske korrespondenter har stor tro på at mottakerne i hjemlandene tørster etter håndskrevet stoff fra regionen, stoff som er skrevet av lokalkjente og ikke, som flere og flere skandinaviske medier praktiserer, oversatte artikler fra anglosaksiske nyhetsbyråer. I samme åndedrag gjentar korrespondentene en gammel, men stadig relevant kritikk: Latin-Amerika-dekningen er, til tross for betydelige framskritt stadig betinget av mindre begivenheter i Midtøsten, USA, Russland og Kina. Og selvfølgelig Europa. Denne rangordning, som enkelte kaller for pressens kaldkrigskriterier, innebærer at artiklene eller innslagene fra Latin-Amerika på en vanlig nyhetsdag i København, Oslo eller Stockholm, kommer nederste i rekken hvis en bombe eksploderer i Bagdad eller Tel Aviv eller Barack Obama får et føl.

Karikert? Undertegnede er korrespondent i Sør-Amerika og har siden 1999 vært bosatt i Argentina. Latin-Amerika har i årevis gitt prinsipielle tendenshistorier og noen av jordas mest fargerike kulturer. Utviklingen de siste ti årene, som skandinavisk presse kjenner som den såkalte venstredreiningen, har vært den mest synlige delen av en folkelig misnøye etter årtier med en urettferdig kapitalisme. Og dermed en rungende kritikk av en årelang feilslått vestligdiktert økonomisk kurs.

Latin-Amerika innehar fortsatt verdensrekorden som det kontinentet med største sosiale forskjeller. Men kontinentets økte betydning har ikke endret på korrespondentenes arbeidsvilkår. De sitter alle, enkelte etter å ha vært utstasjonert i to årtier, som såkalte «stringere», noe som i presseverden er en de facto frilanser. Forskjellen på en stringer og en tradisjonell korrespondent, eksempelvis en Washington-korrespondent, er at stringerne i Latin-Amerika ikke har en vanlig kontrakt og ofte ingen fast lønn eller pensjonsordning, men tjener til livets opphold gjennom stykkbetaling per artikkel eller nyhetsinnslag i radio og tv. Med frilanstakster som i Skandinavia ikke har steget særlig siden begynnelsen av 1990-tallet og som nå ofte blir presset ned på grunn av den økonomiske krisen.


BRASIL É O MAIS GRANDE! Brasil er den største. Den latinamerikanske giganten har de siste 10–15 år for alvor flyttet på seg. Med høyteknologi på høyde med nasjoner som Frankrike og Italia og verdens største matvareprodusent i 2010, ifølge FN. Brasil har på eget initiativ ikledd seg den økonomiske og politiske ledertrøya for hele Latin-Amerika med landets krav om en fast plass i FNs sikkerhetsråd.

Skandinaviske medier er seine med å innse at Brasil har kommet for å bli og bør få spalteplass og tid i eteren. Det er som om isfjellet har tippet. Før i tiden var Brasil de usynlige ni tideler av det latinamerikanske isfjellet som var under vannet. I dag er Brasil pågangsmot og optimisme et symbol på de siste ti års utvikling i det meste av Latin-Amerika og primært i Sør-Amerika. Samtidig viser Brasil den skandinaviske pressens prioriteringer på kontinentet tjue år etter Berlinmurens fall. Ikke minst hvis man setter seg ned og sammenligner medieoppmerksomheten som rettes mot Kina eller Rusland, som sammen med Brasil og India utgjør morgendagens mastodonter i BRIK-landene.

Skandinavisk næringsliv har de siste par år vist fokusert stadig mer på mulighetene i Brasil. Her to kuriositeter: São Paulo, Brasils og Latin-Amerikas største by med omkring 26 millioner innbyggere, har de siste ti år vært Sveriges viktigste industriby etter Stockholm og G…teborg. Det danske legemiddelfirmaet Novo Nordisk åpnet i 2007 en ny insulinfabrikk i Brasil, som med 230 millioner dollar var konsernets hittil største utenlandske investering.


Norske Arne Halvorsen, 60 år, er korrespondent for Aftenposten og har bodd i Rio de Janeiro siden 1999. I 1999-2002 jobbet han for NRK og siden 2003 har han skrevet for Aftenposten. Han frilanser også for norske TV2 og RadioNorge.

– Hvordan har din arbeidssituasjon utviklet seg siden finanskrisen brøt ut i høsten 2008?
– Den har endret sig dramatisk. Norske medier er hardt rammet og alle kutter i budsjetter og antall ansatte. Fra å levere fire saker i uken er jeg nå nede på fire i måneden. Jeg er bekymret, fordi krisen stikker dypt og jeg tror ikke norske medier vil komme tilbake til det normale i lang tid framover. Selv om den norske økonomien går godt, takket være olje og gass, så restrukturerer mediehusene, sier Arne Halvorsen, som sier seg tilfreds med sin arbeidsmengde for NRK og for Aftenposten fram til 2008, da Aftenposten besluttet å nedprioritere Latin-Amerika til fordel for USA, Europa og Asia.

– En av mine redaktører sier rett ut at han ikke forstår Latin-Amerika og derfor ikke er interessert i stoffet. Andre vet ikke stort og synes det er litt synd at generalene [fra militærdiktaturene på 70-tallet] er borte og med dem mye godt stoff».

På spørsmålet om kriterier for dekningen av Latin-Amerika sier Arne Halvorsen at det er fullstendig avhengig av hvem som sitter i utenriksredaksjonen den dagen.

– Derfor er dekningen ofte tilfeldig, som om nettavisene har fjernet avisens interesse for fortløpende dekning. Men jeg bruker ikke så mye tid for øyeblikket på å selge ideer, da det er nesten umulig å få spalteplass. På kort sikt er jeg pessimistisk, men jeg er overbevist om at situasjonen vil endre seg. Dessverre er utenriksdekningen ofte avhengig av dagsformen og redaktørens interesse, siger Arne Halvorsen.


Svenske Erik de la Reguera er stringer for Dagens Nyheter og bosatt i Mexico City og siden 2007 i Buenos Aires. Han er 34 år og skriver tidvis for norske Aftenposten. Erik de la Reguera kan ikke merke den store forskjell i arbeidsmengde før og etter finanskrisen, men flyttet til Mexico i fjor fordi dollarkursen reduserte kjøpekraften hans i Argentina.

– Dagens Nyheter har fått ny sjefredaktør som skal skjære ned. Så jeg er bekymret, men jeg tror seriøse dagsaviser på middels og lang sikt vil bli tvunget til å satse mer på reportasjer, dybde og analyse. I lengden vil folk ikke betale for omskrevet byråstoff, som de kan få gratis andre steder. Det vil gjøre utenrikskorrespondenter viktigere enn hittil, fordi vi kan levere unikt stoff med nærvær og perspektiver som hovedstrømsmediene ikke kan, siger Erik de la Reguera.

Også han karakteriserer dekningen av Latin-Amerika som avhengig av hvem som er ansvarlige på desken den dagen.

– Generelt er det en mye kunnskap om Latin-Amerika, men den er kanskje preget av 70- og 80-tallet, noe som eksempelvis gjør at Cuba får altfor mye spalteplass.

DANSKE ANNE M. Sørensen, 54 år, har dekket Latin-Amerika for Politiken siden 1992. Hun bosatte sig i Mexico i 1994 og jobbet hjemme i København-redaksjonen igjen fra 2002 til 2008, da hun flyttet til Chile.

– Egentlig merker jeg forskjell på inntektene, men det er fordi jeg skriver mye bredere til avisen nå enn tidligere. Utlandsdesken skal spare noe voldsomt. Jeg merker stor forskjell på hvor mye jeg får lov til å reise. I Mexico reiste jeg nesten hele tiden. Det siste året har jeg kun fått bevilget reiser til Mexico, Venezuela og Argentina. Langt det meste skriver jeg her i Chile og henter stoffet per telefon eller e-post, sier Sørensen.

– Jeg tror ikke krisen i skriftpressen vil gå over, den er nok dessverre kommet for å bli. Og ikke bare på grunn av finanskrisen, men jeg er ikke særlig bekymret for min framtid. Generelt opplever jeg stor lydhørhet hos redaktørene, men jeg vil også si at Irak og Afghanistan samt Midtøsten får vilt mye spalteplass på bekostning av resten av verden. Det er kanskje naturlig, men av og til synes jeg vi går glipp av noen viktige historier fra resten av verden på grunn av prioritering og plassmangel, sier Sørensen.

Hun skriver i stadig større grad bredere artikler om politiske tendenser, noe hun ser på som en positivt utvikling.

-– Jeg bruker mest tid på å foreslå og beskrive historier, slik at redaktørene skal forstå hvorfor det er viktig å lage nettopp denne saken. Jeg kjemper mye for stoffet mitt. Det er ofte vanskelig å få lov til å følge opp saker som utvikler seg. Redaktørene ser det ofte slik at når vi har skrevet om kuppet i Honduras, så må det være nok, selv om saken utvikler seg dramatisk. Derimot skal ethvert pip fra Midtøsten tilsynelatende registreres. Saker fra Latin-Amerika har det også med å bli skubbet til side først når spalteplassen plutselig skrumper.


SVENSKE Henrik J…nsson, 40 år, flyttet til Brasil like etter presidentvalget i 2002. Han er korrespondent for Sydsvenskan og stringer for Politiken og G…teborgs-Posten.

– Som det ser ut nå, får jeg stadig mer arbeid. Brasil, som er mitt hovedområde, har brutt gjennom medieskyggen. Alle dagsaviser vil ha ting herfra, så jeg kommer til å lage mer TV og har begynt å diskutere et samarbeide med SVT. Jeg er reportasjeskribent, og det vil månedsmagasinene fortsatt ha.

– Men min store frustrasjon er at de andre svenske korrespondentene i Latin-Amerika ikke skriver om Brasil. De kan ikke portugisisk og reiser sjeldent hit. De behandler Brasil som et lite sentralamerikansk land, og når de endelig er kommer hit, lager de nye versjoner av gamle myter om Copacabana og reiser sjeldent til São Paulo, som er den mest spennende byen i Sør-Amerika økonomisk, kulturelt og politisk.

Henrik J…nsson beskylder svenske medier for å ikke ville skrive om svenske fiaskoer ute i verden, som korrupsjonsskandalen med Skanska i Argentina. Han foreslår at dekningen av Latin-Amerika i framtiden blir delt opp i en portugisisktalende og en spansktalende del, slik blant annet The Economist, New York Times og The Guardian gjør.
34-årige Runa Tierno er den sist ankomne. Hun bosatte sig i Rio de Janeiro i høsten 2008 og arbeider løst med leveranser til nettavisen ABC Nyheter samt Ny Tid og Dagbladet – alle i hennes hjemland Norge. Hun sier at hun foreløpig kun har ambisjoner om å dekke Brasil.

– Jeg opplever at norske medier i større grad forsøker å presse prisene ned og betaler langt under de veiledende frilanssatsene. Dette gjelder ikke kun smale magasiner med dårlig økonomi, men også store aviser. Jeg må i større grad forhandle om pris. Økonomisk tror jeg aldri at jeg kommer til å bli rik på frilansvirksomheten. Uforutsigbarheten med å være frilanser er det verste. Til gjengjeld er det utfordrende å arbeide på denne måten og fordype meg i saker, noe jeg ikke kunne som nyhetsjournalist i Norge.»

Runa Tierno mener de norske mediene ligner for mye på hverandre med for lite spalteplass til det som er annerledes.

– De er veldig navlebeskuende og svært lite interesserte i hva som skjer i verden, sier hun.


DANSKE EBBE Fischer, 32 år, arbeider som frilanskorrespondent i Buenos Aires hvor han har bodd siden 2006. Han arbeidet de første årene for Berlingske Tidende, med de hadde ikke lenger råd til å dekke Latin-Amerika.

– Våren 2009 var det stort sett umulig å selge en artikkel. Jeg fikk mange høflige avslag fra tidligere kunder: «Det er en god idé, men vi har blitt nødt til å kutte hardt i frilansbudsjettet» var en typisk beskjed. Mens andre bare konstaterte at frilanskassen var lukket. Jeg har vært bekymret underveis, men jeg er det ikke lenger.

– Jeg tror det er bruk for initiativ og flid. Krisen vil gå over, men ikke for avisene. En moderne frilanser må tenke magasiner og muligheter på nettet. Jeg ville gjerne dekke kontinentets politiske utvikling, men det har Berlingske Tidende ikke lenger råd til at betale for. Og de andre mediene er ikke tilstrekkelig interessert i å benytte seg av folk som vet noe om kontinentet. De prioriterer ikke kontinentet, men lar en uvitende nyankommen dekke det. Det ville ikke skjedd med USA-dekningen.


Svenske Lars Palmgren er 63 år har arbeidet i Latin-Amerika siden 1979, og har bodd i byer som Managua, Mexico City, Santiago, Bogotá, Buenos Aires og de siste elleve årene i Santiago i Chile. De siste 15 årene har han vært korrespondent med fast kontrakt med Sveriges Radio.

– Det er stor forskjell på å være frilanser og kontraktsansatt stringer, fordi Sveriges Radio utvilsomt er en luksusarbeidsgiver når vi ser på satsningen deres på utlandsdekningen og lønnsvilkår. Derfor er mine svar kun basert på disse 15 år med SR. Selv om SR har skåret ned er utenriksredaksjonens budsjett blitt større, og jeg lager det samme arbeidet som før finanskrisen – men nå oftere med fokus på finanskrisens virkninger. En avgjørende forandring er at mine redaktører i Sverige er blitt mer kunnskapsrike, men også mer krevende.

– Min største bekymring er at jeg nærmer meg pensjonsalderen, da blir jeg igjen frilanser, men ser det som en spennende utfordring. Latin-Amerika er for stort for én korrespondent. Vi burde vært tre. Dette er nok min største frustrasjon.

© norske LMD