Hemmelig avtale om opphavsrettigheter

En europeisk forhandler vil bare svare på spørsmålene våre under full anonymitet. En amerikansk lobbyist nekter å sende oss avtaleutkastene, fordi han har undertegnet en taushetserklæring. Våre offisielle henvendelser til EU-kommisjonen avslås – «det vil sette de internasjonale økonomiske relasjonene til unionen i fare». Mye hemmelighold omgir den nyeste internasjonale avtalen for de multinasjonale kulturindustri- og farmasiselskapene.

Handelsavtalen mot piratkopiering – mest kjent under sin engelskspråklige betegnelse, Anti-Counterfeiting Trade Agreement (ACTA) – har vært under forhandling i over tre år, utenfor enhver offisiell multilateral instans.¹ Den berører ytringsfrihet, helse, nettovervåking og organiseringen av verdenshandelen.

Offisielt skal den styrke kampen mot piratkopiering – falske merkevarer, kopimedisiner, kulturprodukt som spres gratis på nettet. Det innebærer styrking av grensekontroll og større bøter, noe som kan «vanskeliggjøre internasjonal overføring av billige medisiner til utviklingsland», ifølge Alexandra Heumber fra Leger uten grenser. Eller å forvandle tekniske leverandører av nettjenester – søkemotorer og innholdsleverandører – til skiltvakter for rettighetshavere, ved at de kan sperre tilgang for nettbrukere eller sjalte ut nettsteder uten enhver juridisk kontroll. Det er en frykt de få lekkasjene fra forhandlingene nører opp om. «ACTA-reguleringene, og reguleringene av intellektuell eiendom, har enormt mye å si for våre dagligliv. Kultur, utdanning, helse og kommunikasjon – det er få områder som ikke berøres av de nye reglene», understreker den teknologieksperten Michael Geist, som har lagt ut et sammendrag på bloggen sin.²

AVTALEMOTSTANDERNE prøver å benytte «Dracula-strategien» (se egen sak) på et dokument som er komplekst og hemmelig, men uhyre viktig: De vil gjøre avtalen kjent før den ratifiseres, for deretter å påtvinge nasjonalforsamlingene med henvisning til inngåtte forpliktelser. «Årsaken til hemmeligholdet ligger i viljen til å omgå den offentlige opinionen», mener Jérémie Zimmerman, som er talsmann for gruppen La Quadrature du Net. For Alexandra Heumber er det «uakseptabelt at så mange land ikke sitter ved forhandlingsbordet, og at sivilsamfunnet ikke konsulteres». Enda mer urovekkende er det at visse tekstutdrag er gitt til organisasjoner som representerer film- og musikkindustrien og de multinasjonale legemiddelprodusentene, som jobber for å styrke patent- og åndsverksrettigheter.

«Jeg har hatt tilgang til enkelte deler av ACTA-teksten», bekrefter advokaten Steven Metalitz, som følger denne saken for International Intellectual Property Alliance (IIPA), en Washington-basert lobby som representerer de store aktørene i underholdningsbransjen – Motion Picture Association of America (MPAA), Business Software Alliance (BSA) og Recording industry association of America (RIAA). Juristen har, i likhet med alle som er blitt vist tillit, underskrevet en svært streng avtale om ikke å offentliggjøre noe av innholdet i forhandlingene. «Vi har ingen ting å skjule, dette er vanlig praksis i internasjonale handelsforhandlinger», sier en europeisk forhandlingsdeltaker til sitt forsvar – og selvsagt har han forlangt full anonymitet for å snakke med oss. «Vi har regelmessige møter med NGO-er, representanter for næringslivet – hvorav noen føler uro, som selskaper innenfor telekommunikasjon. Det er ikke akkurat noen hemmelighet.» Flere europeiske folkevalgte har bedt om å få se dokumentene. Uten hell. «Forhandlingene er hemmelige. Noen aktører innen sivilsamfunn og lobbyer er innviet i hemmelighetene, men etter hvilke kriterier er de plukket ut?» protesterer EU-parlamentarikeren Sandrine Bélier fra Europe-Ecologie. «Dette er en trussel for demokratiet.»

TRASS I ALL tåketale har ACTA et svært klart politisk prosjekt. Avtalen som skal hindre piratkopiering, er foreløpig siste fase i en utvikling av internasjonal rett som favoriserer beskyttelse av intellektuell eiendom. Men den er uheldig for den historiske balansen som har eksistert mellom opphavsrett og patent på den ene siden, og øvrige interesser på den andre. La oss minne om at prinsippet for denne balansen har vært å støtte oppfinnere og artister, kjempe mot industrielt hemmelighold, og sikre forbrukernes interesser. Uansett hva som sies – innskjerpingen av disse reglene forsterker en internasjonal arbeidsdeling som lenker landene i Sør til landbruk og industri, mens de rike nordlige land skal fortsette å ha hånd om innovasjon og verdiskaping: moteaksessoarer tegnet i Paris og produsert i Tunisia, datamaskiner utviklet i Silicon Valley og satt sammen i Asia. Streng kontroll ved grensene og på nettet for å hindre «de uekte» i å oversvømme markedene – og skitt au om disse drastiske tiltakene i farten blokkerer for legitime kopier, kopimedisiner og fildeling til privat bruk.

For en av de europeiske ACTA-forhandlerne «er det klart at Europa ikke kan konkurrere med de andre landene på pris, men vi har kreativiteten, kvaliteten, kulturen, innovasjonen». Men ingen ting er lettere enn å kopiere en DVD i det uendelige, å gjenskape en skomodell eller å lage en identisk kopi av et medikament skapt i et laboratorium i den rike del av verden. «Alle disse tingene er beskyttet av immaterialretten og lar seg erverve eller stjele relativt enkelt», fortsetter forhandleren. «Den intellektuelle eiendomsretten er en del av den europeiske konkurranseevne, og må beskyttes i den tredje verden.»

Denne logikken preger Lisboa-strategien som ble vedtatt av EU i 2000, og er i samsvar med de amerikanske bestrebelsene på samme felt. «Det er skamløs imperialisme», mener James Love, lederen for den amerikanske NGO-en Knowledge Ecology International (KEI). «De politisk lederne benekter viktigheten av tilgang på kunnskap og friheten til å bruke kunnskapen for å fremme utvikling – og i de rike landene.» Og de glemmer at de fleste av dagens utviklede land lenge hadde en heller slepphendt politikk når det gjaldt patent og opphavsrett for å fremme sin egen utvikling.³ Dette er tilfelle for Sveits, som kopierte tysk kjemi på 1800-tallet, før landet ble en knallhard forsvarer av sine egne patenter. Eller USA, som ikke anerkjente åndsretten for engelske verk før 1891. På den måten fikk amerikanske forleggere lettvinte inntekter gjennom fri kopiering.

Denne strategien som ble tatt i bruk på 1980-tallet, har gradvis vunnet fram i alle de utviklede landene. De er overbevist om at det immaterielle – ferdigheter, kunnskap, kultur – vil danne privateiendommens og kapitalismens nye grense. Opphavsretten brer seg altså, på bekostning av det offentlige rom. Patentregimet var opprinnelig ment som et tidsavgrenset monopol for oppfinnere innenfor teknisk industri, som belønning for innovasjonen. Nå deles patenter sjenerøst ut til trivielle oppdagelser, dataprogram og biologiske mekanismer. Med en gang intellektuell eiendom fikk fotfeste i de utviklede landene, begynte de å eksportere lovgivningen, først og fremst gjennom WTO-avtalen om intellektuell eiendom (TRIPS) i 1994. Blant konsekvensene er at generiske medikamenter, som kunne gitt utviklingsland langt billigere HIV-medisiner, stoppes av patenter. Et land som India, som bygde opp sin kjemiske og farmasøytiske industri på framstilling av substanser utviklet i utlandet, har fått snudd modellen sin fullstendig på hodet.

ACTA DREIER SEG om å styrke disse «standardene», slik EU--forhandleren uttrykker det, for å forsterke de rike landenes «konkurranseevnen». Men ifølge motstanderne er barrierene det er snakk om å innføre allerede for høye, og avtalen det forhandles om nå vil bare øke ubalansen.

Leger uten grenser er bekymret for de grensekontrollene som kan komme med ACTA. I 2008 ble flere indiske skip med kurs for fattige land stanset i tollen. De fraktet blant annet generiske medisiner, kopimedisiner som er fullt lovlige i både opphavsland og mottakerland. Men ikke i Europa, som båtene dro innom, der patentlovgivningen er strengere. Resultatet ble flere ukers forsinkelse og offisielle protester fra New Delhi. Det samme problemet oppsto for en last med 49 kilo generiske HIV-medisiner som skulle til Nigeria. Medisinen var betalt av Unitaid (en FN-organisasjon som samler inn penger via flybilletter), men ble stoppet på Schipol i Amsterdam i februar 2009. «Man risikerer å havne i tilsvarende situasjoner der forsendelser med generisk medisin rundt om i verden kan bli stanset på grunn av mistanke om at den er i strid med patentrettigheter», sier Alexandra Heumber.

Når det gjelder internett, retter bekymringene seg mot ansvaret til søkemotorer og tekniske mellomledd. Også på dette området prøver USA å få til en skjerping av dagens regelverk. Oppskriften? Å gjøre dem ansvarlige for brukernes overtredelser. Slik skal de anspores til å filtrere, kutte og blokkere uten å gå veien om rettsapparatet, som trolig ikke vil bry seg for mye om «piratvirksomheten». Dette har lenge vært et ønske fra kulturindustrien over hele verden. Et ønske flere europeiske land forsøker å oppfylle, men som debattene i Europaparlamentet i 2009 viser, risikerer de å krenke borgernes grunnleggende friheter.⁴

Det ekstreme fokuset på å styrke eiendomsretten til immaterielle produkter og å øke erstatningssummene, som ACTA legger opp til, truer med å bremse selve innovasjonen. For James Love vil rausheten overfor patentinnehavere føre til at «ingen vil kunne tenke ut et komplekst dataprogram, et medisinsk apparat eller en ny bil uten å krenke noen patenter». Å gjøre slike overtramp dyrere, kan komme til å fryse innovasjonen. Det motsatte av de målene det skiltes med.

Landene som er involvert i de hemmelige forhandlingene avviser selvsagt enhver tanke om overgrep mot folkeopinionen. «ACTA er ikke et unntak fra en demokratisk prosess – målet er ikke å lure EU-parlamentet eller nasjonale parlamenter», bedyrer den europeiske forhandleren, som mener det er «fantasispinn å tro at man lykkes med slike saker i det skjulte». Det er likevel ikke første gang de samme regjeringene går utenom World Intellectual Property Organization (WIPO), som i teorien er den internasjonale institusjonen for denne typen diskusjoner. Mot slutten av 1990-tallet ble GATT – forløperen for WTO – foretrukket arena for forhandlinger om åndsrettigheter. De rike landene fikk den gangen u-land til å skrive under i bytte mot løfter om åpning av markedet for landbruksvarer – en byttehandel som WIPO ikke tillot.

I senere år har slike framgangsmåter vist seg å ikke fungere. Flere forsøk på å styrke den intellektuelle eiendomsretten har mislykkes i WIPO, og i WTO. Etter press fra u-land og enkelte NGO-er aksepterer WIPO offisielt å diskutere andre måter å støtte innovasjon på, og er innstilt på å få til en avtale om unntak fra og begrensninger på opphavsretten. Brasil, India, Argentina og Kina er motvillige til avtaletekster som de mener er skreddersydde for de rike landene. «Å sette opp en enkel diskusjon om intellektuell eiendom på WTOs dagsorden ble blokkert av enkelte av partnerne våre», vedgår forhandleren fra EU.

Med alle andre veier stengt, gjenstår bare en ad hoc-avtale, framforhandlet i hemmelighet mellom et titalls land (ti pluss EU). Strategien er skremmende effektiv: Når ACTA først er forhandlet fram i en engere krets og skjult for innsyn, er det «tilstrekkelig» å innlemme den i nasjonal lovgivning. Så gjenstår det bare å få utviklingslandene til å underskrive, gjennom bilaterale avtaler som forespeiler dem fordeler på andre områder. En avtale fra 1996 om opphavsrett og internett,⁵ som ble framforhandlet innenfor rammen av WIPO, viser vei. Den ble gjort til europeisk rett i 2001, og ble lagt fram for det franske parlamentet i 2006. De folkevalgte protesterte, men uten særlig handlingsrom. Regjeringen understreket at Frankrikes internasjonale forpliktelser ikke kunne settes over styr. Ingenting kunne gjøres. Bortsett fra å diskutere denne typen avtaler i full offentlighet mens det ennå er tid. For ACTA er tiden inne.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Deltakerne skal være Australia, Canada, USA, EU, Japan, Sør-Korea, Mexico, Marokko, New Zealand, Singapore og Sveits. Avtaleteksten, som tentativt skal vedtas mot slutten av 2010, ble diskutert i Mexico i januar, og skal behandles på nytt på New Zealand i april.

2 Dokumenter offentliggjort på Wikileaks i april 2009, se www.michaelgeist.ca/content/view/3846/125/

3 Commission on IPR, Integrating intellectual property rights and development policy, London, september 2002.

4 Les mer om dette i «Internet, révolution culturelle», Manière de voir, no 109, januar-februar 2010.

5 Det dreier seg om «den doble avtalen» WCT (World copyright treaty) og WPPT (Performances and Phonograms Treaty).

(…)