India

India motstår amerikansk sjarmoffensiv

Monsanto har i lang tid brukt India som laboratorium for å spre sine genmodifiserte produkter. Men det multinasjonale selskapet har møtt uventet motstand mot dets nye genmodifiserte aubergine.

Posted on

Alt virket klart for å starte salget av genetisk modifiserte auberginer i India. En verdenspremiere. 16. oktober 2009 ga den indiske Autorisasjonskomiteen for genetisk modifisering (GEAC) grønt lys. Likevel besluttet miljøvernminister Jairam Ramesh svært overraskende å utsette salget i februar 2010. Betyr det at India, en av verdens største produsenter av genmodifisert bomull, vil vende ryggen til genmodifiserte matvarer? Det er langt fra sikkert.

Moratoriet er imidlertid en viktig seier for det indiske sivilsamfunnet. I kampanjen som ble ført mot genmodifiserte auberginer, dukket det opp paralleller til Gandhis mobilisering av den indiske befolkningen mot det britisk kolonivelde rundt ideen om swadeshi (nasjonal selvforsyning). Innføringen av denne grønnsaken har blitt oppfattet som et utenlandsk angrep mot landets selvråderett og genetiske arv. Den metoden har vekket folket, og den har fått ti delstater til å forby lignende genmodifiserte planter, som den føderale regjeringen har tillat. Motstanden har fått Ramesh til å senke farten.

Selv om hendelsen ikke innebærer en fullstendig kollaps for tilhengerne av genmodifiserte organismer (GMO), er den et nederlag både for selskapet Mahyco – som har utviklet denne auberginetypen for sin amerikanske partner, Monsanto – og for den amerikanske regjeringen.


IFØLGE WASHINGTON, som i lang tid har hatt aksept av Monsantos GMO-er som et sentralt emne i sin økonomiske utenrikspolitikk, er bare GMO i stand til å sørge global matvaresikkerhet i en tid med vannmangel og temperaturøkning. India er et av landene som står i fare for å oppleve en massiv økning i underernæring. Etter en dårlig monsunsesong i 2009 antas det at landet må importere tre millioner tonn ris, som landet er verdens nest største konsument av etter Kina, og fire millioner tonn belgfrukter.

En ironisk tilfeldighet gjorde at spørsmålet om maistypen MON 810, som også produseres av Monsanto, ble tatt opp i EU-kommisjonen samme dag som Ramesh uttalte seg om den nyskapte auberginens skjebne. EU-kommisjonens president, Manuel Barroso, er fast bestemt på å innføre denne maisen så raskt som mulig i EU.

At India bremser salget av genmodifiserte matvarer betyr ikke at landet er i ferd med å stake ut en ny kurs, snarere ligger alt tvert imot til rette for at det blir verdensledende ikke bare i konsum av genmodifiserte planter, men også innen utvikling og salg. «Bt-auberginen» (oppkalt etter bakterien den inneholder, Bacillus thuringiensi) er den første genmodifiserte belgfrukten som er beregnet på mennesker, og utvilsomt ikke den siste.

Etter suksessen med Bt-bomull, som i dag dyrkes i hele landet etter iherdig markedsføring, forbereder Mahyco seg på å innføre en rekke genmodifiserte landbruksprodukter, med direktestøtte fra den amerikanske regjeringen via United States Agency for International Development (USAID). Denne etaten går inn for bruk av GMO i alle u-land og gir (overraskende?) oppgaven til amerikanske agrogiganter. Gjennom prosjektet ABSP (Agricultural Biotechnology Support Project) har USAID støttet utviklingen av Bt-auberginen – bananer, peanøtter, papaya, tomater og ris vil snart følge etter.

USAID endrer aldri strategi. «Idealmodellen» er å forene forskning på universitetene med rask kommersialisering – offentlig-privat partnerskap. Bt-auberginen kunne for eksempel stole på Tamil Nadu Agricultural University, som er medeier i ABSP, så vel som Monsantos viktigste universitetspartner i USA, Cornell University.2 På listen over deltakere i ABSP finner man amerikanske og utenlandsk universiteter side om side med selskaper som Monsanto og Mahyco, Nunhems Seeds (Bayer) og rådgivningsselskapet Sathguru – sistnevnt lister opp overraskende «forretningspartnere» på nettsidene sine: Det amerikanske landbruksdepartementet (USDA), USAID, Cornell University og ABSP.3 Det er vanskelig å få øye på en demarkasjonslinje mellom private og offentlige interesser her.


DENNE SAMMENBLANDINGEN er ikke tilfeldig. Mens alles øyne var rettet mot atomavtalen som Washington og New Delhi forhandlet om i 2005, inngikk de to landenes regjeringer en muligens like viktig avtale: «Det indisk-amerikansk initiativet for kunnskap i landbruket» (India–United-States Agricultural Knowledge Initiative, AKI). Avtalen som ble signert av den indiske statsministeren Manmohan Singh og USAs daværende president George W. Bush 18. juli 2005, omfatter blant annet «aktiv deltakelse fra amerikanske universiteter i oppbyggingen av fundamentene for et utdannelses- og forskningssystem innen landbruk i India». Og den går inn for å «opprette et nytt partnerskap».4 I styret som ble opprettet for anledningen, er den «private» amerikanske delen representert ved to agrogiganter, Monsanto og Archer Daniels Midland, og verdens største supermarkedkjede, Wal-Mart.

AKI oppfyller New Delhis ambisjoner om å sørge for mat til sin voksende befolkningen og samtidig forvandle landet til et «kunnskapssamfunn» for å gjøre indisk næringsliv verdensledende. I landbrukssektoren innfører regjeringen den samme modellen med «outsourcing» av tjenester (regnskap, kundeservice, informatikk) som har vært vekstmotoren i andre indiske sektorer. Riktignok aksepterer regjeringen fortsatt en fullstendig liberalisering av det indiske landbruket i WTOs landbruksforhandlinger. Men dette er kun selvmotsigende på overflaten. I begge tilfellene forsøker myndighetene å bevare interessene til sine store konsern.
Landbruksspørsmålet har en unik posisjon i India. Da landet ble selvstendig satte matvaremangel det i en ydmykende posisjon overfor det kornrike USA. For å demme opp for kommunismen i de nylig avkolonialiserte landene, ønsket daværende senator fra Minnesota og senere visepresident under Lyndon B. Johnson, Hubert H. Humphrey, å gjøre det amerikanske landbruket til et «diplomatisk våpen». Amerikanske matvarer skulle erstatte de andre landenes tradisjonelle landbruksprodukter. Det dreide seg, forklarte han, om å forme de utenlandske barnas smak, spesielt i skolekantinene: Japanske barn skulle få smaken for brød, mens de jugoslaviske skulle lære å foretrekke amerikansk pulvermelk framfor fersk lokal melk. I India skulle «barn duppe fingeren i smeltet smør, smake på det og utbryte kjærlig: ’Amerika’».5

India var truet av hungersnød og henvendte seg til USA. I 1960 gikk 92 prosent av bistanden til mat. Slik ble den grønne revolusjonen igangsatt med amerikansk hjelp via Ford- og Rockefeller-stiftelsene. Den reddet landet fra hungersnød, men landbruksmarkedet ble ikke fullstendig liberalisert. Det ble det heller ikke etter at landet åpnet opp for utenlandsk kapital i 1991, eller etter den strategiske tilknytningen til Washington i Bush-perioden.

Denne grønne revolusjonen lykkes med å øke kornproduksjonen betraktelig (fra 70 millioner tonn i 1954 til 202 millioner i dag), men India har betalt dyrt for den: uttørking av kanaler og grunnvann, forsalting av jordsmonn, forgjeldelse hos bøndene (mer enn 100 000 av dem har tatt sitt eget liv på mindre enn et tiår), galopperende økning i kreft hos bøndene. For å ikke å snakke om de politiske og sosiale konsekvensene. Mange betrakter den derfor som en sentral faktor i uavhengighetskampen som brøt ut i Punjab på 1980-tallet – i løpet av opprøret ble statsminister Indira Gandhi myrdet av sin sikh-garde i 1984.


I DAG TRUES landet på ny av hungersnød – førti prosent av verdens underernærte barn befinner seg her. Landbruksproduksjonen trues av klimaendringenes innvirkning på monsunregnet, av en alarmerende vannmangel og av en urban og industriell ekspansjon som sluker i seg dyrkbar mark. Hvis veksten i Indias landbrukssektor (ligger på rundt to prosent, mens den globale veksten i år når sju prosent på tross av finanskrisen) ikke øker jevnlig, vil ikke landet klare å brødfø sin egen befolkning og nå vekstmålene (åtte prosent årlig vekst). AKI skal bringe med seg massive investeringer, teknologioverføringer og infrastruktur. Billige presanger ettersom retten til å forvandle kunnskap til produkt forblir i de multinasjonale selskapenes hender.

Slik presenteres den andre grønne revolusjonen Washington tilbyr. «USA vil øke landbrukshandelen med India. Dette vil begge land tjene på, men det avhenger av endringer i Indias landbrukssektor.»6 Disse endringene vil først komme i de indiske og amerikanske universitetene. Til sistnevnte vil indiske forskere bli invitert for så å gå over til agrogigantene og omvendt, slik tilfellet har vært i USA i årtier – etter å ha tjent gode penger i privat sektor, blir de embetsmenn i landbruksdepartementet, som har i oppgave å regulere virkningene av de genmodifiserte produktene til deres tidligere arbeidsgivere.

Karrieren til Michael Taylor illustrerer dette «svingdør»-fenomenet. Etter å ha hatt en lederstilling hos Monsanto gikk han over til USDA, på samme tid som departementet godkjente salg av det Monsanto-produserte veksthormonet bovine rBgh. Derfra gikk han til George Washington University der han utdannet lederkandidater, også indiske som vendt tilbake til hjemlandet etter studiene. Selv om en flik av plenen utenfor Det hvite hus skal symbolsk gjøres om til en økologisk kjøkkenhage, er USDA og agroindustrien fortsatt tett sammenbundet. Og Taylor er blant Obama-administrasjonens rådgivere.7

USAs strategi på området bestå altså, i India, i å redusere den offentlige sektorens rolle. Landet tilbyr unike fordeler: fattige bønder som i liten grad er i stand til å stille ubehagelige spørsmål om såkornet man selger til dem; et stort dyrket areal; et potensielt sett gigantisk marked; embetsmenn som er like entusiastiske til teknologiske løsninger som de hjemsøkes av frykt for sult og avhengighet av utlandet. Men de amerikanske selskapene er ikke de eneste som fantaserer om mulighetene en eventuell landbruksprivatisering åpner for. Europeiske selskaper som Syngenta, Bayer CropScience, Carrefour, Tesco og indiske som Tata, Bharti, Reliance og Mahindra står også klare.
Spesielt Tata som etter amerikansk modell har opprettet Tata Educational and Development Trust i partnerskap med Cornell University, hvor konsernsjef Ratan Tata er utdannet. I 2008 ga han universitetet femti millioner dollar – halvparten av summen gikk til Tata-Cornell Initiative in Agriculture and Nutrition som arbeider med India, den andre halvparten gikk til stipender for indiske studenter og forskere. Samtidig besluttet datterselskapet Rallis, Indias ledende agrokjemiske selskap, å satse stort på handel med hybridkorn så vel som genmodifisert bomull.8


INDIA «KAN BLI selvforsynt med matvarer gjennom bruk av bioteknologi i matvaredyrkingen»,9 hevder de amerikanske sirenene. Er det så enkelt?

I rapporten IAASTD («Inter-nasjonal evaluering av landbruksvitenskap og -teknologi i utviklingsøyemed») som Unesco publiserte i april 2008, uttrykker 400 forskere sin skepsis. IAASTD advarer mot det nåværende industrielle produksjonsregimet i landbruket: «I en årrekke har agronomien hovedsakelig dreid seg om å spre teknologi for å øke produktiviteten. Markedet og de institusjonelle mekanismene staten har innført [framtvinger] innføring av ny teknologi. Den generelle modellen består i konstant innovasjon, i å redusere prisene for produsentene og eksternalisere kostnadene.»10

De imponerende produksjonsresultatene har blitt oppnådd på bekostning av sosial likhet, og av lokalsamfunns mulighet til å ha kontroll over kunnskapen, dyrkingen og et miljø som nærmere seg tålegrensen. Unesco-rapporten kommer med alvorlige forbehold mot å fokusere utelukkende på teknologiske løsninger og stiller seg tvilende til nytten av genmodifiserte såkorn målt opp mot de potensielle farene. Det kommer ikke som et sjokk at USA er uenig i rapportens konklusjoner.

Man skulle tro den globale økonomiske krisen gjorde New Delhi mindre mottakelig for amerikanske argumenter. Men på Davos-forumets siste regionale samling i India i november 2009 ivret de indiske lederne for offentlig-privat partnerskap. De ba de utenlandske investorene om å slutte seg til dem, og gikk inn for å liberalisere den indiske økonomien enda mer.

Man kunne også ha forhåpninger om at Barack Obamas løfte om virkelige endringer i USA utenrikspolitikk også skulle gjelde på landbruksområdet. Utenriksminister Hillary Clinton har tvert imot forsterket den tidligere politikken på området. Blant annet har hun utnevnt Rajiv Shah til leder for USAID. Han har – både i USDA og i stiftelsen til Bill Gates – vist seg som en varm tilhenger av GMO, og vil utvilsomt legge enda mer vekt på genmodifisering i «bistandsarbeidet».

Likevel, agrogigantene med Monsanto i spissen hadde ikke regnet med mobiliseringen mot den Bt-auberginen. Før han fattet beslutningen om moratorium, gjennomførte miljøvernminister Ramesh flere folkemøter. Han lyttet til alle argumentene, også argumentene til de truede småbøndene, og debattene ble dekket av mediene. I pressemeldingen 9. februar 2010 snakker han om gjennomsiktighet, refleksjon og måtehold i valgene som må tas: «Når forskerne ikke er enige, når det finnes en opposisjon innad i regjeringen, når ledere fra sivilsamfunnet stiller stadig alvorligere spørsmål uten å få tilfredsstillende svar, når opinionen avviser Bt-auberginen […] og når det ikke haster med å få den ut på markedet, da er det min plikt å følge føre var-prinsippet og innføre et moratorium.»11

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 www.absp2.cornell.edu.

2 B. V. Mahalakshmi, «Cornell researchers get nod for Bt brinjal trials», Financial Express, Hyderabad, 25. september 2007.

3 www.sathguru.com.

4 www.fas.usda.gov.

5 Hubert H. Humphrey, «Food and fiber as a force for freedom», rapport til Senatet, Washington, 21. april 1958.

6 USAs India-ambassadør David C. Mulford, under konferansen «Indo-US economic cooperation: developing a strategy for closer partnership», New Delhi, 6. mars 2007.

7 Jeffrey Smith, «Obama?s team includes dangerous biotech ?Yes Men?», Huffington Post, 30. november 2008.

8 Yassir A. Pitalwalla, «Rallis plans foray into seeds business», Financial Chronicle, Bombay, 16. mars 2009.

9 Sourav Mishra og Abhishek Shankar, «GM crops can meet India?s food, biofuel needs», Reuters India, 25. februar 2008.

10 IAASTD, www.agassessment.org.

11 Jairam Ramesh, «Decision on Bt-Brinjal», 9. februar 2010 (http://moef.nic.in).

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver