Irak

Irak ødelagt av en unødvendig krig

USA er i ferd med å trekke soldatene sine ut av Irak. Parlamentsvalgene i mars vil ifølge Washington normalisere landet. Men spenningene er fortsatt sterke, særlig mellom araberne og kurderne. Valget står også i fare for å svekke sunnimuslimene og de sekulære irakerne ytterligere, og gi legitimitet til et autoritært sjia-regime. For det var ikke amerikanerne som vant freden, men sjiaene som beseiret sunniene.

Posted on

Noen uker etter at USA angrep Irak i mars 2003, trengte tusener av mennesker seg sammen foran kontoret til den nyopprettede foreningen for frigjorte fanger, en villa som var konfiskert fra en tidligere partitopp i Saddam Husseins regime. På veggene var det hengt opp alfabetiske navnelister, som var blitt funnet da befolkningen plyndret hovedkvarteret til etterretningstjenesten. Fortvilt dro de fingeren nedover listene i håp om å finne ut hva som hadde skjedd med slektninger som var blitt arrestert av politiet. Som regel fikk de ikke gode nyheter; for eksempel at fire personer mistenkt for å ha tilhørt det forbudte sjiamuslimske partiet Daawa, var blitt henrettet. Familiene ble henvist til en massegrav hvor de kunne grave opp likene.

Tre år senere sto landet midt oppe i en borgerkrig. Militsgrupper og dødsskvadroner herjet i Bagdad, igjen sto familier i kø for å lete etter slektninger, men denne gang ved likhuset, hvor ofrene ble samlet for identifisering.

Det tok ikke lang tid før Irak befant seg i totalt kaos, et kaos som ble forsterket av konfliktene mellom de forskjellige trossamfunnene. Disse konfliktene eksisterte også før 2003 og det var ikke uventet at Saddams fall ville forskyve maktbalansen i retning av den sjiamuslimske majoriteten.

Men å se eksisterende spenninger utelukkende i et religiøst lys, slik man gjorde i Washington, bidrar bare til å nøre opp under dem. I USA så man Baath-partiet som en ny utgave av NSDAP og forbandt det med sunnimuslimene, som dermed ble «fienden». Deres misforståtte hypotese ble ganske snart en realitet.

Nærværet av amerikanske okkupasjonsstyrker forhindret også innsettelsen av en regjering med en reell legitimitet i folket. Dette nærværet forverret også forholdet mellom de ulike trossamfunnene, idet grupper (hovedsakelig sunnitter) som kjempet mot den utenlandske tilstedeværelsen, angrep grupper de støttet amerikanerne. Det oppsto raskt en følelse av generelt anarki, som verken irakiske styresmakter eller USA kunne hamle opp med.

Etter en periode med frenetisk plyndring, ble tomrommet fylt av bevæpnede menn. Noen av dem var iført sjiamuslimenes turban, andre igjen motstandsbevegelsens skjerf, mens mange simpelthen tilhørte kriminelle bander.


I DET MUSLIMSKE trossamfunnet er moskeen én blant flere institusjoner, men den har til alle tider spilt en religiøs, sosial og politisk rolle. Fem ganger om dagen runger bønneropet ut i Bagdads bydeler og bestemmer dagens rytme og livets syklus. Her hvor de troende samler seg for å be, lære, diskutere og mobilisere, inneholder prekenen (khutba) under fredagsbønnen ofte en oppfordring om å handle. Enten det gjelder religiøse spørsmål eller internasjonale anliggender, tar imamen som leder bønnen opp problemer som angår lokalsamfunnet. I autoritære stater er det ofte fra en minbar (moskeens «prekestol») man hører de få alternative stemmene. Da staten brøt sammen i Irak, ble moskeen derfor landets viktigste institusjon. Den holder samfunnsgruppene sammen, i første rekke gjennom å tilby sosiale tjenester, dernest fungerer den som informasjonssentral, samlingspunkt og våpenlager.

Overfor geriljaens framvekst handlet USA i første omgang i blinde, og arresterte og drepte flere titusener av irakere. Det tok tid før de innså at de sto overfor en organisert motstand. Enda lenger gikk det før de forsto at det hadde brutt ut borgerkrig mellom sjiamuslimenes og sunnittenes militser.

Etter at Fallujah ble lagt i ruiner i 2004, slo titusener av sunnimuslimer seg ned i Vest-Bagdad, mens sjiamuslimer søkte tilflukt i andre deler av byen hvor de kastet ut sunnimuslimene som bodde der. Siden verken regjeringen eller USA kunne sørge for vanlig sikkerhet eller sosiale tjenester, ble det militsgruppene som tok seg av dette.

Det var først i 2006 at Washington kom til konklusjonen man burde ha trukket allerede i 2003, nemlig at siden motstandsbevegelsen hadde sitt eksistensgrunnlag i amerikanernes militære tilstedeværelse, var det eneste fornuftige å la den irakske regjeringen overta ansvaret for å opprettholde ro og orden. Men da var det for sent. De sjia-dominerte sikkerhetsstyrkene deltok allerede i borgerkrigen mellom trosgruppene.

Voldelighetene truet nå med å utvikle seg til en regional konflikt, og de amerikanske myndigheter så seg nødt til å revurdere sin politikk. Tilhengerne av motangrep mot opprørerne la press på regjeringen for å sende nye tropper ute i felten, og da særlig til Bagdad, og president George W. Bush annonserte i januar 2007 at ytterligere 20 000 soldater skulle sendes til Irak.

Disse nyankomne troppene ble utstasjonert i hovedstaden. Her bygde de enorme betongmurer rundt flere forstadsstrøk for å holde kontroll med innbyggerne der, og i tillegg til å foreta en folketelling, samarbeidet de med lokale militsgrupper og ga assistanse til en utslitt befolkning. Parallelt med dette gikk sikkerhetsstyrkene til angrep på militsgrupper så vel som på sivile og støttet sjiamuslimenes seirer i felten. Flere strøk av byen ble «homogenisert» idet sunnimuslimer ble tvunget til å flytte ut. Millioner av mennesker måtte forlate hjemmene sine og slå seg ned i slumstrøk, dra ut på landet eller flytte til andre land i Midtøsten, særlig til Syria2 og Jordan.


KANSKJE MER ENN troppeopptrappingen i seg selv var det nyheten om aktiveringen av Bush’ plan som fikk de væpnede sunnigrupperingene til å endre taktikk. De var allerede i konflikt med Al-Qaida og innså nå at USA ikke nødvendigvis ville hjelpe sjiamuslimene, og enda mindre Iran. Et svekket Al-Qaida etter julingen de hadde fått av amerikanerne, særlig i provinsen Al-Anbar, ga nytt mot til disse grupperingene. De tok imot amerikanske penger, uten at de av den grunn ble leiesoldater. Deres håp var at så snart deres rivaler i Al-Qaida var eliminert og de amerikanske troppene dratt hjem, ville de endelig få tatt knekken på sjiamuslimene. Dette skulle gå desto raskere siden USA hadde fått den irakiske regjeringen – om enn motvillig – til å innlemme en femtedel av deres soldater i regjeringsstyrkene.

Parallelt med dette opplevde sjiamilitsen et reelt tilbakeslag. Ikke nok med at deres egne trosfeller mer og mer begynte å se på dem som simple banditter, men også statsminister Nouri al-Maliki gikk inn for å slå hardt ned på dem. Han følte nemlig sin egen autoritet truet. De «offisielle» troppene hadde likevel en overvekt av sjiamuslimer. Militsgruppene bestemte seg følgelig for å innstille sine aktiviteter, som de regnet med å gjenoppta så snart amerikanerne hadde reist hjem.
Et av de minst kjente aspektene ved den amerikanske anti-opprørsstrategi var offensiven som ble ført mot hovedbasene, støttesonene og de vitale forsyningene til militsgruppene. Beskytte befolkningen ved å slå seg ned der folk bodde og bygge høye betongmurer rundt boligkvarterene, var blant de mest synlige tiltakene ved denne politikken. Men den amerikanske hær intensiverte også operasjonene mot sjiamuslimenes militser, både i sentrum av Bagdad og utenfor. Fra februar til august 2007 arresterte de i gjennomsnitt tusen militsmedlemmer i måneden, og et større antall av dem ble drept. Man kan si at den amerikanske hæren i 2008 hadde gjenerobret Irak. Men voldelighetene hadde minket lenge før hæren grep inn. Den «etniske utrenskingen» var i det store og det hele gjennomført. Selv om det i 2008 fortsatt fant sted voldelige sammenstøt, så var borgekrigen avsluttet. Et tydelig tegn på nye og fredeligere tider så man av at rikfolk nå våget seg ut med sine luksuriøse kjøretøyer.

«Flyktninger er de som best kan vurdere forholdene på stedet,» kommenterer FNs utsending til Irak, Staffan de Mistura. «Vender de tilbake, viser det at situasjonen er i ferd med å normalisere seg.» Men i dette tilfellet konstaterer han: «De har kommet tilbake, men ikke i betydelig omfang.» Noe som står i skarp kontrast til andre steder hvor han har vært utstasjonert. «I Kosovo vendte to millioner mennesker hjem. Vi var overlykkelige, men hadde hendene fulle.» Etter regionalvalgene i Irak i januar 2009 var endringen ganske åpenbar: «Bagdad hadde skiftet farge. Det hadde skjedd en trosrelatert utrenskning. Byen var nå i stor grad bebodd av sjiamuslimer.»


DET VAR INGEN vei tilbake. En spesialist fra den amerikanske hær som hadde hatt et nært samarbeid med general David Petraeus, den tidligere øverstkommanderende for troppene i Irak, forsikret allerede i 2008 at borgerkrigen ville være over når sjiamuslimene hadde innsett at de hadde vunnet og sunnimuslimene at de hadde tapt. Dit har vi kommet i dag.

På den ene side har ikke tvangsflyttede irakere, det vil som regel si sunnimuslimer, vendt tilbake til sine hjem. Og i tillegg til at sunnimuslimenes militsgrupper ikke lenger var i stand til å opptre samlet og noen av deres ledere var drept av Al-Qaida, sto de nå også overfor regjeringens offensiv.

Dette førte sågar til et kortvarig opprør i Fadhil i mars 2009, etter at en lokal leder ble arrestert. Sammenstøtene som fulgte vekte frykt om en ny oppblussing av borgerkrigen. Slik gikk det ikke – ikke på grunn av den allmenne forsoning som USA håpet på, men fordi sjiamuslimenes seier var total.

I november 2008 lot Wash-ington den irakske regjeringen overta ansvaret for de nesten hundre tusen stridende med tilhørighet i sunnimuslimske grupper. Men knapt fem prosent av disse mannskapene har blitt innlemmet i hæren, siden deres viktigste ledere var blitt arrestert. Også flere soldater ble arrestert, mens andre ble bedt om å reise hjem. En prosess som fortsettes jevnt og trutt for å svekke de siste gruppene som kan tenkes å rivalisere med staten.

Sunnimuslimene hadde vist sin styrke som geriljasoldater og opprørere, ved å operere i det skjulte og gå i ett med en befolkning som sto på deres side. Nå er de tidligere motstandskjemperne delvis kjent og kartlagt: navn, adresser og biometriske data befinner seg i amerikanske og irakske databaser. Mange er på flukt, noen av dem i utlandet. Når de ser tilbake, mener deres ledere at de gjorde et dårlig valg da de allierte seg med USA.


FORAN PARLAMENTSVALGET 7. mars har over fem hundre personer fått avslag på søknaden om å stille som kandidat, under påskudd om at de har forbindelser til Baath-partiet. Regjeringen har dermed trukket skremmebildet av det forhatte tidligere regimet opp av hatten for å gjøre folk usikre og kneble opposisjonen. Noen av disse kandidatene er nasjonalister, andre igjen sunnimuslimer, men et stort antall er sjiamuslimer. Forbudet mot å stille som kandidat har ikke noe juridisk grunnlag og peker tydelig på at et autoritært styre er i ferd med å ta over.
Dagens irakiske regjering er korrupt, brutal, undertrykkende, men den står sterkt. Trygg på at den vil gå seirende ut valget er den fast bestemt på å demonstrere sin fulle autoritet. Den som trodde på en forsoning mellom trossamfunnene, er på feilspor. Den vil neppe finne sted og det er heller ikke nødvendig. Statsminister Maliki blir en ny Saddam, selv om han synes å ha en mer legitim og populær posisjon enn sin forgjenger. Uansett vil hans makt få sin motvekt i andre fraksjoner og et parlament som holder stramt overoppsyn med pengesekken.

Sjiamuslimene har altså en klar overvekt over sunnittene og de ikke-religiøse. Om de er splittet, er de iallfall tallmessig overlegne og har dessuten statens og sikkerhetsstyrkenes økende tyngde i ryggen, for ikke å snakke om støtte fra verdens mektigste stormakt. Parallelt med dette forsterker USA sin innsats i en nygammel krig i Afghanistan – i et forsøk på å sette tilbaketrekningen fra Irak i et best mulig lys.

Når den nye orden er etablert i landet, kan man kanskje få en viss ro, men regningen fra denne krigen blir svært høy: Flere hundre tusen mennesker har mistet livet, millioner av mennesker er fordrevet, landet er lagt i ruiner og hele regionen er blitt ustabil.

Oversatt av M.B.


Fotnoter:
1 Det finnes ingen pålitelige oppgaver om fordelingen mellom de ulike samfunnsgruppene, dvs. arabere, kurdere og turkmenere; og heller ikke over andelen sunnimuslimer i forhold til sjiamuslimer, selv om sistnevnte gruppe er i klart flertall.

2 Se Theodor Gustavsberg, «Silencieux exil des Irakiens en Syrie» (Irakernes stille eksil i Syria), Le Monde diplomatique, fransk utgave, september 2008.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver