Konspirasjon og realisme

Martin Scorseses Shutter Island og Jacques Audiards En profet har ikke mye til felles, verken stilistisk eller sjangermessig, men begge filmene reiser interessante problemstillinger omkring filmfortellingens vinkling og troverdighet.

I Shutter Island er hovedpersonen en US Marshal som skal etterforske et forbløffende forsvinningsnummer fra et psykiatrisk sykehus på en New England-øy langt fra fastlandet. I En profet er protagonisten en ung franskaraber som havner sammen med tunge forbrytere etter et sammenstøt med politiet. Scorseses film er stjerneregissørens første egentlige psykologiske thriller, mens Audiards prisnominerte og allerede prisvinnende film har visse tilknytningspunkter til en av Scorseses hovedsjangrer, krimrealismen, der den nyeste utgave er politi- og gangsterdramaet The Departed. Der spilte Leonardo DiCaprio en politimann som fikk problemer med sitt rollespill som undercover-agent i fiendens leir. I årets film er det hans egen identitet som er problemet.


SHUTTER ISLAND bygger på Dennis Lehanes roman ved samme navn fra 2003.2 Handlingen er lagt til 1954, ni år etter andre verdenskrig og ved slutten av den perioden av USAs historie som er preget av kald krig og kommunistjakt, ofte kalt «McCarthyismen».3 Både verdenskrigen og den kalde krig er del av romanens bakteppe. Shutter Island, filmen så vel som romanen, tilhører den kategori av spenningsfiksjoner der handlingsforløpet etter et gitt punkt absolutt ikke må røpes. Ja, det dreier seg ikke bare om handlingsforløp, men om filmens organisering og innretning: En uventet vri inntreffer.

Kort fortalt kommer US Marshal Teddy Daniels (DiCaprio) sammen med sin kollega Chuck Aule (Mark Ruffalo) til Shutter Island for å etterforske et forbløffende forsvinningsnummer fra et sykehus for farlige sinnssyke. Sykehuset er organisert som et fengsel, med en tilnærmet autonom jurisdiksjon. Marshalene må levere inn sine våpen. Vaktholdet er særdeles strengt. Derfor er det en gåte at flukten til pasienten/fangen Rachel Solando – en barnemorderske med fundamentale vrangforestillinger – i det hele tatt kan ha funnet sted. Medpasientenes vitnemål forvirrer mer enn de hjelper.

Så kommer Solando – nesten like gåtefullt – tilbake igjen, oppdraget er for så vidt over, men en forrykende storm blåser opp, og marshalene må bli værende på Shutter Island noen dager til. Dette gir etterforskerne anledning til å bli nærmere kjent med institusjonen og øya. Sjefslegen, dr. Cawley (Ben Kingsley), er listig og sikker på sin makt, hans kollega dr. Naehring (Max von Sydow)4 gåtefull. Ved å legge sammen en rekke observasjoner av pasienter og rykter (Cawleys kontakt med OSS, forløperen til CIA, alt snakket om medisinske eksperimenter og lobotomi) begynner krigsveteranen Daniels å lure på om dr. Naehring egentlig er en nazistisk krigsforbryter som sammen med Cawley og hemmelige tjenester utfører eksperimenter på pasienter slik det ble gjort i nazi-Tyskland. Ja, han begynner å leke med konspirasjonsteorier: Sett at det skjuler seg politiske fanger blant de sinnslidende? Tenk om det blir utført horrible eksperimenter på disse? Og hvem er den mystiske «pasient nr. 67» som et tallgåtenotat fra Solando setter ham på sporet av?

For å undersøke denne og andre hypoteser må Daniels og hans kollega begi seg – uten tillatelse – til den lukkede Avdeling C, og senere til det mystiske fyrtårnet (som forsterker fornemmelsen av New England Gothic). Men snart blir det klart at Daniels hadde en skjult agenda da han takket ja til dette oppdraget. Han er overbevist om at mannen som var ansvarlig for brannen som drepte kona Dolores og barna deres, befinner seg på institusjonen. Daniels har mottatt en skriftlig advarsel fra en av pasientene: flykt. Men han blir værende, og etter hvert er han sikker på at han blir dopet gjennom mat og drikke. Er han i ferd med å miste kontrollen?


ALLEREDE RELATIVT tidlig i filmen får vi innslag av mentalbilder tilknyttet Teddy Daniels. Drømmer, men også våkne assosiasjoner og syner. Det er vanskelig å slå fast om alle disse bildene er filtrert gjennom fantasier og skrekkforestillinger (ikke minst en scene fra befrielsen av Dachau som kunne ha gått rett inn i Tarantinos Inglourious Basterds, hadde det ikke vært for smerten i bildet) – i alle fall er det snakk om fantasi når Teddys avdøde kone dukker opp med stadig hyppigere mellomrom i de farge-rike mentalbildene.

Innslagene av fantasier, forestillinger og drøm er usedvanlig billedsterke og fargerike – selv til Scorsese å være, i en film der uttrykksmidlene allerede i de presumptivt realistiske bildene er frapperende, det være seg hurtige kamerakjøringer til (et preg av) rear projections (bakprojeksjoner) à la Hitchcock, på fergen over til øya. I den delen av filmen der fantasibildene opptrer hyppigst, får de et preg av kontrollert sublimt overkill som kan minne om Kubricks The Shining. Likheten med nevnte film understrekes av et usedvanlig rikt lydspor, fra Mahler via Penderecki til Brian Eno.5

Som allerede antydet vrir handlingen og selve plottet i Shutter Island seg etter trekvart forløp på en måte som setter helhetsbildet i et helt annet lys (skjønt det må sies at filmen i så henseende er en tanke mer tvetydig enn Lehanes roman). Derom må en filmkritiker tie mens filmen ennå går på kino, selv om både Wikipedia-presentasjonen av filmen avslører for mye og trailerne antyder at Daniels blir en slags fange på øya (ikke minst når von Sydow møter en påkledd DiCaprio i en korridor og spør: «Going somewhere?») Det analytiske sprengstoffet ligger nemlig i den siste halvtimen, samt i relasjonen mellom mentalbilder og normale bilder.

«Normal» er et nøkkelord i Shutter Island. «Definer normal,» sier en pasient til Daniels. Kan vi tro på Shutter Island som en normal fiksjon? La meg antyde noen spor: Shutter Island gir meg assosiasjoner til både Prosessen (særlig i regi av Orson Welles), Soderberghs Kafka, siste del av Om forlatelse, Robbe-Grillets «dysnarrative» filmer og, ja, The Truman Show. Og det berømte «falske flashback» i Hitchcocks Stage Fright. Når har en fiksjon rett til å lyve – om nåtid eller fortid? Og, som et moteksempel, Orwells 1984. Er dr. Cawley en bror av O’Brien, eller er han en velmenende shrink som skal befri Teddy Daniels fra sørgelige illusjoner?

Scorseses film kan også anspore til fruktbare tanker om konspirasjonsteorienes paradoks: De kan brukes av folk i maktposisjoner til å stigmatisere opposisjonelle eller folk de ikke liker (en rekke liberalere ble suspekte Moskva-kommunister i McCarthys optikk), men de kan også vris til en hysterisk tolkning av alt myndighetene gjør. I dag vet vi at OSS/CIA skjulte og brukte nazister i den kalde krigen, liksom motparten gjorde det. Men ikke dermed sagt at alle tyske immigranter etter krigen var nazister. Nå viser det seg at det blir utført lobotomi på Shutter Island, noe som, retrospektivt sett, er avskyelig. Men ikke dermed sagt at Max von Sydow spiller en krigsforbryter, en oppfølger til Laurence Oliviers skikkelse i Maratonmannen. Det får vi faktisk aldri vite noe om. Men vi får vite mye, en tanke for mye, i denne filmen som ikke vil bli husket blant Scorseses største, men en av de billedsterkeste (hvilket ikke sier så rent lite) og antagelig en av de best besøkte.

Har jeg glemt noe vesentlig? Ja, en masse. Derfor tilføyer jeg en uvesentlig vesentlighet: se nærmere på DiCaprios slips.


DET FINS ETT markant fellestrekk mellom Teddy Daniels og Malik, hovedpersonen i Jacques Audiards En profet: Begge drømmer, og begge har grunn til å drømme. Maliks drømmer er stort sett nokturne, og de handler ikke så mye om å nøste opp en fortid, derimot hender det at han ser ting som skal komme. Filmen er realistisk, nesten dokumentarisk realistisk i stilen, men hovedpersonen synes å være synsk, kanskje derav filmens tittel. Dessuten får han med jevne mellomrom besøk av et spøkelse, gjengangeren til en mann han har drept innenfor fengselsmurene.

Jacques Audiard (f. 1952) har ikke akkurat vært noen gjenganger på norske kinoer. Han var lenge mest kjent som manusforfatter. Dette er hans sjette spillefilm, og hans ry har vokst sakte men sikkert, for så å eksplodere med En profet.

Audiards film har blitt et viktig element i den pågående debatten om overfylte franske fengsler. Selv vil Audiard ikke delta aktivt i denne debatten, men som han sier til The Observer: «[H]ver gang man lager en film i disse dager, er det en politisk ytring, enten man liker det eller ikke. Enhver regissør må være seg bevisst det redskapet vi bruker. Film er et veldig sjokkerende redskap, og man er nødt til å spørre seg hva man skal bruke det til.» 6 Selv om det finnes noen store klassiske fengselsfilmer – og overbevisende fengselssekvenser i nye filmer, som i Jean-François Richets dobbeltfilm om forbryterkongen Mesrine – så vil jeg si at En profet på mange måter er eksepsjonelt solid. Og den vil noe.

Vi møter Malik El Djebena (Tahar Rahim)7 idet han ankommer et stort fengsel i utkanten av Paris. Han er blitt dømt til seks års fengsel for vold mot politiet, men har erklært seg uskyldig. Det lyser ikke voldsmann av Malik, men han skal snart bli det. Den mektigste fangegruppen tilhører korsikansk mafia, og lederen deres, César Luciani (Niels Arestrup),8 fatter snart interesse for Malik. César gir ham et oppdrag han ikke kan si nei til, av frykt for sitt eget liv: Han skal drepe en annen arabisk fange, Reyeb, som viser seg å tilhøre en konkurrerende bande. Straks drapet er utført, kommer Malik under Lucianis beskyttelse, halvt tjener og halvt symbolsk sønn, til de andre korsikanernes irritasjon.

Reyebs gjenferd begynner å hjemsøke ham, ikke som et hevngjerrig spøkelse, mer som en dobbeltgjenger og samtalepartner. Malik innleder imidlertid et vennskapsforhold til en annen araber, Ryad, som lærer ham å lese, og snart kan Malik også uttrykke seg på korsikanernes eget språk, en variant av italiensk, noe om gjør ham egnet til å opptre som Lucianis spion. Luciani gir ham oppdrag når han etter hvert får anledning til å ta dagsperm. Imidlertid skal maktforholdene endre seg i fengselet. Ledelsen vil tydeligvis minske Lucianis makt over fengselsbetjentene, derfor flytter de noen av hans nærmeste støttespillere til et annet fengsel. Og det arabiske fengselsfellesskapet trenger en leder, en profet? Malik på sin side søker en verdighet som det symbiotiske forholdet til Luciani ikke kan gi ham. Det er like før César sier «også du, Brutus» …


EN PROFET VISER hvordan et moderne fransk fengsel skaper (og gjenskaper) kriminelle, men den viser også at noen av de mest selvstendige individene – som den arabiske outsideren Malik – klarer å leve med sin skjebne og kanskje skape noe som ligner et anstendig liv. Det er en hard film,9 samtidig en film som viser en overlevelseskunstners smidighet. En god stund ser vi fengselsregimet med hans relativt uskyldige, småkriminelle øyne. Vi ser overgrep fra både korsikanermafiaens og vokternes side, men ingenting virker overdrevet eller karikert. Vi får inntrykk av fengselet som et kaldt og byråkratisk sted, særlig ved ankomsten, men også som en høyrisikosone, et sted der det råder en kontinuerlig maktkamp. Litt plass til humor blir det imidlertid. Især vil jeg trekke fram Lucianis utdeling av julegaver …

Til tross for en rekke raffinerte kunstgrep og mentalbilder av modernistisk støpning (en sekvens med håndholdt kamera kan jeg riktignok styre meg for), er En profet i bunn og grunn en solid klassisk krimfilm i en tradisjon som ikke minst innbefatter Jean-Pierre Melville. Identifikasjon er alfa og omega i dette filmuniverset. Men én ting er tilskuerens identifikasjon med den dyktige balansekunstneren Malik, noe annet er Maliks eget forhold til identitet. Og når en rekke ydmykelser – men også endrede maktforhold – får ham til å se sin rolle som korsikanernes boy i et nytt lys, åpner det arabiske fellesskapet seg for ham. Mange av araberne er naturlig nok muslimer. Vi har ingen indikasjoner på at islam har spilt en viktig rolle i Maliks liv før fengselet, men især etter en isolasjonsperiode på 40 dager ser ting ut til å endre seg. Som en kontrast til fengselets moralske utglidning står islam (islamistene?) med sine renhetsidealer klar til å fange opp Malik. Eller er det den sekulære kjærligheten som vinner?

Apropos dette finnes det et interessant unntak fra den nærmest unisont positive mottakelsen av En profet. Jeg ble forbauset over at filmen ikke figurerte på Cahiers du Cinémas liste over årets beste i 2009 – ingen av kritikerne hadde den blant sine ti utvalgte. I en leder i nr. 648 (september) oppsummerer redaktør Stéphane Delorme det som synes å være redaksjonens linje overfor Audiards film: Det er mye positivt å si om den som lærestykke (dannelsesroman), men realismen svikter, den blir overforenklet: «Finnes det ikke andre enn korsikanere og arabere i dette fengslet?» Men det Cahiers-redaktøren misliker mest, er det han ser som Audiards forsøk på å skape en mytologisk helt på bakgrunn av en listig opportunist som aspirerer til å bli gangsterkonge – og en som har sett det religiøse lys. Gudfaremne og profet. Man kunne innvende: Konflikten er nå engang slik i filmen, og klare skillelinjer er et godt dramaturgisk utgangspunkt. Jo, men like mye som en fiksjon er absolutt udiskutabel som et foreliggende faktum, er den basert på et valg som er åpent for diskusjon. Audiard har ikke gitt Malik noe annet valg enn å knytte an til det andre fellesskapet, et absolutistisk fellesskap. Men så kunne man si, til Audiards fordel: Han har vist hvordan en slave har frigjort seg, for så kanskje å bli slave igjen. Han har vist hvordan en mulig forfører, fundamentalist, profet skapes.

Uansett innvendinger: Både En profet og Shutter Island stiller – direkte og indirekte – interessante spørsmål angående en fiksjons innretning, muligheter og begrensninger. Det er ikke hverdagskost i dag. Derfor skal man unne seg til sammen fem timer film med det første.

© norske LMD



En profet (Un prophète), Frankrike 2009, 2 t 36 min. På kino fra 19. mars.

Shutter Island, USA 2010, 2 t 19 min.
Hadde premiere 19. februar.


Fotnoter:
1 Oscar-nominert som beste ikke-engelskspråklige film. Mottok hele ni franske César-priser 27. februar. Har allerede mottatt juryens spesialpris under Cannes-festivalen 2009 og to prestisjetunge britiske priser.

2 Norsk utgave De gales øy, Cappelen, 2004, oversatt av Hege Mehren. Filmutgave, CappelenDamm, 2009.

3 Senator Joseph McCarthy ledet kongresskomiteen HUAC, The House Un-American Activities Comitee.

4 Ingen andre kan underspille som Max von Sydow! Interessant er det også å se Mark Ruffalo og John Carroll Lynch (Deputy Warden McPherson) sammen: Forrige gang var det som etterforsker og mistenkt i Zodiac ?

5 Robbie Robertson (ja nettopp han fra The Band) har vært musikalsk konsulent (supervisor), slik han også har vært på flere av Scorseses senere filmer.

6 Observer Film Magazine, desember 2009 s. 20?25: «Cinema?s a very shocking tool. You must ask yourself what you?re using it for». Forsideoppslag: «THE REBIRTH OF COOL. How the masterly Jacques Audiard gave new life to French classic style»

7 Rahim (f. 1981) har bare hatt noen få roller tidligere, en av dem som talibaner, en som politimann ?

8 Arestrup (f. 1949) er av dansk avstamning, men født i Paris-regionen. Lang skuespillerkarriere i Frankrike og internasjonalt, kanskje mest kjent i Norge som ungarsk dirigent i István Szabós Møte med Venus (1991), der han spilte mot Glenn Close.

9 Men har man sett Steve McQueens Hunger (2008), om IRA-sultestreiken i Maze-fengselet, slik jeg gjorde kvelden før jeg så En profet, så holder man ut det meste.