Digitalpolitikk

Internett og den permanente unntakstilstand

Framtidsutsiktene for internett presenteres ofte enten som utopier om digital overflod eller orwellske dystopier. Kommersielle aktører forsøker fortsatt å erklære permanent unntakstilstand, samtidig som stadig større deler av folket ser på nettet som et grunnleggende fellesgode.

Posted on

Siden internettets spede begynnelse har det jevnlig dukket opp fortellinger om mediets revolusjonære potensiale og om hvordan dette stadig trues. Eksempler på truslene er oppløsning av nettnøytralitet, massesøksmål av fildelere, automatisk sperring av nettforbindelser, sensur og systematisk overvåkning. Frontene i fortellingene står typisk mellom «gammel industri» som forsøker å videreføre sine forretningsmodeller, og en «nettverksbasert sosial produksjon» som truer opphavsrettens hegemoni.

Framfor alt er det immaterialretten som står sentralt i stridighetene om internett. Problemet for opphavsrettsbransjen er ikke først og fremst at det deles på nettet, men at de nye digitale allmenningene åpner for deling i industriell skala. Det er lenge siden situasjonen var under kontroll, og allerede har en hel generasjon vokst opp med musikk som et gratis og immaterielt medium. Det samme har langt på vei skjedd med film og er nå også i ferd med å skje for digitaliserte bøker.


EN UNDERSØKELSE nylig utført av BBC med 27.000 deltagere fra 26 land viser at de fleste nå ser på internett som et fellesgode og en grunnleggende rettighet, på linje med infrastruktur som vann, strøm og vei. Denne holdningen bryter klart med mange av de kommersielle og politiske aktørenes ønsker, men er i tråd med hypotesen om allmenninger som presenteres i Commonwealth, siste bok fra teoretikerne Hardt og Negri.2 Her blir det allmenne presentert som et alternativ til det dualistiske skillet mellom privat og offentlig eiendom, og til å tenke enten kapitalisme eller sosialisme. Deres idé om allmenninger kan være felles landområder og felles skog, men gjelder også for nettverksamfunnets korrelater som ideer, bilder og sosiale relasjoner. En viktig hypotese som legges fram i Commonwealth er at informasjon og kunnskap er vanskelig å privatisere eller gjøres statlig, fordi dette kan reproduseres i det uendelige, og fordi det ved å inngjerdes mister sin produktive kraft.


Google representerer en mellomposisjon i forhold til de digitale allmenningene, med sin tydelige kommersielle profil koblet til ønsket om å opprettholde nettet som et sted for deling og tilgjengelighet. Google blitt sterkt kritisert for å innta en mer pragmatisk tilnærming til opphavsrett enn mange av immaterialrettens forkjempere. Storsatsingen Google Books, som nå gir mulighet for å søke på stikkord i over ti millioner bøker, blir av talspersoner fra Google gjerne presentert som nobel folkeopplysning med hensikt å beskytte verdensarven og gi større oppmerksomhet for bredden av bøker og forfattere, helt i tråd med Lawrence Lessig og hans visjoner om delingskultur på nettet.3 Likevel ønsker mange å stemple tjenesten som en av de største piratbedriftene i vestlig åndshistorie, siden Google ikke sørget for samtykke fra forfattere eller forlag før bøkene ble digitalisert. Selskapet mottok da også raskt hundrevis av søksmål, og i oktober 2008 inngikk Google et forlik med den amerikanske forfatterforeningen og amerikansk forlagsindustri. De opphavrettslige eierne skal få kompensasjon for bøkene som allerede er digitalisert, og får selv bestemme hvor mye som skal vises på nettet, samt 63 prosent av fortjenesten fra salg. Avtalen gjelder foreløpig kun for bøker som er publisert i engelskspråklige land, eller ble registrert i USA innen 2009.

Aktørene som saksøkte Googles biblioteksprosjekt til høylytte advarsler om at digitalisering ville føre til bokas endelikt, ivret samtidig for å delta i Googles såkalte partnerprogram, som også handler om å digitalisere bøker. Dette viser at den gamle industri er usikker og famlende overfor nettets potensial. En del av frykten ligger i at Google vil bruke prinsippet om allmenninger for å komme i posisjon. «Bibliotekene frykter at Google etter hvert vil presse opp prisene for å la institusjoner få tilgang til sitt digitale materiale. I tillegg har Google foreløpig ikke vist at de vil ta ansvaret for å sikre personvernet som biblioteksvesenet historisk har satt sin ære i», skriver Pamela Samuelson, jussprofessor ved Berkeley.4


KIM TALLERÅS, lektor ved Høgskolen i Oslo (HiO) og sekretær i Biblioteklaboratoriet, er også skeptisk til Googles bokprosjekt, men synes selskapet er en viktig pådriver:

– Som bibliotekar har man selvsagt en ryggmargsrefleks på at kvalitetssikring av slike prosjekter bør være et offentlig anliggende og ikke utsettes til en kommersiell aktør. Samtidig er det mange unge og utålmodige bibliotekarer som ønsker en raskere utvikling enn de nasjonale digitaliseringsprosjektene legger opp til, sier han til norske Le Monde diplomatique.

Sannsynligvis arbeider flere av de utålmodige bibliotekarene ved Buskerud fylkesbibliotek som i år har fått 850 000 kroner i statlige midler for å videreutvikle sitt prosjekt for E-lån. Initiativet er kontroversielt siden en målsetning med utlånsmodellen er at det skal være like lett å få tilgang til e-bøker på biblioteket som i det kommersielle markedet. «I en digital verden vil ikke brukerne ha forståelse for at det ikke finnes flere eksemplarer igjen av en bok på biblioteket», sier prosjektleder Dag Erlend Lohne Mohn i Buskerud fylkesbibliotek i et intervju med Bok & samfunn.

Forfatter Morten Harry Olsen, som har skrevet en rapport om en innkjøpsordning for e-bøker på oppdrag fra Kulturrådet, frykter at bibliotekenes brudd med eksemplartankegangen vil føre til markedsdystopi. Til Bok & samfunn sier han at det «er klart at bibliotekene må være aktive og lage sine egne systemer ut fra deres egne behov, men de må ta innover seg den markedsødeleggende virkningen de kan ha dersom utlånspolitikken blir for liberal».

Tallerås tror diskusjonene rundt e-boka snart kan bli underordnet i forhold til å etablere langsiktige formidlingsstrategier for bibliotekene:

– Dersom alle i framtiden har et digitalt bibliotek i lomma, sier det seg selv at bibliotekene må ha flere ben å stå på. Å fokusere på teknisk kompetanse og tilrettelegging av visjonær teknologi kan bli viktig, for eksempel knyttet til det semantiske nettet.


KRAV OM begrensninger på utlån av e-bøker og DRM-teknologi5 er eksempler på hvordan opphavsrettsindustrien forsøker å videreføre sine forretningsmodeller med å innføre kunstig knapphet i den digitale strømmen.

Dette har også vært sentralt i bokbransjens egne forsøk på nærme seg markedet for e-bøker. Mens utenlandske e-bokhandlerne har drevet en aggressiv prising for å komme forbrukerne i møte, har den nordiske bokbransjen ikke risikert kannibalisering av sine papirbøker og derfor trenert lovlige løsninger, for eksempel ved å kreve flere tusen kroner for en e-bok. Som svar på utenlandsk prispress, og med muligheten for piratkopiering hengende over seg, har flere bransjeaktører lansert den dystopiske fortellingen om at «skriftkulturen blir skadelidende om ikke forfattere får nok betalt».

Problemet med dette er at frykten for opphavsrettsbrudd skaper en berøringsangst overfor de nye allmenningene, og den nye produksjon, som gjør bransjen ute av stand til å tilpasse seg. I så fall vil prosessen sannsynligvis framskyndes av at fildeling, og nå kanskje også biblioteksvesenet, får gjennom ordninger slik musikkbransjen er blitt tvunget til å gjennomføre, med sine attraktive og rimelige abonnementsløsninger.

Forlagenes frykt skyldes, som musikk- og filmindustriens krise, at internett som juridisk område er preget av stor usikkerhet og mange uløste konflikter. At man enda ikke har klart å etablere en rettstilstand er et stort problem for opphavsrettsindustrien.

I Danmark skapte en rekke overraskende rettskjennelser debatt om hvordan opphavsretten nå skal forvaltes på nettet. Etter flere år med en aggressiv Antipiratgruppe som sendte ut erstatningskrav på opptil halvannen million kroner til individuelle brukere i fildelingsnettverk, er man nå i en situasjon hvor opphavsretten virker umulig å håndheve for industrien. Kampen mot individuelle fildelere var basert på antagelsen om at det bak hver internettkabel fantes ikke bare en IP-adresse, men også en juridisk ansvarlig person. Men i tre prinsipielle danske dommer i 2008 ble det slått fast at dette ikke nødvendigvis er tilfellet. For nettverkets logikk er at det alltid vil kunne kobles på et ukjent antall personer, for eksempel via trådløse nettverk.

I lagmansretten argumenterte Antipiratgruppen for en rettstilstand hvor: «Det må pålegges saksøkte å sannsynligjøre at bruddene på opphavsretten ikke har skjedd fra hennes husstand».6 Men denne omvendte bevisbyrden ble ikke akseptert av retten i noen av de tre tilfellene. Dommene har fått den danske Antipiratgruppen til midlertidig å innstille kampen mot individuelle fildelere og mange hundre pågående søksmål er nå stanset. «Vi har simpelthen ikke mulighet for å oppnå denne bevisbyrden», forklarte advokatfullmektig Maria Fredenslund fra Antipiratgruppen til avisen Politiken.


INDUSTRIEN OG DET politiske flertallet har imidlertid ikke gitt opp. I det danske regjeringsgrunnlaget fra 2007 varsles det at den kommende regjeringsperiode vil fremme forslag om «økt bekjempelse av piratkopiering».

Det samme legger man nå opp til med planer om en innstramming av norsk opphavsrettslov i løpet av 2010. I forkant av dette arbeidet oppnevnte Kulturdepartementet et utvalg som skal bidra med innspill til prosessen med å etablere «en ny og tidsriktig åndsverkslov». Utvalget er satt sammen av en rekke av de kommersielle aktørene i kulturfeltet, internettleverandørene, representanter for kunstnere og også forbrukerrådet. Fra mandatet heter det at: «Ny teknologi og nye bruksmønstre har gitt vesentlig forbedrede rammebetingelser for formidling og viderebruk av digitalt innhold. Utfordringen er å finne løsninger som ivaretar både rettighetshavere og forbrukere, som stimulerer til lovlig bruk, og reduserer omfanget av ulovlig bruk.»

Per Platou, som selv har drevet plateselskap og nå arbeider som kunstner og kurator, er en av dem som er invitert til å representere kulturarbeiderne i utvalget. Han tror det blir vanskelig å komme fram til enkle løsninger:

– Jeg tror det er langt større mulighet for å endre fildelingskulturen i retning av betalingsvilje med gulrot enn pisk. Jeg tror ikke man kommer noen vei med enkle modeller av virkeligheten. Dersom man setter likhetstegn mellom fildeler og skurk, ja da er det veldig mange skurker i verden, sier han til norske Le Monde diplomatique.

– Konfliktlinjene i utvalget ser ut til å gå mellom å ivareta opphavsrett eller personvern, samt diskusjoner om hva som er mulig å kontrollere og hva som ikke kan kontrolleres.
De juridiske problemene i Danmark førte til at regjeringen tok initiativ til et lignende utvalg med representanter fra opphavsrettsindustri og kulturfeltet. Mandatet var i utgangspunktet ikke å komme fram til konkrete løsninger, men endte helt i motsatt ende med en konklusjon om at feltet nå er umulig å regulere: «Det er en stor utfordring for rettighetshaverne å bevise hvem som har brukt en usikret trådløs forbindelse. Denne bevismessige utfordringen skyldes ikke mangler i de nåværende regler om bevissikring og etterforskning, men i at det kan være teknisk umulig å avklare hvilken fysisk person som har brukt en trådløs usikret internettforbindelse,» står det i avslutningsrapporten.

Siden problemet altså først og fremst er teknisk og ikke juridisk, står de danske politikerne handlingslammet. Etter at utvalgets rapport var lagt fram måtte kulturpolitisk talsmann Troels Christensen fra regjeringspartiet Venstre konstatere at «vi kan ikke rettsforfølge, det har vi nå sett mange eksempler på.»
Michael Geist, jussprofessor


DEN JURIDISKE KRISEN har i både Norge og Danmark ført til et økende politisk press for å finne «løsninger». Per Platou bekrefter at det norske utvalget har diskutert muligheten for å innføre såkalt «flatrate», en form for vederlagskompensasjon finansiert som en bredbåndsavgift. Nylig ble det lekket fra et møte i det danske Kulturrådets «Utvalg om opphavsrettigheter på internett» at det også her diskuteres slike løsninger. Flatrate har lenge blitt framhevet som et mulig kompromiss mellem anarki og total overvåkning, men opphavsrettsbransjene har stort sett vært negative til ordningen.

På tross av de juridiske nederlagene og at flatrate som kompromiss nå for alvor diskuteres på ministernivå i de nordiske land har opphavsrettsindustrien ikke gitt opp kampen om å gjenvinne kontrollen de tidligere hadde over alle ledd i verdikjeden. Karakteristisk for industrien er at nederlaget skjer parallelt med forsøk på å innføre en ny unntakstilstand som skal sikre rettsprinsippet på internettet.

I flere europeiske land foreligger det nå konkrete forslag om såkalt «gradert respons», også kalt «three strikes». Konseptet går ut på at en anklage om rettighetsbrudd fra en av industriens organisasjoner skal kunne føre til to advarsler, før det ved tredje varsel iverksettes sanksjoner. Formen på sanksjonen er ulikt utformet i forskjellige land. I Frankrike var det foreslått, inntil det ble avvist av landets forfatningsdomstol, å stenge nettforbindelsen helt ved tredje overtredelse. I Danmark har man gått mer forsiktig til verks med forslaget om enten å innlede en rettsak, eller at hastigheten på forbindelsen strupes til modemnivå anno nettets barndom.


DEBATTEN OM EN slik «gradert respons» er ikke bare interessant som utrykk for at man forsøker å eskalere unntakstilstanden på internett. Det viser også at mens opphavsrettsindustriene for ti år siden hadde relativt fritt spill, skapte grunnlaget for det franske lovforslaget nå en omfattende debatt og mobilisering i hele den globale offentlighet som har vokst fram på internett. Framveksten av interesseorganisasjoner, piratpartier og en stigende interesse fra forbrukerorganisasjoner har vist at diskusjonen om allmenningene på nettet nå er blitt en samfunnsdiskusjon og et bredere politisk tema. At utviklingslandene i flere globale fora har slått seg sammen og kritisert de nåværende avtaler om intellektuell eiendomsrett for å favorisere de rike landene, må også ses i denne konteksten.
Også her har opphavsrettsindustrien et mottrekk. Den globale ACTA-avtalen står inntil videre som den ultimate dystopi om hvordan den intellektuelle eiendomsrett nå skal sikres for enhver pris.7 Bak lukkede dører samles politikere primært fra de rike land for å avtale det som av tilhengere gjerne omtales som «en forfatning for internett».
Ifølge Michael Geist, kanadiske jussprofessor og en av verdens førende eksperter på ACTA-forhandlingene, er en del av hensikten med ACTA nettopp å gå utenom legitime politiske fora. Siden USA og EU de siste år har møtt økende motstand fra udviklingslandene i WIPO (World Intellectual Property Organization) representerer ACTA en måte å omgå kritikken.

De første offisielle forhandlingene startet i 2008 med utgangspunkt i temaer som medisin, kopivarer og sanksjoner mot piratopptak i kinosalen. Den brede tilnærmingen med langtrukne forhandlinger er ifølge Michael Geist en bevisst strategi:

– Aktørene som er involvert i dette arbeider langsiktig. Deres dagsorden er ikke å endre lovgivningen i neste uke eller neste måned, men å bruke år eller årtier på å etablere strukturer som så vil ha markant innflytelse i lang tid framover. Den type lovgivning som traktaten legger opp til er nesten umulig å reversere når den blir fastlagt som standard, sier Geist til norske Le Monde diplomatique.

Forhandlingerne om traktatene har vært unndratt offentlighet, men en rekke lekkasjer har avslørt deler av traktatens innhold og ført til omfattende mobilisering og kritikk. Kritikerne frykter spesielt at avtalen vil forplikte internettleverandørene til å overvåke brukerne og til å fjerne innhold uten rettskraftig dom.

– Jeg trodde vi var kommet lenger enn debatten om internettleverandørenes ansvar, men rettighetshaverne forsøker nå å få dette innført igjen via ACTA. Prinsippet om å holde mellommenn ansvarlige kommer ikke til å stanse ved internettleverandørene, også søkemaskiner og bloggere kommer til å få problemer. Når man snakker om at ACTA vil påvirke privatlivet, ytringsfriheten og internett er det fordi traktatens fangarmer er utformet for å nå svært langt, sier Michael Geist til norske Le Monde diplomatique.


HISTORIKEREN ELIZABETH Eisenstein beskriver i The Printing Press as an Agent of Change hvordan myndighetene gjennom 1800-tallets Frankrike førte kampen mot opplysningstidens radikale ideer ved å kontrollere tilgangen på bøker. På et tidspunkt ble landet likevel omringet av pirattrykkerier som brukte forbudslistene som mal for hva de distribuerte til Frankrike. Staten brukte store ressurser på å bekjempe dette systemet og Bastillen var full av «bokpirater».
Eisenstein mener spredningen av bøker som fulgte i kjølvannet av trykkpressen ble avgjørende for at de revolusjonære ideene fikk gjennomslag. Hun er opptatt av at de sosiale endringene som kom etter at befolkningen fikk tilgang på bøker og kunnskap er en av de viktigste overgangene i moderne historie, og kaller dette for en «underkjent revolusjon».

Både interesseorgansiasjoner og blogosfæren på den ene side og opphavsrettsindustrien på den andre bruker fortellinger om unntakstilstanden for å mobilisere. Opphavsrettsindustrien for å appellere til politikerne som de håper skal sikre kontroll og orden på nettet. Og motstandsgrupper for å vinkle ACTA som ødeleggende for nettets allmenninger og den nettverksbaserte produksjon. Mot dette står det faktum er at nettet og de digitale allmenningene hele tiden har utviklet seg i konflikt med blant annet opphavsrettsindustriens forsøk på å innordne alternative produksjonsmåter og nettets infrastruktur.

Ifølge den italienske filosofen Giorgio Agamben er hensikten med å innføre en «permanent unntakstilstand» å suspendere den rådende orden nettopp for å bevare den.8 Forslaget om å la nettbrukere få hastigheten skrudd tilbake til modemnivå er et tydelig eksempel på den førdigitale nostalgi som preger opphavsrettsbransjen, aller helst vil de skru tiden tilbake.

Om unntakstilstanden også stimulerer til utviklingen av digitale allmeninger er vanskelig å si. Men det er mulig at brytningene på nettet representerer en foreløpig underkjent utvikling, ikke ulikt Eisensteins «underkjente revolusjon», som tildekkes av forenklede dystopier og troen på at politiske løsninger kan gjenopprette «kontroll». Slike fortellinger underspiller hvordan opphavsretten er blitt vår tids enevelde under press, og nå utfordres fundamentalt av de nye digitale allmenningene.

© norske LMD



Fotnoter:
1 «Internet is ?a fundamental right?», BBC News, 8. mars 2010.

2 Michael Hardt og Antonio Negri, Commonwealth, Harvard Univ. Press, 2009.

3 Jf Lawrence Lessig, Free Culture (kan lastes ned fra http://free-culture.org/).

4 «Google Books Is Not a Library», Huffington Post, 13. oktober 2009.

5 Digital Rights Management, også kjent som «kopisperre».

6 Kulturministeriet, «Rapport fra møderækken om håndhævelse af opphafsretten på internettet».

7 Se «Hemmelig avtale om opphavsrett», norske Le Monde diplomatique, mars 2010.

8 Jf. Giorgio Agamben, Undtagelsestilstanden, Forlaget Philosophia, Århus, 2010. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver