Israels endeløse kriger

Fredsavtalen mellom Israel og Egypt i 1979 ble et historisk vendepunkt. Før dette var stridighetene mellom Israel og araberlandene (1948, 1956, 1967, 1973) kriger i klassisk forstand. De stridende partene stilte med konvensjonelle hærer og brukte konvensjonelle våpen og strategier. Fly spilte en avgjørende rolle, og på bakken tok panservogner over. Bak disse konfrontasjonene lå hele tiden spørsmålet om staten Israels overlevelse, selv om realiteten i trusselbildet var sterkt overdrevet – bortsett fra under striden i 1948, da utfallet var mer uvisst.

Suez-aksjonen i 1956 ble satt i verk av Frankrike, Storbritannia og Israel. Hensikten var å styrte president Gamal Abd al-Nassers regime, uten at den jødiske staten på noe tidspunkt skulle settes i fare. I 1967 gikk Israel til krig etter uker med anspent forhold til Kairo og Damaskus. Men verken den israelske regjeringen eller generalstaben var noen gang i tvil om hvor knusende overlegne deres egne styrker var.

I oktober 1973 var det Egypt og Syria som gjennomførte et nøye planlagt initiativ: For første gang siden 1948 angrep arabiske styrker Israel på to fronter, og det på et tidspunkt da landets årvåkenhet var senket på grunn av Yom Kippur-feiringen, forberedelsene til presidentvalget 31. oktober og en svekket etterretningstjeneste. Overraskelsesmomentet slo inn for fullt,1 men heller ikke denne gangen var staten Israel på noen måte truet. Egypt og Syria var bare ute etter å ta tilbake områdene som ble okkupert i 1967, og USA passet på sin alliertes vitale interesser.

Etter 1973 har ikke Israel vært i direkte konflikt med noen araberstat.2 Ingen av dem er i stand til å gå inn i en væpnet konflikt. Krigen har altså endret karakter. Nå settes en klassisk hær med hovedsaklig «tradisjonelle» våpen (stridsvogner og fly) inn mot geriljagrupper. Men denne grunnleggende endringen er blitt forbigått i stillhet og Israel oppfører seg fremdeles som om landets framtid står på spill.


1982 STÅR SOM selve vendepunktet. Om våren dette året forlot den siste israelske soldaten Sinai i henhold til fredsavtalen mellom Egypt og Israel fra 1979. Men noen uker seinere invaderte den israelske hæren libanesisk territorium i et forsøk på å utradere Palestinernes frigjøringsorganisasjon (PLO). Statsminister Menachem Begin3 utarbeidet med støtte fra forsvarsminister Ariel Sharon en klar strategi. Ved å slutte fred med den mektigste av araberstatene kunne han i verdens øyne framstå som en fredens mann (han fikk Nobels fredspris i 1978) og trygge landets sikkerhet på lang sikt. Han kunne konsentrere innsatsen sin om de palestinske områdene (Jerusalem, Vestbredden og Gaza) som han for enhver pris ønsket å ta kontroll over, og han lanserte en omfattende plan for å kolonisere dem.

Det ble trukket sammenligninger mellom Yasir Arafat og Adolf Hitler, mellom Beirut og nazitidens Berlin, og det ble igjen ble snakk om et «nytt Holocaust». Likevel markerte denne militæroperasjonen mot PLO og deres libanesiske allierte starten på rekken av asymmetriske israelske krigsaksjoner mot geriljagrupper. I en av de beste bøkene om denne krigen slår de to israelske spesialistene Ze’ev Schiff og Ehud Ya’ari fast: «Invasjonen i Libanon i 1982 var et resultat av målsettingene til en stri og skruppelløs mann [Sharon]. Den bygget på vrangforestillinger, ble drevet fram av løgner og måtte nødvendigvis ende i katastrofe. […] Ikke noe kan gjøre opp for denne dyre og meningsløse krigen. Det beste man nå kan gjøre, er å ta lærdom av den.»4
Dessverre har ingen israelsk beslutningstaker gjort det. Tvert i mot har det tvunget seg fram en maktlogikk totalt blottet for langsiktig strategisk tenkning. I oktober 2008 uttalte øverstkommanderende for det nordisraelske militærområdet, general Gadi Eisenkott seg om bombingen av Hizbollahs politiske og kulturelle sentre i 2006, der bare steinhauger lå tilbake: «Det som skjedde i Beirut kommer til skje igjen i hver eneste landsby der man skyter på Israel. Vi skal sette inn en overlegen kraft.»5

De siste tretti årene har den ene regjeringen etter den andre igangsatt militæroffensiver: for å slå ned den første intifadaen i 1987–1988, operasjon «Vredens druer» mot Sør-Libanon og Hizbollah i 1996, operasjon «Forsvarsskjold» under den andre intifadaen i 2000, krig mot Hizbollah i 2006, angrep mot Hamas i Gaza i juni 2006 og november 2007, og siden i desember 2008 med offensiven «Støpt bly».

Hvordan omtales den nye motparten i disse offensivene? For det israelske militæret finnes det bare to fiendekategorier: soldat og terrorist. Og siden ingen vanlig hær er involvert, er motstanderen altså terrorist. Det han gjør, anerkjennes ikke som motstand, for det ville gi både ham og saken han forsvarer, en enorm legitimitet som i sin tur ville sende overmakten ut i det illegitime.


DETTE SEMANTISKE valget er grunnleggende politisk og har som primæroppgave å gi overmaktens sak en slik legitimitet og gi troverdighet til tanken om «en eksistensiell trussel», som likevel ikke er reell. Faktisk har ingen okkupasjonsmakt noen gang anerkjent motpartens status som motstander, enten det var i Algerie under den franske okkupasjonen eller i Sør-Afrika under apartheid. Fienden har alltid vært terrorist.

Å omtale den andre som terrorist endrer også spillereglene. I kampen mot en slik fiende er alt lov, ettersom krigens lover da ikke lenger gjelder. Slik forviser Israel motstanderne sine fra det politiske feltet og sperrer dem inne i det kriminelle.

Det spiller ingen rolle om kampene fører til mange sivile ofre, for skylden faller på terroristene som «gjemmer seg bak» uskyldige. Det spiller ingen rolle om midlene som brukes er ute av proporsjon, med massiv bruk av stridsvogner og jagerfly, for terroristene respekterer uansett ingenting. Det spiller ingen rolle om menneskerettighetene blir krenket.

Målet, å utrydde terrorismen, helliger midlene. Og fienden er redusert til det avskyelige dyret som det er desto mer legitimt å likvidere ettersom det utgjør en «eksistensiell trussel». På spørsmål om formålet med angrepet på Gaza, svarte en talsmann for den israelske hæren i desember 2008: «Vi skal renske ut terroristreirene». Noen dager seinere, på spørsmål om det store antallet ofre, svarte en regjeringstalsmann: «Jo, men det er terrorister».

Som en følge av denne tankegangen har Israel systematisk forsøkt å myrde ledere, tillitsvalgte og til og med vanlige aktivister i disse organisasjonene. Dødsstraff finnes ikke i Israel, men politikken med målrettede drap har vært praktisert gjennom flere årtier. Under beleiringen av Beirut i 1982 unnslapp Arafat flere drapsforsøk. I april 1988, under den første intifadaen, «likviderte» israelske agenter Khalil al-Wazir (Abu Jihad) i Tunis. Israel mente det var han som sto bak steinkastingsopprøret.

I juli 2002, under den andre intifadaen, knuste en ettonnsbombe hjemmet til Salah Shehada i Gaza. Den sentrale Hamas-lederen ble drept sammen med familie og slektninger.6 To år seinere, i mars 2004, ble organisasjonens grunnlegger og åndelige leder, Ahmed Yassin, revet i småbiter av en rakett. Noen uker seinere led etterfølgeren hans, Abdel Aziz al-Rassanti, samme skjebne.
Det er ikke Israel som har funnet opp denne metoden. Den har lang tradisjon hos stater som ikke vil erkjenne rettmessigheten i kamper mot deres overherredømme. Blant disse kan Frankrike i Algerie nevnes i første rekke. Ikke få av lederne for den algeriske nasjonale frigjøringsfronten (FLN) ble henrettet i det skjulte, slik som Larbi Ben M’hidi, som ble hengt av kaptein Paul Aussaresses på en gård i nærheten av Alger.7 Slik kveles enhver form for motstand, tenker man, inntil øyeblikket kommer da man blir nødt til å innse at den eneste veien ut av konflikten går gjennom forhandlinger og anerkjennelse av den andres rettigheter, slik som i Evian i 1962 og i Oslo 1993, naturlig nok i svært ulike sammenhenger.

Og selv når ingen araberland truer Israels eksistens, tyr både landets politikere og militære i stadig økende grad til vold. I tur og orden skulle PLO knekkes (1982), den palestinske motstanden knuses (2002), Hizbollah svekkes og fjernes (1996 og 2006) og siden Hamas (i 2006, 2007 og 2008). Ikke bare har alle målsettingene mislyktes, men for hver gang er det politiske problemet blitt mer komplekst fordi offensiven har styrket organisasjonen som skulle ødelegges, og endog skapt mer radikale grupperinger.


DENNE SPIRALEN ER et resultat av selve offensiven: Den som blir angrepet av en ultramoderne og overutstyrt hær får styrket sin status som motstandskjemper. Å utradere en terrorgruppe som ikke har noen substansielt samfunnsmessig grunnlag, er lett. Tilsvarende er det omtrent umulig å gjøre det samme med en organisasjon som for sitt eget folk, eller i hvert fall en betydelig del av det, er en motstandsorganisasjon. Forankringen disse organisasjonene har i befolkningen ble stadfestet gjennom valgene både i Palestina og Libanon, enten det dreier seg om Fatah, Hamas eller Hizbollah.

I Libanon i 2006 undervurderte Israel så mange parametre at nederlaget var et faktum bare noen dager etter at offensiven ble innledet. Hizbollah fortsatte å skyte raketter, sto imot bakkeoffensiven og det var umulig å gjenfinne de bortførte soldatene, som var offensivens påskudd. Hizbollah framsto raskt som en effektiv og veltrent organisasjon, med tilstrekkelig avanserte våpen til å trenge dypt inn i fiendeland og ødelegge flere titalls Merkava-stridsvogner. Partiet fikk dessuten en enorm anseelse i Libanon og den muslimske verden. Og med økonomisk hjelp fra Iran og støtte fra Syria kunne organisasjonen bygge seg opp igjen på militært og fortsette å spille en sentral rolle i Libanons politiske liv.

Hamas var i 2008 i en ganske annen stilling enn Hizbollah to år tidligere. Hamas var svekket etter kraftanstrengelsen i 2007, av Fatahs steile opposisjon og Vestens boikott. Tross disse tunge vanskelighetene dro organisasjonen likevel fordel av en dobbel legitimitet: den de fikk ved urnene gjennom valgseieren i 2006 og den de fikk gjennom å yte motstanden når okkupasjonsmakten møtte en stadig svakere palestinsk selvstyremyndighet. Med krigen var også organisasjonens posisjoner styrket. Tretti år etter fredsavtalen med Egypt ser ukritisk bruk av makt ut til å oppsummere den israelske strategien, som fullstendig overser at naboene ikke lenger truer dem – om da ikke Iran.

Denne logikken kan bare føre til nye tragedier, til nye dramaer og nytt hevnbegjær. Den gjør ikke annet enn å gi nytt liv til konflikter som vender seg mot dem som startet ødeleggelsen ut fra en besettelse på sikkerhet: Hvordan kan man drømme om å legge grunnlaget for sin egen trygghet gjennom en absolutt utrygghet for de andre?

Oversatt av K. E. V.


Fotnoter:
1 Denne krigen førte til 9500 døde på arabisk side (6000 egyptere, 3100 syrere og 400 av deres allierte) og 3000 på israelsk side. Israelerne mistet 840 panservogner og 392 fly. Se Pierre Razoux, La guerre israélo-arabe d?octobre 1973 (Den israelsk-arabiske krigen i oktober 1973), Economica, Paris, 1999.

2 Golfkrigen i 1991 er ikke et unntak. Selv om irakiske missiler falt ned på israelsk territorium var det ikke motangrep og i enda mindre grad direkte konfrontasjoner, noe USA for enhver pris ville unngå for ikke å bringe koalisjonen som landet ledet ut av balanse.

3 Statsminister (konservativ) mellom 1977 og 1983.

4 Ze?ev Schiff, Ehud Ya?ari, Israel?s Lebanon war, Touchstone, 1985.

5 Intervju i dagsavisen Yediot Aharonot, Tel Aviv, 3. oktober 2008.

6 Les om denne saken og dens juridiske følger i Sharon Weil, «Israels immunitetskultur», i norske Le Monde diplomatique, september 2009.

7 Dette forteller han selv i boken sin Services spéciaux, Algérie 1955-1957, Perrin, Paris, 2001.