Politisk Polanski

Hva kan en fiksjon om en Tony Blair-skikkelse lære oss? Roman Polanskis filmatisering av Robert Harris' roman The Ghost, får oss til å stille spørsmål ved enkelte statslederes servilitet.

«Folk som lykkes her i livet, er sjelden reflekterende. De har blikket rettet mot fremtiden: Det er derfor de lykkes.» De husker ikke detaljer eller hva de følte der og da. «Det er derfor de trenger skygger – som kan gi dem kjøtt på bena, så å si.»





Utsagnet fra Robert Harris’ roman The Ghost (2007, på norsk Skyggen), som forfatteren har gjentatt i flere intervjuer, passer nok best på politikere som Adam Lang og ikke minst på Langs modell fra det virkelige liv, Tony Blair. Men neppe på Robert Harris (f. 1957) selv.

Bare 30 år gammel ble han politisk redaktør i selveste The Observer. Fra 1992 har han vært en av de best selgende og mest reflekterte spenningsforfattere i verden, gjennom den kontrafaktiske thrilleren Fedreland, kodekrigsdramaet Enigma og Engelen i Arkhangelsk, som handler om stalinistiske spor i det postkommunistiske Russland. Senere har han, ved siden av Skyggen, skrevet to romaner fra romertiden, Pompeii og Imperium, og en tredje ventes neste år.

Harris var på 80- og 90-tallet en av de unge, pragmatiske kommentatorene som så for seg en politikk «fristilt fra ideologien».2 Kort sagt var han med på å skape det politiske fornyelsesklimaet som gjorde at New Labour oppsto og vant valget i 1997. Hans begeistring for Tony Blair kjølnet imidlertid raskt, og enda mer da Blair valgte å gå helhjertet inn for George Bushs Irak-eventyr og sendte tusenvis av britiske soldater ut i krigen.

Det er skuffelsen over at en historisk sjanse ble misbrukt som ligger til grunn for Skyggen, som først og fremst er en page turner, men av og til blir man tvunget til å stoppe og reflektere. Og deler av denne refleksjonen gjenfinnes i filmmanuset til The Ghost Writer, eller Polanskis SKYGGEN, som Harris selv har stått for.

Ligner Harris’ Adam Lang på Tony Blair? Først og fremst i to aspekter: at han holder seg ung og sporty, og at han med sin forhenværende utenriksminister Richard Rycarts ord aldri har tatt en beslutning som har vært i strid med USAs interesser.


NÅ ER FILMEN her, Polanskis første politiske thriller. Roman Polanskis skjebne har en merkelig speilvendt likhet med Adam Langs. Den ene kan fra et gitt tidspunkt ikke forlate USA av frykt for å bli utlevert til Haag. Den andre har i mer enn tretti år ikke kunnet reise til Amerika eller land som har en utvekslingsavtale med USA (og nå kan han som kjent ikke forlate vintersportsstedet Gstaad i Sveits). Derfor ble scener fra London og øya Martha’s Vineyard i Massachusetts innspilt henholdsvis i Berlin og på øya Sylt.

Om Polanskis nåværende situasjon vil jeg sifølgende: Den er langt på vei selvforskyldt, i og med at han burde ha innsett de etiske implikasjoner av seksuell kontakt med en mindreårig California-jente, uansett hvor «fremmelig» hun må ha syntes for ham. Men til alle dem som sier at Polanski ikke bør behandles mildere enn andre bare fordi han er en berømt filmregissør, vil jeg tilføye: Han har angret på handlingen, og offeret Samantha Geiner (nå 45 år) sier at hendelsen aldri har skadet henne og ønsker ham overhodet ikke straffet. Dertil kommer at Polanski har lidd nok. Hans mor omkom i konsentrasjonsleir. Han selv kom seg så vidt unna samme skjebne. Hans gravide kone Sharon Tate ble brutalt myrdet i 1969. Han burde kort sagt ikke behandles som en Klaus Barbie – eller en Charlie Manson. Og spesielt ikke av Sveits, dit han var invitert med kulturministerens velsignelse for å motta en pris. Spesielt ikke av et land som i en årrekke har skjult krigsbytte og forbryterpenger i sine dype bankhvelv, og nå for enhver pris vil blidgjøre USA. Ta godt vare på Sølvbjørnen, Roman.

Etter flukten fra California har Polanskis filmer vært av varierende kvalitet. Tess (1979), etter Thomas Hardys Tess of the d’Urbervilles, var flott (det var visstnok Sharon Tate som ga ham romanen og anbefalte den for filming like før sin død). Det samme kan langt på vei sies om Oscar-vinneren Pianisten (2002), personlig ladet, samtidig neddempet og uhysterisk. Frantic (eller Desperat) fra 1988 er interessant som et amerikansk (harrisonfordsk) blikk på Paris’ snuskede nattside, og rollen som farlige Michelle var Emmanuelle Seigners gjennombrudd. Hun giftet seg med Polanski året etterpå – de er stadig gift – og har spilt i to av hans 90-tallsfilmer. Disse to, Bitter Moon (1992) og Den niende porten (1999) er dessverre Polanski i kitschutgave.


DET ER STADIG vanskeligere å gjenkjenne en Polanski-film. Så må det også sies at Roman ikke hører til de regissører som har trang til stadig å sitere seg selv. I årets film kan man ane et lite hint til «Bad for glass»-gjentagelsen i Chinatown, og sluttscenen er i slekt med Frantic, men langt mer sjokkerende. Det som er gjenkjennelig i årets Polanski, er thrillermesterens grep – en dyktig miks av tilforlatelighet, gåte, narrativ økonomi og velplasserte sjokk.

En profesjonell ghostwriter – skyggeforfatter – blir kontaktet av forlaget Rhinehart Publishing etter dødsfallet til Michael McAra, partiveteranen som har hjulpet tidligere statsminister Adam Lang (Pierce Brosnan) med å skrive memoarene hans. McAra har falt eller hoppet fra fergen som går fra fastlandet til ferieøya Martha’s Vineyard, der Lang for tiden residerer på Rhineharts bunkerslignende eiendom.

Skyggen (Ewan McGregor), som verken i filmen eller den jeg-fortalte romanen bærer noe annet navn – lar seg overtale av sin agent Rick og Rhineharts stab3 som han møter i et London preget av terrorfrykt. To dager etterpå flyr han til Boston og tar fergen over til Martha’s Vineyard.4 Men allerede på Heathrow kan Sky News avsløre at Lang ifølge en lekkasje fra Forsvarsdepartementet skulle ha gitt grønt lys til at elitesoldater fra Special Air Service kunne gripe fire Al-Qaida-mistenkte britiske statsborgere i Peshawar, for å utlevere dem til CIA og tortur.

På Martha’s Vineyard blir han tatt imot av Langs stab – sjefen skal senere på dagen komme tilbake fra New York. To sterke, rivaliserende kvinner hersker i Langs fravær: hans høyre hånd, den strikse blondinen Amelia Bly (Kim Cattrall),5 og den temperamentsfulle, skarpe Ruth Lang. På flyplassen samme kveld lurer Lang på hvem han er. «Jeg er skyggen din,» svarer han melodramatisk. Manusarbeidet kommer i gang neste dag, men Lang skjønner ikke hvor mangelfullt McAras manusutkast er. Lang virker først sjarmerende og imøtekommende. SAS/CIA-skandalen eskalerer, og nå krever Menneskerettighetsdomstolen i Haag ham utlevert, med støtte fra tidligere utenriksminister Richard Rycart (man kan ikke la være å tenke på Robin Cook). Lang blir mer og mer ufokusert og oppfarende.

For Skyggen har det vært hemmelighetskremmeri og hastverk fra første stund, men nå krever Rhineharts John Maddox at en måneds arbeid skal presses ned til to uker, og går ut med pressemelding om at biografien vil inneholde sensasjonelle avsløringer om «krigen mot terror».

I mellomtiden har Skyggen vært nødt til å flytte fra hotellet i øyas landsby Edgartown, siden presseoppbudet er massivt. Idet Lang reiser til Washington blir han fulgt av CNN-helikopter, hundrevis av pressefolk og et espalier av demonstranter som roper «krigsforbryter!» og «løgner!»

Presset på Skyggen bare øker. Så gjør han interessante funn blant McAras etterlatenskaper, ikke minst en rekke fotografier av Lang som skuespiller på Cambridge, og opplysninger som tyder på at Lang meldte seg inn i partiet allerede i 1945, ikke i 1947 som tidligere hevdet. Og på baksiden av et foto, et telefonnummer som det skal vise seg tilhører Rycart. Disse opplysningene – og Rycarts senere gåtefulle utsagn om en kode i McAras manus – skal få eksplosiv betydning utover i filmen.


SKYGGEN FÅR mistanke om at McAra ikke har dødd for egen hånd. Han diskuterer dette med Ruth, som er blitt påtakelig interessert i skyggeforfatteren, under Adams fravær. Neste morgen tyvlåner Skyggen en SUV, med GPS-utstyr han ikke er familiær med, en «mystisk skjerm», en «satellittnavigasjonsmonitor», og en kvinnestemme som forteller ham hvor han skal kjøre. Sving til venstre, sving så til høyre. Stemmen vil ikke la ham dra til Edgartown, nei, han skal med fergen til fastlandet. Hvem kjørte denne bilen sist? McAra?

«Destinasjonen er nådd,» sier stemmen, idet han ankommer et herskapshus i skogen. Her bor professor Paul Emmett. Hva har han å gjøre med McAra, og med Lang? Herfra knytter filmen an til de såkalte post-Watergate-thrillerne fra 70-tallets andre halvdel, generelt preget av mer troverdige og produktive konspirasjonsteorier enn flertallet av post-9/11-hypotesene.

Siden Harris har hatt overoppsyn med filmmanuset, er det ikke rart at filmen har bevart de fleste av romanens viktigste passasjer. En del av refleksjonsstoffet er naturligvis kraftig forkortet, som Skyggens tanker om Langs karakter eller den grunnleggende forskjell mellom gode og dårlige romaner.

Blant de beste scenene er Skyg-gens møte med en gammel local (spilt av Eli Wallach fra Syv uovervinnelige menn) som forklarer ham hvorfor det er noe muffens med McAras død; videre regnværs-vandringen langs stranden med Ruth Lang (og livvakt i bakgrunnen), en scene som assosierer til både Tess og Macbeth – samt den nevnte kjøretur med GPS-stemme og møtet med Emmett (Howard Wilkinson). Og ikke minst sluttsekvensen, der Polanski/Harris har slått sammen en rekke sekvenser og erstattet tre prikker med utropstegn. En detalj jeg ikke kan dy meg for: Når Skyggen vil bli kvitt en plagsom engelskmann på hotellet, velger han å klistre blikket til en NHL-kamp på TV – en engelskmann ser på ishockey! When in Rome, do as the Romans har Robert og Roman tydeligvis tenkt. Innpåsliteren skjønner poenget. Og Daniel Sedin scorer for Vancouver Canucks …

Pierce Brosnan er proff, men han gir oftere inntrykk av å være en administrerende direktør på stressende ferie (eller en førtidspensjonert hemmelig agent) enn en tidligere statsminister. Da er valgene av Ewan McGregor og Olivia Williams mer gjennomtenkte. Godt at det ikke ble Nicholas Cage som Skyggen (at de overhodet kunne tenke tanken!), og Tilda Swinton som Ruth Lang hadde nok blitt en for giftig blanding av Lady Macbeth og The Faerie Queene.


HVA KAN EN fiksjon om en Blair-skikkelse lære oss? Polanskis film er nok mest blott til lyst og grøss, men den får oss til å spørre: Er det virkelig så ille? For hvis det ikke er det, hvorfor er den så overbevisende? Og hvordan kan det ha seg at en populær statsminister logrer så villig for en USA-administrasjon minst halvparten av den britiske befolkning anså som ekstrem?

Er Adam Lang en krigsforbryter? Er Tony Blair det? I Langs tilfelle er det snakk om en konkret hendelse som er ille nok, og begge har lurt nasjonen inn i en krig på høyst tvilsomme premisser. Men fortjener Blair å bli stilt på lik linje med Saddam og alle de – ingen nevnt, ingen glemt – som sto bak napalmbombingen av Vietnam? Ikke i samme divisjon, nei. Ordet ’krigsforbryter’ bør nok forbeholdes disse verstingene. La oss ikke glemme at han spilte en nøkkelrolle i fredsslutningen i Nord-Irland. Og selv Robert Harris sier at Blair trodde oppriktig på alt han gjorde. Men det er kanskje her problemet ligger.

Under Chilcot-høringene om Blair-kabinettets beslutning om krig mot Irak, var det bemerkelsesverdig å høre den tidligere statsminister si jo, han skjønte at hovedbegrunnelsen for å gå til krig mot Saddam i 2003 – masseødeleggelsesvåpnene – ikke lenger var gyldig, og han hadde også for lengst skjønt at Saddam ikke hadde noe å gjøre med Al-Qaida eller 9/11, men det var riktig å gjøre det likevel, siden Saddam var en upålitelig og undertrykkende diktator.

To konservative kommentatorer, henholdsvis i The Times og Observer,6 levner Blair liten ære. The Times’ kommentator konkluderer med at Blair framfører en slags «je ne regrette rien» og at han virkelig trodde på tesen om «Ondskapens akse». Observers kommentator mener at Blair ikke engang la press på Bush for å lage et trygt gjenoppbygningsprogram for Irak, Men verst av alt: Han hadde, og har, en fullstendig fiksjonal, hollywoodsk oppfatning av hva krig er.

Blairs postoperative endring av begrunnelse for krigføring bringer tankene i retning av en annen Blair, Eric Blair, bedre kjent under pseudonymet George Orwell. Om Tony Blair noensinne har lest 1984, så kan den umulig ha gjort et dypt og varig inntrykk på ham. For nettopp slike begrunnelsesendringer er kjernen i Big Brothers regime. I ytterste konsekvens fører de til en omskrivning av historien. Oceania har alltid vært i krig med Eurasia. Glemt skal være at det var Øst-Asia som var fienden i går. Tidlig på 1980-tallet trykket Donald Rumsfeld Saddams hånd. Da var han vår diktator.

For noen uker siden kunne jeg lese at Tony Blairs memoarer, The Journey, kommer i september. Jeg formoder at han har brukt en ghostwriter. Uansett er jeg langt mer spent på Robert Harris’ neste politiske fiksjon, eller – for den saks skyld – en eventuell nyutgave av Roman par Polanski.

© Norske LMD

Polanskis Skyggen, USA/Tyskland 2010. 2 t 8 min. På kino fra 26. mars

Fotnoter:
1 Cappelen Damm 2007 og 2008. Oversatt av Monica Carlsen.

2 «Ensomt på toppen», intervju med Harris av Espen A. Eik, Aftenposten 15.10. 07

3 Advokat Kroll er spilt av Timothy Hutton og forlagssjef John Maddox av James Belushi, på papiret overraskende, men det er en skikkelig slugger av en forlagssjef han spiller!

4 Den lille naboøya Chappaquiddick er mest kjent for Edward Kennedys fatale fyllekjøring i juli 1969.

5 Cattrall vil av mange være kjent som Samantha «the Cougar» i Sex and the City. Hadde sitt første gjennombrudd i John Carpenters Big Trouble in Little China (1986).

6 Matthew Parris: «Blair?s world view: simply goodies v baddies», The Times 30. januar 2010 og David Davis (konservativt parlamentsmedlem): «Tony Blair was a naive leader whose idea of war was pure Hollywood.» (The Observer, 31. januar 2010).