Prisen for deregulering av melk

En uvanlig «melkestreik» rammet Frankrike, Tyskland og andre europeiske land høsten 2009. Leveringsstansen varte i fjorten dager og mobiliserte sju prosent av melkebøndene, ifølge det franske bondelaget FNSEA som i stor grad var fiendtlig innstilt til aksjonene. Ifølge Organisasjonen av uavhengige melkeprodusenter (APLI) mobiliserte streiken over femti prosent. Det var APLI, opprettet i 2009, som satte streikene i gang. Organisasjonen har forandret situasjonen i landbruksnæringen med ulike aksjoner, som demonstrasjoner, tømming av melk på markene og gratis melkeutdeling til folk.

Utgangspunktet for protestene er det svimlende fallet i melkeprisen til bøndene: fra 310 euro per tonn i april 2008 til 220 euro et år seinere. Med en produksjonskostnad2 som i beste fall ligger rundt 260 euro per tonn, blir det ikke mye igjen, og et flertall av bøndene havner under fattigdomsgrensa.

Melkebøndene er et skoleeksempel på raseringen av EUs felles landbrukspolitikk (CAP), en rasering som EU ønsker, under press fra Verdens handelsorganisasjon (WTO). De berørte markedene ble spart fram til 2003, men i løpet av kort tid er de blitt utsatt for en brutal deregulering. På den ene siden reduserer unionen sine kjøp av smør og melkepulver til garantert pris, noe som gjorde det mulig å sitte med regulerende lagre og stabilisere markedene (et tilskudd direkte til melkebøndene skal være delvis kompensasjon for denne reduksjonen). På den andre siden bestemmer EU seg for å kutte ut ordningen med melkekvoter innen 2015, trass i at ordningen siden 1984 har gjort det mulig å ha kontroll med produksjonsvolum og eksport, og har redusert EUs utgifter betydelig.


UTEN REGULERINGSMEKANISMER blir produsentene fullstendig avhengige av melkeindustrien og de store handelskjedene som presser dem. Ifølge en rapport fra EUs revisjonsrett har «de nominelle prisene på melkeprodukter til konsument økt med 17 prosent fra 2000 til midten av 2007, mens den nominelle prisen betalt til produsent har sunket med 6 prosent».3

Som verdens største melkeprodusent har EU fratatt seg selv de instrumentene som gjorde det mulig å være klodens «offentlige lagerholder». Unionen er til og med ute av stand til å regulere priser og volum i forhold til utviklingen på de internasjonale markedene.

For eksempel steg prisene i 2007 på grunn av en vedvarende økning i etterspørselen fra asiatiske land og et fall i produksjonen hos enkelte eksportland. Da var EU stolt over å kunne øse av lagrene sine – som altså hadde vært nødvendige for å få orden på situasjonen. Produsentene reagerte med å øke produksjonen – noe som var gjort mulig med fjerningen av kvoteordningen – og skapte dermed et voldsomt prisfall i de nå deregulerte markedene. En ond sirkel fra ende til annen: Når produksjonsbegrensningene er fjernet, kan overproduksjonen komme tilbake og flomme på illojalt vis inn i utviklingsland, takket være eksportsubsidier finansiert av europeiske skattebetalere.

EU-kommisjonen ga uttrykk av å ordne en «mjuk landing» for å tilpasse seg «signaler fra markedet». Det dreier seg snarere om en smertefull landing for alle aktørene som er berørt av reformen. Under påvirkning fra land som er blendet av nyliberalismen – med England, Sverige og Danmark i spissen – og fastkjørt i sin politiske maktesløshet, fortsetter EU å markedsliberalisere en sårbar sektor der offentlig inngripen er det vanlige. I USA er melkeproduksjonen stadig strengt regulert gjennom direkte subsidier, tollbeskyttelse, fastpriser og kvotebestemmelser.

Frankrike hadde for sin del et system med ikke-omsettbare kvoter fastsatt på fylkesnivå, en ordning som gjorde det mulig å spre produksjonen. Når disse kvotene gradvis fjernes, vil matvareindustrien kunne trekke seg ut av hele regioner for å minske utgiftene til henting, og fortsette med å konsentrere produksjonen vest i landet, med all den miljørisiko det medfører. FNSEA avstår fra å forsvare kvoteordningen ut fra en illusjon om at avskaffelse vil bedre konkurranseevnen.
Dereguleringen av den europeiske melkesektoren forsterker altså produksjonsøkningen og kappløpet mot større produksjonsenheter. I Frankrike vil tallet på melkeprodusenter kunne gå fra 88 000 til 60 000 i 2015, og til –
20 000 i 2030.4 Den gjennomsnittlige størrelsen for bruk vil bli mer enn tredoblet. Om ingen ting blir gjort for å stoppe den nyliberale kverna, hvordan vil framtidas bruk være? Massiv traktorinnsats, gigantiske fjøs og melkeroboter? Vil familien som altfor dyr arbeidskraft bli erstattet av ukvalifiserte og underbetalte arbeidere?


I ENGLAND FJERNET John Majors regjering i 1994 det som ble kalt Milk marketing boards. De var opprettet for å sikre produsentene en minimumspris som ble forhandlet fram med foredlingsbedriftene. Styrkeforholdet er altså betydelig forverret for bøndene. Selv om melkekvotene er beholdt, har de blitt handelsvare som omsettes utenfor bøndenes kontroll. Det har ført til en sterk konsentrasjon av produksjonen, og slutten på modellen med familiebruk.

Det såkalte «agrimanagement» reduserer utgiftene til arbeidskraft med bruk av østeuropeiske arbeidere som ofte arbeider mer enn femti timer i uka under vanskelige forhold.5

I USA er det meksikanere som gjør jobben i de kaliforniske melkeforedlings-bedriftene. Pro-duksjonskostnadene er enda lavere i Argentina, der genmodifisert soya gir billig dyrefôr, og den lokale arbeidskraften presses som en sitron.6 Sammenliknet med franske og sørtyske områder – der familiebruket fremdeles dominerer – kan kostnadene til arbeid, materiell og bygninger i England, Danmark, USA, Argentina og Oseania deles på to, av og til på sju. Men fjøsene er ofte svært nødtørftige, og tar ingen miljøhensyn. I England makter ikke de unge lenger å etablere seg i næringen på grunn av de uhyrlige kravene til investeringskapital og prisene på land: Produksjonen synker og klarer ikke lenger å tilfredsstille landets behov.

Denne såkalte moderniseringen står i kontrast til landbrukets doble utfordring: å sikre mat til ni milliarder mennesker henimot 2050, samtidig som naturressursene bevares. Men de største produksjonsenhetene kutter ut fôring med gras og erstatter det med mais – da blir det også slutt på beiting. Det tvinger seg fram en modell preget av ensidige produktivitetsmål, med økt antall dyr per hektar og reduksjon av ekstensivt engbruk.

Denne modellen krever langt mer energi og andre innsatsvarer som fører med seg utslipp av lystgass, en svært kraftig drivhusgass. Modellen krever økt import av dyrefôr fra USA, Brasil og Argentina. Dette er fôr basert på genmodifisert soya, som i disse landene er kilde til avskoging, forurensning og ekspropriasjoner av småbønders jord.
For å gi skinn av å finne en løsning, foreslår det franske landbruksdepartementet et kontraktregime som skal garantere styrkebalanse mellom produsenter og industrien. Om målet virker prisverdig, er formuleringene vage, og åpner for omtrent hvilket system som helst, fra streng offentlig regulering til det helt private.

En bedre fordeling av marginene synes nødvendig for å gi produsentene en bedre pris for melka. Stabile økonomiske rammer ville forøvrig gjøre det lettere å komme seg ut av modellen med ensidig vekt på produktivitet.


UTEN Å VÆRE allmenngyldig på alle punkter er eksemplet Franche-Comté talende. I denne regionen øst i Frankrike eksisterer produsenter av råmelk til framstilling av Comté-osten side om side med produsenter av vanlig konsummelk. De første, som er medlemmer av om lag to hundre ostekooperativer, har organisert en gruppe sammen med bransjeindustrien som hvert år bestemmer hvor store volum som skal sendes ut på markedet. På den måten tilpasser de seg forbruket og unngår overproduksjon. Denne lokale planøkonomien er stikk i strid med de europeiske reglene om fri konkurranse, men har hittil blitt tolerert som en «beskyttet betegnelse» (AOC).8

En liste over miljøforpliktelser er også knyttet til produksjonen: begrenset bruk av kunstgjødning og kjøp av næringsmidler utenfra, forbud mot bruk av genmodifisert soya. Bøndene i Comté rår på den måten over et stort antall virkemidler til å skape forandring. Med et mer balansert styrkeforhold til matindustrien får de 40 prosent av fortjenesten på sluttproduktet, mens tallet er 20 prosent for standardmelk. De får dessuten nesten dobbelt så god pris for melka. De lykkes altså i å få bedre fortjeneste ut av mindre anlegg, de forurenser mindre og skaper flere arbeidsplasser.
Bedre organisering av bøndene i avgrensede områder synes nødvendig. Men det er også viktig at prisene blir regulert og diskutert, at de er stabile, og at de er lønnsomme for bøndene og fornuftige for forbrukerne. For å kontrollere produksjonsvolumene kunne det etableres et ønskelig produksjonsnivå for ulike områder i Europa, på grunnlag av matbehov og potensial for landbruk i hvert område.

Disse tiltakene, som kunne få til mye av det PAC gjorde i utgangspunktet (stabilisering av prisene og markedsvern for å sikre bærekraftig inntekt til bøndene, og et selvforsynt Europa) er likevel ikke tilstrekkelig. Et system som garanterer lønnsomme priser for bøndene innebærer ikke nødvendigvis sosial og miljømessig framgang.

Langt strengere regler må gå sammen med at innsatsvarer som kunstgjødsel og pesticider erstattes med menneskelig intelligens. Støtte til den enkelte bonde og ikke per hektar vil favorisere arbeid i stedet for kapital, og vil kunne styrke selvstendigheten til det enkelte bruk, og gi kortreiste produkter. Bare en relokalisering av virksomhetene synes å kunne opprettholde et variert landbruk, minske transportkostnadene fram til forbrukerne, og gjenskape tillit mellom produsenter, forbrukere og distrikt.

En slik politikk for landbruk og matforsyning er imidlertid umulig å se for seg i et Europa som har konkurranseevne på verdensmarkedene som sitt fremste mål. Den forutsetter nemlig en revurdering av frihandelsavtalene, og utvikling av en regulering basert på solidaritet og selvråderett. Men det er bare dette som kan gi økonomiske rammer som er stabile nok til å opprettholde produksjonsapparatet, sikre selvstendig matforsyning i de store regionene og beskytte naturressursene – samtidig som bøndene garanteres en rettferdig avkastning.

Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1 Jf. GEB Institut d?élevage (GEB Institutt for husdyrhold), «Marchés mondiaux des produits laitiers, de l?euphorie à la dépression» («Verdens markeder for melkeprodukter, fra eufori til depresjon»), Le dossier économique de l?Elevage, nr. 386, Paris, februar 2009.

2 Denne representerer summen av kostnader, unntatt arbeidshjelp og egenkapital. Den tar ikke hensyn til lønn for arbeidet eller overdragelse til arvinger. Alle følgende verdianslag er beregnet ut fra standard melk utenfor områder med opphavskontroll (AOC), med utgangspunkt i tall fra produsentnettverk. Kf. «Réseau d?élevage de Franche-Comté», Fréquence Réseau, nr. 27, Lons-le-Saunier, juni 2009.

3 EUs Revisjonsrett, «, «Les instruments de gestion du marché du lait et des produits laitiers ont-ils atteint leurs principaux objectifs?» («Har instrumentene som skal styre markedet for melk og melkeprodukter nådd sine primære mål?»), Spesialrapport 14/2009, Luxembourg, 2009.

4 GEB Institut d?élevage, «France laitière 2015: vers une accentuation des contrastes régionaux» («Frankrike som melkeprodusent 2015: Mot en forsterkning av av regionale forskjeller», Le dossier économique de l?élevage, nr. 391, juni 2009.

5 Vincent Chatelier, Christophe Perrot, « Productivité et rémunération du travail dans les exploitations laitières du Nord de l?Union européenne : divergence des modèles » («Produktivitet og arbeidsinntekt i nordlige melkebruk i EU: ulike modeller»), Sciences sociales, Institut national de la recherche agronomique (INRA), januar 2007 Paris.

6 Les om dette i de internasjonale studiene som er gjennomført av oppdrettsinstituttet (Paris) om produksjonskjedene knyttet til melk: www.inst-elevage.asso.fr

7 Se dokumentarfilmen til Joël Santoni og Jean-Charles Deniau, Ces fromages qu?on assassine, Montparnasse, Paris, 2009.