Soldater med et menneskelig ansikt

I selve dens usynlighet er ideologien mer til stede enn noensinne: Vi er der, med gutta våre, vi identifiserer oss med deres frykt og redsler i stedet for å spørre hvorfor de er der, skriver Slavoj Zizek om Oscar-vinneren The Hurt Locker.

Da Kathryn Bigelows The Hurt Locker nylig vant alle de store Oscarene foran James Camerons Avatar, ble det oppfattet som et godt tegn på tingenes tilstand i Hollywood: En beskjeden produksjon ment for Sundance-aktige festivaler, som i mange land bare fikk en begrenset distribusjon, renner i senk en superproduksjon som ikke klarer å skjule sin flate og enkle fortelling bak teknisk briljans. Så Hollywood er ikke bare en blockbustermaskin, men verdsetter fortsatt smale kreative anstrengelser?

Muligens, med et stort Men:
I all sin mystifisering stiller Avatar seg klart på siden til de som kjemper mot det globale militærindustrielle komplekset. Der Avatar framstiller supermakthæren som en brutal destruktiv kraft i storindustriens tjeneste, presenterer The Hurt Locker den amerikanske hæren i tråd med det offentlige bildet denne hæren forsøker å tegne av seg selv i vår tid med humanitære intervensjoner og militaristisk pasifisme.

FILMEN IGNORERER for det meste den store debatten om USAs invasjon av Irak, for i stedet å fokusere på de daglige prøvelsene til soldater som i og utenfor tjeneste tvinges til å hanskes med farer og ødeleggelser.

I en kvasidokumentarisk stil forteller filmen historien – eller snarere en serie vignetter – om en avdeling med bomberyddere, om deres potensielt dødelige arbeid med å uskadeliggjøre bomber. Valget er dypt symptomatisk: Selv om de er soldater, så dreper de ikke, men risikerer daglig livene sine for å desarmere terroristbomber rettet mot sivile – finnes det noe mer sympatisk i våre liberale øyne? Er ikke hærene våre i den pågående «krigen mot terror», selv når de bomber og ødelegger, i siste instans nettopp slike bomberyddere, som tålmodig uskadeliggjør terrornettverk for å gjøre livene til de sivile tryggere?

Det er imidlertid mer ved filmen enn dette. The Hurt Locker har brakt til Hollywood trenden som forklarer suksessen til de to nylige israelske filmene om krigen i Libanon i 1982: Ari Folmans animasjonsdokumentar Vals med Bashir og Samuel Maoz’ Libanon.

Sistnevnte bygger på Maoz’ egne erfaringer som ung soldat og gjengir krigens frykt og klaustrofobi ved å filme mesteparten av handlingen fra innsiden av en panservogn. Filmen følger fire uerfarne soldater inne i tanksen som er blitt sendt ut for å «rydde opp» i en libanesisk by som allerede har blitt bombet av israelske fly.

I et intervju under filmfestivalen i Venezia i 2009 sa Yoav Donat, skuespilleren som spiller regissøren som soldat for et kvart århundre siden, følgende: «Dette er ikke en film som får deg til å tenke ’jeg har nettopp sett en film’. Dette er en film som får deg til å føle deg som om du har vært i krigen.»

På lignende vis gjengir Vals med Bashir redslene i 1982-konflikten fra israelske soldaters synsvinkel. Maoz har sagt at filmen hans ikke er en fordømmelse av israelsk politikk, men en personlig beretning om hva han gjennomgikk: «Jeg begikk en feil da jeg kalte filmen Libanon, for Libanon-krigen er ikke vesensforskjellig fra andre kriger og for meg ville ethvert forsøk på politisering ha forflatet filmen.»

Dette er ideologi på sitt reneste. Dette nye fokuset på gjerningsmennenes traumatiske erfaringer gjør oss i stand til å utslette hele det etisk-politiske bakteppet for konflikten (hva gjorde den israelske hæren så langt inne i Libanon?). En slik menneskeliggjøring tåkelegger dermed det sentrale temaet, nemlig behovet for en nådeløs politisk analyse av hva som står på spill i våre politisk-militære aktiviteter. Disse er nettopp ikke del av en ugjennomtrengelig Historie som på brutalt vis avbryter privatlivene våre – de er noe vi deltar fullt og helt i.

MER GENERELT ER en slik «menneskeliggjøring» av soldatene (i retning av ordtaksvisdommen om at det er menneskelig å feile) et nøkkelelement i den ideologiske (selv)presentasjon av De israelske selvforsvarsstyrkene. Israelske medier elsker å dvele ved de israelske soldatenes svakheter og psykiske traumer. De framstiller dem verken som perfekte militærmaskiner eller overmenneskelige helter, men som vanlige folk som fanget i krigens og Historiens traumer begår feil og går seg vill som alle andre normale folk.

Eksempelvis da De israelske forsvarsstyrkene i januar 2003 rev huset til familien til en antatt «terrorist». De gjorde det med stor omtanke, de hjalp til og med familien med å bære ut møblene før en bulldoser jevnet huset med jorda.

Israelsk presse rapporterte om en lignende hendelse en stund forut. Da en israelsk soldat lette etter mistenkte i et palestinsk hus, hørte han familiemoren si datterens navn for å berolige henne. Soldaten ble så overrasket over å høre at den skrekkslagne jenta het det samme som hans datter, at han i et anfall av sentimentalitet dro fram lommeboka og viste et bilde av datteren sin til den palestinske moren.

Det er lett å få øye på det falske ved en slik empatihandling. Ideen om at vi, på tross av politiske uenigheter, alle sammen er mennesker med de samme gledene og bekymringene, nøytraliserer det soldaten faktisk gjør på samme tid. Det eneste ordentlige svaret moren kan gi er: «Hvis du virkelig er menneskelig som meg, hvorfor gjør du dette her?» Soldaten kan da bare søke ly bak objektivert plikt – «Jeg liker det ikke, men det er min plikt …» – for å unngå å følge sin subjektive plikt.

Budskapet i en slik menneskeliggjøring er å framheve gapet mellom en persons kompleksitet og rollen han må spill mot sin sanne natur. «I min familie er ikke genetikken militær,» sier en av de intervjuede soldatene som er overrasket over å ha blitt karriereoffiser, i Claude Lanzmanns Tsahal.

Dette bringer oss tilbake til The Hurt Locker. Dens framstilling av den daglige redselen og de traumatiske konsekvensene av å tjenestegjøre i et krigsområde plasserer den tilsynelatende milevis fra sentimentale hyllester av den amerikanske hærens humanitære rolle, slik som John Waynes Green Berets. I selve dens usynlighet er ideologien mer til stede enn noensinne: Vi er der, med gutta våre, vi identifiserer oss med deres frykt og redsler i stedet for å spørre hvorfor de er der.

© norske LMD. Oversatt av R.N.