Under oljesanden

«Vinterveien» er den eneste som fører til Fort Chipewyan, en landsby 70 mil fra Edmonton, hovedstaden i den kanadiske provinsen Alberta. Veien krysser fem islagte elver og er bare åpen fra midten av desember til midten av mars. Utenom denne perioden må man ty til småfly for å komme seg hit. «Fort Chip» ble opprettet som handelspost for pels i 1788 og var den første britiske kolonien i Alberta. Selv om ingenting sperrer for utsikten over innsjøen Athabasca og dens skogkledde øyer, har stedets eneste hotell vært til salgs i flere år – turismen har aldri tatt helt av.

Journalister som kommer helt hit, gjør det sjelden på grunn av det vakre landskapet eller den interessante historien, men på grunn av den urovekkende høye kreftforekomsten: 30 prosent høyere enn gjennomsnittet i provinsen.¹ Hvorfor? For mange befinner den hovedmistenkte seg 23 mil lenger opp, der hvor Athabasca-elven bukter seg fram mellom oljeindustriens gigantiske dagbrudd og 130 kvadratkilometer med avfallsdammer.

Det er her vår tids største jakt på det svarte gull foregår: Over 170 millioner fat, det vil si den nest største forekomsten i verden, ligger begravd under barskogen, over et område som tilsvarer en fjerdedel av Frankrikes areal. Utvinning og oppgradering av denne oljesanden² krever enorme mengder vann (fem fat per fat olje) og fører til ubotelig skade på miljøet.

«For femti år siden syntes vi det var mye med et eller to dødsfall i året. I 2009 begravde vi sju mennesker, bare i april. Hva er det som foregår?» Mens han skraper på skrapeloddene sine, tilføyer Alec Bruno oppgitt: «Jeg vet ikke hva som kommer til å være igjen til de unge generasjonene om noen tiår. Vi er et folk som lever av jorda, og alt dette er nå i ferd med å forsvinne.» Han kaster loddene, ingen storgevinst denne gangen.

Bruno er en «eldre» fra Chipewyan Athabasca First Nation³ og sitter, uten illusjoner, i rådskomiteene som er nedsatt av oljeselskapene: «De hadde allerede fått utvinningstillatelser før de henvendte seg til oss! Vi kan ikke stoppe dem, vi må bare prøve å få dem til å tillempe framgangsmåtene sine slik at skadene på miljøet og risikoen for oss som lever i elvedalen, blir minst mulig.»

FOR RUNDT TI år siden begynte innbyggerne i Fort Chipewyan å få misdannet fisk med en bismak av olje. Så støtte den lokale legen på flere tilfeller av en sjelden type kreft i gallegangene, som normalt ikke rammer mer enn én av ett hundre tusen. I Fort Chipewyan er det knapt tusen innbyggere. Våren 2006 stilte legen John O’Connor offentlig spørsmål om oljeindustriens ansvar. Det fikk han svi for. Det kanadiske helsetilsynet, Santé Canada/Health Canada, saksøkte ham for «uprofesjonell opptreden» som forårsaket «unødvendig uro». Knust av disse anklagene flyttet han fra regionen i 2007.

Etter flere år med fornektelse inn-rømmet helsemyndighetene i Alberta i begynnelsen av 2009 at krefthyppigheten hadde økt, men modererte funnene som var «basert på et lite antall tilfeller (51 ble observert, 39 var forventet)», og konkluderte med at «det er ingen grunn til å slå alarm».⁴ Denne studien har ingen formening om årsaken til sykdommen, men antyder at det kan være «tilfeldigheter, bedre registrering eller endringer i livsstil eller miljø.» John O’Connor ble offisielt renvasket, og flyttet tilbake til regionen i november 2009: «Jeg hadde nådd målet mitt om at ’Fort Chip’ skulle få den oppmerksomheten stedet hadde bedt om i årevis. Jeg sier ikke at oljesanden er årsaken til krefthyppigheten, jeg stiller bare spørsmålet.»

Kreft skyldes flere faktorer, og det er så godt som umulig å peke på én enkeltårsak. «Man bør heller finne ut om giftnivået i lufta, i vannet, i fisken og i dyrene er så høyt at det kan ha en innvirkning på helsen,» sier legen Kevin Timoney, som har fått i oppdrag av lokalsamfunnet i «Fort Chip» å undersøke forurensningen. I noen fisker har han funnet 10–15 ganger mer kvikksølv enn det som er normalt, og mye mer kullhydrid nedenfor dagbruddene enn ovenfor dem.⁵

Myndighetene har et kronargument: Forekomsten av kullhydrid og kvikksølv i elven har naturlige årsaker, fordi oljesanden noen steder er i kontakt med elvebankene. Det var dette en gruppe anerkjente forskere ønsket å undersøke nærmere: 6. desember 2009 ankom de Fort Chipewyan for å legge fram sine funn: Gjennom utslipp av polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH)⁶ i atmosfæren forårsaker industrien ødeleggelser som tilsvarer en oljekatastrofe hvert år!⁷ I en omkrets på fem mil rundt oppgraderingsfabrikkene – der bitumen trekkes ut av sanden og omgjøres til tung råolje, en nødvendig prosess før raffinering – er det ren bitumen i snøen. I Athabasca og i bielvene er PAH-konsentrasjonen 10-–50 ganger høyere enn normalen. Gravide kvinner og barn anbefales ikke å spise fisk mer enn en gang i uka, selv om urfolkenes tradisjonelle kosthold er basert på jakt og fiske.

«DISSE SJELDNE kreftformene er som bakteriologisk krigføring,» sier Mike Mercredi, iført lue med bilde av Che Guevara. «Når de lar sykdommen drepe mitt folk, begår de et slags folkemord.» På veggen gjentas hans credo på en plakat: «We resist colonization». Da han var ferdig med videregående skole, begynte Mercredi å jobbe i dagbruddene. Der kjørte han verdens største lastebiler til en månedslønn på 5000 kanadiske dollar (ca. 28 000 kroner).⁸ «Da tanta mi, onkelen min og en kompis på 27 år døde i kreft, sa jeg til meg selv: ’Det er jobben din som dreper dem!’ Jeg hoppet ut av lastebilen og sa opp.»

I februar 2007 ble han ansatt av stammen sin, Athabasca Chipewyan First Nation: «Tanken var at en dag vil det ikke være mulig å leve her lenger. Jeg skulle derfor samle de eldres tradisjonelle kunnskap for å vise framtidige generasjoner hvordan livet var før industrien kom. Men så begynte jeg å tenke: Hva kan gjøres for å hindre at mitt folk og denne jorda blir ødelagt? Det må bli slutt på utvinning av oljesand!» Siden har Mercredi hamret inn dette budskapet på møter over hele landet.

Mens han agiterer, har stammen hans valgt å gå rettens vei. Den har saksøkt Alberta for å ha forpaktet bort et landområde som omringer en tradisjonell gravplass. «Regjeringen har plikt til å spørre oss først, det står i loven,» forklarer John Rigney, stammens administrator.⁹ Søksmålet vårt ble avvist, men vi anker og er forberedt på å gå hele veien til høyesterett. Det kommer til å bli en durabelig kamp. Det er David mot Goliat, for vi har lite penger.»

Med sine milliarder av dollar og støtte fra både provinsmyndigheter og føderale myndigheter, virker oljeindustrien uovervinnelig. For å kjøpe seg fred deler noen selskaper ut smuler av sin kolossale profitt: Oljesandselskapet Syncrude har for eksempel sponset ungdomssenteret med 500 000 dollar.

Da vi besøkte Fort Chipewyan en novemberdag i 2009, inviterte selskapet Chipewyanerne til julemiddag i festsalen. Den tidligere stammelederen Archie Cyprien forsvarer de sjenerøse giverne: «Syncrude gjør mye for lokalsamfunnet, gjennom økonomisk støtte og arbeidsplasser. Industrien er kommet for å bli, så vi kan likegodt gjøre det beste ut av det.» Mot slutten av kvelden får hver familie utdelt en kalkun, og barna får sjokolade. «Dette er den hyggeligste delen av jobben min,» sier en fornøyd Steven Gaudet fra Syncrude. «Det stemmer at urfolkene har ulike holdninger til oss, men vi trenger dem og ønsker at deres samfunn skal vokse sammen med oss. Vi tilbyr dem utdanning og arbeid: 8–10 prosent av våre ansatte er fra urbefolkningen.»

Mike Mercredi stikker bare så vidt innom festen. Han nekter å la seg lure: «Sjefene i Syncrude er først og fremst opptatt av selskapets omdømme. De vet veldig godt hvor mye skade de gjør, så for å lette sin dårlige samvittighet sier de til verden: Denne landsbyen er i ferd med å bli utryddet, men innbyggerne er veldig fornøyd med å spise kalkun.»

Syncrude oppgir at selskapet siden 1992 har brukt over 1,2 milliarder dollar på handel med underleverandørfirmaer drevet av urfolk. Fort Chipewyan har inngått få kontrakter med industrien. Men hvis man drar lenger opp langs Athabasca, til Fort McKay, er situasjonen en helt annen. Med seks dagbrudd i en omkrets på tre mil er denne landsbyen omringet av et måneaktig landskap av grå sand som har erstattet myrer og skog. Kunstige sjøer er fylt med 720 millioner kubikkmeter giftig gjørme som gir fuglene en evig pause i et brennende oljehelvete. Fabrikkene spyr ut flammer og røyk ved siden av svovelgule åser. «Det er et vanskelig valg,» innrømmer høvding Jim Boucher, «men vi prøver å gjøre lokalsamfunnet i stand til å utnytte disse mulighetene maksimalt».

FORT MCKAY GROUP of Companies, en sammenslutning av urfolksbedrifter, oppnådde en omsetning på 85 millioner dollar i 2007 ved å levere forskjellige tjenester til oljeindustrien. Gruppen har også inngått et samarbeid med Shell om utvinning av 33 km2 oljesand. Innbyggerne i Fort McKay er vant til evakueringsprosedyrer og oljedunstende luft. Boucher vektlegger de positive sidene ved denne virksomheten: en arbeidsløshet på under fem prosent, en klinikk, et ungdomssenter, 170 nye boliger.

Ingen offisielle representanter svarer på intervjuforespørslene våre, kanskje er de for opptatt med å drive business. Men en eldre innbygger i Fort McKay, Celina Harpe, tar velvillig imot oss i det lille huset sitt ved bredden av Athabasca. Hun er 71 år gammel og tenker sørgmodig tilbake på en tapt verden: «Hele mitt liv har jeg drukket vann fra denne elva. Men etter at fabrikkene kom, er det blitt umulig. Vannet er blitt brunt og grumsete, og man trenger ikke være forsker for å skjønne at det ikke er bra å drikke det. Så vi må kjøpe vann på flaske.» Mannen hennes, Ed Cooper (alias Muskwa, «bjørnen» på na-dene), holder fram en halvlitersflaske: «Den koster to dollar i nærmeste butikk. Det er mye å betale for vann, syns du ikke?»

For noen år siden konfronterte Celina Harpe representanter for Suncor og Syncrude: «Dere har forgiftet vannet, nå får dere sørge for å gi oss vann!» «Etter det har de gitt oss gratis vann to ganger i måneden, men bare til de eldre. De andre må betale,» tilføyer ektemannen. Harpe viser fram mokasiner i ekte skinn og beverpels som hun lager selv. «Jeg er den siste som syr i Fort McKay. Hele kulturen vår har forsvunnet, det tradisjonelle levesettet vårt fins ikke lenger, det er slutt.»

Man trenger bare å kjøre 4,5 mil lenger sør for å se hva som har erstattet det tradisjonelle levesettet. Motorvei 63 til Fort McMurray er full av pickuper og trailere. Midt i barskogen ligger et vindu mot forbrukersamfunnet: supermarkeder og kjøpesentre, fastfood-restauranter og spritsjapper på hvert gatehjørne, kasinoer og strippebarer, en flom av narkotika og hjemløse. Denne gamle pelsjeger- og tømmerhoggerbyen ble lenge kalt «pelsfabrikken», men er nå blitt «Fort McMoney». Eimen av olje er ensbetydende med duften av penger for horder av unge gründere. Innbyggertallet er tredoblet siden oljesandboomen startet, fra 34 000 i 1994 til 101 000 i 2009.

HVORDAN TAKLER BYEN denne raske veksten? «Ikke så veldig bra,» medgir Melissa Blake med et smil. Hun ble valgt til ordfører i 2004 og styrer en av verdens største kommuner, regionkommunen Wood Buffalo. Den strekker seg over 63 000 kvadratkilometer med skog, avbrutt av åpne dagbrudd og industrianlegg. Arealet er nesten like stort som hele Irland. Fort McMurray er den eneste byen i kommunen. «Når det gjelder infrastruktur, har vi ikke vært forberedt på en så voldsom vekst.» Befolkningsøkningen på åtte prosent i året har ført til de høyeste boligprisene i landet: Et hus med fire rom koster over 620 000 dollar. Og det er best å holde seg frisk, for det er bare 1,7 leger per tusen innbyggere her. Akuttavdelingen, som bare har plass til én lege om gangen, har på det meste tatt imot 156 pasienter i løpet av et tolv timers skift!¹⁰

«Jeg hater denne byen: Jeg har flyttet sju ganger, men kommer alltid tilbake, for det er bare her jeg kan tjene så gode penger,» innrømmer en ung mann på en bar. Han tjener 32 dollar i timen, det er fire ganger minstelønna i provinsen han kommer fra, British Columbia. Likevel regner 98 prosent av befolkningen i Fort McMurray ikke med at de kommer til å tilbringe pensjonisttilværelsen her.¹¹ Derfor bekymrer de seg lite over oljeindustriens konsekvenser for miljøet og urbefolkningen.

I en Chipewyan-familie sitter flere generasjoner foran TV-en og koser seg med pizza og kinamat. Alle har jobbet eller jobber fortsatt i oljeindustrien: «Helt fra vi går på skolen blir vi forberedt på det,» forteller en ung kvinne: «tegnebøkene, lekene … det er rein hjernevask.»

«Vi har ikke noe annet valg enn å jobbe for dem, hvis vi ikke vil være fattige,» forteller 41 år gamle Herman, som har vært maskinfører for Suncor, Syncrude og Shell. «Før drev vi med jakt for å overleve, men nå er jeg blitt en ’Sobeys boy’».¹Sobeys er den nest største matvarekjeden i Canada. Etter å ha slitt med helsa en stund, forbereder han seg nå på å gå tilbake på jobb: «Jeg hater jobben min, men jeg må tilbake. Jeg må betale 1400 dollar i måneden for tomta til campingvogna mi.» Ingen av dem ser med milde øyne på stammen i Fort McKay: «Utsiktene til personlig rikdom har korrumpert folket vårt. Industrien har splittet oss,» klager Max.

Et besøk hos stammerådet i Athabasca bekrefter dette. Rådet representerer regionens fem stam--mer, «First Nations», det vil si rundt 5000 personer. Det gir råd og tjenester til befolkningen, men har ingen politisk makt, hver stamme styrer seg selv. Leder for rådet, Roy Vermillion, er forsiktig i sine uttalelser om oljesanden: «Stammene har ulike tilnærminger til dette. Alle bryr seg om miljøet, men har ulik beliggenhet og derfor ulike muligheter. De står overfor et vanskelig dilemma: Som de fleste urfolk betrakter de seg som beskyttere av ’Moder jord, men samtidig er det en global etterspørsel etter olje, som vår region kan svare på. Vi prøver å finne en balanse i dette.»

I 2003 INNGIKK de fem stammene et samarbeid med representanter for industrien og kommunale, provinsielle og føderale myndigheter for å håndtere konsekvensene av industriutviklingen i områdene deres. Det gikk dårlig: «Alle parter ble enige om ikke å samarbeide og å avslutte partnerskapet i mars 2010,» forklarer Vermillion. «Hver First Nation kommer til å bli mer direkte involvert gjennom Industry Relation Corporations [IRC].»

IRC-ene, blant annet representert ved Tony Boschmann fra Chipewyan Prairie First Nation, 13 mil sør for Fort McMurray, fungerer som bindeledd mellom stammene og oljeselskapene. «Industriutviklingen er et svært beist som ikke kan stoppes. Jobben vår er å hjelpe urfolkene med å overleve med dette monsteret slik at de fortsatt er her om femti år, med tradisjonene sine i behold.» Shannon Crawley, Boschmanns kollega og kanadier av den anglosaksiske typen, presiserer: «De har på rekordtid gjennomgått tre hundre års industriell revolusjon. Høvding Vern Janvier hadde sitt første møte med den hvite mann for bare 35 år siden.»

Lokalsamfunnet er omgitt av oljeprosjekter. Her ligger oljesanden for dypt til at den kan utvinnes i åpne dagbrudd, så man bruker såkalte in situ-teknikker. Den mest utbredte er en dampinjeksjonsmetoden Steam Assisted Gravity Drainage (SAGD): Det bores to parallelle brønner, damp presses inn i den ene og smelter bitumenen, som pumpes opp til overflaten i den andre brønnen. «Dette er bærekraftig utvikling,» forsikrer oljeindustriens representanter, på ramme alvor: SAGD fører ikke til så enorme ødeleggelser som dagbruddene, og det brukes stadig mer brakkvann.

Denne teknikken, som er ut-viklet i Alberta med 55 millioner dollar i statsstøtte, er fortsatt på eksperimentstadiet. I mai 2006, på Joslyn-prosjektet til oljeselskapet Total, førte dampen til en eksplosjon på overflaten. Store steiner, trær og bitumen ble kastet rundt, og eksplosjonen etterlot seg et 20 meter bredt krater. «Det er stor mangel på vitenskapelig kunnskap om konsekvensene av SAGD,» sier Boschmann og skjærer en grimase. «Man vet ikke hvordan de dypere jordlagene kommuniserer med hverandre.» Ved å framprovosere mindre jordskjelv og sammensynking av terreng, kan SAGD komme til å forurense den største grunnvannsforekomsten i Canada.¹²

Alberta har ikke gjennomført en eneste studie av konsekvensene av in situ-teknikker. Provinsens reguleringsinstans godkjenner 95 prosent av prosjektene uten noen gang å vurdere de kumulative effektene av utvinningen. Uten noen konsekvensstudier er det allerede gitt konsesjoner for over halvparten av de 140 000 kvadratkilometerne med store forekomster av oljesand. «Dette er veldig risikable investeringer,» advarer Boschmann, «for urfolkene har faktisk rettigheter. Og de slåss for å få anerkjent disse.»

20 MIL LENGER sør har Beaver Lake Cree Nation gått til sak mot Alberta og Canada for hele
16 000 brudd på deres rettigheter. Disse rettighetene ble innlemmet i grunnloven i 1982, og bygger på traktater som ble undertegnet med det britiske imperiet på slutten av 1800-tallet. Urbefolkningen oppga da enorme territorier til britene mot at de fikk garantier om å kunne leve der på tradisjonelt vis i all framtid. Alberta, som ikke eksisterte som provins da disse avtalene ble inngått, anerkjenner dem ikke og føler seg ikke forpliktet til å rådføre seg med urfolkene. Industrien sørger selv for det, på sin måte. Stammeadministrator Gerald Whitford peker på to hyller fulle av ringpermer. «Dette handler om ett utvidelsesprosjekt for ett anlegg. De sender oss dette her, og to dager etter ringer de og spør: ’Har dere noen spørsmål?’ Det kaller de å ta oss med på råd.»
Miljøvernorganisasjonen Pem-bina Institute, som er anerkjent for sitt seriøse og veldokumenterte arbeid, mener at urfolkene og deres klagemål er «den siste forsvarslinjen» for bevaring av naturen. Provinsmyndigheter og føderale myndigheter har nemlig overlatt denne rollen til industrifinansierte organisasjoner som kommer med beroligende rapporter blottet for troverdighet.

Regional Aquatic Monitoring Program har for eksempel ansvar for å kontrollere vannkvaliteten, men kritiseres knallhardt av uavhengige eksperter for mangel på vitenskapelig seriøsitet og for å overse oljeutslippskatastrofen som finner sted her hvert år. Cumulative Environmental Association (CEMA) er på sin side ansvarlig for å administrere de kumulative effektene av industriutviklingen, men miljøvernere og urfolk har meldt seg ut av denne organisasjonen fordi krav om enstemmighet gjør at industrien kan blokkere alle vedtak. Et eksempel på CEMAs ineffektivitet er at en arbeidsgruppe brukte åtte år på å utarbeide en plan for bevaring av inntil 40 prosent av landområdene til regionkommunen Wood Buffalo. Da gruppen kom med sine anbefalinger, var mesteparten av disse områdene allerede tapt til industrien.

Blind teknologioptimisme og urokkelig tillit til industrien er det som gjelder i Alberta. Selskapene kontrollerer seg selv, forklarer Preston McEachern fra provinsetaten Alberta Environment. «De har til og med en tendens til å overrapportere hendelser,» påstår han. Likevel var den en anonym informant som slo alarm da 1600 fugler døde i en avfallsdam drevet av Syncrude i april 2008. Og da en sky full av svoveldioksid falt ned over Fort McKay i 2006, måtte vinden sørge for at stanken nådde den hovedsakelig hvite befolkningen før det aktuelle anlegget ble stengt. Stasjonene som skal kontrollere luftkvaliteten, hadde ikke merket noe som helst. Og det er ingen som kan si hvor omfattende de giftige utslippene fra de kunstige innsjøene er. Men ifølge McEachern utgjør elleve millioner liter per dag, som enkelte mener det dreier seg om, «nesten ingenting»!

ALBERTA-JOURNALISTEN Andrew Nikiforuk mener at provinsen styres av «petropolitikkens første lov»: Jo mer oljeprisen stiger, jo mer dør demokratiet.» De konservative har sittet med makten i Alberta i 39 år og er i lomma på olje- og gasslobbyen. Ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) krever at den føderale regjeringen griper inn for å beskytte vannressursene og menneskene som er avhengige av dem: 445 millioner kubikkmeter vann hentes årlig ut fra Athabasca – det tilsvarer vannforbruket til en by med tre millioner innbyggere.¹³ Betaler industrien for dette vannet? «Nei,» svarer representantene for Alberta Environnement og oljeindustrien med en forbauset mine.

I Ottawa, bak statsminister Stephen Harper, skimtes urfolkenes verste fiende: Tom Flanagan.¹⁴ Denne ultrakonservative ideologen mener at urfolkene ikke har grunnlag for å kalle seg «natives», fordi de er innvandrere som kom til landet noen tusen år før europeerne! Konklusjonen hans er at deres krav på landområder ikke er berettiget, og han går inn for en avvikling av urfolkenes rettigheter. Ettersom Canada ikke har undertegnet FNs konvensjon for urfolksrettigheter, vil en gjennomføring av hans politikk undergrave rettssakene som urfolkene har igangsatt. Flanagan anklager dem til og med for å true oljeindustrien og påstår at de kan komme til å slå seg sammen med økoterrorister i voldelige aksjoner.15

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Yiqun Chen, «Cancer Incidence in Fort Chipewyan, Alberta 1995-2006», Alberta Cancer Board, Edmonton, februar 2009.

2 Oljesand/tjæresand: Svært klebrig bitumen presset sammen av skifer og stein, som det produseres olje av. Inntil nylig var det for dyrt og vanskelig å utnytte denne oljesanden. Økt oljepris og teknologisk utvikling har gjort denne virksomheten lønnsom. Med 1,4 millioner fat per dag utgjør oljesanden halvparten av oljeproduksjonen i Canada; i 2025 kan det ha økt til åtti prosent.

3 600 fra Mikisew Cree First Nation, 200 fra Athabasca Chipewyan First Nation (na-dene), 200 mestiser og rundt hundre innbygger som ikke er urfolk, i bor i Fort Chipewyan.

4 Hanneke Brooymans, «Cancer rates higher in communities near oil sands», Canwest News Service, Edmonton, 6. februar 2009.

5 Kevin Timoney og Peter Lee, «Does the Alberta Tar Sands Industry Pollute? The Scientific Evidence», The Open Conservation Biology Journal (vitenskapstidsskrift fritt tilgjengelig på nettet), 2009.

6 En gruppe kjemiske stoffer hvorav mange er kreftframkallende.

7 Erin N. Kelly, Jeffrey W. Short, David W. Schindler, Peter V. Hodson, Mingscheng Ma, Alvin K. Kwan og Barbra L. Fortin, «Oil sands development contributes polycyclic aromatic compounds to the Athabasca River and its tributaries», Proceedings of the National Academy of Sciences, Washington, 7. desember 2009.

8 Alle beløp er oppgitt i kanadiske dollar.

9 Mikisew Cree First Nation har protestert mot et veiprosjekt på deres territorium som de ikke er blitt konsultert om; i 2000 fikk de medhold i kanadisk høyesterett.

10 Michel Sauvé, «Canadian dispatches from medical fronts: Fort McMurray», Canadian Medical Association Journal, Ottawa, 3. juli 2007.

11 Andrew Nikiforuk, Tar sands: Dirty oil and the future of a continent, Greystone Books, Vancouver, 2008, s. 42.

12 Carolyn Campbell, «In Situ tar sands extraction risks contaminating massive aquifers», Wild Land Advocates, Vol. 16, nr. 5, Calgary, oktober 2008.

13 Danielle Droitsch, «Watered Down: Overcoming federal inaction on the impact of oil sands on water resources», Water Matters, Calgary, oktober 2009.

14 Politisk rådgiver for Harper fram til valgseieren i 2006.

15 Tom Flanagan, «Resource Industries and Security Issues in Northern Alberta», Canadian Defence and Foreign Affaires Institute, Calgary, juni 2009.

(…)