Venezuelas manglende økonomiske strategi

Hele tiden under Venezuelas rekordartede økonomiske ekspansjon var regjeringens motstandere – som ved siden av Washington inkluderte de fleste av de internasjonale mediene – opptatt av å «gråte, vente, håpe», som rock’n’roll-legenden Buddy Holly en gang sang. «Oljefiaskoen» måtte være like rundt hjørnet, ba de og skrev de om.

Men i fem og et halvt år, siden begynnelsen av 2003 da Chávez-regjeringen for første gang fikk kontroll over det statseide oljeselskapet, vokste realøkonomien med 95 prosent. Fattigdommen ble halvert og tilfellene av ekstrem fattigdom gikk ned med over 70 prosent, sosiale utgifter per person ble mer enn tredoblet, og adgang til helsetjenester og høyere utdannelse økte kraftig. Velgerne belønnet Chávez ved å gjenvelge ham med større margin enn noensinne, 63 prosent i 2006.

Men da den amerikanske økonomien gikk inn i en resesjon vinteren 2007, begynte Venezuelas økonomi å saktne farten. I siste kvartal av 2008 falt verdens oljepriser og gikk på seks måneder fra en topp på 137 dollar/fat til bare 41 dollar/fat. Venezuela havnet i resesjon for første gang siden opposisjonens oljestreik i 2002–2003, økonomien gikk tilbake med 3,3 prosent i 2009. Bønnene fra Chávez’ fiender ble besvart: Venezuelas oljeboom var omsider bankerott, og økonomisk sammenbrudd nært forestående.

Stemmer det? Hvis vi ser på hva som hendte i Venezuelas resesjon, ser det virkelig ut til at den helt og holdent kunne ha vært unngått. Det private forbruket hadde allerede saktnet farten i 2008 og sank ytterligere da oljeprisene falt sammen i siste kvartal i 2008. På denne tiden burde regjeringen ha sørget for sterke skattestimuli og økt offentlig forbruk for å kompensere for nedgangen i privat etterspørsel. Men den gjorde ikke det. I stedet falt veksten i offentlig sektor kraftig. Den økte med bare 0,9 prosent i 2009, sammenlignet med 16,3 prosent i 2008.


DET HAR LENGE eksistert en finanspolitisk dobbeltmoral (som IMF og andre multilaterale utlånere ofte promoterer) som sier at rike land bør motvirke økonomisk nedgang ved hjelp av store offentlige budsjettunderskudd, men at utviklingsland ikke kan gjøre det. Eller enda verre, at de må gjøre det motsatte – skjære ned på utgiftene og redusere offentlige underskudd under resesjoner. Men i virkeligheten kan utviklingsland med hell bruke en ekspansiv finanspolitikk for å motvirke resesjoner. Kina suste rett gjennom verdensresesjonen med 8,7 prosent vekst i 2009, takket være en stor stimulanspakke. Naturligvis hjelper det at den kinesiske regjeringen kontrollerer banksystemet og kan tvinge bankene til å låne ut penger, og at 20 prosent av BNP er offentlige investeringer. Men selv Bolivia, som ikke har disse fordelene, brukte et stort finansinsentiv på riktig tidspunkt – et langt større insentiv, sett i forhold til landets økonomi, enn det amerikanske – for å skape en vekst på tre prosent i fjor (det beste resultatet på den vestlige halvkule).

Begrensningen utviklingsland står overfor når de fører en ekspansiv finanspolitikk under en resesjon, er at de må beholde en tilstrekkelig mengde utenlandsk valuta for å unngå en krise i betalingsbalansen. USA derimot kan betale for importen med sin egen valuta.

Venezuela hadde et enormt overskudd på betalingsbalansen i 2008 – det vil si at landet samlet opp dollar. Da oljeprisene falt, ble dette overskuddet raskt til et underskudd – men bare i seks måneder. Regjeringen måtte ta av sine internasjonale reserver for å betale for import. Men den behøvde ikke å la den økonomiske aktiviteten gå ned. Den kunne ha tatt mer av de fortsatt betydelige reservene, redusert kapitalflukten eller tatt opp lån i utlandet. Venezuelas utenlandsgjeld er ganske liten, bare 11 prosent av BNP, og landets totale statsgjeld er bare 20 prosent av BNP (sammenlignet med 100 prosent av BNP i USA). Regjeringen trenger jo ikke fremmed valuta for selve insentivets skyld, den trenger bare nok til å dekke importen i en voksende økonomi (i motsetning til en nedgangsøkonomi, hvor også importen faller), og til å opprettholde tilstrekkelige reserver.

Alt dette er viktig, fordi det viser at veksten i Venezuelas økonomi ikke er så direkte knyttet til oljeprisene som mange tror. Regjeringen er i stand til å opprettholde en jevn vekst med varierende oljeprisene, særlig når statsgjelden er så lav og de internasjonale reservene er relativt høye.


DET ANDRE STORE økonomiske problemet Venezuela har stått overfor i de siste syv årene, er landets overvurderte valuta. I 2003 fastsatte regjeringen vekslingskursen til 1600 (1,6 i dagens bolivares) per dollar. Etter to devalueringer endte den opp på 2150 (2,15) i 2005, som den ble liggende på til januar i år.

Problemet er at Venezuelas valuta er blitt stadig mer overvurdert med denne faste kursen. Inflasjonen i Venezuela har vært mye høyere enn hos handelspartnerne (den har gjennomsnittlig ligget på 21 prosent årlig de siste sju årene). Dette betyr at selv om den nominelle vekslingskursen er fast, stiger realverdien til valutaen. Under forutsetning av at valutaen ikke var overvurdert da verdien opprinnelig ble fastsatt, måtte den ha falt til omkring 5,13 for en dollar ved begynnelsen av året for å beholde den samme reelle vekslingskurs. Med den faste vekslingskursen var den antagelig mer enn 130 prosent overvurdert.

Dette gjør Venezuelas eksportvarer dyre på utenlandske markeder og importen kunstig billig,2 noe som gjør det vanskelig, kanskje umulig, for Venezuela å bli mindre avhengig av olje – og faktisk har landet ikke blitt det på de siste sju årene.

9. januar i år devaluerte regjeringen valutaen til 4,3 bolivares per dollar for de fleste importvarer. På samme tid ble en høyere kurs på 2,6 per dollar fastsatt for viktige sektorer som mat, utdannelse, vitenskap og teknologi, helsevesen, maskineri og utstyr, pengeoverføringer fra slektninger i utlandet, og overføringer til studenter i utlandet.

Devalueringen gjør valutaen mer konkurransedyktig, men den har tydeligvis et stykke igjen, og dessverre vil valutaens overvurdering reelt sett øke så lenge inflasjonen er høy. Selve inflasjonen er et sekundært problem. Den var på 25,1 prosent i 2009 (ned fra 30,9 prosent året før) og må å senkes, men den ligger ikke så langt over grensen på 20 prosent som makroøkonomiske forskning mener er veksthemmende.

Venezuela ville antagelig hatt fordel av et mer fleksibelt men fortsatt regulert valutasystem. Et system som beholdt mekanismene for kapitalkontroll, men samtidig bevarte en konkurransedyktig valutakurs, ville kunne gjøre økonomien mindre oljeavhengig. Dette ville i det minste åpne for en økonomisk utviklingsstrategi, noe som etter tiår med nyliberalisme stort sett er fraværende blant regjeringene på den vestlige halvkule.

I mellomtiden har oljeprisene hurtig kommet på fote igjen og ligger nå på 80 dollar/fat. Det burde ikke være vanskelig for regjeringen å få til rask økonomisk vekst i år, hvis den vil det. US Energy Information Administration venter at verdens oljepriser vil stige ganske jevnt til 98 dollar/fat innen 2020.3 På den andre siden annonserte US Geological Service 22. januar at Orinoco-feltet inneholder 513 milliarder fat – det dobbelt av tidligere anslag. Dette plasserer at de venezuelanske reservene langt foran Saudi-Arabia (266 milliarder fat).4

Chávez-regjeringen vil ganske sikkert ha rikelig anledning til å gjøre nye økonomiske og politiske eksperimenter og lære av både sine feil og sine suksesser, så lenge regjeringen fortsetter å ha kontroll over sine oljeressurser og i det vesentlige fører en riktig makroøkonomisk politikk.

Oversatt av E.N.


Fotnoter:
1 I januar 2008 fastslo en ny lov at 1000 bolivars skulle bli 1 bolivar.

2 Den treårige nedgangen i ikke-oljebasert eksport nådde en topp i 2009 med 44,7 prosent. På den andre siden økte importen med 190,7 prosent fra 2004 til 2008 (22 prosent i 2009).

3 BBC Mundo, London, 23. januar 2010.

4 «Petroleumsloven» krever at det statlige oljeselskapet PDVSA er majoritetseier med minst 60 prosent i alle prosjekter der utenlandske oljeselskaper deltar og i hvert ledd (utvinning, raffinering og salg).