Askens lærdom

Askeskyen fra vulkanutbruddet på Island viser hvor falskt betryggende det er å tro at vi har kontroll over miljøet og at våre beslutninger alene kan forhindre en global miljøkatastrofe.

For mange av oss er flyskrekk noe svært konkret: Vi hjemsøkes av tanken på hvor mange deler det er i en så komplisert maskin som et moderne fly som må fungere knirkefritt for å holde flyet i lufta. Hvis en liten stang knekker et sted, så daler flyet ned … Når man begynner å tenke på hvor mye som kan gå galt, er det umulig ikke å få total panikk. Er det ikke noe lignende vi har opplevd i Europa de siste ukene?

Det faktum at en sky fra et lite vulkanutbrudd på Island – en liten forstyrrelse i den komplekse mekanismen som livet på Jorda er – kan stoppe lufttrafikken over hele kontinentet, er en påminnelse om at menneskeheten, med alle sine enorme anstrengelser for å forme naturen, fortsatt bare er en av mange levende arter på planeten Tellus. De katastrofale sosio-økonomiske virkningene av dette lille vulkanutbruddet skyldes vår teknologiske utvikling (flyreiser). For et århundre siden ville ingen fått med seg et slikt utbrudd. Den teknologiske utviklingen gjør oss uavhengige av naturen, men samtidig også mer underkastet dens innfall. For flere tiår siden, da en mann tok det første skrittet på månens overflate, var hans første ord: «Et lite skritt for et menneske, et stort skritt for menneskeheten.» Om vulkanutbruddet på Island og konsekvensene av det kan vi si: «Et litt skritt for naturen, et stort tilbakeskritt for menneskeheten.»

DETTE ER DEN første lærdommen vi kan trekke av vulkanutbruddet: Vår økende frihet fra naturen og kontroll over den (dvs. vår overlevelse) avhenger av en rekke stabile naturlige parametere vi tar for gitt (temperatur, luftas sammensetning, tiltrekkelige mengder vann og energi). Vi kan «gjør hva vi vil» bare så lenge vi er marginale nok og ikke forstyrrer betingelsene for livet på Jorda. Begrensningen i vår frihet, som blir følbar med de økologiske forstyrrelsene, er det paradoksale resultatet av vår frihet og makts eksponentielle vekst: Vår økende evne til å forme naturen rundt oss kan destabilisere de grunnleggende geologiske parametrene for livet på Jorda.

Det faktum at menneskeheten er i ferd med å bli en geologisk aktør på jordkloden indikerer at en ny geologisk tidsalder har begynt, som enkelte forskere kaller «den antroposene tidsalder». Med de nylige destruktiv jordskjelvene i Kina har begrepet om det antroposene igjen blitt aktuelt: Det finnes gode grunner til å anta at hovedårsaken til den uventede styrken i jordskjelvene var byggingen av den gigantiske demningen De tre kløfter i nærheten, som resulterte i tre nye kunstige innsjøer. Det virker som det ekstra presset på overflaten har påvirket klippene under bakken og dermed har bidratt til jordskjelvene. Noe så elementært som jordskjelv bør dermed også innlemmes i rekken av naturfenomen som påvirkes av menneskelig aktivitet.

Imidlertid er det noe falskt betryggende i denne viljen til å påta seg skylden for truslene mot omgivelsene vårene: Vi liker å være skyldige, for da avhenger det hele av oss, det er vi som trekker i katastrofens tråder og dermed kan vi også redde oss selv hvis vi endrer levemåten vår. Det pågående vulkanutbruddet er en nyttig påminnelse om at våre miljøproblemer ikke kan reduseres til hybris, til at vi forstyrrer Moder Jords velordnede likevekt. Naturen er kaotisk i seg selv, tilbøyelig til de villeste, mest meningsløse og uforutsigbare katastrofer. Vi er nådeløst eksponert for naturens onde innfall, det finnes ingen Moder Jord som våker over oss. Vi forstyrrer ikke naturens balanse, vi forlenger den bare. En ekstra vri tilføyes av det faktum at med vulkaner kommer faren fra innsiden av Jorda, fra under våre føtter, og ikke fra det ytre rom. Vi har ingen steder å søke tilflukt.

Et annet påfallende aspekt i nyhetsframstillingen av den islandske vulkanasken er den intrikate blandingen av natur og kultur. Plasseringene av nyhetene om støvskyen sier sitt: I det ene øyeblikk presenteres den som en naturkatastrofe, i det andre er støvskyen noe som angår økonomien, tapene til flyselskapene eller til dem som er avhengige av flytransport, eksempelvis kenyanske blomsterdyrkere. Og tidvis handler det om forstyrrelser i det sosiale livet, om byrdene til de strandede passasjerene.

Selv polemikken om flyforbudet over Europa var berettiget, så framviser den denne blandingen av natur og kultur (økonomi): Hvis hovedargumentet for å stenge luftrommet var askens fare for flymotorene, var hovedargumentet mot inntektstapene denne stengningen medførte for flyselskapene og økonomien i sin helhet – et underlig argument, som forbinder to forskjellige plan! Selv om det fantes gode grunner til å gradvis åpne det europeiske luftrommet, henger det igjen en bitter eim av mistanke: Hvordan har det seg at vitenskapelige bevis begynte å vise at det var mulig å fly over mesteparten av Europa i samme øyeblikk som presset fra flyselskapene ble uutholdelig? Er ikke dette et nytt bevis på at kapitalen er det eneste virkelig i våre liv, når selv vitenskapelig betraktninger om naturfarer må bøye seg for den?

DET ANDRE VI kan lære av vulkanutbruddet angår tidsdimensjonen. Det som skaper frykt er muligheten for at vulkanen vil fortsette å spy ut aske, kanskje i flere måneder eller år (under forrige utbrudd i 1815 var den aktiv i to år). For oss i Vesten oppleves traumer vanligvis som en midlertidig inntregn-ing som på voldelig vis forstyrrer vår hverdag (terrorangrep, ran, voldtekt, jordskjelv eller tornado). Men hva med de som opplever traumet som en permanent tilstand, en levemåte, for eksempel innbyggerne i krigsherjede land som Sudan eller Kongo? De som ikke har noe sted å søke tilflukt fra de traumatiske opplevelsene, slik at de ikke engang kan hevde, lenge etter, at de hjemsøkes av et traume. Det som står igjen er ikke traumets spøkelse, men selve traumet. Det er nesten selvmotsigende å kalle dem «posttraumatiske», siden det som gjør deres situasjon så traumatisk er at traumet vedvarer.

Farene eksploderer dermed fra alle kanter, og vi stoler på forskerne til å takle dem. Her ligger problemet: Forskerne/ekspertene er subjekter som antas å vite, men de vet ikke. Våre samfunns bliven-vitenskapelige har to uventede trekk: Vi stoler stadig mer på eksperter, selv på de mest intime områder (seksualitet og religion), men denne universaliseringen endrer feltet for vitenskapelig kunnskap til et inkonsistent og antagonistisk ikke-Alt. Det gamle platonske gapet mellom mangfold av meninger (doxa) og én universell vitenskapelig sannhet er i ferd med å endres til et terreng av motstridende «ekspertuttalelser».

Og som alltid innebærer en slik universalisering en selvrefleksivitet: Dagens trusler er ikke hovedsakelig ytre (naturlige), men egengenerert av menneskelig aktivitet gjennomsyret av vitenskap (vår industris miljøkonsekvenser, de psykologiske konsekvensene av ukontrollert biogenetikk), slik at vitenskapene både er (en av) kilden(e) til risiko og det eneste mediet vi har til å forstå og skille ut truslene, så vel som (en av) kilden(e) til å takle truslene, til å finne en utvei. Selv om vi anklager den vitenskapelig-teknologiske sivilisasjonen for global oppvarming, trenger vi den samme vitenskapen ikke bare til å få oversikt over omfanget av trusselen, men ofte også for å oppdage selve trusselen – «ozonhullet» kan bare «ses» på himmelen av forskerne. Richard Wagners «Die Wunde schliest der Speer nur, der Sie schlug» («Såret kan bare heles av spydet som forårsaket det») får dermed ny relevans.

DEN PARADIGMATISKE kategorien for dette, som avslører hjelpeløsheten til vitenskapen og samtidig dekker over den med et falskt slør av forsikringer fra eksperter, er «grenseverdi»: Hvor mye kan vi fortsatt «trygt» forurense miljøet, hvor mye fossilt brennstoff kan vi brenne, hvor mye av et giftstoff truer ikke vår helse (eller i den rasistiske versjonen: hvor mange utlendinger kan vi integrere i samfunnet uten at det skader vår identitet). Det opplagte problemet her er at det på grunn av situasjonens gjennomsiktighet er noe fiktivt med «grenseverdiene». De framstår som en tilfeldig symbolsk intervensjon i det reelle. Kan vi virkelig være sikre på at sukkernivået i blodet vårt som legene foreskriver, er det riktige?

Konsekvensen av den-ne begrens-ningen i vår kunnskap er på ingen måte at vi ikke bør overdrive miljøtrusselen. Snarere tvert imot, vi bør gjøre det enda mer siden situasjonen er svært uforutsigbar. De nylige usikkerhetene om den globale oppvarmingen er ikke et tegn på at situasjonen ikke er så alvorlig, men at den er enda mer kaotisk enn vi trodde, og at natur- og samfunnsfaktorer henger uløselig sammen.

Dilemmaet med dagens trusler om miljøkatastrofer er: Enten tar vi dem seriøst og beslutter umiddelbart tiltak som vil virke latterlige om katastrofen ikke slår til, eller vi gjør ingenting og taper alt i tilfelle katastrofen slår til. Det verste vi kan gjøre er å velge middelveien, å gjennomføre begrensede tiltak – da vil vi feile uansett. Det finnes ingen gyllen middelvei med tanke på miljøkatastrofen, og i en slik situasjon blir alt snakket om forsiktighet og risikokontroll meningsløst ettersom vi har å gjøre med det vi med den rumsfeldske kunnskapsteorien kan kalle «ukjente ukjente»: Ikke bare vet vi ikke hvor the tipping point er, vi vet ikke engang sikkert hva vi ikke vet.

Man kan faktisk lære mye av den rumsfeldske kunnskapsteorien – uttrykket refererer, selvfølgelig, til den velkjente hendelsen i mars 2003 da Donald Rumsfeld ga seg i kast med litt amatørfilosofering om forholdet mellom det kjente og det ukjente: «Det finnes kjente kjente. Dette er ting vi vet vi kjenner til. Det finnes kjente ukjente. Det vil si, ting vi vet vi ikke kjenner til. Men det finnes også ukjente ukjente. Dette er ting vi ikke vet vi ikke kjenner til.» Det han glemte å legge til var den avgjørende fjerde kategorien: «ukjente kjente», ting vi ikke vet vi kjenner til – som nettopp er det freudianske ubevisste, «kunnskapen som ikke kjenner seg selv», som Lacan sa. Om Rumsfeld trodde de største farene med invasjonen av Irak var de «ukjente ukjente», truslene fra Saddam Hussein som de ikke engang ante hva kunne være, burde noen ha svart at hovedfarene tvert imot var de «ukjente kjente», de avsvorne overbevisningene som forhindrer oss fra virkelig å tro at en katastrofe er mulig, og dette henger sammen med de «ukjente ukjente».

HOVEDLÆRDOMMEN ER derfor at menneskeheten burde forberede seg på å leve mer «dynamisk» og nomadisk: Lokale og globale miljøendringer kan kreve enorme samfunnsendringer. La oss si at et gigantisk vulkanutbrudd gjør Island ubeboelig: Hvor skal islendingene gjøre av seg? Under hvilke vilkår? Skal de få et stykke land eller bare spre seg utover verden? Hva om det nordlige Sibir blir mer beboelig og dyrkbart, mens store subsahariske regioner blir for tørre til å bosette en større befolkning, hvordan vil befolkningsutvekslingen organiseres?

Når lignende situasjoner har inntruffet i fortiden, har samfunnsendringene skjedd spontant med vold og ødeleggelser – slike utsikter er katastrofale i dagens situasjon med masseødeleggelsesvåpen tilgjengelig for alle nasjoner. En ting er klar: Nasjonal suverenitet vil bli radikalt omdefinert og nye nivåer av globalt samarbeid vil måtte skapes. Og hva med de enorme økonomiske og forbruksmessige endringene som følge av nye værmønstre eller mangel på vann og energi? Gjennom hvilke prosesser skal endringene besluttes og settes ut i live? Det er her vi bør vende tilbake til de fire momentene i det Alain Badiou kaller «den evige ideen» om revolusjonær-egalitær rettferdighet. Det som kreves er:

Streng egalitær rettferdighet
: Alle folk skal betale likt i eventuelle avståelser, dvs man må innføre like verdensomspennende normer for energiforbruk og CO2-utslipp per innbygger. I-landene må ikke få lov til å forgifte miljøet i nåværende tempo og anklage u-land, fra Brasil til Kina, for å ødelegge miljøet med sin raske utvikling.

Terror
: nådeløs straff for alle som bryter vernetiltakene, inkludert begrensninger på liberale «friheter» og teknologisk kontroll av mulige lovbrytere.

Voluntarisme
: Miljøkatastrofen kan bare konfronteres gjennom omfattende kollektive beslutninger som bryter med kapitalismens «spontane» immanente logikk. Allerede Walter Benjamin påpekte i «Historiefilosofiske teser» at i dag er den revolusjonære oppgaven ikke å bidra til at den historiske tendensen eller nødvendigheten virkeliggjør seg, men å stoppe Historiens tog som kjører mot stupet – en innsikt som har fått ny tyngde med utsiktene til en miljøkatastrofe.

Og sist men ikke minst må alt dette kombineres med tillit til folket: Man må satse på at den store majoriteten støtter disse alvorlige tiltakene, ser på dem som sine egne, og er rede til å delta i håndhevelsen. Man bør ikke være redd for å trekke fram igjen, i en kombinasjon av terror og tillit til folket, en av den egalitær-revolusjonære terrorens figurer, nemlig «informanten» som angir de skyldige til myndighetene. (Allerede i Enron-skandalen gjorde Time Magazine rett i å hylle som sanne folkehelter de på innsiden som tipset finansmyndighetene.)

En gang i tiden kalte vi dette kommunisme.

© norske LMD. Oversatt av R.N.