Bruttonasjonaldestrukt

Den gylne middelvei er den verste måten å forholde seg til sannsynligheten for en kommende miljøkatastrofe, skriver Slavoj Zizek (se side 22–23). Hvis spådommen slår til, har vi ikke gjort nok, og hvis den ikke slår til, vil de begrensede tiltakene virke latterlige. Avventende nøling er den minst heroiske posisjonen, nøling er feigingens strategi par excellence, den som ikke våger å ture i de avgjørende øyeblikkene. Men det er kun i etterkant at øyeblikkets avgjørende karakter trer fram, og viser det heroiske om det enn ender i tragedie.


Vilje til handling har kjennetegnet forsøkene på å få økonomien på fote igjen etter finanssmellet for halvannet år siden. Stimuleringspakkene har virket, finanssektoren har kommet seg igjen i rekordfart. Wall Street rapporterer nå at de tjener like mye som før krakket, og mange av storkonsernene har sågar betalt tilbake pengene de fikk av den amerikanske staten. Men samtidig opplever flere stater, med Hellas i spissen, en gjeldskrise. Forunderlig nok har det vært liten vilje til å sprøyte penger inn i statskassene, kun motvillig går EU-landene inn for å redde Hellas. Andre løsninger, som å nasjonalisere gjelda, virker fullstendig utelukket (se side 8–9).

I USA sliter Obama med å få vedtatt en reform av finanssektoren for å dempe framtidige skadevirkninger. Og symbolsk nok stanger reformen mot en republikansk vegg nettopp når det kommer til de som så å si alltid rammes hardest av finansspillets risikovillighet, nemlig forbrukerne. IMF har på den andre siden kommet med et overraskende forslag om global skatt á la Tobin, uten at den nødvendigvis vil komme privatpersoner til gode i neste runde.

For neste runde synes å være på god vei og å bli enda verre enn forrige fordi det nå er statene som rammes. Den enorme veksten til finanssektoren, the road to recovery, er ikke annet enn skjult subsidiering. I USA skjer dette ved at bankene låner fra sentralbanken til lav rente og kjøper statsobligasjoner med en langt større avkastning. Dermed tappes staten for stadig mer i en spiral av eskalerende statsgjeld, mens profitten til Wall Street øker som aldri før.


«Dette er ingen naturkatastrofe,» har vært refrenget for kritikken mot både finansfyrstene og de greske myndighetenes tildekking av landets elendige økonomiske forfatning. Implikasjonen er selvfølgelig at det er menneskeskapt, ergo kan skyld fordeles og ting endres. Heri ligger det også at det ikke er noe naturgitt ved markedene, finanssektoren eller kapitalismen i sin helhet. Men selv om det finnes skyld å fordele og muligheter for endring, finnes det en dypere sammenvevning mellom kultur (økonomi) og natur, ettersom økonomi i all sin enkelhet dreier seg om fordeling av natur(ressurser).

Den nykeynesianske ideen om å stimulere økonomien begynner så smått å framstå som den verste løsningen: en gyllen middelvei der penger pøses inn uten at de grunnleggende strukturelle problemene endres. Altså vil den mislykkes uansett, enten gir den altfor mye kapital og makt til finanssektoren for å redde den, eller så gjør den ingenting, med overhengende fare for at alt går nedenom og hjem.

I likhet med miljøtrusselen burde man derfor legge vekt på hvordan ressursene brukes og forbrukes, målt opp mot verdiene de skaper. En slags økonomisk variant av CO2-regnskapet, et bruttonasjonaldestrukt (BND).


I studien «A Bit Rich» forsøker britiske The New Economic Foundation å regne ut hva forskjellige yrker bidrar med til samfunnet, deres samfunnsmessige verdi.2 Med utgangspunkt i ikke-fornybare ressurser som brukes opp, indirekte utgifter skapt av aktiviteten, bidrag i form av skatt og nye arbeidsplasser osv, har organisasjonen regnet seg fram til at høytlønnede bankfolk i finansdistriktet City, som har «lønn på mellom 500 000 og 10 millioner pund, ødelegger 7 pund verdi for samfunnet for hvert pund de tjener».

På den andre siden skaper barnehageansatte mellom 7 og 9 pund for hvert pund de tjener, fordi de frigjør tid slik at foreldre kan jobbe. Markedsførere koster derimot det britiske samfunnet 11 pund for hvert pund de tjener, på grunn av økt destruksjonen av ikke-fornybare ressurser som følge av forbruksveksten de promoterer. Rengjøringspersonell på sykehus bidrar på den andre siden med 11 pund for hvert pund de tjener, fordi de begrenser sykdomsspredning som kan være potensielt kostnadsfullt for samfunnet.

Slike regnskap gir en idé om den reelle ressursfordelingen i samfunnet, og hvor hensiktsmessig dagens løsning med å la markedet bestemme fordelingen, er.

© norske LMD


1 «Déjà vu All Over Again: Financial Sector Profit Soars», tradersnarrative.com.
2 Kan lastes ned her: http://www.neweconomics.org/sites/neweconomics.org/files/A_Bit_Rich.pdf