Avglobaliser finanssektoren

I tråd med de falske debatters evige logikk er de mange kommentarene om krisen i Hellas påpasselige med å sørge for et vanntett skille mellom de (ufarlige) spørsmålene som må stilles og de (plagsomme) spørsmålene som ikke må stilles. Dette gjelder særlig de ulike måtene å finansiere offentlige budsjettunderskudd. EU-traktatene gjør sitt beste for å forby dette spørsmålet, finansieringen skal utelukkende skje via kapitalmarkedene under de internasjonale investorenes formynderi. Et kjapt blikk på skadene etter de greske budsjettenes møte med obligasjonsmarkedene burde imidlertid skape et ønske om å utforske andre og langt mindre katastrofale løsninger, for eksempel monetær finansiering av underskuddene (dvs å låne fra sentralbanken).

Dette kunne også gi et insentiv til å reflektere over tilfellet Japan, et landet som er like forgjelda som det er fraværende i fortellingene om statsgjeldskrisene. For om det gjøres et stort nummer ut av den greske gjelda, er landets utestående gjeld (270 milliarder euro, dvs 113 prosent av BNP i 2009 som antas å stige til 130 prosent i 2010) fortsatt beskjeden sammenlignet med Japan, som nådde 200 prosent av BNP i 2010 – en ubestridt rekord for et OECD-land. Hvordan kan det ha seg at landet med størst offentlig gjeld, som tilsynelatende skulle hatt den dårligste betalingsevnen (hvis man legger til grunn gjeld i forhold til BNP), nærmest fullstendig overses av de internasjonale investorene?

Det enkle svaret er: fordi de internasjonale investorene ikke har eierandeler i den japanske gjelda. Mer enn 95 prosent av denne gjelda eies nemlig av japanske sparere. I motsetning til USA sparer de japanske husholdningene i det store og hele nok til å dekke statens finansieringsbehov, og også bedriftenes. De japanske markedene understøttes ikke av offentlig gjeld (de klarer seg svært fint uten) og dermed har de ikke mulighet til å underkaste landets økonomiske politikk deres absurde normer. For at markedene skal kunne blande seg inn, må de ha et redskap, og det redskapet er gjeldsbrev.

Slik åpner den greske krisen, satt i kontrast til Japan, for å kikke nærmere på selve logikken i dereguleringen av den internasjonale finanssektoren – en deregulering som i langt større grad har vært båret fram av sterke interesser enn av miraklene i ortodoks økonomisk teori (som alltid lover mirakler, vekst og sysselsetting når det er spørsmål om deregulering).


FRA MIDTEN AV 1980-tallet har USA stått overfor følgende problem: Hvordan finansiere underskuddene (på handelsbalansen og i de offentlige budsjettene) når det ikke finnes mer sparepenger innenlands? Jo, få sparepengene til de landene som har. På den tiden var det Japan, Tyskland (som i dag), og senere Kina. Dereguleringen av finanssektoren er en strategi som består i å innføre strukturer i de internasjonale kapitalstrømmene som gjør at den amerikanske økonomien slipper å koble sparing og investering på eget territorium.

Og en rekke andre land, uvitende om hva som ventet dem, har ikke vært likegyldige til dereguleringens forlokkende kapital-sirkulasjon. På grunn av vekstfallet på 1970-tallet, ble finansiering av underskudd et endemisk problem for flesteparten av økonomiene i Nord. Alle kastet seg over denne geniale internasjonale resirkuleringen av sparepenger, og fikk tidlig erfare hva de underkastet seg. For i relasjonen mellom debitorer og kreditorer vipper de liberaliserte kapitalmarkedene styrkeforholdet i retning av sistnevnte. Og landene oppdaget etterhvert at når man låner fra markedene, så underkaster man seg også deres dommer.

Om disse dommene var velbegrunnede, kunne man se på dette som et mindre onde. Men det er de ikke, og kan heller ikke være det. Fra innføring av så lavt inflasjonsnivå som mulig til sanksjoner for selv de best begrunnede budsjettavvik, via forbudet mot monetær finansiering og helliggjøring av modellen med uavhengig sentralbank, er det nokså lett å se hvor mye av den politiske økonomien som er overlatt til markedenes formynderi.

Men dette ender med mareritt i krisetider, fordi investorenes mistro uttrykkes i salg av offentlige gjeldspapirer, noe som leder til høyere utlånsrente, det vil si kostnadene med å finansiere de offentlige budsjettene. Og de påfølgende økonomiske spenningene kan påtvinge ruinerende offentlige budsjetter, noe grekerne nå smertefullt oppdager. Den kollektive entusiasmen som utkrystalliserer seg rundt hypotesene om en statlig bankerott trekker med seg alle aktørene i anklager mot alle trekkene ved den normaliserende markedsdoktrinen og gjør den økonomiske ensrettingen enda mer bitende – bare se på størrelsen på ofrene som kreves av grekerne på kort sikt av investorene for å gjenvinne noe som ligner på ro.


DET ER NETTOPP her Japan kunne vært et skoleeksempel. For å frigjøre seg fra makten til skadelige kreditorer, er det enkleste å bytte ut kreditorene. Det er dette Japan så klokelig har gjort. Eller rettere sagt, landet har vært smart nok til å unngå det første endringen, den som har kastet flesteparten av de andre statsapparatene i klørne på investorer som har sluppet til på innlandsmarkedene på grunn av dereguleringen. Og dette har gitt disse investorene all makt til å tvinge sin vilje på den lokale økonomiske politikken. I motsetning til globaliseringsideologien som går inn for å fjerne alle grenser, særlig de som kan forhindre kapitalflyt, framstår Japan som et eksempel på et system som ikke bare er levedyktig, men som også har en rekke gode egenskaper.

Ikke dermed sagt at den japanske løsningen tilbyr en ufeilbarlig parademarsj som gir grense- og betingelsesløs finansiering av offentlig gjeld – med 200 prosent av BNP kan Japan fort havne i vanskeligheter – men i det minste må man gi landet ære for å ha klart å bære en høy statsgjeld og samtidig sørget for utmerket stabile tilstander. Vi skal heller ikke utelate de andre omstendighetene som (foruten nasjonalt gjeldseierskap) har gjort dette mulig, særlig de offentlige myndighetene og spareinstitusjonenes koordinerte arbeid. Gjennom et typisk japansk kompromiss har banksystemet og pensjonskassen aktivt spilt på lag, de har plassert store deler av husholdningenes innskudd i offentlige gjeldspapirer. Sparerne har ikke hatt noe å klage på, aksjemarkedet har vært dystert i to tiår og bare gitt beskjedent utbytte. Pengepolitikken med tilnærmet null i utlånsrente har gjort utbyttene svært små, og fått de små prosentene på de offentlige verdipapirer til å virke majestetiske.

Tilfellet Japan gir uansett anledning til å gjenoppdage at når det gjelder allokering av innskudd er ikke sparerne viktig og at all makt tilfaller mellomleddene, det vil si de institusjonene som investerer for dem. Men det som framfor alt er overraskende, er at denne makten til tider ikke kan gjøre vondt verre, fordi i motsetning til deres vestlige sidestykker som liker å satse på kortsiktige kursendringer og frenetisk flytte kapital fra en type verdipapirer og et land til et annet i jakten på den minste prisforskjell, har de japanske institusjonene «satt» en større del av innskytternes penger i offentlige verdipapirer, som gir svært regelmessig avkastning og ikke minst er unndratt spekulasjonsbobler som med jevne mellomrom destabiliserer andre staters verdipapirer.


MAN TRENGER IKKE lete lenge for å finne mulighetsbetingelsene for den store roen som inntil nå har ledsaget den imponerende veksten i Japans offentlige gjeld. Og disse kan la oss, om ikke gjøre det samme (gjeld på 200 prosent av BNP er ikke et ønskelig mål i seg selv!), så i det minste løse opp den skumle begrensningen som tynger ned den offentlige gjelda når den er som viktigst, nemlig midt i resesjoner.

Det finnes altså ikke 36 alternativer – men det finnes ett! Enten underkaste seg befalingene til de internasjonale investorene som begrenser både bruttostørrelsen på gjelda og betingelsene for å pådra seg den. Eller – under (den diskutable) hypotesen om at man utelukkende ønsker finansiering via obligasjoner – satse på en omfattende nasjonalisering av underskuddsfinansieringen ved å sørge for massiv allokering av nasjonale sparepenger (åpenbart for land som har det) til statlige verdipapirer. Siden europeiske institusjonelle investorer forlengst har blitt vant til noe annet og det er vanskelig å se for seg at de spontant gå med på et kompromiss à la det japanske, må det skje via regler som tvinger dem (minst mulig), spesielt gjennom å pålegge nasjonale investorer å plassere en viss andel av deres investeringer i offentlige gjeldsbrev, i det minst så mye at denne gjelda dekkes av nasjonale kreditorer.

Alt i alt er dette en oppskrift med mange fordeler og nokså få ulemper. For det første gir statlige verdipapirer et rimelig utbytte til sparerne, høyere enn bankinnskudd, men ikke ekstravagant (fordi statsobligasjonene vanligvis er «risikofrie» aktiva og ofte referansegrunnlag for rentehierarkiet). Å kanalisere sparepengene bort fra aksjeprodukter er sannsynligvis en av de beste tjenestene men kan gjøre dem – fordi de beskyttes fra de regelmessige børskrakkene som rammer småaksjonærer – men også for samfunnet fordi de (økonomisk unnværlige) spareaksjene er selve redskapet for aksjonærmakten og restriksjonene den pålegger lønnsarbeiderne.

La oss imidlertid si det rett ut: Det dreier seg om et system med tvungne bidrag. Ikke direkte bidrag – det kalles skatt – men indirekte bidrag gjennom mellomfinansiering av offentlige underskudd. Og det er et bidrag som belønnes! Det finnes langt mer smertefull tvang … Parallellen mellom disse gir dessuten anledning til å påpeke at en av (de konstant ignorerte) måtene å løse problemet på – ikke problemet med finansieringen, men selve underskuddene – består i å gå bort fra den evigvarende rekken av skatteletter.

Men avglobaliseringen av underskuddsfinansieringen vil framfor alt ha en viktig politisk og demokratisk egenskap som er blitt nærmest fullstendig fremmed for (de ortodokse) økonomene. Å nasjonalisere den statlige finansieringen innebærer å forvise mellomleddet av internasjonale investorer og å reintegrere den i den nasjonale samfunnskontrakten ved å la politikerkorpset mekle i konfliktene som denne metoden nødvendigvis vil medføre. Som Bruno Tinel og Franck Van de Velde har vist,2 har generasjonskonflikten, som opportunt har blitt skjøvet foran med maset om «gjelden vi overlater til barna våre», først og fremst tildekket den grunnleggende, nåtidige konflikten mellom de minst rike som gjennom skatt betjener gjelda de rikeste eier.


SELVE BETINGELSENE for denne omfordelingen fra vanlige skattebetalere til verdipapireiere, bestemmes av måtene kapitalmarkedene fungerer på. Denne omfordelingen er dermed unndratt enhver politisk beslutning. Hvilken rente bør det være på offentlig gjeld og hva bør beløpet på disse overføringene være? Dette er spørsmål som det er fullstendig opp til politikerkorpset å bli enig om. Men det er bare mulig hvis den store majoriteten av offentlige kreditorer også er statsborgere i landet. Det vil si, hvis det er mulig å få i stand innenfor staten et møte mellom de motstridende interessene til kreditorer og debitorer.

Da, og bare da, kan de på samme måte som politikerne underkaster folket deres fiskale beslutninger. Hvis renta og gjeldsbyrden blir for høy, vil man tvinges til å kutte nyttige offentlige utgifter. Hvis renta blir for lav vil ikke sparerne få nok avkastning. For lav rente og det blir for lett å ta opp gjeld for det offentlige, noe som på sikt vil skape en trussel om nedsatt betalingsevne og fare for kreditorenes verdier. For høy rente og kapitalstrømmen mot de rikeste vil skape skadelig anti-omfordeling.

Blant alle disse motsetningsfulle virkningene er det politikerkorpset, med alle sine fraksjoner, som må bestemme, og det alene. Uansett skal det ikke være opp til de internasjonale investorene som bare styres av kreditorenes interesser og er fullstendig fremmed for det politiske miljøet, men som likevel er i posisjon til fatte beslutninger med vidtrekkende konsekvenser for samfunnet.

Slik det nå er blitt åpenbart, har den liberale doktrinen det uendelig travelt med å erklære det nasjonale rommet for overskredet og å fremme strukturendringer (dereguleringer av alle slag) som kan gjøre denne påstanden til virkelighet. Det 19. og 20. århundrets historie gir tilstrekkelig grunn til å mistro den overdrivelsen av nasjonalprinsippet som går under navnet «nasjonalisme», men den har heller ikke skapt noen alternativ operasjonell forståelse av politisk suverenitet. Dette er grunnen til å når den økonomiske liberalismen ødelegger ideen om nasjonen, ødelegger den samtidig ideen om suverenitet, og er påpasselig, i tråd med dens perfeksjonerte dobbeltmoral, å unngå enhver ny suverenitet i disse utvidede territoriene. For ideen om en suveren nasjon kan svært godt strekkes utover de territoriale og kulturelle enhetene de oppsto i og omfavne andre sammensetninger basert på en felles skjebne og det man kaller … suverenitet. Med en slik utvidelse blir det tydeligere at suverenitet og nasjon er det samme, at det ene bare er et navn på det andre.

Det nyliberalismen vil unngå for enhver pris, er at slike størrelser konstitueres som politiske legemer som beslutter, fastsetter regler og setter dem ut i live. Man har i stor grad latt det skure fram til nå og spørsmålet er hvor langt man vil la det gå. Om det er tillatt å på ny henvise til samtidshistorien, er det virkelig på sin plass å mistro bevegelser som ønsker voldelig gjenetablering av suverenitet etter å ha vært blitt angrepet – for suvereniteten kan også anta de mest forhatte former. Man kan ikke helt utelukke at vi etter to tiår med kontinuerlig erosjon og aggresjon er farlig nærme disse kritiske punktene. Derfor gir ideen om en ordnet gjenerobring et politisk perspektiv som kan virke interessant, kanskje også påkrevd.

I utgangspunktet har denne ideen det uheldige ved seg at den virker nostalgisk når den trekker fram nasjonalstaten som har blitt latterliggjort av nyliberalismen og alle de på venstresiden som har funnet det opportunt å hjelpe til. Prisen for angrepet på nasjonalstaten har vært at den har blitt forstått svært snevert og atskilt fra sitt vesentlig korrelat, nemlig suvereniteten. En dag må alle disse modige folkene som ønsker å kaste nasjonalstaten på historiens søppelhaug, si om de også vil kvitte seg med ideen om suverenitet.

Litt fram i tid er det uansett mulig å foretrekke en nostalgi for politiske beslutninger, der dommen over offentlig forgjeldelse også inngår, framfor en rotete globalisert verden der kapitalmarkedene bestemmer hvor mye kreditorer fra alle verdenshjørnene skal ha av nasjonalrikdommen. Og det er mulig å finne en verdi i denne nokså enkle konklusjonen: Hvis globaliseringen ikke er annet enn oppløsning av suverenitet gjennom å underkaste alt markedets makt, er avglobalisering det samme som repolitisering.

Oversatt av R.N


Fotnoter:
1 Spareraten til amerikanske husholdninger har falt kontinuerlig, fra 8 prosent på begynnelsen av 1980-tallet til 0 prosent i 2006.

2 «L?épouvantail de la dette publique» (Offentlig gjeld som fugleskremsel), Le Monde diplomatique, juli 2008.

Kan det greske parlamentet få tilbake sin politiske makt over økonomien? Foto: Wikimedia Commons