En økonomi i motvind

Senegaleserne fikk seg et sjokk 24. desember 2008 da den tidligere kolonimakten Frankrike bevilget et hastelån på 83 millioner euro for at Senegal skulle betale ut lønn til statsansatte. Samme måned ga Det internasjonale pengefondet (IMF) Senegal en bistandspakke på 75,6 millioner dollar for å dempe effektene av finanskrisen. Abdoulaye Wades parti PDS (Senegals demokratiske parti), som kom til makten i mars 2000, ble i sin tid kalt «partiet for sosiale krav», fordi forventningene i befolkningen var så store. Ni år senere er presidentens slagord «sopi» (forandring på wolof) erstattet med «sapi» (bitterhet).


Med et bruttonasjonalprodukt på ca. 5800 kroner (2008) per innbygger er Senegal fortsatt blant de minst utviklede landene i verden, på tross av høy vekst (4,3 prosent i 2008, 5,7 prosent i 2009). Landets største inntektskilde, fiskerinæringen, skaper direkte og indirekte over 600 000 arbeidsplasser. Men i perioden 2000–2008 falt næringens eksportandel fra 37 prosent til 24 prosent. Overfiske fra EU-land og Japan, med uoffisielle tillatelser, har svekket sektoren.

Turismen er den nest største inntektskilden, men lider under den vanskelige sikkerhetssituasjonen i Casamance, det mest populære feriestedet for franske turister i Senegal. Sektoren lider også under konkurransen fra land i Nord-Afrika og Indiahavet, høye flypriser til Dakar (spesielt etter at det nasjonale flyselskapet Air Sénégal International ble lagt ned) og euroens sterke stilling i forhold til dollaren.


DEN STORE landbruksoffensiven for mat og overflod (GOANA) som ble lansert med brask og bram i media i 2008, har ikke lykkes med å skape matsikkerhet for landet. Den nasjonale landbruksorganisasjonen CNCR kritiserer mangelen på debatt om regjeringens politikk. Det samme gjelder regjeringsprogrammet «Tilbakevending til landbruket» (REVA) som i perioden 2006–2015 skal motvirke utvandringen fra landsbygda.

Den planlagte investeringen – 31,1 milliarder CFA-franc (440 millioner kroner) – prioriterer eksportrettet landbruk samtidig som det er et uttalt mål å sørge for matsikkerhet, et svært akutt spørsmål etter at finanskrisen slo innover landet. Ifølge Mamadou Cissokho, en av lederne i CNCR, bør man heller «i fellesskap fremme et samfunnsprosjekt […] Vi bør blant annet arbeide for å få familier i storbyene til å forstå viktigheten av å forbruke lokale, nasjonale og regionale produkter. Det vil bidra til å opprettholde tusenvis av arbeidsplasser og sikre utvikling gjennom bedrifter og håndverksindustri.»1 Cissokho understreker spesielt viktigheten av familiedrevet landbruk.

Den pågående privatiseringen av Sonacos, Senegals nasjonale selskap for salg av oljeprodukter, kan føre til enda større problemer i den rurale økonomien. Sonacos er en sentral aktør i sektoren: Selskapets oppgave er å kjøpe bøndenes peanøttavlinger, produsere matolje på fabrikker og selge denne på markedet. Ifølge CNCR er «Sonacos mer enn noen fabrikker. Selskapet er et viktig ledd i en kjede som i gode år sørger for en innsprøytning på over 70 milliarder CFS-franc [848 millioner kroner] til det familiedrevne landbruket, transportvirksomheter, nystartede bedrifter, banker og så videre.» På landsbygda ser man også med bekymring på delprivatiseringen av den statlige landbruksbanken og avviklingen av støtteordninger og ytelser til bønder, deriblant det statlige frødistribusjonsselskapet Sonagraines. Levekårene på landsbygda blir stadig tøffere, og fattigdommen er fortsatt stor. Hele 60 prosent av befolkningen i Senegal bor på landsbygda.


I TRÅD MED oppskriften fra finansinstitusjonene gjennomfører Senegal en privatiseringspolitikk på alle fronter, men resultatene er lite overbevisende. Privatiseringen av det nasjonale kraftselskapet Senelec i 1999 førte for eksempel til en klar degradering av nettet. I forvirringen bestemte staten seg for å ta tilbake kontrollen over selskapet og omgjorde virksomheten til et «offentlig-privat samarbeid» i november 2009.2 I dag er det stadige strømbrudd, også i hovedstaden Dakar. «De ineffektive strømleveransene og problemene dette medfører med hensyn til pris, finansiering, strømbrudd og ulik tilgang til tjenester, er åpenbare,» fastslår rapporten som kom ut av den nasjonale konferansen (Assises nationales), en prosess som pågikk fra 1. juni 2008 til 24. mai 2009 etter initiativ fra opposisjonen, frivillige organisasjoner og senegalesere bosatt i utlandet. «Det kroniske produksjonsunderskuddet i Senelec er fortsatt den viktigste strukturelle årsaken, og den forverres av problemene med økonomisk balanse, som en flyktig privatiseringsepisode ikke kunne bøte på.»3

I en undersøkelse av fattigdomsproblemene i Senegal (2005–2006) oppga 64,7 prosent av de spurte at de hadde problemer med å skaffe nok mat til familien.4 På nasjonalt plan står de 20 prosent rikeste for 40 prosent av forbruket. Tilgangen til grunnleggende tjenester (vann, elektrisitet, vei) og spesielt primærhelsetjenester er svært begrenset for de fleste fattige senegalesere. 45,9 prosent av befolkningen lider av malaria. Kolera dukket til og med opp i Dakar i slutten av 2004 og i Touba i begynnelsen av 2005.

Likevel er det gjort reelle framskritt innen utdanning, en post som utgjør 40 prosent av statsbudsjettet. Andelen barn som får grunnskoleopplæring, har økt fra 68,9 prosent i 1999 til ca. 80 prosent i 2004. Initiativet «Case des tout-petits» (Hytte for smårollinger), som er unikt i Vest-Afrika, innebærer at 22 000 barn fra ett til seks år får skolegang. Man har nesten oppnådd likestilling mellom gutter og jenter på dette området, bortsett fra på landsbygda. Men det trengs flere lærere, og skolene mangler midler.

Høyere utdanning er i krise, og universitetene preges av permanente streiker. En reform av utdanningssystemet er tvingende nødvendig for å bekjempe arbeidsløshet og utvandring av kvalifiserte fagfolk. Unge senegalesere rammes hardt av mangel på arbeid. Mange lar seg friste til å emigrere og setter ofte livet på spill for å få det til.

Oversatt av G.E.




Fotnoter:
1
Mamadou Cissokho, Dieu n'est pas un paysan (Gud er ingen bonde), Présence Africaine, Dakar, 2009.

2 11. november 2009 inngikk den senegalesiske staten et offentlig-privat samarbeid med det franske kraftselskapet EDF som innebar at Senelec ble omgjort til et holdingselskap med tre avdelinger (distribusjon, produksjon og transport).

3 www.assises-senegal.info

4 «Enquête de suivi de la pauvreté au Sénégal (ESPS, 2005-2006)», nasjonal rapport, økonomi- og finansdepartementet, Dakar, august 2007.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0