Midtøsten

Golfstatenes framtidige «urbefolkning»

Innvandrere over hele verden stigmatiseres som «fremmede» minoriteter, men ikke i Abu Dhabi, der majoriteten er innvandrere på tross av svært strenge innvandringslover.

Posted on

Guttungen er kanskje ti år gammel, på beina har han joggesko med hjul under hælene. Han skrenser, tar sats og gir seg ivrig i kast med nye akrobatiske figurer på marmorgulvet i Marina Mall, et av de største kjøpesentrene i Abu Dhabi, hovedstaden i De forente arabiske emirater. En etasje høyere opp lener faren hans seg over rekkverket, en mann kledd i en tradisjonell skinnende hvit dishdasha (kjortel). Han roper til på sønnen på arabisk, ber ham skynde seg opp. Sønnen later som han ikke hører, han fortsetter bare å etterligne to vestlige jenter som glir over isen på en skøytebane like ved. Faren mister tålmodigheten og truer, denne gang på engelsk, med å konfiskere skoene og gi ham en skikkelig omgang juling. Nå reagerer guttungen, mens faren beklager seg til kameratene, i påhør av kunder og andre nysgjerrige som var vitne til opptrinnet: «Der ser man hva denne bruken av engelsken ’deres’ fører til! Når jeg snakker til ham på arabisk, later han bare som om han ikke skjønner hva jeg sier!»

Etter at far og sønn har gått, blir noen emiratarabere sittende og kommentere hendelsen på kafeen ved siden av. «Slik er det i mange familier,» forklarer forretningsmannen Jalal al-Sultan fra Dubai. «Vi vet ikke lenger helt om barna våre er herfra eller om de er i ferd med å bli små amerikanere eller engelskmenn som ikke lenger er i stand til å snakke arabisk korrekt. Det bekymrer oss. Vi er nødt til å tenke grundig gjennom hvilke skolereformer vi bør gjennomføre. Det står om bevaringen av vår identitet.» Sidemannen, byråkraten Jusef al-Aisa, forteller at engelsk ofte blir presentert som løsningen på Emiratenes mange problemer. «Spøkefugler har også hevdet at muezzinene vil bli pålagt å framføre bønneropet på engelsk, og naturligvis aller helst med Oxford-aksent!»

Bruken av engelsk har vært et hett tema i Emiratene siden 2008, som de føderale myndighetene utpekte til det offisielle «året for nasjonal identitet». Tonen i debatten har til tider vært overraskende krass. På den ene siden står de som ivrer for at landet må åpne seg mot verden og bli en moderne stat gjennom å bruke engelsk i undervisningen. I motsatt leir hevdes det at en slik utvikling unektelig vil gå ut over identiteten til «lokalbefolkningen», som vestlige innflyttere gjerne kaller dem.


I NOVEMBER 2009 var journalister fra hele verden kommet for å delta i feiringen av 38-årsdagen for den føderale republikken De forente arabiske emirater. Overfor dem var Abdul Aziz al-Ghurair, talsperson for Nasjonalrådet (en rådgivende instans hvor halvparten av medlemmene velges ved indirekte valg) klar i sin tale: «Vi er et åpent samfunn, men vi ønsker ikke å miste vår identitet. Om vi ikke er på vakt, kommer vi til å forsvinne, viskes ut av globaliseringens flodbølge. Jeg forstår ikke hvorfor vi ikke skal ha rett til å beholde vår kulturelle identitet når innbyggerne i Quebec har det!»

Samme dag, foran de samme tilhørerne, holdt sjeik Nahyane bin Mubarak, den svært innflytelsesrike ministeren for høyere utdanning, et innlegg med motsatt fortegn. «Vi er alle stolte av vårt språk og vår identitet, men det er nå engang slik at engelsk er vitenskapens og teknologiens språk. Vi kan ikke tillate oss å bli hengende etter i den internasjonale konkurransen. Om vi vil at våre barn skal gi landet et fortrinn i en globalisert verden, har vi ikke annet valg enn å la undervisningen foregå på engelsk.»

Et arbeidsmarkedsseminar for nyutdannete som den største tenketanken i Abu Dhabi, Emirate Center for Strategic Studies and Research, arrangerte i februar 2010, viste at denne debatten langt fra er over. «Først ble det påstått at universitetene våre ikke holdt mål og at vi burde gå over til å undervise på engelsk. Så ble det sagt at vi burde be utenlandske universiteter om hjelp til å heve nivået. Men i dag har vi ennå ikke problemer med å skaffe arbeid til nyutdannede. Enda verre er det at mange av dem ikke lenger vet hvem de er. Om han snakker engelsk eller ikke, så er og blir en arbeidsledig en arbeidsledig,» uttalte universitets-læreren Khalifa al-Suwaidi ironisk.

Debatten avslører et samfunn i dyp og omfattende selvgranskning, langt fra klisjeene som gjerne framstiller Golfstatene som stivnede samfunn. Til tross for de økonomiske problemene i emiratet Dubai er føderasjonen fortsatt ett av verdens rikeste land, takket være de enorme ressursene i Abu Dhabi. I 2010 vil veksten i BNP trolig bli på fem prosent, og finanskrisen har ikke minket tilstrømmingen av gjestearbeidere, som nå utgjør 83 prosent av en befolkning anslått til fem millioner personer, ifølge offisielle tall fra oktober 2009. Avhengigheten av utenlandsk arbeidskraft, både faglært og ufaglært, er en av de største bekymringene når det gjelder spørsmålet om nasjonal identitet.


«VI ER I mindretall i vårt eget land, hvor det bor nesten to hundre ulike nasjonaliteter,» sier en embetsmann som helst vil forbli anonym. «Det kan gi en følelse av å være omringet, noe som igjen kan gi seg utslag i økt bevissthet om egen identitet. Dette forklarer engelskdebatten. Vi vil fortsette å skille oss ut fra de som vi har bedt komme hit for å bygge opp landet vårt. Om vi skulle begynne å snakke deres språk, ville det være et skritt i retning av en homogenisering som skremmer mange. Det er også derfor vi er så delt i spørsmålet om bruken av nasjonaldrakt, som alle funksjonærer er forpliktet til å gå med.»

Flere lokale eksperter, som innser hvilken utfordring spørsmålet om identitet utgjør, legger heller ikke skjul på at de er bekymret for konsekvensene av den demografiske utviklingen. Uansett hvilket økonomisk scenario som legges til grunn, vil det emiratarabiske folket ha behov for utenlandsk arbeidskraft og fortsatt være en minoritet i sitt eget land, med det skremmende perspektivet at de vil utgjøre bare ti prosent av befolkningen i 2020.

«Det haster å få i stand en grundig debatt om dette temaet,» mener Gameel Mohamed, forsker ved Emirates College for Advanced Education. «Hvis ingenting blir gjort, hvis vi ikke finner måter å bli mindre avhengige av utenlandske arbeidere på, kan det ikke utelukkes at araberne blir Golfstatenes urbefolkning. Vi blir som indianerne i Nord-Amerika, som med sitt beskjedne antall har blitt påtvunget tradisjoner og verdier som overhodet ikke samsvarte med deres kulturarv.»

Denne bekymringen blir stadig mer utbredt, samtidig som kravene fra enkelte utenlandske grupper begynner å bli mer og mer høylytte. Representanter for indiske næringsdrivende som har holdt til i Dubai og Abu Dhabi i tre generasjoner, legger regelmessig fram krav om at personer med utenlandsk bakgrunn som er født på emirat-arabisk jord skal få statsborgerskap. «Jeg er født her og jeg har aldri vært i India, hvor mine foreldre kommer fra,» forteller kommunikasjonsrådgiveren Nancy R. Natyam. «Jeg ser på Dubai som min hjemby og Emiratene som mitt hjemland, men jeg kan bli utvist når som helst. Det er ikke riktig.»

Den lokale pressen, særlig da den engelskspråklige, trykker jevnlig debattinnlegg med krav om reform av de svært strenge lovene for å få statsborgerskap. Disse er vanligvis skrevet av personer med indisk bakgrunn, men noen skrives også av anglosaksiske intellektuelle. I motsetning til for bare ti år siden, tolererer myndighetene disse innleggene fra disse økonomisk integrerte befolkningsgruppene som har en langt høyere levestandard enn de korttidsansatte arbeiderne som er «spesialimportert» til prosjekter innen byggebransjen.

Men hypotesen om omfattende naturalisering av utenlandske statsborgere, særlig asiater, blir bestemt avvist av de lokale myndighetene. «Befolkningen vil da til slutt bli så utvannet at det vil bety slutten for vår emiratarabiske identitet,» sier en embetsmann i Abu Dhabi. Etter hans syn er det viktigste å «minke vår avhengighet av utenlandsk arbeidskraft ved å oppfordre vår egen ungdom til å delta i arbeidslivet.» I samme slengen siterer han en uttalelse av arbeidsminister Majid al-Alawi i naboemiratet Bahrain, som mener «utenlandske arbeidere utgjør en større trussel for befolkningen i Golfstatene enn atombomben og et israelsk angrep.»


DENNE MISTROEN retter seg også mot innflyttere fra andre arabiske land. Riktignok har en håndfull palestinere, en gruppe som har holdt til i regionen siden 1948, endelig blitt innvilget det ettertraktede statsborgerskapet, men de forblir et unntak. «Hvis vi naturaliserer egyptere eller nordafrikanere, øker vi befolkningen i Emiratene samtidig som vi beholder en del av vår arabiske og muslimske identitet. Vi har ikke noe annet valg om vi ikke skal bli oversvømt av folkeslag fra det indiske subkontinentet.» Dette sier en bankmann fra Dubai i en fortrolig samtale, samtidig som han innser hvor hypotetisk en slik utvikling er. De lokale myndighetene er skeptiske til arabiske befolkningsgrupper, som kan «framsette politiske krav så snart de har fått statsborgerskap».

På spørsmål om en eventuell manglende vilje til å integrere utlendinger, tilbakeviser de samme myndighetene enhver påstand om fremmedfrykt. «Vi lyver ikke for noen,» blir det understreket av en ansatt i staben til emir Khalifa bin Zayed al-Nahyan, føderasjonens president. «Enhver person med de rette kvalifikasjonene er velkommen i De forente arabiske emirater, men bør reise ut igjen når arbeidskontrakten løper ut. Vi kan ikke gjøre slik som i Frankrike eller Canada, hvor noen års opphold er nok til å få statsborgerskap. Vi er ikke så mange, så hos oss ville det føre til kaos.»

Politisjefen i Dubai, general Dhahi Khalfan Tamim, som ofte er i mediene, er en av de få som tar opp temaet i offentlige sammenhenger og som sier hva han mener. Etter hans oppfatning kan man ikke kreve at flere hundre tusen innvandrere bosatt i Emiratene skal naturaliseres av respekt for individets rettigheter. «Er det å gjøre emiratarabere til en permanent minoritet i sitt eget land i tråd med menneskerettighetene?» spør han hver gang han blir bedt uttale seg om emnet. «Innvandrerne har bidratt aktivt i arbeidet med å bygge opp Emiratenes infrastruktur, men de har tjent enda mer på det.»

Under et seminar om nasjonal identitet som ble holdt i Dubai våren 2009, undret generalen i nærvær av flere representanter for de føderale myndighetene hva som ville skje hvis en inder stilte som kandidat ved neste presidentvalg. Uttalelsen fikk store oppslag i mediene, og blir nå referert til hver gang spørsmålet om identitet og den skjeve demografiske utviklingen i De forente arabiske emirater tas opp. Den gjenspeiler den konservative holdningen til myndighetene og store del av befolkningen, men den peker på ingen måte mot en løsning på en av de største utfordringene for et land som i desember 2011 vil feire 40 års uavhengighet.

Oversatt av M.B.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver