Ny tid i Storbritannia

På en overraskende valgplakat siteres en smilende Gordon Brown jovialt: «Jeg har skapt større skiller mellom fattig og rik. Stem på meg.» Det er uvisst hvor sitatet er hentet fra, men kjensgjerningen er det ingen som kan benekte. På slutten av Thatcher-Major-perioden hadde den rikeste prosenten av britene 17 prosent av nasjonalinntekten. Etter Blair og Brown har de nå 21 prosent.

Den ironiske plakaten konkluderer: «Stem for endring. Stem konservativt.» I et kort øyeblikk ser man for seg en valgkamp i bakvendtland, med Labour-politikere som forsvarer the golden boys i City mens motstanderne er mest opptatt av de lavere samfunnssjiktene. Dette er ikke tilfellet, særlig ikke det siste. Men det har utkrystallert seg en politisk justering i de to største partiene, som fjerner dem fra deres gamle lederskikkelser og hjemstavner. Verken Thatcher eller Blair – britisk politikk går inn i en ny tid.


TEMAER SOM lenge har vært forvist dukker dermed opp igjen i den politiske debatten: sosiale klasser, aktiv stat, fagforeninger.¹ De konservative satset i utgangspunktet på gjeld, de tunge tidene landet har vente, men de måtte justere siktet. De kunne ikke lenger utelukke at deler av den økonomiske innhentingen må skje gjennom nye skatter, ikke bare budsjettkutt. De hyller nå National Health Service, det offentlige helsesystemet Thatcher hatet, og de sverger å øke budsjettmidlene hvert år. Og ikke minst gjør de bot for deres tidligere homofobe moralisme og forsøker å gi seg et grønt image. Selv om de fortsatt holder fast på sikkerhetsretorikken, er det vanskelig å skille dem fra rivalene. Har ikke Labour åpnet for at 1036 ekstra lovovertredelser kan straffes med fengsel?²

Labour har også gått fullt inn for deregulering, og gjort London til et fristed for finansvulgariteter. Konkursen banker på døren. Et avgrunnsdypt budsjettunderskudd (11,9 prosent av BNP) som kan sammenlignes med det greske (13,6 prosent) tvinger myndighetene til å kutte i sosiale utgifter. Noe som ikke slår heldig ut for de folkevalgte som i noen måneder nå har forsynt seg av skattekista for å renovere fritidsboligene sine, kjøpe små flytende hytter for å beskytte endene sine. Altså, i all stillhet har Labour reformert industripolitikken sin. Det har til og med tatt for seg bankfolkene!

Liberaldemokratene har vind i seilene. Det politiske systemet ris av skandaler som de i mindre grad assosieres med enn sine konkurrenter. Liberaldemokratenes leder, Nick Clegg – sønn av en bankmann, utdannet ved Cambridge, gift med en forretningsadvokat, tidligere rådgiver for den ultraliberale EU-kommissæren for konkurranse, Leon Brittan – har ikke fornektet seg en retorisk venstredreining. Dette ubesudlede eliteproduktet har antydet at Thatcher og Blairs liberale paradis kan komme til å oppleve samme sosiale uro som Hellas.