Nord-Amerika

Revolusjon i reprise

Fra sitt tilholdssted i Hviterussland sier Kurmanbek Bakijev at han fortsatt er Kirgisistans president. Overgangsregjeringen har derimot annonsert politisk reform og nyvalg i dette strategiske landet i Sentral-Asia.

Posted on

For bare et tiår siden var Kirgisistan kjent som Sentral-Asias demokratiske oase. I april i år holdt landet på å gå i oppløsning. Demonstrasjonene som startet i den nordvestlige byen Talas 6. april førte til sammenstøt mellom politi og demonstranter som var rasende over prisøkning på basisvarer, så vel som den voldsomme korrupsjonen. Snart tok demonstrantene over hovedadministrasjonssenteret i Talas, der de tok visestatsministeren og innenriksministeren som gisler. Dagen etter spredde sammenstøtene mellom politiet og opposisjonen seg til hovedstaden Bisjkek. Det ble en blodig dag med 84 drepte og over tusen skadde.

Så voldelige sammenstøt hadde man ikke sett i Kirgisistan tidligere. Den voldeligste hendelsen så langt hadde vært i 2002 da politiet i Asky åpnet ild mot en ubevæpnet demonstrasjon og drepte seks demonstranter. Bakijev forlot regjeringskontorene og søkte først tilflukt sør i landet, i Jalal-Abad. Her forsøkte han å samle støttespillere. I motdemonstrasjonen arrangerte i landets nest største by, Osj, møtte bare et par hundre opp for å støtte ham. Han flyktet ut av landet 15. april og befinner seg nå i Hviterussland.

Ingen kan si om overgangsregjering ledet av den tidligere utenriksministeren Roza Otunbajeva vil klare å få landet på fote igjen. Og om den vil klare å tilfredsstille forventningene til en befolkning som hver dag synker dypere ned i fattigdom

Bakijev-perioden framstår nå som en tid med store tilbakeslag for demokratiseringsprosessen. Bakijev kom til makten etter Tulipan-revolusjonen i 2005, men holdt ikke løftene om demokratisering og kamp mot korrupsjon. Like etter at han sikret seg makten ble han både undertrykkende og korrupt. Han gjeninnførte raskt det «familiestyret» Kirgisistan hadde blitt kjent med under de siste årene til landets første president Askar Akajev. Brødre, sønner og medlemmer av Bakijevs utvidede familie fikk sentrale stillinger i de hemmelige tjenestene, ble utnevnt til ambassadører, og tok over bedrifter.


I BISJKEK BLE det sagt at «privatisering» var blitt «maksimering», etter at lukrative offentlige selskaper ble gitt til presidentens sønn Maxim Bakijev. De siste månedene ble opposisjonelle og medier som regjeringen ikke kontrollerte utsatt for massiv undertrykking. En av grunnene var at myndighetene ønsket å sensurere nyhetene fra Italia. Maxim Bakijevs forretningspartner Jevgenij Gurevitsj var nemlig arrestert mistenkt for å ha forbindelser til mafiaen og for å ha svindlet to milliarder euro fra italienske telekomselskaper.2

Måten Bakijev-regjeringen behandlet sine kritikere på hadde mye til felles med mafiavirksomhet: I 2006 ble opposisjonsleder Omurbek Tekebajev arrestert på flyplassen i Warszawa med heroin i bagasjen. Det tok ikke lang tid å fastslå at den var plantet på ham av de kirgisiske hemmelige tjenestene, som i praksis var ledet av ingen andre enn presidentens bror, Zhanibek Bakijev. I desember 2009 ble en kirgisisk journalist, Genadi Pavljuk, kastet ut av en høyblokk i Almaty (Kasakhstan). Opposisjonen mistenkt igjen de kirgisiske hemmelige tjenestene.

Bakijevs stadig mer repressive politikk og en økende sosial krise førte til en voldelig eksplosjon. Kirgisistans store inntektskilde, gull fra gruvene i Kumtor, har jevnt og trutt skrumpet inn. En tredjedel av den kirgisiske arbeidsstyrken befinner seg i Russland, men den økonomiske krisen der gjør at de sender mindre penger tilbake til hjemlandet.

Kirgisistan er sterkt forgjelda, utenlandsgjelda er på 2,2 milliarder euro dvs 48 prosent av BNP,3 40 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensa, den månedlig gjennomsnittslønna er på 4000 kroner. En talsperson for overgangsregjeringen, Edil Baisalov, sier at landet i praksis er konkurs i og med at det bare er 989 millioner soms (128 millioner kroner) igjen i statskassen.4


DE FLESTE utenlandske kommentatorene har sett hendelsene i Kirgisistan i lys av internasjonal politikk, sett de som et resultat av konkurransen mellom USA og Russland. Faktisk er Kirgisistan for tiden det eneste landet som huser både amerikanske og russiske militærbaser. Selv om medienes rapporter om at Russland har en finger med i spillet virker overdrevet, indikerer Russlands raske anerkjennelse av overgangsregjeringen at Moskva er glad for at Bakijev forsvinner. Det virker som om de russiske lederne har gått lei av Bakijev etter at Russland undertegnet en avtale i februar 2009 om å gi 2,1 milliarder dollar i bistand til Kirgisistan. Under det samme besøket annonserte Bakijev at den amerikanske flybasen Manas snart skulle stenges. Men etter å ha fått en fjerdedel av beløpet, inngikk Bakijev en ny avtale med amerikanerne og lot basen bli. Moskva stoppet bistanden med begrunnelsen at den første delen var blitt brukt urettmessig.

Om Kreml virker glad for et «regimeskifte» i Bisjkek, er USA tydelig pinlig berørt. En viktig kilde til korrupsjonen i Kirgisistan har nettopp vært flybasen Manas. Det virker som Washington lyktes med å overtale det kirgisiske lederskapet til å fornye kontrakten for basen etter løfter om forretningsavtaler for «familien», på samme måte som amerikanerne hadde gjort overfor Akajev-familien. I dette tilfellet skal Pentagon ha lovet lukrative kontrakter til ingen ringere enn Maxim Bakijev.5 Store fortjenester ble skapt da Kirgisistan kjøpte rabattert drivstoff fra Russland og videresolgt det til amerikanske styrker til markedspris. 1. april 2010 skattla Russland energisalg til Kirgisistan, og begrunnet det med nye tollreguleringer og at Kirgisistan videresolgte drivstoffet til en tredjepart. Nå krever den nye regjeringen i Bisjkek en granskning av drivstoffskandalen.6 Flybasen Manas er sentral i USAs og Natos krigføring i Afghanistan. Bare i mars mellomlandet 50 000 amerikanske tropper her på vei til eller fra Afghanistan. Med forbindelsene til Bakijev-klanen har USA ikke bare vendt et blindt øye til løftene om demokratisering etter fargerevolusjonene, men også prinsippet om transparens, noe som har skuffet mange kirgisiske demokratiforkjempere.


ROZA OTUNBAJEVA har stått fram som en sentral figur både i 2005 og under hendelsene nå i april. Den høytutdannede kvinnen startet sine karriere som diplomat i Sovjetunionens utenriksdepartement. Etter Sovjet kollapset fikk hun en viktig rolle i det kirgisiske diplomatiet og ble etter hvert utenriksminister. Hun var FN-utsending under Rose-revolusjonen i Georgia. Etter at Akajev-regimet nektet henne å stille til parlamentetsvalget i 2005, ble hun med i opposisjonen. Hun sto ved siden av Bakijev under demonstrasjonene 24. mars 2005, dagen da Akajev-regimet falt.

Hun foreleste om politikk for et par dusin unge aktivister fra hele landet, da jeg møtte henne et år etter Tulipan-revolusjonen. Hun var dypt skuffet over utfallet. «Ingenting har endret seg,» svarte hun. «Akajevs regime lever i beste velgående.» Men hun var full av håp. «Vi er et evig overgangsland,» sukket hun. «Det finnes ingen god forståelse i samfunnet for hva makt og opposisjon er. Det finnes et stort handlingsrom for demokratisk utvikling. Tiden er inne for å utvikle politiske partier.» Hun var også utålmodig overfor Vesten, særlig den europeiske likegyldigheten: «Alt de bidrar med er mikrokreditt når det vi sårt trenger hjelp til er å utvikle vårt politiske system.»

Om hendelsene i april har avslørt noe, så er det hvor sårbar den kirgisiske staten er. Dette var tilfellet under Askar Akajev, som ble kastet i 2005 etter bare en dag med demonstrasjoner som samlet 10–15 000 demonstranter. Akajev var kjent som en «opplyst diktator» og trengte ikke å forsterke undertrykkingsapparatet sitt. Det var ikke tilfellet med Bakijev, som beordret styrkene sine til å åpne ild da en demonstrasjon på rundt 5000 nærmet seg presidentens «hvite hus». Regimet ble likevel kastet.

Om Roza Otunbajeva lykkes i å danne en regjering og stabilisere landet – ingen enkel oppgave i et land der de politiske partiene består av generaler uten fotsoldater – vil hun og teamet hennes måtte begynne fra start igjen. Landet trenger en ny grunnlov og et nytt parlament, ettersom det fortsatt mangler et partisystem og en effektiv administrasjon. Det som bekymrer mest er imidlertid de dystre økonomiske utsiktene: Utenlandsgjelda tynger og økonomiene til de viktigste handelspartnerne, særlig Russland, opplever nedgangstider. Kan en reformator lykkes med demokratisering i nedgangstider, når det mangler institusjoner og en tradisjon? Holder det med ren viljestyrke?


HENDELSENE I APRIL skapte frykt for borgerkrig. Kirgisistan er et fjelland, med topper på over 7000 meter. Bysentrene finnes i nord, som Bisjkek i Chui-dalen, eller i sør, som landets nest største by Osj. Mellom disse områdene ligger en storslått fjellbarriere med fjelloverganger på over 3000 meter. Tulipan-revolusjonen, som startet i byene i sør, kastet Akajev fra nord og erstattet ham med søringen Bakijev. April-revolusjonen startet i byene i nord, etter at Bakijev forsøkte å flykte til Jalal-Abad i sør. Nord-sør-skillet i Kirgisistan er reelt, men for fragmentert langs regionale, etniske og klanmessig skillelinjer til å gi seg utslag i solide politiske blokker, slik det skjedde i et annet fargerevolusjonsland, Ukraina.

Ikke minst avslørte hendelsene i Kirgisistan en sterk tilbakevending av sosiale problemer, med bakgrunn i økonomiske nedgangstider internasjonalt og kapitalismens brutte løfter om et bedre liv etter Sovjetunionens fall. Da det nye lederskapet i Russland i 1992 vurderte å stoppe de statlige subsidiene, frisette prisene og gjennomføre massive privatiseringer, var deres eneste frykt voldelig motstand i folket. Men da markedspriser ble innført, med brutale konsekvenser for folkets levekår, kom det ingen offentlig protest. Siden den gang har flesteparten av hendelsene i den postsovjetiske historien vært av politisk natur, i form av etniske konflikter eller fargerevolusjonene, der det ble protestert mot valgfusk og korrupte ledere. I april i Bisjkek var det nye prisøkninger som fikk folk ut på gatene. Den kirgisiske revolusjonen kan gå inn i historiebøkene som tilbakekomsten av de sosiale protestene som har vært fraværende i to tiår.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1 Ferghana.ru, «Inevitable family rule in Kyrgyzstan», 6. november, 2009.

2 Ferghana.ru, «Kyrgyzstan: Is the financial consultant of Bakiev?s family the associate of Italian mafia?», 10. mars, 2010.

3 Tall fra Verdensbanken.

4 Matt Siegel, «Economy in tatters, Kyrgyzstan awaits Russian aid», AFP, Bisjkek, 11. april, 2010.

5 Maxim Bakijev tjente åtte millioner dollar i måneden på drivstoffsalg til Manas-basen, ifølge Andrew Kramer, «Fuel Sales to U.S. at Issue in Kyrgyzstan », New York Times, 11. april, 2010.

6 Alan Cullison, Kadyr Toktogulov og Yochi Dreazen, «Kyrgyz Leaders say U.S. Enriched Regime», Wall Street Journal, 11. april, 2010.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver