Ropet fra toppen av taket

Opptøyene i Iran etter presidentvalget i fjor sommer festet seg noen dager på den globale netthinnen. De fleste inntrykkene kom fra demonstrantene selv gjennom blogger, Twitter og YouTube. Når øyeblikksbildene nå får en kunstnerisk og polemisk bearbeidelse i tegneserieromanen Zahra’s Paradise, er kanalen fortsatt internettet. Settingen er en oppdiktet blogg om den aktuelle politiske og sosiale situasjonen i Iran, med utgangspunkt i faktiske hendelser og en blanding av dokumentariske og fiktive personer. Serien gir et både personlig og politisk blikk på det islamistiske regimet og mange dissidenters fryktelige skjebne. Zahra’s Paradise er en slags nøkkelroman fortalt i sanntid.

«Zahra’s Paradise er hagen hvor vi har forsøkt å sette sammen fragmentene fra opprøret, og gi historien et navn og ansikt,» skriver forfatteren Amir på tegneseriens nettside (www.zahrasparadise.com). I serien har nitten år gamle Mehdi forsvunnet under demonstrasjonene. Moren og broren hans, som skriver bloggen serien vokser ut fra, godtar ikke regimets taushet om hva som har skjedd. De drar rundt i Teheran og leter, krever svar av myndighetene og etterlyser ham gjennom venner og uformelle kanaler som regimet ikke har full kontroll over.

En persisk forfatter, en arabisk tegner og en jødisk redaktør møtes i et rom. Slik beskriver opphavsmennene selv spøkefullt unnfangelsen av Zahra’s Paradise. Tegneserien er et på mange måter grensekryssende prosjekt. Den er en føljetong på internett, oppdatert tre ganger i uken, med samtidig publisering på åtte språk – blant annet engelsk, fransk, spansk, arabisk og farsi. Den skal også utgis i bokform neste år, i et unikt samarbeid mellom framtredende tegneserieforlag som First Second (USA, engelsk), Casterman (fransk og nederlandsk), Rizzoli Lizard (italiensk) og Norma Editorial (spansk).

BÅDE FORFATTEREN og tegneren har valgt å dekke seg bak pseudonymer. Forfatteren Amir er en iransk-amerikansk menneskerettsaktivist med bakgrunn som journalist og dokumentarfilmskaper. Tegneren Khalil er en anerkjent billedkunstner, som også er skulptør og keramiker. Dette er den første tegneserieromanen deres.

Zahra’s Paradise blander tegneserie og essay, fiksjon og dokumentar. Parallelt med seriesidene er det en blogg med innlegg ikke bare fra serieskaperne, men også iranske aktivister og flyktninger. Bloggen fungerer både som aktuell politisk analyse og et frittløpende kommentarspor til tegneserien. Den bygger ut universet i serien med historisk og kulturell bakgrunn, og tar oss dessuten bak kulissene med profiler av serieskaperne og klargjøring av agendaen deres. Slik skaper bloggen et dokumentarisk fundament for den fiktive personifiseringen i tegneserien.

Serien skildrer samtidshistorie nær sagt idet den utspiller seg. Etterspillet fra presidentvalget er fortsatt en opprørsk kraft i Iran. Rundt årsskiftet blusset igjen demonstrasjonene opp. Zahra’s Paradise tematiserer ikke bare konflikten mellom regimet og borgerne, men også motkreftene selv. Serien viser hvordan kommunikasjonsteknologi og sosiale medier har gitt nye forutsetninger for protestene, men også hvordan kvinnene er den konstante kjernekraften i frihetsbevegelsen.

Som politisk agitasjon er Zahra’s Paradise overbevisende. Forfatteren Amir er tydelig på at intensjonen med serien er å være en deltager i kampen for menneskerettigheter i hjemlandet. Serien har også allmenne eksistensielle og rettsstatlige sider som gjør den til noe mer enn oppskriftsmessig propaganda. Mehdi har forsvunnet i et tilsynelatende rettsløst tomrom. Habeas corpus er avskaffet, alle kan fengsles uten lov eller dom. Det er ingen ledere, lover eller media som bryr seg om Mehdis sak. Familien er det eneste nettverket som er igjen for å beskytte individets rettigheter. Tegneserien gjør regimets overgrep og paranoia konkret. Den viser motsigelsene og de absurde utslagene, som når Revolusjonsgarden foretar massearrestasjoner av hardt sårede pasienter på sykehuset der moren og broren leter etter Mehdi.

KHALILS TEGNINGER er i grenselandet mellom realisme og karikatur. Streken er stilisert, med relativt enkle miljøtegninger og tydelig individuelle trekk i figurtegningene. Den gir serien et inviterende uttrykk, og gjør den lett å lese. Stilen minner mye om spanske Carlos Giménez, som blant annet laget den prisbelønte Barnhemmet¹ fra Franco-tiden. Han er absolutt ikke noe dårlig forbilde.

Zahra’s Paradise er ikke bare en kritikk av det iranske regimet, men også det forfatteren Amir beskriver som fortielse fra resten av verden. «Hvor er Obama? Hvor er Mandela? Hvor er ’Ich bin ein Iranian, ma hameh irani hastim’-talen?» spør han i et av blogginnleggene. «Zahra’s Paradise er taktoppen vår. Det er vår minaret», legger han til. Tegneserien har i alle fall kvaliteter som fortjener å bli hørt og diskutert utover sin egen internettside.

© norske LMD.
Zahra’s Paradise kan leses på
nettsiden www.zahrasparadise.com.

Fotnoter:
1 Svensk utgave: Barnhemmet (Medusa 1987).