Rystende korrupsjon og klassekamp

Vil skillet mellom rike og fattige utjevnes etter jordskjelvet på Haiti? En virkelig kjenner av det haitiske samfunnet er eieren av Hotel Oloffson i Port-au-Prince, Richard Morse. Amerikaneren som har vært vitne til et titalls kupp og presidentskifter i det herjede landet, skriver i en kommentar: «Bare forvent mer av det samme når den haitianske elite og deres lobbyister får gjenoppbyggingsplanene sine godkjent.»

Den tidligere hippien og musikeren Morse driver dette dekadente florentinske kjempehotellet, som jevnlig frekventeres av gangstere, horer, hjelpearbeidere, presse og lykkejegere. Da jeg intervjuet ham i fjor, fortalte han meg hva Bill Clinton sa da han kom forbi noen år tilbake: «Da Hilary og jeg var unge hippier på Haiti hadde vi ikke råd til å bo her!»

Morse skriver i dag om Clinton som Haiti-koordinator: «Bill Clinton bringer ikke håp til Haiti. Bill Clinton bringer ingen endring til Haiti. Bill Clinton, sammen med USAID, Verdensbanken, Inter-American Development Bank og FN, bringer bare mer av det samme til Haiti: Mer til de få, og mindre til de mange.»

Inntrykket som sitter igjen etter å ha lest mye om hvordan Haiti skal reddes etter jordskjelvet, er at skillet mellom mektige og undertrykte vil opprettholdes. Landet har en lang historie der klasseskillet mellom de ekstremt rike (mulattene) og de ekstremt fattige svarte blir værende igjen etter skiftende presidentskap, kupp og naturkatastrofer.

Jørgen Leth, en annen Haiti-kjenner, kom i april ut med boken Haiti – Kuppet, Faldet, Katastrofen.2 Leth har bodd tjue år i Haiti, men har nå valgt å forlate landet for godt etter så vidt å ha overlevd jordskjelvet. Boka samler artikler fra to voldsomme perioder i Haitis historie, 1990-95 og 2000-2005, samt et forord og etterord der danske Leth gir sine synspunkter på «det som skjedde».


DA JEG SNAKKET med Morse fortalt han meg også om den gang Leth bosatte seg på Haiti tidlig på 90-tallet. I lange perioder leide Leth suiten på Hotel Oloffson, og levde slik en hvit mann kan i et fattig land. Men dette var også turbulente tider, og Leth rapporterte fra de politiske og voldelige herjingene rundt Aristides presidentperiode. Ifølge Morse var Leth i starten mye sammen med eliten, mulattene (etterkommere etter franske plantasjeeiere og slaver), for så senere å skifte omgangskrets, til arbeiderklassen. Han flyttet også sør i landet, til Jacmel. Morse snakket sympatisk om dette skiftet, som gjorde Leth til en støttespiller for sine fattige omgivelser.

Så hvem er Haitis elite? Leth beskriver i Haiti hvilket forhold de med lysere hud har til den fattige svarte del av befolkningen. Da Dr. François «Papa Doc» Duvalier kom til makten i 1957, prøvde han faktisk å fjerne mulattelitens innflytelse i landet, han igangsatte en paranoid forfølgelse. Men da sønnen Jean Claude «Baby Doc» Duvalier tok over etter farens død i 1971, giftet hans seg med en mulatt og mulattene fikk igjen forsterket sin økonomiske makt. Leth skriver følgende på begynnelsen av 90-tallet om rasemotsetningene: «Man merker den svarte befolkningens dypt inngrodde undertrykkelse og stadig ulmende mistro overfor mulattene [som] utnytter den svarte befolkningens billige arbeidskraft, men frykter samtidig en ny revolusjonær situasjon.»

For mulattene «er det utenkelig at man gifter seg nedad med noen som har mørkere hudfarge.» De sikter mot lysere hud, mot utlendinger. Leth merket hvor anstøtelig det var å komme opp i den rike forstaden Pétionville med en svart kvinne fra en lavere klasse. Hans omtale av en nokså betydelige gruppe «velmenende, begavede, undertiden idealistiske mennesker i borgerskapet, folk som mener det er nødvendig med endringer» nyanseres med at de «kan interessere seg for de underbemidledes vilkår intellektuelt og til nød politisk, men ikke konkret, ikke på et menneskelig nivå.» Den bunnløse fattigdommen er noe de vet er der, men helst ikke vil se. Haitis elite har lenge forskanset seg med høye murer, vakter og hunder.

Har de fattige noensinne hatt muligheter på Haiti? Vil de få det etter jordskjelvet?


MEST INTERESSANT I denne sammenheng er det å se tilbake på hva president Jean Bertrand Aristide (1991, 1994–1996, 2001–2004) – stort sett den eneste – først forsøkte å gjøre for landets fattige.

Leth intervjuet Aristide rett etter at han vendte tilbake fra USA i 1994, gjeninnsatt via Clintons innflytelse. Aristide sier til dansken at «selv om det haitiske folk lever i en umenneskelig elendighet, så arbeider vi for å komme ut av denne elendighet, og bevege oss inn i det vi kaller en verdig fattigdom.» ‘Verdighet’ betyr her å kunne arbeide og spise uten å være avhengig av nødhjelp fra andre land, slippe å tigge om almisser. Den tidligere presten sier at meningen med hans liv er å tjene de andre. I dette landet som bare i første halvdel av forrige århundre opplevde 24 militante kupp, er det for Aristide viktig å si «nei til hevnen»: «Det er en refleks å reprodusere det man kjenner, altså voldens kultur.» Mannen som også har en universitetsgrad i psykologi, påpeker i intervjuet at i hans hjerte er det plass for å elske sine fiender. Aristide avslutter intervjuet med å påpeke at Haitis folk «vil foretrekke ikke å ha brød, men respekt. Ikke penger, men fred. Det er verdighet. Å arbeide for morgendagen. […] Haitianerne er herdet i sin tålmodighet.»

Ifølge William Blum i Killing Hope: U.S. Military and CIA Interventions Since World War II igangsatte Aristide programmer for å redusere analfabetismen, for å bygge ut det offentlige helsetilbudet og gjennomføre jordbruksreformer. Han presset dessuten på for å heve minstelønnen til over tre dollar dagen, samt å fryse prisene på nødvendige matvarer. Han innførte et offentlig arbeidsprogram for å skape flere arbeidsplasser, og arresterte et antall nøkkelpersoner i de paramilitære gjengene. Han provoserte både den rike handelsklassen, nasjonalforsamlingen og hæren med kraftig korrupsjonskritikk. Aristide grep tak i utbredt narkosmugling, som politisjefen vendte et blindt øye til. Han sparket dessuten et par tusen offentlig ansatte under anklage av at de var korrupte byråkrater. Til og med i sin egen innsettelsestale navnga han elegant hvem i den øverste tvilsomme militære ledelsen som måtte finne seg noe annet å gjøre. Alt dette skjedde i hans kort presidentperiode i 1991. Den radikale Marx-inspirerte presten ble som kjent utsatt for kupp etter bare åtte måneder.


SISTE KAPITTEL I Leths bok, «Hvordan kunne det gå så galt?», dreier seg om Aristide. Leth skriver at «selv kyniske observatører som undertegnede var helt forført av ham.» Dette var den unge revolusjonære presten med bakgrunn fra slumkirkene – en fantastisk taler. Ifølge Leth mente Aristide amerikanerne var djevler og betegnet kapitalismen som en dødssynd. Han hadde en messiansk selvoppfatning, han åpnet fengselsdørene for politiske fanger fra Duvalier-regimet, mottok kvinner til råds og nødlidende til gresskarsuppe i presidentpalasset. Aristide erklærte også en gang på TV at hans månedslønn på 10 000 dollar var en uting, noe han heller ville donere til hjelpetrengende.

Men så skjedde det noe rundt 1994 – et jordskjelv, på et psykologisk og politisk plan. Noe kom nedenfra, og endret det hele. Leth forteller at Aristide fra begynnelsen egentlig hadde vanskelig for å lytte til andre, han viste tegn på despotisme. Framfor å diskutere begynte han å true. Eksempelvis da han ville ha René Préval som statsminister, mens nasjonalforsamlingen nektet, da sto Aristides tilhengere med bensin og bildekk på utsiden, og skremte fram en godkjennelse.

Aristide hadde tydelig støtte i befolkningens lavere lag. Presidenten kalte til og med folkets selvjustis for en «vidunderlig duft». Da Aristide var på sitt mektigste, kunne han slippe sine håndlangere løs på den besittende klasses eiendommer, banker og bensinstasjoner – og senere benyttet han bandene i Cité Soleil, de såkalte chiméres.3 Han kunne virkelig hisse opp befolkningen mot klassefiendene – slaveopprøret i 1804 hadde ikke bare slagordet «Enhet gir styrke», men også «Hugg hodene av, brenn husene».

Men om noen har forståelse for dette som nødvendige virkemidler i en svært voldelig stat, så mistet Aristide, ifølge Leth, uskylden da han anbefalte folk å sette sparepengene sine i nye kooperative banker, med månedsrente på 12-14 prosent – et kortvarig pyramidespill som gikk over ende. Leth påpeker at Aristide var en despot helt fram til slutten av sin siste presidentperiode i 2004. Han fikk sine politiske motstandere myrdet, skaffet seg selv en enorm privat formue – eksempelvis eide han personlig telefonverket. Han omga seg konsekvent med svært suspekte menn med politiske mord og kidnappinger på samvittigheten, «listen er nesten endeløs, mordere, håndlangere, narkobaroner, den onde maktens konspiratorer.» Etter at hans tidligere støttespillere, deriblant de intellektuelle, vendte seg mot ham, ble han stadig mer paranoid – et femtitalls tungt væpnede vakter innleid fra USA til ni millioner dollar i året bekreftet det. Leth referer også til en lokal biskop som sier at Aristide var preget av hat, at han ikke hadde evne til å lytte til andre, at makt korrumperer, og at han er lei for «at den katolske kirke har kunnet ruge fram en så forferdelig tyrann.»


TILBAKE TIL WILLIAM Blum, til USAs påvirkning, den politiske endringen de sørget for i Haitis undergrunn. Én ting er USA-kritikken fra Naomi Klein, som Leth kaller en tilbakelent venstreintellektuell uten kjennskap til Haiti. USA har i dag med president Obama og Hilary Clinton gjort en enorm innsats for å redde Haiti fra større lidelser, men man må ikke glemme USAs beskyttelse av undertrykkende eliter. Blum påpeker nettopp hvor vingeklippet Aristide var da han kom tilbake i 1994 – Clinton sendte ham tilbake etter å ha forhandlet fram en lukrativ avtale for den sittende hærledelsen. De fikk tilbake en Aristide uten aristidismen.

Clinton gjorde ingenting i treårsperioden militærjuntaen styrte, som Aristide sa «det trengs bare en telefonsamtale». Han visste at USA hadde den haitiske hæren i sin hule hånd. Det viser seg at nøkkelpersoner i den haitianske hæren i flere år innen kuppet hadde vært på CIAs lønningsliste. Allerede i 1986 opprettet CIA den haitiske etterretningstjenesten SIN, som ifølge Blum i flere år fungerte «som et redskap for politisk terror, ved å myrde og torturere fader Aristides støttespillere og andre ‘subversives’, samt brukte CIAs trening og utstyr til å spionere på dem.» Aristide forsøkte uten suksess å nedlegge SIN. Også lederen for den voldelige paramilitære gruppen FRAPH (Fronten for framskritt og utvikling på Haiti), Emmanuel Constant, sto på CIAs lønningsliste.

USA motarbeidet altså lenge Aristide ved å gi direkte økonomisk støtte til hans politiske motstandere før valget i 1991, og kuppmakeren general Cédras hadde fått militærtrening i USA. Ifølge Blum var hovedgrunnen til at Clinton gjeninnsatte Aristide at de var bekymret for den enorme økonomiske belastningen båtflyktningene under militærregimet til Cédras utgjorde. Clinton sa til slutt at Haitis voldelige regimet hadde blitt en «en voldtektskampanje, tortur og ydmykelse – der folk sulter, barn drepes, kvinner voldtas og prester drepes». Derfor ga USA regimelederne gratis transport og første året i eksil betalt for familie og venner. Amerikanerne gjeninnsatte «motvillig» Aristide, mannen de nylig hadde kalt en «morder og psykopat», mens amerikanske soldater (som nå i januar) stilte seg opp foran Pétionville og andre rikmanssområder for å beskytte de rike mot befolkningen.


ARISTIDE KOM tilbake med sterke begrensninger. Nasjonal-forsamlingen fikk utvidet makt og presidenten ble stadig avkrevde redegjørelser for hva han foretok seg. Nasjonalforsamlingen godkjente heller ikke statsministeren Aristide ville ha, Claudette Werleigh. De mente hun ville hindre muligheten for utenlandsk kapital og bistand. Statsministeren på Haiti utnevner sin egen regjering. Washingtons forslag, Smarck Michel, ble foretrukket.

USA satte stadig ut negative rykter om Aristide. Han ble kalt en «kommunist», han skulle ha vært behandlet for en manisk depressiv lidelse (usant). Et velkjente grep, også Kongos radikale statsminister Lumumba og Mandela ble i sin tid kalt ustabile, irrasjonelle, psykotiske av sine motstandere. Eller hva med Câmaras omtale av presten Aristide: «Da jeg ga mat til de fattige, kalte de meg en helgen. Da jeg spurte hvorfor de fattige ikke hadde mat, kalt de meg en kommunist.» De etablerte likte ikke en som kjempet mot deres privilegier. Aristide var også, med Vatikanets velsignelse, blitt kastet ut av sin katolske orden på grunn av «oppfordring til hat og vold, og en glorifisering av klassekampen.»

Aristide forlangte en gang at Frankrike skulle betale tilbake gjelden Haiti måtte betale over en hundreårsperiode for å ha overtatt «eiendom» (slaver, dvs haitianerne selv). Aristide regnet ut beløpet med dagens kurs til å være 21 685 155 571,48 amerikanske dollar. Enhver ser at dette var etter vår tids standard en illegitim gjeld. Denne gjelden tvang det uavhengige Haiti i kne, noen ganger var avdragene opptil 80 prosent av statens inntekter. Interessant nok er dette beløpet, som Chirac avviste, like mye som hva man regner med at gjenoppbygningen vil koste.

Med Aristides etter hvert korrumperte hevngjerrige og paranoide praksis på toppen av et allerede dårlig rykte for korrupsjon, ble det ifølge Leth sagt at hvis en fransk embetsmann ba Aristide runde av gjeldens siste 48 cents, så ville Aristide skrike ut: «Nei, nei, da blir det ingen ting igjen til folket!»

En gang erklærte Aristide at han ville sørge for en omfordeling av rikdommene. Aristides drøm om levelige lønninger og arbeidsforhold, et eget pensjonssystem, utdannelse til alle, boliger, helse og offentlig transport, forble dessverre bare drømmer.

Er det mulig i dag å få bukt med korrupsjonen? Så sent som i fjor mistet president Préval – av mange kalt USAs nikkedukke — sin kompromissløse statsminister Michelle Pierre-Louis, fordi hun ikke ville la seg korrumpere. Hun ble sparket ut av nasjonalforsamlingen.


HAITI ER VIRKELIG verdens ende, stedet der korrupsjon og vold er så inngrodd at det til og med ble for mye for en størrelse av Aristides format. Leth siterer en haitiansk offiser: «Haiti trenger ikke flere karismatiske ledere.»

Vil jordskjelvet åpne for en fornyelse av den gamle solidariteten, for «enhet gir styrke»? Det er grunn til å være skeptisk til at Haiti vil bestå prøven verden så gjerne vil det skal bestå. I gjenoppbyggingen står det så altfor mange interesser på spill, både innenfor og utenfor Haitis grenser. Korrupsjonen, Haitis kreftsvulst, uthuler alt. Denne kreften lever av grådighet og falsk patriotisme. Leth er likevel «moderat optimist». Han ser for seg en holdningsendring, der erfaringene til haitianerne – som hjalp hverandre døgnet rundt etter katastrofen i januar – nå vil gi dem tilbake verdigheten og samarbeidsånden.

Haitianerne har en fantastisk overlevelsesevne, ifølge Leth og Aristide, men de to avviker i sitt syn på USA. Mens førstnevnte så dem som roten til landet og sin egen undergang, mener sistnevnte at alle lag av Haitis befolkning i dag foretrekker amerikanerne, ledet av Clinton og «Haitis venner».

© norske LMD




Fotnoter:
1 « Haiti: Stuck in a Trap», Huntington Post, 28. mars 2010.

2 Information Forlag, København, 2010. Alle sitater fra boken.

3 Se Asger Leths film Ghost of Cité Soleil. Dette var mange av de tidligere barna fra et hjem for foreldreløse, der Aristide hadde arbeidet, og hadde vært som en «far» for dem.