Italia

Desillusjonerte italienske dommere

For atten år siden lanserte italienske dommere en offensiv uten sidestykke mot korrupsjon i den politiske klassen. Seirene ble kortvarige.

Posted on

I 1992 gikk en gruppe forhørsdommere til angrep på den utbredte korrupsjonen i Italia. Anført av Francesco Saverio Borrelli, sjefsanklager hos påtalemyndigheten i Milano, satte de i gang en landsomfattende etterforskning som ble kalt «Mani Pulite» (rene hender). Etterforskningen avdekket et gigantisk system av bestikkelser mellom politikere og industriledere som ble kalt «Tangentopoli» (fra tangente, «bestikkelse», og poli, «by» på gresk). Ministere, parlamentsmedlemmer og senatorer ble siktet. Den tidligere sosialistiske statsministeren Bettino Craxi ble også offisielt anklaget for korrupsjon. Partier med lange tradisjoner i italiensk politikk, som Kristeligdemokratene (DC) og Det italienske sosialistpartiet (PSI), gikk i oppløsning. Og over hele landet ble det tent et håp om en fornyelse av den italienske politikken.

Tjue år senere fortalte noen av forhørsdommerne i bokform om betydningen av denne flodbølgen av avsløringer. Opprullingen ble på den tiden oppfattet som spiren til en ny forfatning i Italia, den andre republikk.

På kontoret sitt på tinghuset i Milano sitter den eneste av de gjenværende Mani Pulite-dommerne, statsadvokat Francesco Greco (i tillegg til Ilda Boccassini, som kom til i 1995). På datamaskinen har han fortsatt et gammelt bilde av Mani Pulite-gruppa: «Etterforskningen vår markerte slutten på et system. Den første republikk med sine offentlige anbud, tildelinger og statlige eierskap var død.» En omveltning som på begynnelsen av 1990-tallet speilte en annen, nemlig framveksten av finans-økonomien som gradvis erstattet industri-økonomien.

Det var ikke bare Italia som ble rystet av skandaler med store penger og mektige politikere i hovedrollene. I samme periode som Mani Pulite-avsløringene fikk Frankrike Urba-saken og affæren med kommunale leiligheter i Paris. Begge skandalene gjaldt hemmelig partifinansiering, av henholdsvis Sosialistpartiet (PS) og høyrepartiet Republikansk samling (RPR). Etterforskningsarbeidet til forhørsdommere som Eric Halphen, Eva Joly, Thierry Jean-Pierre og Renaud Van Ruymbeke ble offentlig kjent, og det hørte ikke lenger med til sjeldenhetene at politikere, både fra høyre- og venstresiden, ble innkalt til avhør. I 1996 lanserte sju dommere «Genève-oppropet» (etter initiativ fra den franske journalisten Denis Robert), der de oppfordret til et sterkere juridisk samarbeid i Europa, spesielt i kampen mot korrupsjon.


EN AV UNDERSKRIVERNE på dette oppropet var Gherardo Colombo, en annen sentral person under Mani Pulite-opprullingen i Italia. Etter 33 år i embetet sluttet han hos påtalemyndigheten i 2007, full av bitterhet: «Etterforskningen vår var et stort framskritt for befolkningen, men det rettslige resultatet ble svært magert. De fleste siktelsene ble frafalt på grunn av foreldelsesfristen, og ellers ble de tømt for straffbart innhold etter som tiden gikk.»

Antonio Di Pietro er en av de mest kjente dommerne fra denne tiden. I 1996 gikk han inn i politikken på sentrum-venstresiden og er i dag leder for opposisjonspartiet Italia dei Valori (IDV). Han forteller at det faktisk «ble skreddersydd egne lover for å gjøre finansieringen av politiske partier og den falske regnskapsførselen mindre straffbar». Ifølge Di Pietro bærer politikerne ansvaret for at Mani Pulite mislyktes: «Vi avdekket tusenvis av korrupsjonstilfeller, men når denne samfunnssvulsten ble blottlagt, valgte politikerne å rette skytset mot dommerne.» I spissen for det politiske motangrepet på rettsvesenet sto en viss Silvio Berlusconi.

Industrilederen Berlusconi, som var venn av Bettino Craxi, inntok scenen i 1994 da han havnet i garnet til Mani Pulite. Siktelsen, etterfulgt av flere runder i retten, mot lederen for det nye sentrum-høyrepartiet Forza Italia «utløste harde angrep på dommerstanden og rokket ved dens legitimitet,» forklarer tidligere statsadvokat Gerardo D’Ambrosio, som i dag er senator for sentrum-venstrekoalisjonen Det demokratiske partiet (tidligere Olivenalliansen). Berlusconi og hans allierte gjorde alt de kunne for å sverte dommerne, og kalte dem «røde kapper» og «kommunister».

Men de konsentrerte seg først og fremst om lovgivningen og fikk innført ad personam-lovene – kalt «skammens lover» – som favoriserer selskaper og pressgrupper knyttet til Berlusconi.2 Lover som lederne for sentrum-venstrepartiene3 ikke har funnet det nødvendig å oppheve når de har sittet med makten inni mellom Berlusconis regjeringsperioder.4

«I dette landet blir dommerne betraktet som en hemsko. Makthaverne avviser all kontroll. Høyre, sentrum, venstre. Hele gjengen!» sier en opprørt Piercamillo Davigo, høyesterettsdommer som var med på Mani Pulite. «Ifølge politikerne går vi altfor langt,» fortsetter han der han sitter på en sofa overstrødd med bøker. «Vi er som leukemi, vi er hvite blodceller som angriper røde blodceller i stedet for bakterier.»


DI PIETRO VELGER en annen metafor: «Som Herodes valgte Berlusconi å drepe rettsvesenet for å slippe unna. Og som Pilatus underkastet sentrum-venstre seg. Sannheten er at hele venstresiden var gjennområtten av bestikkelser og interessekonflikter.» Berlusconi fikk derfor ufortrødent fortsette sitt felttog. I 2009 igangsatte han en storstilt kampanje mot dommerne, der de ble anklaget for å planlegge å velte regjeringen hans. Det ble påstått at dommerne var ansvarlig for at forfatningsdomstolen opphevet Alfano-loven, en lov som garanterte Italias fire øverste politikere – presidenten, lederne for de to kamrene i parlamentet og statsministeren – immunitet mens de satt i disse posisjonene.

Dermed ble statsministeren satt på tiltalebenken igjen, med tre siktelser mot seg (korrupsjon, misbruk av tillit og skattefusk i medieselskap Mediaset). Fininvest, Berlusconi-familiens investeringsselskap, ble i oktober 2009 dømt til å betale 750 millioner euro i erstatning og renter til konkurrenten, pressemogulen Carlo de Benedetti. Dette var en ny episode i den bitre og smått utrolige finans-juridiske krigen som har pågått mellom de to industriherrene i over tjue år – i bunn og grunn dreier den seg om kontrollen over forlaget Mondadori. Berlusconi anklages også for å ha forsøkt å presse det italienske medietilsynet Agcom til å stoppe en politisk tv-sending. Påtalemyndigheten i Roma har sendt saken videre til ministerdomstolen, instansen for saker som involverer regjeringsmedlemmer og statsministeren.

På tross av alle hindringer fortsetter Berlusconis krangling med rettsvesenet. Påtalemyndigheten i Palermo, Caltanisetta, Firenze og Milano har gjenopptatt etterforskningen av hvorvidt det sto politiske krefter bak drapet på dommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino i Palermo i 1992 og bombeattentatene mot det berømte kunstmuseet Galleria degli Uffizi i Firenze og Museet for moderne kunst i Milano i 1993 (der ti personer mistet livet). Navnene til Berlusconi og hans venn og nære samarbeidspartner på denne tiden, senator Marcello Dell’Utri, har dukket opp igjen i forbindelse med etterforskningen. Men etter det oppløftende resultatet for Berlusconis leir i det italienske regionalvalget i mars 2010, er statsministeren klar for å forsette «reformen» av rettsvesenet.5


OVER HELE LANDET rulles det fortsatt opp store korrupsjonssaker. I Bari etterforsker påtalemyndigheten sanitærtjenestene. I Perugia er sivilforsvarsleder Guido Bertolaso tiltalt for uregelmessigheter i forbindelse med tildeling av offentlige byggekontrakter. I Milano ble Camillo Milko Pennisi, kommunalråd fra sentrum-høyre, nylig tatt på fersk gjerning med hendene fulle av sedler han akkurat hadde fått fra en entreprenør. I Roma er selskapet Telecom Italia Sparkle innblandet i en svindel- og hvitvaskingssak, og Denis Verdini, nasjonalkoordinator for sentrum-høyrepartiet Popolo della Libertà (PDL), etterforskes for korrupsjon i forbindelse med offentlige anbud på vindkraftprosjekter på Sardinia. Verdini-saken sprakk like etter at Berlusconi-regjeringens minister for økonomisk utvikling, Claudio Scajola, gikk av 5. mai 2010. Han etterforskes for korrupsjon i forbindelse med kjøp av en leilighet på 180 kvadratmeter i Roma med storslått utsikt til Colosseum.

Mens Antonio Di Pietro snakker om «nye tangentopolier», påpeker Francesco Greco at det har skjedd en utvikling: De nye korrupsjonssakene handler i motsetning til Mani Pulite-etterforskningen ikke om sammenblanding av politikk og næringsliv. Den geografiske fragmenteringen av Italia har fungert etter hensikten. Og de siste 15 årene er det vedtatt en rekke lover som har gjort etterforskernes arbeid vanskeligere.

«For ti år siden var regnskapsfusk den vanligste forbrytelsen. I dag avdekkes økonomisk kriminalitet i form av ulovlig spekulasjon med offentlige midler. Globaliseringen har forsterket finansfolkenes korrupsjon ’på bekostning av’ politikernes. Før ble partiene finansiert med penger under bordet, i dag lever de på offentlig støtte. De har ikke lenger behov for å be om penger fra næringslivet. Korrupsjonen er altså blitt mer politisk og bygger på utveksling av vennetjenester. Vi invaderes av hemmelige fond. Skatteunndragelse er roten til ulovlighet, og den undergraver demokratiet,» sier Greco.

Et berømt utsagn fra forhørsdommer Piercamillo Davigo forklarer denne nye formen for korrupsjon slik: «Vi, forhørsdommerne, fungerer overfor de kriminelle slik rovdyr fungerer i dyreriket: Vi bidrar til å forbedre den arten vi jakter på. Vi har fanget trege sebraer, men de raskeste løper fortsatt. De som unnslipper etterforskningen blir åpenbart mer motstandsdyktige, sterkere og smidigere.»


DET FAKTUM AT Italia ligger på 63. plass på Transparency Internationals6 Corruption Perception Index, etter land som Cuba og Tyrkia, viser ifølge Davigo at korrupsjonen vedvarer, på tross av Mani Pulite-opprullingen.7 Han tilføyer at «en annen italiensk særegenhet er den vage reguleringen av de politiske partiene. En politiker kan kjøpe falske medlemskap i sitt parti for å få fart på karrieren. Dette er et tabu som det neppe vil bli gjort noe med, ettersom dommerstanden er så svekket av beskyldningene om at den har for mye makt».

I første halvdel av 1990-tallet var den politiske makten svekket, noe som lettet Mani Pulite-etterforskningen. I dag famler sentrum-venstre fortsatt etter en politisk identitet, mens sentrum-høyre fortaper seg i interne krangler. «Partiene har fortsatt problemer, men den virkelige krisen har ikke satt inn ennå. Vi risikerer å havne i en situasjon som ligner den vi hadde på 1990-tallet,» oppsummerer Greco.

Eugenio Scalfari, grunnleggeren av Italias nest største avis La Repubblica, legger ikke skjul på at han er bekymret: «Man har følelsen av at Italias andre republikk stunder mot slutten, men det betyr ikke nødvendigvis slutten på Berlusconis æra, de to fenomenene er ikke koblet sammen. Republikken kan dra med seg han som har hersket over den. Men det kan også godt hende at han gravlegger den og innstifter en autoritær republikk, som blåser i rettsstaten og maktfordelingsprinsippet.»8

Enkelte mener at resultatet av Mani Pulite er temmelig begredelig, ettersom så mange slapp unna. Men «fra 1992 til 1994 ble det reist nesten 1300 tiltalepunkter, og selv om medier og politikere tuter oss ørene fulle om at de fleste punktene ble tømt for substansielt innhold, var det bare fem–seks prosent som ble frikjent.»9

Di Pietro mener likevel at «de tiltalte vant». «Regjeringen, parlamentet og de andre politiske institusjonene flommer over av folk som har vært innom domstolene, i rettssaker. Den eneste måten å stanse denne katastrofale utviklingen på, er å hindre at folk som har en høne å plukke med rettsvesenet havner i offentlige posisjoner. Vi er langt fra det nå,» sier Di Pietro.

Utfallet av denne styrkeprøven mellom dommere og politikere forklarer kanskje hvorfor Di Pietro oppga dommerembetet for å vie seg til politikken. Det samme har hans franske kolleger Halphen, Joly og Jean-Pierre gjort, med vekslende hell.

Oversatt av G.E.


Se Gianni Barbacetto, Peter Gomez og Marco Travaglio, Mani Pulite, Editori Riuniti, Roma, 2002, og Paolo Biondani, «Resistere, resistere, resistere», Micromega, Roma, 2002.
2 Se Gianni Barbacetto, Peter Gomez, Marco Travaglio, Mani Sporche (Skitne hender), Chiarelettere, Milano, 2007.
3 Romano Prodi (1996?98 og 2006?2008), Massimo D?Alema (1998?99 og (1999?2000) og Giuliano Amato (2000?2001).
4 1994?95, 2001?2005, 2005?2006 og fra 2008.
5 Loven om «legitim forhindring», kunngjort 7. april 2010, fritar Berlusconi og hans ministere fra å måtte møte i retten.
6 Global organisasjon stiftet i 1993 for å motarbeide korrupsjon, www.transparency.org
7 Piercamillo Davigo og Grazia Mannozzi, La Ccorruzione in Italia (Korrupsjon i Italia), Laterza, Roma?Bari, 2007.
8 La Repubblica, Roma, 25. oktober 2009.
9 Sitert av Gianni Barbacetto, Peter Gomez, Marco Travaglio i Mani Sporche, se over.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver