Salafistene utfordrer Det muslimske brorskapet

Siden 1970-tallet har politikken i arabiske land vært preget av tre «muslimske» måter å forholde seg til sittende makthavere på. Sufiene har tradisjonelt stemt i favør av regimene, Det muslimske brorskapet har som regel oppfordret til å stemme imot dem, mens salafistene har betraktet valg som en splittende faktor i samfunnet og har derfor holdt seg langt unna urnene. Disse posisjonene har imidlertid utviklet seg. Deler av salafi-bevegelsen har deltatt i valg (for eksempel kommunevalget i Saudi-Arabia i 2005), mens sufier i Irak og Pakistan har (gjen)opptatt motstandskampen, også væpnet sådan. Det muslimske brorskapet, som ble grunnlagt av Hassan Al-Banna i Egypt i 1928, har på sin side klart å bygge opp og mobilisere valgkampgrupper som gradvis er blitt overbevist om å arbeide politisk innenfor parlamentarismens rammer. I dag er Brorskapet i stand til å mønstre flertall i forbindelse med valg.

Brorskapets generasjon er blitt symbolet på den første runden med «islamistisk» opposisjon i moderne tid og har fortsatt en sentral posisjon i de ulike motstandsbevegelsene, spesielt i Palestina, Egypt og Nord-Afrika. Samtidig må Brorskapet i dag stadig oftere regne med konkurranse fra «salafismen».¹ Det mest åpenbare fellestrekket til de som bekjenner seg til salafi-retningen innen islamismen, er behovet for å markere avstand til arven fra ikwân muflisîn («brødrene som feilet»).

DISSE ISLAMISTISKE «nykomlingene» representerer ikke egentlig noe nytt hva angår religiøs/politisk overbevisning, selv om de uttrykker seg noe ulikt avhengig om de befinner seg i hjertet av den arabiske verden eller i de vestlige samfunnene de har fotfeste i. Det ville også være feil å definere salafistene som representanter for generasjonen etter Det muslimske brorskapet, Den islamske redningsfronten (FIS) i Algerie eller Al-Adl wal-Ihsan i Marokko. Salafi-bevegelsen eksisterte nemlig før Muslimbrødrene ble grunnlagt, ikke minst i Egypt og i Saudi-Arabia.² Men ved å markere avstand til den islamistiske «røkla» på 1930-tallet, fikk Brorskapet en popularitet og en politisk synlighet som satte salafi-konkurrentene på sidelinja helt fram til 1990-tallet.

For å oppnå politisk makt igangsatte Brorskapet en grundig bearbeiding av sine doktriner. I dette reformarbeidet brakte de inn referanser som sto langt fra den bokstavtro lesningen som preget klassisk islamsk tenkning, deriblant henvisninger til grunnlover og etter hvert demokratisk tankegods. Ikke overraskende førte disse reformene til indre spenninger og splittelser, noe som åpnet opp for andre retninger innen politisk islam. Jo større gjennomslagskraft Brorskapet fikk på den legale politiske arenaen, desto sterkere kritikk møtte de fra salafi-leiren, som beskyldte dem for å gjøre «innrømmelser» i sin iver etter å modernisere seg.

Ifølge salafistene kan Brorskapets aldrende generasjon i høyden berømmes for å ha fått de verdslig orienterte regimene de opponerte mot (blant annet i Egypt og Syria) til å respektere kravet om en viss symbolsk reislamisering av samfunnet, og for å ha synliggjort hvor dype sosiale røtter de såkalt «religiøse» mobiliseringene i denne delen av verden har hatt. Så godt som alle regimene har tatt opp i seg krav fremmet av disse bevegelsene – forutsatt at de ikke har gått for langt, for eksempel når det gjelder sensur.

Det faktum at Brorskapets politiske strategi så langt har gitt få politiske gevinster og stanger mot koalisjonen av autoritære arabiske regimer og «det internasjonale samfunn», har også gjort det lettere for salafi-leiren å utfordre Brorskapets motstandsmonopol. Men ved å fordømme Brorskapets «innrømmelser overfor sekulære og demokratiske ideer», viser den egyptiske Al-Qaida-ideologen Ayman al-Zawahiri paradoksalt nok bedre enn noen andre at Brorskapet faktisk har vært drivkraft for en form for politisk «modernisering» i sine samfunn – i alle fall har de hatt større samfunnsmessig og kulturell gjennomslagskraft enn de verdslige elitene.

SALAFI-BEVEGELSENS brudd med den tradisjonen som Brorskapet representerer, består altså dels i en avvisning av enkelte kategorier innen vestlige politisk tenkning som Brorskapet har islamisert, herunder etablering av partier og organisasjonsstrukturer, deltakelse i valg samt at kvinner skal ha tilgang til politikk og arbeidsliv.³

Enhver salafist vil framheve primærkilder som Koranen og profeten Mohammeds Sunna (tradisjonen).⁴ Men de ønsker «å bryte med de fire sunnimuslimske lovskolene (navngitt etter sine opphavsmenn, Shafi’i, Hanafi, Hanbali og Maliki) og deres kunnskap og erfaringer i teologiske spørsmål».⁵ Det dreier seg ikke først og fremst om å forby denne fortolkningen, som gir den religiøse sedvanen et konkret sosialt og politisk uttrykk, men snarere om å kreve retten til å praktisere den, og sågar tilrane seg monopol på den.

For å holde prinsippet om Tawhid (guds enhet) i hevd, avviser salafistene all helliggjøring av mennesker som opptrer som mellomledd mellom de troende og skaperen – dette er i deres øyne et ynkelig forsøk på «å konkurrere» med Gud. Salafister henviser hyppig til hadith-tekstene, beretningene om profeten, som skal inneholde alt den troende trenger for å belyse sin lesning av åpenbaringen. Hadith skal verne de troende mot all innblanding i deres forhold til Gud. Helgendyrking, tilbedelse av sufisjeiker eller av påstått ufeilbarlige sjiamuslimske imamer, enn si respekten for skriftlærde «som blander sin egen stemme med Guds», fordømmes som angrep på det grunnleggende prinsippet om Guds enhet.

Salafi-leiren bidrar for øvrig sterkt til å styrke troppene av såkalte «pietister» eller «kvietister»,⁶ som maner til lydighet overfor alle makthavere, uansett hvor korrupte og autoritære de måtte være, med mindre de nekter å kalle seg muslimske. Det gjelder å unngå det mest ødeleggende av alt, nemlig fitna, en oppsplitting av de troendes fellesskap. Etter oppfordring fra ulamaer (islamske lærde) som står saudiarabiske styresmakter nært, har mange salafister markert avstand til Brorskapet ved å innta religiøse posisjoner som er blottet for opposisjonelt politisk innhold. I land som Jemen, Egypt og Marokko har salafi-bevegelsen, som i mangt og mye er mindre moderne innstilt enn Brorskapet, paradoksalt nok fått fordelaktig behandling av reformvennlige regimer som betrakter deres «apolitiske» holdning til valg som en mulighet til å svekke opposisjonen.

NÅR DE ER BLITT utsatt for undertrykking i enkelte stater i den arabiske verden eller for sosial eller religiøs stigmatisering i Vesten, har også salafi-bevegelsen fylt sin kvote med «hellige krigere» som har gått til direkte aksjon mot nasjonale eliter eller verdensordenens herskere. I Saudi-Arabia og i Egypt, men også i deler av Europa, har den pietistiske fløyen smeltet sammen med strømninger som den Juhayman al-Otaibi representerte (hovedmannen bak angrepet på den hellige moskeen i Mekka i 1979)⁷ eller jihadistiske strømninger inspirert av Sayyid Qutb,⁸ som radikaliserte Brorskapets teser på 1960-tallet, eller av Ayman al-Zawahiri.

På tross av salafistenes erklærte motstand mot enhver «ny» utlegning av Koranen, utgjør de på ingen måte en entydig bevegelse med fasttømrede posisjoner. Salafi-leiren er i motsetning til Brorskapet svært løst organisert, og det er derfor naturlig at den har et «mangfoldig» forhold til politikk (og syn på kvinners rolle i samfunnet, der den fortiden har vendt tilbake til å avvise enhver blanding av kjønn). Like lite som hos forgjengerne har salafistenes sterke betoning av en «tilbakevending til kildene», fri for all menneskelig innblanding, resultert i entydige teologiske svar. Og like lite som hos forgjengerne er den «salafistiske» lesningen av Koranen immun mot sprikende tolkninger. Og disse tolkningene gjør ikke nødvendigvis de troende bedre rustet mot innflytelse fra jordiske krefter.

Grupper som klart skiller seg fra Brorskapet, beveger seg dermed i en retning som kan sammenlignes med den utviklingen Hassan al-Bannas etterfølgere drev fram i sin tid, ikke minst når det gjelder deltakelse i valg. Både i Jemen, Saudi-Arabia og Kuwait stiller salafistene kandidater.⁹ Denne typen «modernisering», som har vært det viktigste ankepunktet mot Brorskapet, er i dag framtredende blant salafistene. Da salafi-retningen slo igjennom på 2000-tallet, fungerte det «moderniserende» Brorskapet i en viss grad som fiendebilde, slik de «vestliggjorte» elitene i sin tid gjorde for Brorskapet. Mens Brorskapet krever større inkludering i det offentlige rom, velger salafistene å betone anti-ekskludering i sin retorikk og praksis som et svar på nederlaget de tilskriver Hassan al-Bannas disipler og den hardnakkede avvisningen de selv føler de blir utsatt for. Slik sett representerer salafi-bølgen snarere en videreføring av Brorskapets tradisjon enn et brudd på den.

Denne kontinuiteten viser seg også i måten salafistene framstilles på i vestlige medier: Her brukes salafi-spøkelset til å blåse liv i stigmatiseringen som oppsto på 1970-tallet, under den første «islamistiske» bølgen. Dermed unnslipper salafistene en grundig journalistisk granskning og rasjonelle politiske tiltak.

Oversatt av G.E.

Fotnoter:
1 Bernard Rougier, Qu'est-ce que le salafisme? (Hva er salafisme?), PUF, Paris, 2009.

2 1926, to år før Muslimbrødrene ble grunnlagt, ble Jam'iat Ansar al-Sunna stiftet i Kairo, og i 1931 dannet sjeik Ibn Badis sammenslutningen av algeriske ulamaer.

3 François Burgat og Mohammed Sbitli, «Les salafis au Yémen ou? la modernisation malgré tout» (Salafiene i Jemen eller–modernisering mot alle odds), Chroniques yéménites, Sanaa, nr. 12, 2002. L'Islamisme en face, La Découverte 2007.

4 Sunna er profetens og hans følgesvenners gjerninger, ord og handlinger.

5 Bernard Rougier, se over, side 19.

6 Gilles Kepel, Jihad: expansion et déclin de l'islamisme (Jihad: Islamismens vekst og fall), Paris, Gallimard, 2000.

7 20. november 1979 okkuperte en gruppe på 200 islamister den hellige moskeen i Mekka. Okkupasjonen varte i over to uker og ble nedkjempet med makt, deriblant av franske politistyrker.

8 for Brorskapet, fengslet av regimet til Egypts president Gamal Abdel Nasser og henrettet i 1966. Qutb har vært inspirasjonskilden til de mest radikale islamistiske gruppene.

9 Pascal Ménoret, «Le cheikh, l'électeur et le SMS. Mobilisation électorale et pratiques de votes en Arabie Saoudite» (Sjeiken, velgeren og tekstmeldingen. Velgermobilisering og stemmepraksis i Saudi-Arabia), Transcontinentales, Paris, nr. 1, 2. halvår 2005.