Miljøteknologiens rekyleffekt

Miljøfordelen ved ny teknologi er forsvinnende liten, og i enkelte tilfeller negativ, av én enkel grunn: rekyleffekten. Om mengden energi det kreves for å varme opp et rom eller transportere en person har blitt drastisk redusert de siste tretti årene, har energibruken økt langt mer. Rekyleffekten ruinerer enhver drøm om en «grønn» kapitalisme.

VANNLEVERANDØREN DIN tilbyr deg å bli mer miljøvennlig ved å gå over til efaktura. For å bruke mindre papir, sier leverandøren. Og siden bedriften da reduserer sine utgifter, vil du få bedre priser. Miljø og økonomi i skjønn forening til glede for alle! Men får ikke de lavere prisene deg til å slutte å bry deg om hvor mye du vanner plenen eller hvor lenge du dusjer? Er det da fortsatt like miljøvennlig? Dette paradokset, som økonomene kaller «rebound effect» – rekyleffekten – formørker mildt sagt utsiktene for en grønn økonomi.

I Frankrike er 35 millioner gamle strømmålere i ferd med å byttes ut med «intelligente» målere. I Lyon, et av testområdene, vil strømleverandørene installere bokser hos kundene (med deres tillatelse) som kan måle forbruket på avstand nærmest ned til sekundet, med håp om at denne overvåkningen vil medføre lavere regninger. Leverandørenes innsparinger – ikke lenger behov for teknikere for å lese av målerstanden – vil dessuten senke strømprisene. Slutt på kranglingen med frossenpinnene som hele tiden skrur opp termostaten i stua!

Hva bruker folk innsparingene til? Ikke-offentliggjorte undersøkelser fra forskningsavdelingen til det franske strømselskapet EDF viser at når prisene synker, har de mer beskjedne husholdningene en tendens til å øke innetemperaturen. Mer velstående husstander ligger heller ikke på latsiden, med frenetisk innkjøp av nye husholdningsapparater. Når en vare eller tjeneste blir billigere, har man en tendens til å forbruke mer av den, uten å tenke seg om. Utover en «komfortabel» temperatur blir det økonomiske overskuddet brukt til å kjøpe andre forbruksvarer (plasmaskjerm, flyturer, smarttelefoner), som sannsynligvis er enda verre for miljø og klima.

I siste instans er miljøfordelen ved ny teknologi forsvinnende liten – og i enkelte tilfeller negativ – fordi den endrer den individuelle atferden. Denne atferden er også hovedmålet for de offentlige holdningskampanjene for «bærekraftig utvikling» som hyller den «ansvarlige forbrukeren».

 

NÆRINGSLIVSLEDERE OG politikere ser i teknologien en magisk katalysator som skal bøte på den vanskelige starten det 21. århundret har fått. Den skal legge grunnlaget for en ny vekstperiode, skape arbeidsplasser, fjerne budsjettunderskuddene, redusere de sosiale ulikhetene, og ikke minst fikse planetens økosystemer. I de fleste strategier som har blitt presentert for å atskille forbedring av livskvalitet fra utnytting av «naturtjenester» – energi, råvarer, absorbering av avfall – spiller ny teknologi en avgjørende rolle. Særlig informasjonsteknologi presenteres som et essensielt verktøy for å løse klimaproblemene gjennom å redusere energiforbruket.

Takket være «grønn IT» og permanent kostnadsreduksjon for elektroniske produkter, kan «ansvarlige produsenter» selge «grønne» telefoner og datamaskiner laget av resirkulerbar plast, bambus og andre «miljøvennlige» materialer. Enkelte går så langt som å finansiere fabrikker med europeiske normer for behandling av elektronisk avfall i land der avfallet importeres mer eller mindre lovlig.2 På distributørsiden er det blitt vanlig å kjøpe tilbake gamle apparater og resirkulere dem slik at forbrukerne kjøper nye. Dermed kan alle og enhver ha en telefon i hver lomme, en tv i hvert rom, en bærbar datamaskin på hvert kne. Men den ultimate moten er nå virtuelle begravelser, som pressen skryter av fordi de tilsynelatende «unngår å sløse med naturressurser».3 I det siste tilfellet spiller i det minste rekyleffekten en liten rolle… For resten kan det virker som dette fenomenet gjør den grønne teknologiens mirakler til en luftspeiling.

 

ØKONOMENE SKILLER mellom tre typer rekyleffekter: Den første er den relativt intuitive «direkterekylen», når energiintensiteten til en tjeneste reduseres, synker prisen og innsparingene åpner for å forbruke mer av samme tjeneste. Det klassiske eksemplet er bilisten som bytter ut sin gamle bil med en mer effektiv og bruker innsparingene i bensin til å kjøre oftere og lengre.4 Et annet typisk tilfelle er oppvarming.

I Frankrike er boligsektoren og tertiærnæringen i tet på energiforbruk (43 prosent av totalforbruket, foran transport og industri). To tredjedeler skyldes oppvarming. Paradokset er at gjennomsnittsforbruket for å varme opp en kvadratmeter har gått fra 365 kWh i 1973 til 215 kWh i 2005, som følge av energieffektivisering, isolering og andre tiltak. På den andre siden har mengden energi som brukes til oppvarming økt med 20 prosent siden 1970. Har en del av innsparingene blitt absorbert av rekyleffekten? Alt tyder på det.

Mellom 1986 og 2003 gikk gjennomsnittstemperaturen i franske boliger opp fra 19 grader til 21 grader (hver grad øker energiforbruket med 10 prosent), på tross av enøktiltak. For mange henger økt komfort uløselig sammen med overoppvarming og overforbruk, også for utleiere som til tider har en tung hånd på termostaten i sentralvarmeanleggene.

Det samme scenariet finner vi i USA. Ifølge årsrapporten for 2010 fra det amerikanske energibyrået har energiforbruket og CO2-utslipp per dollar av BNP sunket med mer enn 80 prosent siden 1980. Dette har likevel ikke forhindret det totale energiforbruket og CO2-utslippene i landet å øke henholdsvis med 25 og 165 prosent i samme periode.5 Dermed utslettes virkningen av holdningskampanjene.

Enkelte politiske tiltak undermineres direkte av rekyleffekten. Det er tilfellet med normene for energieffektivitet, som favoriserer teknologisk innovasjon.6 Faktisk har temperaturene i nyere boliger en tendens til å være høyere enn i gamle. Takket være bedre isolasjon og ventilasjon er det ikke lenger et problem å ha en høy temperatur i alle rom. Tiltak som retter seg mot å redusere energiforbruket, kan altså ha en motsatt virkning.

Flere metoder har blitt brukt for å måle rekyleffekten, for eksempel priselastisitet: Hvis forbruket i kilowattimer øker med 2 prosent som følge av en prisnedgang på 10 prosent, er rekyleffekten på 20 prosent.7 I transportsektoren har man målt økningen i drivstoffbruk som følge av mer drivstofføkonomiske kjøretøy. I dette tilfellet gir teknologisk innovasjon redusert transportkostnad per kilometer, noe som har en tendens til å øke kjørelengden og det totale drivstofforbruket (anslått til 20-30 prosent i USA).

I Storbritannia har en studie anslått rekyleffekten av den britiske enøkpolitikken i 2000–2010 til 30 prosent.8 Det betyr at slike politiske tiltak ikke har noen effekt hvis de ikke klarer å få til en energiøkonomisering på over 30 prosent.

 

DEN ANDRE TYPEN rekyleffekt er den indirekte virkningen. I motsetning til den direkte effekten, betegner denne det fenomenet der forbrukere mener de bruker nok av en tjeneste selv om den har blitt billigere. Forbrukerne vil dermed bruke pengene de har spart på andre varer og tjenester, noe som fører til en økt varesirkulasjon i samfunnet. For eksempel, hvis en husholdning bruker pengene de har spart på å isolere vinduene på en ny tv eller en spillkonsoll. Er dette et resultat av den paradoksale befalingen om å bli mer «miljøbevisst» og samtidig kjøpe de siste motedingsene? Brevet som oppfordrer mobilkunden til å være miljøvennlig og bruke efaktura, opplyser også om hvor lenge det er til han kan få en ny «gratis» mobiltelefon!

Komforten oppnås nå gjennom å være overutstyrt med energislukkende og forurensende elektroniske apparater. Elektroniske apparater som ikke brukes til oppvarming, utgjør 20 prosent av energiforbruket i Vest-Europa. Gjennom indirekte rekyleffekt brukes innsparinger på oppvarming til forbruk av brunevarer (stereoanlegg, tv, osv) som i Frankrike har økt fra 18 kWh per bolig i 1973 til 321 kWh 25 år seinere.9

Utbredelsen av elektronisk utstyr åpner opp for en tredje type rekyleffekt, som kan være tilbøyelig til å endre selve strukturen i samfunnet. Når effektiviteten i ressursutnytting øker, synker prisen. Dette favoriserer sosioøkonomiske aktiviteter som gjør intensivt bruk av disse ressursene. Dermed tiltrekker disse seg kapital og dyktige samarbeidspartnere, noe som styrker deres posisjon og gjør dem konkurransemessig dominerende. Som konsekvens vender hele økonomien seg mot denne nylig billige ressursen.

Oljeindustrien illustrerer denne årsakskjeden perfekt, hvis man ser på innvirkningen oljeutvinningen og –produksjonen har hatt på de mekaniserte, industrialiserte, urbane og motoriserte samfunnene. På samme vis er den eksponentielle veksten i vår evne til å transportere og lagre en byte informasjon i ferd med å endre samfunnet. Som i tilfellet med bilen, kan det bli vanskelig for individene å løsrive seg fra «petroleumssivilisasjonen» vi lever i, eller for å si det mer presist, er fastlimt i (se artikkel om BP).

Selv om dette ikke er nye fenomener, er de forsatt vanskelige å gripe, fordi man må ta høyde for alle de strukturelle konsekvensene av omfattende bruk av forskjellige teknologier og tiltak.

 

I THE COAL QUESTION (1865) uttrykte den engelske økonomen William Stanley Jevons sin frykt for at kullreservene ville gå tomme mot slutten av 1900-tallet. Kullreservene tømmes riktignok i et langsommere tempo enn han spådde, men det teoretiske argumentet, «Jevons’ paradoks», er fortsatt like relevant: Jo mer effektiv kullbruken blir, jo mer kull forbrukes.

Hvis det kreves mindre kull for å produsere et tonn støpejern, så øker profitten til jernverksindustrien. Dette får næringslivet til å investere for å øke produksjonsvolumet og senke kostprisene, noe som fører med seg et økt forbruk av kull og økt profitt. Dette fører til økte utbytter og – i teorien – lønninger, noe som igjen øker nettoforbruket til aksjonærene og arbeiderne. Ethvert prisfall på energi fyller dermed opp «reservoarene av ikke-tilfredsstilt etterspørsel». Og overtidsarbeid, på bekostning av fritid, sikrer de nødvendige midlene for å tilfredsstille denne økte etterspørselen.10 Forbruket av den mest effektivt brukte ressursen minker … for så å slå tilbake med ekstra styrke.

I likhet med brensel, er informasjonsteknologi i dag uunnværlig i alle deler av økonomien. I likhet med bilen, endrer den samfunnene, favoriserer stadig raskere innovasjon og øker fordelene ved masseproduksjon. Takket være informasjonsteknologien har et større antall produsenter mulighet for innovasjon, og varer og tjenester blir stadig raskere utdatert. Langt fra å forlenge levetiden til apparater og muligheten for å reparere dem, forkortes livssyklusen til disse produktene, noe som fører til økt behov for råvarer for å lage nye.

Det finnes også andre årsaker til rekyleffekten. Man forbruker ikke en vare eller en tjeneste bare fordi den sørger for mer komfort eller fungerer bedre, men også fordi man sparer tid.11 Dette kan ha store ringvirkninger når den får stor utbredelse i samfunnet. Raske transportmidler er et kroneksempel, på samme måte som den individuelle forflytningens forrang foran kollektiv transport – køene på flyplassene og veiene blir lengre.

Nettbrukere er også ofre for et lignende fenomen. Rask tilgang til dokumenter som man tidligere måtte bestille via post eller finne fram til på biblioteker, skaper en informasjonsoverflod som gjør at man bruker langt flere timer foran skjermen enn man i utgangspunktet hadde sett for seg. Som Hartmut Rosa har påpekt,12 virker det som om akselerasjonen krever stadig mer tid.

Oversatt av R.N.


Fotnoter:
1
For flere europeiske eksempler se Mari Martiskainen og Josie Ellis, «The role of smart meters in encouraging behavioural change? Prospects for the UK», Sussex Energy Group, 2009.

2 For å omgå de internasjonale lovene om transport av farlig avfall (Bali-konvensjonen) blir elektronisk søppel til tider eksportert som bruktvarer.

3 Le Monde, 17. april 2010.

4 Steve Sorrell, «Jevons? Paradox revisited», Energy Policy, vol. 37, nr. 4, april 2009.

5 US Energy Information Administration (EIA),«Annual energy outlook, 2010». US EIA, «Carbon dioxide (CO2) emissions», www.eia.doe.gov.

6 Credoc, Consommation et modes de vie (Forbruk og livsstiler), nr. 227, mars 2010.

7 Fabrice Flipo og Cédric Gossart, «Infrastructure numérique et environnement. L’impossible domestication de l’effet rebond» (Digital infrastruktur og miljø. Den umulige temmingen av rekyleffekten), Terminal, nr. 103?104, Paris, 2009.

8 Terry Barker, Paul Ekins og Tim Foxon, «The macro-economic rebound effect and the UK economy», Energy Policy, vol. 35, nr 10, oktober 2007.

9 «Livre blanc sur les energies» (Hvitebok om energi), 7. november 2003 og «Insee Première», nr. 1121, Paris, januar 2007.

10 Blake Alcott, «Jevons? paradox», Ecological Economics, vol. 54, nr. 1, juli 2005.

11 Horace Herring og Robin Roy, «Technological innovation, energy efficient design and the rebound effect», Technovation, vol. 27, nr. 4, april 2007.

12 Hartmut Rosa, Accélération. Une critique sociale du temps (Akselerasjon. En samfunnskritikk av tiden), La Découverte, Paris, 2010.