Slik unndrar oljeselskapene seg ansvar

VED HOVEDKVARTERET til boreselskapet Transocean i kantonen Zug i Sveits ble eksplosjonen på boreplattformen Deepwater Horizon feiret i et luksushotell. Tre uker etter eksplosjonen ventet eieren av plattformen, som hadde en verdi av 650 millioner dollar før ulykken, på den første forsikringsutbetalingen på 401 millioner dollar. Transocean-direktør Steven Newman, som deltok i feiringen, besluttet i et lukket møte å utbetale et utbytte på én milliard dollar til aksjonærene. Det vitnet om velbegrunnet optimisme… I havretten betraktes plattformer som skip. Dermed kan Transoceans advokater forlange at selskapets økonomiske ansvar for katastrofen begrenses til den verdien plattformen fikk etter ulykken, det vil si knappe 27 millioner dollar. Et juridisk grep som er basert på en lov fra 1851 (Limitation of Liability Act)! Den samme loven gjorde det i 1912 mulig for eierne av Titanic å betale bare 95 000 dollar til ofrene for forliset – det svarte til verdien av redningsutstyr og livbåter.

Mens forsøkene på å stoppe lekkasjen og rense strendene i Louisiana pågår, arbeider den juridiske kverna allerede for familiene til de tolv arbeiderne som omkom 20. april, og de tusener av andre ofre for oljesølet, folk som har arbeidet sitt ved kysten, og representanter for naturvernorganisasjoner. Det viser seg at Transocean håper å kunne renvaske seg med litt taskenspilleri. Kritikken fokuserer på British Petroleum (BP), som er operatør for plattformen. De andre store oljeselskapene har begynt å distansere seg fra BP ved å erklære at lekkasjen «kunne vært unngått», og at de «ikke ville ha fortsatt boringen i denne brønnen».¹¹ Det hvite hus forbereder en avtale om at BP i stedet for å utbetale utbytte i år, skal sette pengene i et fond administrert av en tredje part mens man venter på de første overslagene over det økonomiske omfanget av ødeleggelsene. Det seks måneder lange forbudet mot oljeboring offshore som Obama har vedtatt, bekymrer oljebransjen som så raskt som mulig ønsker å gjenoppta sin normale aktivitet. En aktivitet som rett nok gjorde katastrofen mulig.

RESTON, VIRGINIA, i utkanten av Washington DC. Vi befinner oss langt fra Mexicogolfen, fra de tilsølte strendene og miljøtragedien som utspiller seg der. Likevel var det her det hele startet. Det er her selskapet International Registries Inc (IRI) har kontorene sine.

Små kontorer. IRIs virksomhet krever ikke mye arbeidskraft. Firmaet tilbyr bedrifter å omgå de maritime regelverkene med å utflagge skipene deres til et land med et mer behagelig lovverk: Republikken Marshalløyene, en øygruppe i Stillehavet med 62 000 innbyggere. IRI påberoper seg å være verdens «mest erfarne» selskap i sin bransje, med kompetanse innenfor så vel boring som transport. Blant kundene finner vi både Transocean og BP.

I 2009 opplevde skipsregisteret på Marshalløyene den sterkeste veksten i verden, med i alt 221 nyregistrerte tankskip – fire ganger mer enn i USA, landet med de største oljeselskapene. Etter mønster av Panama og Liberia tilbyr Marshalløyene hemmelighold. I tillegg til bekvemmelighetsflagg kan republikken også skilte med status som skatteparadis og offshore finanssenter.

For å registrere et skip på Marshalløyene eller opprette «et selskap, partnerskap, begrenset partnerskap, andelslag med begrenset ansvar eller utenlandsk rederi», er det slett ikke nødvendig å begi seg dit. Et brev, eventuelt faks eller e-post, er nok. Det har jeg fått bekreftet.

Jeg ga meg ut for å opptre på vegne av en klient som ønsket å «unngå de kvelende reglene i hjemlandet», da jeg tok kontakt med IRI noen dager etter eksplosjonen på Deepwater Horizon. Den første e-posten fra IRI informerte om at opprettelsen av et selskap under Marshalløyenes lover kunne ordnes i løpet av en dag for en totalkostnad på 650 dollar. «Pluss 450 dollar årlig for fornyelse».

Selskapets status ville bare bli opplyst «dersom klienten ba spesielt om det», og det kunne med én gang nyte godt av fordelene ved å være underlagt Marshalløyenes lovverk: null skatt og høy grad av kundekonfidensialitet (som omfatter aksjeeiere, direktører, styremedlemmer – for å nevne noen).

Klienten vår ønsket å registrere et skip på Marshalløyene. I henhold til en betalingsplan skulle det koste 15 000 dollar, med en beskjeden årlig tilleggsavgift på 15 cent per tonn.² Kontaktmannen var imøtekommende, og tilbød «50 prosent rabatt» for «samtidig registrering av minst ti skip som var under femten år gamle». Tilbudet var fristende: Det gjorde det mulig å unngå skatter og royalties, arbeidsrettslover, miljølovgivning og andre former for regulering. BP og Transocean – verdens største innen offshore-boring med en global markedsandel på over 50 prosent – har skjønt dette. De har minst 34 av i alt 138 plattformer registrert på Marshalløyene (inkludert den 32 588 tonn store Deepwater Horizon).

Likevel var min fiktive kunde urolig: «Hva om myndighetene ga seg til å snuse?» Kontaktmannen kunne berolige ham: «Dersom myndighetene skulle ønske å kontrollere våre registre eller vår øvrige virksomhet for å innhente informasjon om aksjonærer og direktører, vel, vi frigir ingen slik informasjon. All forretningsmessig kontakt tas direkte med kundens advokater og direktører. Med mindre, selvsagt, navnene på disse skulle være offentliggjort på Marshalløyene – noe som ikke er obligatorisk.⁴ Vi ville altså ikke være i stand til å avsløre den slags informasjon.» Svaret var beroligende.

VIRKSOMHETER SOM IRI er et direkte resultat av USAs utenrikspolitikk. Tradisjonen går tilbake til tida like etter andre verdenskrig. Det viste seg at etterspørselen etter olje var større enn tilbudet, noe som ville gjøre oljen til en særdeles viktig geostrategisk ressurs. Med støtte fra Standard Oil⁵ og en tidligere utenriksminister, Edward R. Stettinius, opprettet Liberia i 1948 det første «åpne skipsregister». Det ble styrt fra New York av firmaet Stettinius Associates-Liberia Inc. Ifølge historikeren Rodney Carlisle ble Liberias maritime regelverk «lest, justert og godkjent av Standard Oil».⁶

Fram til begynnelsen av 1990-årene var det IRI – etterfølgeren til Stettinius Inc. som vokste seg stor gjennom fusjoner og oppkjøp av banker og bedrifter – som gjorde Liberia til en fredens havn for tankskip. Under borgerkrigen viste president Charles Taylor seg litt for glupsk for selskapet. Det ble slutten på et forhold som sto for 70 prosent av regjeringens legale inntekter da krigen raste som verst. IRI vendte dermed blikket mot Marshalløyene – en tidligere japansk besittelse, under amerikansk kontroll fra 1947 og uavhengig fra 1986.⁷ IRI overførte alle sine kunder dit, og i løpet av femten år ble republikken en av de viktigste nødhavner for selskaper på flukt fra lover og skatter.

Likevel er en anselig prosentdel av verdens tanktonnasje fremdeles registrert i Liberia. Dette flagget styres ikke lenger av Stettenius-selskapet, men av Liberias internasjonale skipsregister (LISCR). Kontorene til dette selskapet ligger i utkanten av Washington, i Vienna, 13 kilometer fra Reston. «Over 3100 skip på til sammen over 96 millioner bruttotonn, det vil si ti prosent av verdensflåten» er registrert i Liberia, heter det på selskapets internettside.⁸

«Mange blir forbauset over å oppdage at skipsregistrene til Liberia og Marshalløyene befinner seg noen få kilometer fra Washington», konstaterer John Christensen, en tidligere toppleder på øya Jersey (et britisk skatteparadis). Han har senere grunnlagt den internasjonale organisasjonen Tax Justice Network (TJN). Han ser ikke noe paradoksalt i dette: «I virkeligheten er disse to registrene opprettet av amerikanske interesser for å omgå regelverk som er skapt for blant annet å beskytte amerikanske borgere mot det som foregår i Mexicogolfen akkurat nå.»

LA OSS VENDE tilbake til min kontakt med IRI. Representanten ønsket plutselig å komme med en heller lavmælt tilføyelse til sin entusiastiske tirade: «Dersom en mobil offshore-boreplattform under utenlandsk flagg opererer i et annet lands territorialfarvann, må eieren godta dette landets krav før plattformen får starte arbeidet.» Er det altså slik at registrering på Marshalløyene likevel ikke sikrer mot amerikansk lovgiving? Det bekymrer kanskje eierne mindre enn man skulle tro.

Under den offentlige granskningen av eksplosjonen på Deepwater Horizon, ble amerikanerne sjokkerte over at «det fins ingen overvåking» av oljeplattformene. Og verre enn som så, skulle de oppdage under høringen av Mineral Management Service (MMS),⁹ det viste seg nemlig at operatører og eiere «sertifiserer seg selv, og bestemmer selv hva som er adekvate kriterier».¹⁰ Kystvaktkapteinen Hung Nguyen forsøke å sammenfattet det hele på følgende måte: Reglene er «uttenkt etter industriens egne kriterier, utformet av industrien, satt på plass av industrien uten kontroll fra regjeringshold under bygging og vedlikehold. Er det bra?» Den regionale MMS-direktøren Mike Saucier kan ikke annet enn å samtykke.

Noen år tidligere påviste en annen undersøkelse at MMS hadde fritatt BP for kravet om å respektere regelverket for sikkerhet ved oljeutvinning. Ved den anledningen ble MMS karakterisert som «etisk uansvarlig» av Earl Devaney, tidligere sjefsinspektør i innenriksdepartementet. Var det ikke slik at man til stadighet tok imot «gaver» fra energiselskap?¹¹

Om man går ut fra at sikkerhetsreglene for industrien faktisk ble håndhevd, ville det være et problem for de store selskapene? Det er ikke sikkert. Oppgaven med å utforme kriterier for overvåking, særlig systemer for å forhindre eksplosjoner, er gitt til de store selskapene selv og bransjeinstitusjoner som det amerikanske petroleumsinstituttet (API), der det sitter representanter for 400 selskaper innenfor olje- og gasssektoren.

DEN FREMSTE mottakeren av midler fra BP under presidentvalgkampen, Barack Obama, har arvet et system som kom på plass under forgjengeren George W. Bush – under press fra mediesky National Energy Policy Development Group, ledet av visepresident Dick Cheney.

Denne gruppen ble nedsatt en uke etter innsettelsen av Bush, i januar 2001. I løpet av åtte uker leverte gruppa «Eksekutivdekret nr. 13211 om energi». Ifølge Det nasjonale rådet for vern av nasjonale ressurser (NRDC) kunne dette arbeidet gjøres så kjapt fordi gruppa tok utgangspunkt i «strukturen» og «konklusjonene» til et dokument fra API. En av de viktigste delene var «så å si identisk» med originalen.¹² Arbeidsmøtene var forøvrig avgrenset til private treff med de store sjefene i oljesektoren. Blant disse var BP-sjefen John Browne.¹³

NRDC har fått tak i en kopi av de 13 500 dokumentsidene som ble forfattet av arbeidsgruppen, og konkluderer med at «de store energiselskapene holdt blyanten da Det hvite hus’ arbeidsgruppe vedtok en plan om flere milliarder dollar i støtte til energibedriftene, og fjerning av viktige helse- og miljøtiltak».

I disse gylne årene – da BP hadde 294 underavdelinger registrert i «diskré» land – bestemte selskapet seg for å øke produksjonen, samtidig som det ønsket å utsette seg for mindre risiko. Dette skulle gjøres ved å sette ut boreoppdrag til underleverandører. Det var derfor de leide Deepwater Horizon av Transocean, for en million dollar dagen helt til 2013. Slik utvidet selskapet offshoreaktiviteten med Tony Hayward i sjefsstolen – tidligere leder for BPs lete- og produksjonsavdeling.

20. april i år var arbeidet med å få plattformen på plass så å si avsluttet, bortsett fra at en brønn måtte plomberes. På grunn av de daglige utgiftene til plattformen, besluttet BP å se bort fra Transoceans sikkerhetsprosedyrer. Trass i at de var fullt på det rene med at antieksplosjonssystemet var et problem, hadde de bare ett mål: bore, bore for enhver pris – drill baby, drill, som Sarah Palin sa.

Økosystemet i Louisiana kan trenge flere hundre år for å komme i orden igjen. Kommunikasjonsdirektøren i Transocean har ikke kunnet svare på spørsmål på grunn av et akutt tannlegebehov. BP-direktør Tony Hayward vil derimot trolig få problemer med å glemme det han sa 18. mai: «Miljøødeleggelsene etter denne ulykken vil sannsynligvis bli svært moderate.»

Oversatt av L.H.T.

^Fotnoter:
1«Oil Executives Testify», The Wall Street Journal, 16. juni 2010.

2 Et mål på skipets størrelse: ett tonn svarer til 2,83 m3.

3 av min kontaktmann.

4 Standard Oil skiftet navn til Mobil, og senere til Exxon.

5 Se Andrew Leonard, «The Gulf oil spill spreads the South Pacific», Salon.com, 13. mai 2010 og Rodney Carlisle, «The American Century Implemented: Stettinius and the Liberian Flag of Convenience», The Business History Review, Vol. 54, nr. 2, Boston, 1980.

6 På Kwajaleinatollen som tilhører Marshalløyene ligger det en militærbase. Landet har inngått en frivillig samarbeidspakt med USA som gir øygruppa militær beskyttelse og betydelig økonomisk hjelp (om lag én milliard dollar siden 1990).

7 .liscr.com

8 MMS, som er underlagt innenriksdepartementet, har ansvaret for å overvåke utvinningen av mineralressurser og innkreve skatter og avgifter.

9 David Hammer, «Kenner hearing: Some Coast Guard oil rig safety regulations outdated», The Times-Picayune, New Orleans, 12. mai 2010.

10 «Sex, Drug Use and Graft Cited in Interior Department», The New York Times, 10. september 2008.

11 Pressemelding, «Cheney Energy Task Force Documents», 27. mars 2002.

12 På den tida ledet Lord Browne BP. I dag er han invitert av Storbritannias nye konservative regjeringskoalisjon til å lede en komité av «vise» (som først og fremst kommer fra sjefssjiktet) som skal godkjenne budsjettene til de britiske departementene.